"Ekte vennine" eller? Hvordan forholde seg?

[Gjest skeptisk nå]

Jeg ble kjent med ei dame gjennom ei vennine for noen år siden. Jeg traff henne igjen for et par måneder siden, og vi begynte å treffes som venniner. Visste hun slet psykisk, det gjør jeg også, men på en annen måte enn henne. Jeg tenkte at det går an å gi det en sjanse, det kunne jo være at vi fant kjemien. Og det var hyggelig å være sammen med henne, men hun var hele tida blakk. Hun brukte opp pengene med en gang hun fikk dem, eller i løpet av de første dagene. Hun er sykemeldt, eller går på en eller annen slags trygdeordning.

Dette førte til at jeg måtte betale alt hvis vi skulle finne på noe. Hun kom alltid til meg på besøk, jeg var aldri hos henne. Ble aldri invitert. Og i begynnelsen så serverte jeg jo henne og sørget for at vi hadde noe godt å spise eller drikke. I en periode var hun her nesten hver dag, og jeg begynte å bli lei av å betale for ting. Jeg la ikke ut så mye heller, men siden jeg går på trygd og har dårlig råd, så sluttet jeg med å kjøpe noe godt til hun kom og betale for henne hvis vi skulle noe. Syntes hun på en måte var litt frekk også, for hun kom hele tida med forslag til hva vi kunne shoppe på butikken, men når vi først var i butikken hadde hun ikke penger. Som om hun ventet at jeg skulle legge ut for alt. Så jeg begynte å si at "det skal jeg ikke ha, men om du vil ha, så kjøp det".

En dag hun var på besøk hos meg, var hun litt forandret. Hun virket amper og forutrettet. Hun begynte å lire ut av seg alt som var galt i livet hennes. Hvor ille hele NAV var, hvor ille psykiatrien og alle andre var og sluttet aldri å prate. Uansett hva jeg sa og hvilke forslag jeg kom med, så var de helt meningsløse, og alt var bare dritt uansett, for å si det sånn. Hun liret ut av seg masse negativt oppgulp, og til slutt fikk jeg nok og sa at uansett så har alle ansvar for livet sitt sjølv, og til å gjøre det beste utav det ut i fra sine egne forutsetninger. Livet er ikke rettferdig, men en har ansvar for livet sitt selv og sin egen helse. Til slutt sa hun at det var best hun gikk fordi hun ikke klare å roe seg ned. Jeg hadde sagt flere ganger at jeg ble mer deppa av å høre på henne, men hun respektere ikke det.

Jeg var enig med henne i at hun burde gå. Nå er hun sur på meg fordi jeg sa hva jeg mente. vil helst ikke miste en venn - men er hun en å samle på egentlig? Hva ville dere ha gjort? Har dere erfaringer med å være venner med noen som sliter tungt og omfattende psykisk? Jeg tror kanskje det beste er å ikke ha mer kontakt med henne - jeg kjente det var veldig ødeleggende for meg å sitte å høre på henne. Og egentlig var det jo bare en monolog, og hun hadde bestemt seg på forhånd at alt var dritt uansett hva jeg sa. Bør jeg beholde henne? Var det riktig av meg å si til henne hva jeg mente? Hva synes dere?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er ingen ekte venninne. Det er etter min mening (unnskyld uttrykket) en parasitt. Hun bruker deg både økonomisk og på andre måter.

[Ysah]

Gir det deg noe da? Virker ikke helt sànn...

[Gjest skeptisk nå]

Dette er ingen ekte venninne. Det er etter min mening (unnskyld uttrykket) en parasitt. Hun bruker deg både økonomisk og på andre måter.

Takk for svar NHD. Ja jeg begynner å forstå at du har rett. Jeg har egentlig lyst å skrive en sms til henne og si hva jeg mener om at hun nå er sur på meg for det der, og hvordan hun behandlet meg. Ikke noen utskjelling eller kjeft. Men bare en ærlig og direkte tilbakemelding på hva jeg synes om oppførselen hennes, helt kort. Er det ok tro? Synes at sånne folk bør få tilbakemelding på at slik oppførsel ikke er ok.

[Gjest skeptisk nå]

Gir det deg noe da? Virker ikke helt sànn...

I begynnelsen, men ikke etterhvert som jeg har begynt å kjenne henne bedre. Er vant til gjensidighet og respekt, det finner jeg visst ikke hos henne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar NHD. Ja jeg begynner å forstå at du har rett. Jeg har egentlig lyst å skrive en sms til henne og si hva jeg mener om at hun nå er sur på meg for det der, og hvordan hun behandlet meg. Ikke noen utskjelling eller kjeft. Men bare en ærlig og direkte tilbakemelding på hva jeg synes om oppførselen hennes, helt kort. Er det ok tro? Synes at sånne folk bør få tilbakemelding på at slik oppførsel ikke er ok.

Ja, jeg synes du kan det. Jeg tar det som en selvfølge at vennskap bl.a. inneholder at man snakker ærlig til hverandre. Dette er noe en bør sette pris på, ikke bli sur for.

[Gjest skeptisk nå]

Ja, jeg synes du kan det. Jeg tar det som en selvfølge at vennskap bl.a. inneholder at man snakker ærlig til hverandre. Dette er noe en bør sette pris på, ikke bli sur for.

Enig. Takk for svar!