Råd mot bitterhet?

[Gjest J31!]

"Fortidens bitterhet" mht ventetida rund dps innhenter meg stadig vekk. Det oppleves urettferdig at ting har tatt så mye lenger tid.

Jeg forsøker å si til meg selv at jeg ikke kan endre noe som HAR skjedd, at jeg i stedet må være opptatt av andre ting og slutte å tenke på det.

Men det er desverre enklere sagt enn gjort, det sitter hardt.

Hvordan skal jeg greie å legge dette bak meg, slutte å være så opphengt i det og dermed ikke bli så fortvila med tanke på videre terapi?

Skal det være så enkelt som å bare ta seg sammen og bestemme seg for å slutte med å tenke på det? Spark meg i såfall gjerne bak! For jeg ønsker virkelig å bli ferdig med det..

[Gjest Dize]

Så enkelt og så vanskelig er det. Jeg har god nytte av å tenke at det som har skjedd har skjedd, men fra og med nå kan faktisk JEG bestemme om det skal få fortsette å prege livet mitt. Det vanskelige er å finne metoder for å avlede seg selv når tankene havner i gamle kjente spor.

Dessuten, hvis du er overfladisk som meg kan det hjelpe å tenke på at bitterhet etter en tid synes utenpå. Hvem vil gå rundt med et bittert gammelt hengetryne?

Hilsen Shallow Hal.

[Glimtipper]

Mitt første råd er å være takknemlig for det du kan være takknemlig for. Du kan være glad for at du bor i Norge og at du faktisk får hjelp. Du kan være stolt over at du har klart å be om hjelp. Du kan være glad for at du får et tilbud.

Videre må du forstå at det ikke hadde skjedd et under om du hadde fått hjelpen du ønsket tidligere. Du hadde ikke plutselig vært frisk og hatt det helt fantastisk.

Du må også forstå at du ikke er et offer for omstendighetene. Hjelp eller ikke, det er mye du har kontroll på selv og som du kan og kunne ha gjort for å få det bedre. Du har makt i ditt eget liv. Omfavne denne tanken.

[Gjest og sett at det funker]

Kanskje du bare skal bestemme deg for at du ikke trenger terapi? Noen ganger kan man bli for opphengt i det.

Si til deg selv at du er frisk nok til å klare deg selv. Da vokser du på det og blir sterkere. (Forutsatt at det ikke ligger noen alvorlig diagnose bak som helt klart krever behandling, da).

Hilsen ei som har prøvd det

[Gjest annonymia]

Vet det kan være vanskelig når man føler at det har blitt begått en urett imot seg ja. Jeg ble utsatt for feilbehandling, men har etter ei god stund greid å legge dette bak meg.

Jeg sluttet å ha kontakt med de som gjorde feil og jeg skrev mye, både her inne og til meg selv. Snakket med pasientombudet har jeg også gjort. Så nå, selv om jeg nok tok endel skade av det som skjedde, så har jeg lagt det bak meg på en måte. Jeg oppdaget at jeg gjorde meg selv bare mere vondt ved å gå å "gnage" på det samme år ut og inn..

Men som sagt, endel mennesker i verden som jeg ikke vil ha med å gjøre igjen. Sånn er det bare og det har jeg akseptert!!

[Gjest annonymia]

Så enkelt og så vanskelig er det. Jeg har god nytte av å tenke at det som har skjedd har skjedd, men fra og med nå kan faktisk JEG bestemme om det skal få fortsette å prege livet mitt. Det vanskelige er å finne metoder for å avlede seg selv når tankene havner i gamle kjente spor.

Dessuten, hvis du er overfladisk som meg kan det hjelpe å tenke på at bitterhet etter en tid synes utenpå. Hvem vil gå rundt med et bittert gammelt hengetryne?

Hilsen Shallow Hal.

Er det derfor endel eldre (spes. damer) ser så snurpete ut rundt munnen? Disse har også en tendens til å være sure og lite hyggelige, har jeg lagt merke til :-).

Hm, da er det best å riste av seg all bitterhet selv om man har lyst til drepe noen.. :-)

[Gjest engla]

Lite trøst i kanskje, men det er flere i samme båt.

Dessuten kan det at broren din måtte vente så mye kortere enn deg, ha med å gjøre at han ikke hadde vært inni systemet der før? Mens du jo kom dit igjen for 2. gang? Eller at de vurderte hans situasjon som mer akutt og nødvendig å ta tak i med en gang for at ikke vanskene skulle øke?

Du spør om råd ang. fortvilelse. Du kan ikke sette likhetstegn med det dpset du er innsøkt til og det du tidligere har gått på. Det er en ting å være bitter på et dps du har vært på. Det blir noe veldig paranoid over det, om du allerede trekker den konklusjon at disse også vil være mot deg, og du derfor blir bitter på dem alt før du er startet der.

Kan det være at du retter all sinne mot dps som kanskje kan ha med andre ting å gjøre? (at all skuffelse blir samla opp og kasta over i ei grop)

[FGT]

Tror ikke det er så lett, nei. Vet at det er lettere for noen mennesker å legge negative ting bak seg, mens andre sliter med bitterhet og sånne ting. Du syntes sikkert du har vært utsatt for stor urettferdighet med alt det du har måtte gå igjennom. Da blir det vel for deg å få en forståelse med hvorfor de har gjort dette mot deg, eller behandlet deg slik. Og så prøve å legge dette bak deg for din egen del. Da kan det være lurt å bli opptatt av noe som gir deg noe tilbake.

[Gjest J31!]

Mitt første råd er å være takknemlig for det du kan være takknemlig for. Du kan være glad for at du bor i Norge og at du faktisk får hjelp. Du kan være stolt over at du har klart å be om hjelp. Du kan være glad for at du får et tilbud.

Videre må du forstå at det ikke hadde skjedd et under om du hadde fått hjelpen du ønsket tidligere. Du hadde ikke plutselig vært frisk og hatt det helt fantastisk.

Du må også forstå at du ikke er et offer for omstendighetene. Hjelp eller ikke, det er mye du har kontroll på selv og som du kan og kunne ha gjort for å få det bedre. Du har makt i ditt eget liv. Omfavne denne tanken.

Du har nok rett. Jeg tror at det skal hjelpe meg å tenke på det du skriver.

Mye av det handler nok om nettopp dette med makt i eget liv og det å selv ta ansvar for det.

For når jeg ser meg selv utenfra, så henger dette sammen med selvmedlidenhet. Jeg oppfører og føler meg som et offer, fordi jeg mener jeg har grunn samt rett til det. Men det har ikke hjelpa meg så langt, snarere tvert om..

Og med tanke på den fremgangen jeg har hatt, så har jeg ingen grunn til å tenke så negativt om veien videre og fremtiden heller.

Pielill vekket meg og fikk meg til å brette opp armene. Du og andre fikk meg til å forstå at jeg tross alt har det bra og ikke kan påvirke dette selv.

Det beste jeg kan gjøre for meg selv er å prøve å ha det godt i minne.. Og forhåpentligvis har jeg nå greid å fått bearbeide dette. Jeg kjenner meg iallefall lettet.