Ekstremt kritisk mor

[Gjest anonymatus]

Hva gjør man med en mor som til stadighet kritiserer meg (datter)?

Jeg er nå i midten av 30-årene. Bortsett fra komplimenter i skoleårene for svært gode karakterer, har hun aldri sagt noe positivt til meg, tror jeg. Men det går ikke en eneste gang at vi treffes uten at hun må kritisere.

Verst for henne er utseendet mitt. Selvfølgelig vekt (men da jeg i en periode hadde det svært godt og ble tynn, var det også galt), hun er forferdelig plaget av mine kviser, hårfrisyren blir alltid feil (fordi jeg nekter å gjøre som hun vil, og klippe meg kort-kort). Håret ser stygt ut hvis jeg lar det grå vokse ut, samtidig er det forderdelig sløsing med penger og utrolig forfengelig å farge det. Hårvekst på kroppen, eksem, rynker - ingenting unngår hennes oppmerksomhet. Nå vet jeg at jeg ikke er pen, så det er ikke voldsomme komplimenter fra hennes side jeg er ute etter, men hvis man ikke har noe positivt å si, kan man ikke la være å si noe?

Jobben min var feil, men når jeg nylig ble arbeidsledig, var det også utrolig skamfullt. Hun finner stadig feil ved mannen min, det er feil at jeg har få venner, men også galt at jeg vil bruke tid på de få jeg har. Jeg har innreda huset vårt galt, er ikke flink nok til huslige sysler, det er feil at jeg engasjerer meg i interesser/hobbyer, men samtidig er jeg for lat og uinteressert. En periode hadde jeg og mannen dårlig råd, og det var fryktelig. Nå har mannen min fått en svært godt betalt jobb - gjett om jeg har fått høre det!

[frosken]

''Hva gjør man med en mor som til stadighet kritiserer meg (datter)?

''

Man bestemmer seg for å lukke ørene for kritikken, ikke tillegge den vekt. Hvorfor legge vekt på det hun sier når du ser at mye av det hun sier er urimelig?

På et eller annet tidspunkt tror jeg det er viktig å frigjøre seg fra ønsket om å tilfredsstille sine foreldre når de har urimelig krav. Slik jeg ser, er dette en del av det å bli voksen, men frigjøringen er selvfølgelig lettere for de av oss som har hatt rimelig gode foreldre.

Du må akseptere at du neppe kommer til å oppleve noen sterk aksept fra din mor.

[Mandolaika]

Jeg har det litt på samme måte som deg, men etter at jeg ble fortalt følgende kloke ord av en venn, har jeg klart å frigjøre meg såpass at jeg ikke bryr meg lenger: "

"Man kan ikke velge sin slekt og familie, men man kan velge hvilken innflytelse de skal ha på ens liv og hvor mye man vil vektlegge det de sier og gjør."

Jeg tror også jeg hadde sagt min mor noen sannhetens ord om å feie for sin egen dør, hvis min hadde vært som din.

Lykke til.

[Gjest anonymatus]

Jeg har det litt på samme måte som deg, men etter at jeg ble fortalt følgende kloke ord av en venn, har jeg klart å frigjøre meg såpass at jeg ikke bryr meg lenger: "

"Man kan ikke velge sin slekt og familie, men man kan velge hvilken innflytelse de skal ha på ens liv og hvor mye man vil vektlegge det de sier og gjør."

Jeg tror også jeg hadde sagt min mor noen sannhetens ord om å feie for sin egen dør, hvis min hadde vært som din.

Lykke til.

Jeg har selvfølgelig sagt til henne at dette ikke er en ok oppførsel. Da sier hun bare at jeg må slutte å være så hårsår, og begynne og bygge opp selvtilliten min.

Mine foreldre har nok blitt viktigere for meg enn de er for gjennomsnittspersonen fordi jeg ikke har et godt, stabilt og trygt vennenettverk med mange mennesker å spille på. Selv om jeg er gift, trenger jeg andre personer å snakke med også, og når venner finnes i liten grad, blir det jo familie man tyr til. I tillegg er min far ganske syk, og de trenger mye hjelp.

[Henrikke67]

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd for hvordan du skal takle din mor... Det beste hadde vel vært om du klarte å bare ikke bry deg. Det jeg ville si med dette innlegget er at jeg ble sint på dine vegne når jeg leste dette her! Moren din er en slik mor det skrives bøker om. Har selv en bok i hylla som heter "Hvordan takler du din mor". Der er det beskrevet en rekke problematiske morstyper, og hvordan man kan takle dem. Kanskje et tips her? Jeg kjøpte boka på nittitallet, så det er mulig du får tak i den på biblioteket nå...? Moren din har ihvertfall et problem, det er nå helt sikkert!

Du har min fulle og hele sympati!!

[Mandolaika]

Jeg har selvfølgelig sagt til henne at dette ikke er en ok oppførsel. Da sier hun bare at jeg må slutte å være så hårsår, og begynne og bygge opp selvtilliten min.

Mine foreldre har nok blitt viktigere for meg enn de er for gjennomsnittspersonen fordi jeg ikke har et godt, stabilt og trygt vennenettverk med mange mennesker å spille på. Selv om jeg er gift, trenger jeg andre personer å snakke med også, og når venner finnes i liten grad, blir det jo familie man tyr til. I tillegg er min far ganske syk, og de trenger mye hjelp.

Du kan ikke heller snakke mer med mannen din da? Jeg forstår at din situasjon blir litt annerledes enn min. men jeg kan ikke skjønne at en mor kan si til sin datter at hun må slutte å være så hårsår og begynne å bygge opp selvtilliten sin! Det kunne hun kanskje hjulpet deg med litt mer da, for hun bygger den jo ned for datteren sin! Snakk med mannen din om dette så han kan hjelpe deg, man trenger hjelp av andre for å bygge opp selvtillit.

Husk at det ikke er viktig med så mange venner heller, noen få gode holder lenge.

[PieLill]

Det vil nok alltid være en smule sårt å ha foreldre som er så underkjennende. Men det er likevel mulig å frigjøre seg fra behovet og strebenen etter deres anerkjennelse. Da reduseres sårbarheten.

Gjør også det du kan for å bli mest mulig uavhengig av henne i din hverdag både praktisk og sosialt. Be henne ikke om hjelp, og bli henne ikke noe skyldig.

Hvordan man rent praktisk takler slik, må vel tilpasses situasjon, relasjon og ikke minst ens egen personlighet. Men det er uansett _aldri_ lurt å forsvare, forklare eller unnskylde seg seg. Ved å gå i forsvar anerkjenner man 'motpartens' rett til å kritisere og at det faktisk står så dårlig til at det trenger å forsvares. Dessuten gjør man det til hjemmekamp for kritikeren.

Noen forslag:

Aktiv ignorering. Snakk videre som om du over hodet ikke har hørt den siste replikken og om du har hørt den er den like uinteressant som en liten fis. Det krever ofte litt øvelse å klare å virke tilstrekkelig uanfektet og likegyldig, slik at det ikke bare blir en beklemt og anstrengt fortregning.

Si deg enig og smør tjukt på. Her kan det passe med en ubehøvlet stil. Klages det på kviser sier du deg helt enig, ivrig og entusiastisk. "Jeg er jo bare _det_ kvisetrynet! Vil du forresten se kvisene jeg har i ræva?"... "Det er helt forferdelig. Jeg skjønner ikke hvordan du tørr å bli sett sammen med noen så stygg!" (Munter tone.)

Påminn om at hun er ditt opphav. "Hvem kan jeg ha arvet en så elendig hud fra?"... "Ikke rart jeg har så dårlig smak og dømmekraft når man tenker på hvem som har oppdratt meg."

Den nedlatende: "Stakkar. Er det så vanskelig å forbedre seg selv at du heller må forbedre andre?"... "Er du igang med sutrerunden nå igjen. Si ifra når du føler deg bedre."..."Ikke lett når man aldri blir ferdig med oppdragelsen."... "Tøysekopp.... Masekopp."

Le av kritikken. Le inderlig og hjertelig som man gjør av noe skikkelig dumt. Det hun sier er jo latterlig. Kan kreve litt øvelse før det sitter.

Gjør det motsatte. Jo mer hun rakker ned på deg, jo mer skryter du av henne og gir henne komplimenter.

Gi henne rett i det hun sier, men vær likevel såre fornøyd med deg selv. Så når hun f.eks. har sagt alt som er feil med håret ditt: "Du har så rett så rett. Men jeg elsker det slik." Med et strålende og selvtilfreds smil. Klager hun på mannen din, gir du henne også rett, før du jubler: "Og det er derfor jeg elsker ham og er så stolt av ham. Han er så herlig."

Avbryt samtale/samvær. Enten ved å si at nå har du andre ting å gjøre, eller å si at du ikke gidder å bruke tid til å høre på alt våset hennes. Legg så på telefonen, forlat åstedet eller hva som skal til.

Lag skandale. Er dere f.eks. på kafé kan du si høyt og tydelig - og uanfektet, "Men hva synes du jeg skal gjøre med alle kvisene."... "Siden du synes jeg er så feit, bør jeg kanskje avbestille middagen?" I et selskap kan du høylydt be om at moren din får sitte en annen plass så hun slipper å gremmes over slike stygge mennesker.

Hjelper du henne med noe, avbrytes hjelpen umiddelbart når hun begynner å bli ufin. Ikke gi noen ny sjanse, forlat åstedet. Ikke vær fornærmet eller såret, bare klar på hva og hvem du prioriterer og hvilke krav du stiller.

Sørg for at du og mannen din skryter uhemmet av hverandre, med eller uten den andre til stedet.

Dette er som sagt bare forslag, i tilfelle noe av dem skulle passe for deg.

Budskapet du må formidle til både henne og deg selv er at det er revnende likegyldig hva hun mener om deg og ditt. Det er din, og bare din, mening og tilfredshet som betyr noe i den sammenhengen. Om det ikke synker inn hos henne, vil det i det minste etter hvert bli en del av deg.

Og da er det ikke lengre så viktig hva hun sier og mener.

mvh

[srp1365380487]

Huff, jeg blir reint trist av å lese dette.

Hva om du bestemmer deg for at hun ikke skal få trekke deg ned? Jeg tenker på at du avskjærer kontakt når hun begynner å mobbe deg. Reis deg, og si at "Den kommentaren var faktisk såpass fornærmende at jeg ikke har noen lyst til å være mer sammen med deg i dag. Jeg har ikke bruk for at noen trekker meg ned, jeg trenger å møte folk som bygger meg opp. Når du blir klar til dét, kan du jo ringe meg og be om unnskyldning "

Så går du.

Og så gjør du det samme HVER gang! (Ja, selv om faren din er syk osv. Hun tenger deg jo, men kan likevel plage deg som hun vil...det henger ikke på greip! Hun burde takke deg og skryte av din innsats og hjelpsohet!)

[Gjest Tror de mangler empati]

Nesten skummelt, skulle tro vi hadde samme mor.

Jeg er over 40 og moren min har ALLTID vært sånn.

Prøver og overhøre det nå, men hun ødela hele ungdommen min pga kritisering.Gikk mest på utseende, hadde derfor null selvtillitt( enda jeg vet nå i dag et jeg var ganske ok).

Men en god ting , jeg har lært å ALDRI snakke slik til ungene mine.

[Gjest anonymatus]

Det vil nok alltid være en smule sårt å ha foreldre som er så underkjennende. Men det er likevel mulig å frigjøre seg fra behovet og strebenen etter deres anerkjennelse. Da reduseres sårbarheten.

Gjør også det du kan for å bli mest mulig uavhengig av henne i din hverdag både praktisk og sosialt. Be henne ikke om hjelp, og bli henne ikke noe skyldig.

Hvordan man rent praktisk takler slik, må vel tilpasses situasjon, relasjon og ikke minst ens egen personlighet. Men det er uansett _aldri_ lurt å forsvare, forklare eller unnskylde seg seg. Ved å gå i forsvar anerkjenner man 'motpartens' rett til å kritisere og at det faktisk står så dårlig til at det trenger å forsvares. Dessuten gjør man det til hjemmekamp for kritikeren.

Noen forslag:

Aktiv ignorering. Snakk videre som om du over hodet ikke har hørt den siste replikken og om du har hørt den er den like uinteressant som en liten fis. Det krever ofte litt øvelse å klare å virke tilstrekkelig uanfektet og likegyldig, slik at det ikke bare blir en beklemt og anstrengt fortregning.

Si deg enig og smør tjukt på. Her kan det passe med en ubehøvlet stil. Klages det på kviser sier du deg helt enig, ivrig og entusiastisk. "Jeg er jo bare _det_ kvisetrynet! Vil du forresten se kvisene jeg har i ræva?"... "Det er helt forferdelig. Jeg skjønner ikke hvordan du tørr å bli sett sammen med noen så stygg!" (Munter tone.)

Påminn om at hun er ditt opphav. "Hvem kan jeg ha arvet en så elendig hud fra?"... "Ikke rart jeg har så dårlig smak og dømmekraft når man tenker på hvem som har oppdratt meg."

Den nedlatende: "Stakkar. Er det så vanskelig å forbedre seg selv at du heller må forbedre andre?"... "Er du igang med sutrerunden nå igjen. Si ifra når du føler deg bedre."..."Ikke lett når man aldri blir ferdig med oppdragelsen."... "Tøysekopp.... Masekopp."

Le av kritikken. Le inderlig og hjertelig som man gjør av noe skikkelig dumt. Det hun sier er jo latterlig. Kan kreve litt øvelse før det sitter.

Gjør det motsatte. Jo mer hun rakker ned på deg, jo mer skryter du av henne og gir henne komplimenter.

Gi henne rett i det hun sier, men vær likevel såre fornøyd med deg selv. Så når hun f.eks. har sagt alt som er feil med håret ditt: "Du har så rett så rett. Men jeg elsker det slik." Med et strålende og selvtilfreds smil. Klager hun på mannen din, gir du henne også rett, før du jubler: "Og det er derfor jeg elsker ham og er så stolt av ham. Han er så herlig."

Avbryt samtale/samvær. Enten ved å si at nå har du andre ting å gjøre, eller å si at du ikke gidder å bruke tid til å høre på alt våset hennes. Legg så på telefonen, forlat åstedet eller hva som skal til.

Lag skandale. Er dere f.eks. på kafé kan du si høyt og tydelig - og uanfektet, "Men hva synes du jeg skal gjøre med alle kvisene."... "Siden du synes jeg er så feit, bør jeg kanskje avbestille middagen?" I et selskap kan du høylydt be om at moren din får sitte en annen plass så hun slipper å gremmes over slike stygge mennesker.

Hjelper du henne med noe, avbrytes hjelpen umiddelbart når hun begynner å bli ufin. Ikke gi noen ny sjanse, forlat åstedet. Ikke vær fornærmet eller såret, bare klar på hva og hvem du prioriterer og hvilke krav du stiller.

Sørg for at du og mannen din skryter uhemmet av hverandre, med eller uten den andre til stedet.

Dette er som sagt bare forslag, i tilfelle noe av dem skulle passe for deg.

Budskapet du må formidle til både henne og deg selv er at det er revnende likegyldig hva hun mener om deg og ditt. Det er din, og bare din, mening og tilfredshet som betyr noe i den sammenhengen. Om det ikke synker inn hos henne, vil det i det minste etter hvert bli en del av deg.

Og da er det ikke lengre så viktig hva hun sier og mener.

mvh

Tusen takk til PieLill og andre for veldig gode svar!

Jeg ble mobbet veldig mye på skolen, og har nok vennet meg til å "ta imot" svært mange negative kommentarer. Det er kanskje derfor jeg ikke har klart å sette en stopper for det. Men per i dag skjønner jeg jo at jeg kan ikke forandre en kvinne i midten av 60-årene som har vært slik siden jeg var veldig liten (husker at hun sa hun så gjerne ville bytte meg ut med nabojenta, og da kan jeg ikke ha begynt på skolen ennå).

Hun skjønner dessverre ikke at hun graver sin egen grav med dette. At vi ikke lengre velger å tilbringe hele ferier etc hos dem, er jo på grunn av at hun er som hun er.

Hun er for øvrig særdeles kritisk til min far også, mens min søster ikke kan gjøre noe galt uansett.

[PieLill]

Tusen takk til PieLill og andre for veldig gode svar!

Jeg ble mobbet veldig mye på skolen, og har nok vennet meg til å "ta imot" svært mange negative kommentarer. Det er kanskje derfor jeg ikke har klart å sette en stopper for det. Men per i dag skjønner jeg jo at jeg kan ikke forandre en kvinne i midten av 60-årene som har vært slik siden jeg var veldig liten (husker at hun sa hun så gjerne ville bytte meg ut med nabojenta, og da kan jeg ikke ha begynt på skolen ennå).

Hun skjønner dessverre ikke at hun graver sin egen grav med dette. At vi ikke lengre velger å tilbringe hele ferier etc hos dem, er jo på grunn av at hun er som hun er.

Hun er for øvrig særdeles kritisk til min far også, mens min søster ikke kan gjøre noe galt uansett.

Det er alltid vanskelig å håndtere slikt forelder-barn-krøll. Det er jo moren din som skulle satt en stopper for sin egen adferd. Slik skal ikke barn/ungdom behøve og gjøre.

Heldigvis kan man som voksen finne måter å jobbe seg rundt det og bli mindre sårbar. Men det kan være et langt lerret å bleke.

mvh