Vanskelige foreldre og krise/depresjon

[Gjest beatrica]

Hvordan takle at foreldrene, spesielt mor roper og er ustabile? sliter sjølv. Dette går derfor innpå meg. Slike episoder er ofte begynnelsen på dype depresjoner for meg.Har nettopp opplevd en slik episode og er helt skjelven, nervøs og har mye angst.Behandlingsapparatet er på ferie. Hva kan jeg gjøre for å hindre at en ny depresjon og krise får utvikle seg nå, når det er ferie? Lurer også på hvordan forebygge at det svinger mye i løpet av en dag, går på ssri, det hjelper en del. Men hva hjelper mot slike svingninger bortsett fra lamictal (har prøvd den før uten at den fungerte tilstrekkelig).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Må du bo sammen med dine foreldre? Emosjonelt ustabile er de mest sykdomsfremkallende foreldre.

På kort sikt er det vel best at du får kontakt med fastlegen din.

[Gjest beatrica]

Må du bo sammen med dine foreldre? Emosjonelt ustabile er de mest sykdomsfremkallende foreldre.

På kort sikt er det vel best at du får kontakt med fastlegen din.

Jeg bor heldigvis ikke sammen med mine foreldre, jeg bor for meg selv. Men vi har daglig kontakt, jeg er nok litt følelsesmessig avhengig av dem. Men siden jeg sliter selv, så skal det ikke mer til enn litt roping i telefonen til at jeg blir dårlig selv, og slike episoder er nesten umulig å forutsi fordi de er så ustabile. Har litt dårlig nettverk, så derfor blir jeg vel litt knytta til dem. Kan kontakte fastlegen, men vet ikke om det er særlig hjelp i, han verken gjør, eller sier så mye....

[tunglettlett]

Mitt råd til deg er at du holder størst mulig avstand og har minst mulig kontakt, særlig i de periodene du har det dårlig selv. I dårlige perioder er vi mye mer sårbare og tar mer innover oss enn vi trenger. Med ustabile foreldre blir det bare enda verre, for det er akkurat som om de værer når rett tidspunkt er til å spille på følelsene våre.

Jeg har veldig god kontakt med min mor, og hun er relativt stabil - likevel er det ikke henne jeg snakker med når jeg har det dårlig - da sender jeg kanskje en tekstmelding eller to, men jeg involverer ikke henne i mine greier. Fordi hun ikke forstår det, rett og slett, og jeg må bruke krefter jeg ikke har til å berolige henne. I starten var dette vanskelig å svelge for henne, men nå aksepterer hun det. Hvis jeg blir innlagt psykisk setter jeg aldri opp henne som pårørende.

Prøv i bedre perioder å avgrense kontakten - det er lettere når man står litt oppreist og greier å være tydelig. Si til deg selv at alt det surret de kommer med er deres surr og ikke ditt. Du må rett og slett stålsette deg og hente fram ditt eget liv uavhengig av dem. Din følelsesmessige avhengigheten du sier du har til dem er trolig noe de gjennom flere år har påført deg med ustabiliteten sin. Om nødvendig får du flytte langt vekk - du skulle bare vite hvor mange ressurser som bor i deg!

Lykke til!