Psyk av å si meninga mi

[Gjest Psyk av å si meninga mi]

Når jeg oppfatter situasjoner som ikke er helt bra...så sier jeg fram budskapet på rolig og rasjonell måte.Vedkommende som jeg sier meninga til...reagerer ikke negativt på min mening...

Men jeg blir psyk av å si meninga mi...jeg får angst.

Angst for at jeg får kjeft fordi jeg sa meninga mi...

Angst for at vedkommende bare tar med seg kofferten og går sin vei...

Denne angsten kan sitte i igjen i kroppen i dagevis etter jeg har sagt meninga mi om noe...helt til jeg kjenner ro på at jeg ikke får kjeft eller at vedkommende ikke reiser sin vei...

Jeg blir rett og slett psyk av selvhevdelse...

[Gjest xbellax]

Utvilsomt en grusom følelse. PF av noe slag?

[Gjest Psyk av å si meninga mi]

Utvilsomt en grusom følelse. PF av noe slag?

Hva betyr PF?

[Gjest xbellax]

Hva betyr PF?

Personlighetsforstyrrelse

[marlenexxx27]

Hva i helvete skal man gjøre med noe sånt? Bare drive og si sin egen mening til den store gullmedalje? For da blir problemet liksom å gå over etter hvert? At angsten forsvinner? Men den gjør jo ikke egentlig det. Man kan oppleve en million ganger at man uttrykker uenighet, uten at noen blir sint eller avviser en. Man kan "jobbe med seg selv", og stadig gnåle om hvor naturlig og normalt det er å si sin mening og være uenig.

Men man har like stor angst likevel. Det finnes ikke egentlig noen løsning, bare ulike manøvre for å unngå å forholde seg til problemet (f.eks. rus, religion, isolere seg).

[Gjest xbellax]

Hva i helvete skal man gjøre med noe sånt? Bare drive og si sin egen mening til den store gullmedalje? For da blir problemet liksom å gå over etter hvert? At angsten forsvinner? Men den gjør jo ikke egentlig det. Man kan oppleve en million ganger at man uttrykker uenighet, uten at noen blir sint eller avviser en. Man kan "jobbe med seg selv", og stadig gnåle om hvor naturlig og normalt det er å si sin mening og være uenig.

Men man har like stor angst likevel. Det finnes ikke egentlig noen løsning, bare ulike manøvre for å unngå å forholde seg til problemet (f.eks. rus, religion, isolere seg).

Vel, det kan hjelpe å kjøre på, fortsette med konfrontasjoner, fortsette med å øve seg på å "stå i det", jo mer gode erfaringer man får desto større er sjansnee for at angsten slipper taket. Det er noe med å realitetsorientere seg, jobbe med å bevare fornuften. Uten tvil en forferdelig følelse dette her, men jeg har faktisk tro på at man kan øve seg på å bli mer motstandsdyktig.

[BenzoKongen]

Du lar andre styre følelseslivet ditt. Det beste er å tåle at andre er uenige med deg. Det er ikke mulig å være enig med alle eller å bli likt av alle.

Denne grublingen din etter å ha sagt meningen din er i bunn og grunn helt bortkastet. Den gjør ikke at du får noe mer svar på om andre er enige med deg (eller liker deg).

Og hvis noen ikke liker deg, med de meningene du har, er de kanskje ikke vært å ha som venner?

[FGT]

Etter det jeg kan tolke her, så har du gjort ditt, men angsten kommer når når du opplever at andre ikke tåler å høre, sansynligvis sannheten. Fortsett å si din menig på den måtem du gjør, mange vil respektere deg for det.

[Gjest athos]

Jeg har det litt på samme måten når jeg må sette grenser.Jeg vet at jeg må sette grenser noen ganger, men selv om det er på sin plass at jeg setter disse grensene av og til, få jeg ofte dårlig samvittighet.

Jeg tenker at det kan være noe som man er opplært til , og at man får en reaksjon, angst, dårlig selvfølelse o.l. når man prøver å bryte ut av dette mønsteret.