Kan Efexor være riktig, nhd?

[Gjest Hoggormen]

Jeg trenger noe ad oppå Lamictal etter en doseøkning som ikke har ført fram.

Det jeg har brukt med best effekt både mot angst og depresjon tidligere er Efexor depot. Men så var det som om den bare slutta å virke etter at jeg hadde tatt den i tre år. Var oppi (tror jeg) 325mg til slutt - etter å ha økt da effekten forsvant. Jeg har brukt Cymbalta også, relativt grei. Ble i alle fall bedre av den. Men nå har jo NAV slått seg vrang på det medikamentet i form av at man må søke før man får ta det . Min psykiater har ferie, men en stedfortreder sa hun kunne skrive ut Efexor om jeg ønsket å forsøke det igjen. Jeg følte meg veldig usikker på å bare få en resept over telefon fra en lege som ikke kjenner meg utover journal, så alt jeg ba om var en serummåling på Lamictal. Ligger på 28 nå, så ingen var for å øke det mer.

Men kan det hende at Efexor kan hjelpe meg nå? Når jeg har vært uten det en stund? I så fall føler jeg at jeg kan forsøke det, starte nå og ikke streve meg igjennom de ukene til psykiateren min er tilbake før jeg forsøker noe... Jeg har ikke tid til å være dårlig nå føler jeg... Egentlig... Vet jeg ikke om jeg fikser så mye mer. Jeg føler ting forverrer seg, og det stemmer jo ikke med økning på stemningsstabiliserende. Var innlagt ti dager på en åpen akuttpost jeg kjenner svært godt(ca ti dager, for 4-5 uker siden), men det var bare midlertidig brannslukking. Jeg orker ikke skrive om omstendighetene rundt dette utover at jeg føler det var noe jeg fikk på nåde fordi avlastningsoppholdene mine er overført til DPS. Denne avdelingen jeg har hatt opphold på var tidligere en annen type avdeling, men den ble omorgansiert. Jeg føler at det ikke er noe sted å henvende seg nå. Behandlere på poliklinikken har ferie, fastlegen min har ferie, inn på DPS får jeg ikke komme og behandlerne har også ferie der. Samme på Åpen akuttpost. Nor man ringer dit blir man henvist dit, og det nytter ikke når man alt har vært i kontakt med de man henviser til...

Jeg føler meg tom, desperat, opprevet, likegyldig, ting går treigt, jeg har mye selvmordstanker, tenker ekstremt negativt om meg selv og dømmer meg hardt for det meste. Selvforakt, konsentrasjonproblemer når det kommer til å lese, se TV, lengre samtaler... Skrive er litt lettere. Jeg føler meg også totalt rådløs og opprådd. Posttraumatisk stress går meg på helsa løs om nettene. Nye minner, klarer ikke snakke med noen om det. Overgrep, mobbing, enda mer overgrep, enda mer mobbing, eksludering og ærekrenkelser... Jeg fikk diabetes 1 i 15-årsgave, og var døden nær. Det var jo ikke noe særlig da jeg fant meg selv med masse ambulansefolk rundt meg og fikk høre jeg hadde hatt krampeanfall... På toppen er jeg født med sterkt nedsatt syn. Så da måtte jeg jo bare bli litt bipolar på toppen...

Nå jamrer jeg, krisemaksimerer sikkert... Men jeg orker ikke mer, selv om jeg vet at det vil gå over... Problemet er at jeg alltid har usikkerheten på at det kommer nye episoder. Den er heller ikke god å kjenne på. Skriver mer enn det som er relevant her.

Virker som psyk.akutt er eneste utvei, men jeg anser meg ikke som dårlig nok til å være på lukka. Tvert i mot tror jeg at jeg ville blitt verre av å være der. Man får jo ikke beholde noe der omtrent. Man blir strippa for ting man har glede av i livet, kanskje det eneste i situasjonen.. Det var i alle fall ganske jævlig å få tatt mp3 spilleren min i 05.... Inn der får ikke noen meg frivillig.

Jeg er bare desperat og opprådd. Beklager dette maset...