Grunnlag for legeerklæring?

[Gjest Kimmie]

Ok.

Ja, det er sant, livet er en skole:-) Trasig å ikke få sove iallefall.. blir jo sliten av det også..

*godnatttklem*

Ja det er sant ;-)

*nattaklem tilbake*

[Orio]

Du kan be din gamle behandler om en legeerklæring hvor han sier det er bedre for din helse å flytte. Og så kan du selv skrive et brev hvor du får frem at det var viktig av hensyn til barna, at de har behov for mest mulig stabilitet etter noen turbulente år, at dere flyttet nå i sommer og ikke midt i skoleåret. Så vidt jeg husker har du også hatt kontakt med bup, var de enige i at det var viktig for barna at dere flyttet i sommerferien? I så fall kan du kanskje få en legeerklæring fra dem også? Så kontakter du nav, leverer legeerklæringen og ditt brev, og ser hva som skjer.

Hvis det var viktig for din helse å flytte, og viktig for barna at det skjedde i sommerferien, kan det hende de "godtar" at du skal få ledighetstrygd selv om du sa opp jobben selv.

[Gjest J31!]

Du kan be din gamle behandler om en legeerklæring hvor han sier det er bedre for din helse å flytte. Og så kan du selv skrive et brev hvor du får frem at det var viktig av hensyn til barna, at de har behov for mest mulig stabilitet etter noen turbulente år, at dere flyttet nå i sommer og ikke midt i skoleåret. Så vidt jeg husker har du også hatt kontakt med bup, var de enige i at det var viktig for barna at dere flyttet i sommerferien? I så fall kan du kanskje få en legeerklæring fra dem også? Så kontakter du nav, leverer legeerklæringen og ditt brev, og ser hva som skjer.

Hvis det var viktig for din helse å flytte, og viktig for barna at det skjedde i sommerferien, kan det hende de "godtar" at du skal få ledighetstrygd selv om du sa opp jobben selv.

Jeg har ikke lenger kontakt med bup og barnevern. Det er kun ved evt behov. De har fått beskjed om det da.

Men jeg snakket med bup om det tidligere, og hun forsto det, men rådet oss til å bli her til sønnen min begynner på ungdomskolen (som er neste år). Det var jeg/vi innstilte på.

Men så fikk vi i mail "oppsagt" på vår nåværende bolig fordi eieren skal ha det selv. Vi måtte være ut innen 31/7. Så vi måtte uansett flytte.

Jeg forsøkte og jeg sto på for å finne bolig i nærmiljøet. Fikk også innvilget kommunalt boliglån. Men det var helt håpløst. Nedtur etter nedtur. Det fantes ikke noe i "vår" prisklasse.

31/7 nærmet seg, og jeg ble mer og mer stresset. Det vi fant (også av utleie) var langtifra nærmiljøet. Så sannsynligheten for at barna måtte skifte både skole og igjen bli revet opp fra sitt nåværende miljø var stor.

Da fant jeg ut, at siden vi likevel hadde et ønske om å flytte tilbake der hvor vi "hører til" av div grunner, inkl min psyke, kunne vi gjøre det nå. For jeg mener og tror det ville skjedd før eller siden likevel.

Heldige har vi vært, for barna får starte på den skolen min sønn gikk på før vi flyttet hit. Så de er kjent i miljøet og har venner der, begge to.

Grunnen til at jeg tror og mener min psyke blir bedre der, er at jeg bl.a har min familie her, som dytter meg ned. Det er ikke til å unngå å la være å ha kontakt med dem. Uten dem har jeg heller ingen, bortsett fra et par venner som jeg ikke har riktig "kjemi" med heller, samt jobben som jeg begynte å vantrives i pga en sjef som stadig hakket på meg tross min innsats og sjeldne fravær, og som til slutt gjorde så jeg fikk nok. Dette var selvsagt med å tynge den endelige avgjørelsen.

Begge barna var med i avgjørelsen, og de ble hørt. Dessuten har barna en far som spesielt datteren min begynte å savne. Han går i terapi, og har vist bedring. Jeg mener at jeg ikke kan nekte han kontakt med barna, men dog i kontrollerte former (det siste jeg ønsker er å utsette dem for noe negativt).

Jeg veide så mye fram og tilbake og tok hensyn til både det ene og det andre disse mnd at jeg tilslutt ikke visste hva jeg skulle la være tyngst. Jeg måtte rett og slettt sette meg ned og spørre meg selv hvor jeg har det best og fungerer i hverdagen: da var det ikke lenger noen tvil.

Jeg har fordeler her som jeg må gi slipp på, og jeg har ulemper der som jeg må ta på meg (slik som dette med jobbsituasjon). Jeg kunne nevnt flere eks i fleng. Men jeg så hvilken negativ utvikling jeg hadde her.

Så for min del handler ikke dette bare noe om hva jeg har "lyst til", men det er meget godt gjennomtenkt, og vel så det:-) Og magefølelsen min sier at dette er riktig valg.

[frosken]

Jeg har ikke lenger kontakt med bup og barnevern. Det er kun ved evt behov. De har fått beskjed om det da.

Men jeg snakket med bup om det tidligere, og hun forsto det, men rådet oss til å bli her til sønnen min begynner på ungdomskolen (som er neste år). Det var jeg/vi innstilte på.

Men så fikk vi i mail "oppsagt" på vår nåværende bolig fordi eieren skal ha det selv. Vi måtte være ut innen 31/7. Så vi måtte uansett flytte.

Jeg forsøkte og jeg sto på for å finne bolig i nærmiljøet. Fikk også innvilget kommunalt boliglån. Men det var helt håpløst. Nedtur etter nedtur. Det fantes ikke noe i "vår" prisklasse.

31/7 nærmet seg, og jeg ble mer og mer stresset. Det vi fant (også av utleie) var langtifra nærmiljøet. Så sannsynligheten for at barna måtte skifte både skole og igjen bli revet opp fra sitt nåværende miljø var stor.

Da fant jeg ut, at siden vi likevel hadde et ønske om å flytte tilbake der hvor vi "hører til" av div grunner, inkl min psyke, kunne vi gjøre det nå. For jeg mener og tror det ville skjedd før eller siden likevel.

Heldige har vi vært, for barna får starte på den skolen min sønn gikk på før vi flyttet hit. Så de er kjent i miljøet og har venner der, begge to.

Grunnen til at jeg tror og mener min psyke blir bedre der, er at jeg bl.a har min familie her, som dytter meg ned. Det er ikke til å unngå å la være å ha kontakt med dem. Uten dem har jeg heller ingen, bortsett fra et par venner som jeg ikke har riktig "kjemi" med heller, samt jobben som jeg begynte å vantrives i pga en sjef som stadig hakket på meg tross min innsats og sjeldne fravær, og som til slutt gjorde så jeg fikk nok. Dette var selvsagt med å tynge den endelige avgjørelsen.

Begge barna var med i avgjørelsen, og de ble hørt. Dessuten har barna en far som spesielt datteren min begynte å savne. Han går i terapi, og har vist bedring. Jeg mener at jeg ikke kan nekte han kontakt med barna, men dog i kontrollerte former (det siste jeg ønsker er å utsette dem for noe negativt).

Jeg veide så mye fram og tilbake og tok hensyn til både det ene og det andre disse mnd at jeg tilslutt ikke visste hva jeg skulle la være tyngst. Jeg måtte rett og slettt sette meg ned og spørre meg selv hvor jeg har det best og fungerer i hverdagen: da var det ikke lenger noen tvil.

Jeg har fordeler her som jeg må gi slipp på, og jeg har ulemper der som jeg må ta på meg (slik som dette med jobbsituasjon). Jeg kunne nevnt flere eks i fleng. Men jeg så hvilken negativ utvikling jeg hadde her.

Så for min del handler ikke dette bare noe om hva jeg har "lyst til", men det er meget godt gjennomtenkt, og vel så det:-) Og magefølelsen min sier at dette er riktig valg.

Hvis jeg var deg, ville jeg skrive brev til nav og forklare situasjonen. Det er ikke noe stort poeng at du forklarer oss hvorfor du ville flytte, det er ikke vi som avgjør om du får dagpenger eller ikke...*s*

Du har gode grunner for ditt valg, men dette er synspunkter du selv kan fremføre. Jeg synes det blir feil å pakke det inn i "medisinske grunner for flytting". Dersom nav krever det, så kan du i etterkant be din behandler på dps om å bekrefte de elementer av din fremstilling som han kan gå god for.

[Orio]

Jeg har ikke lenger kontakt med bup og barnevern. Det er kun ved evt behov. De har fått beskjed om det da.

Men jeg snakket med bup om det tidligere, og hun forsto det, men rådet oss til å bli her til sønnen min begynner på ungdomskolen (som er neste år). Det var jeg/vi innstilte på.

Men så fikk vi i mail "oppsagt" på vår nåværende bolig fordi eieren skal ha det selv. Vi måtte være ut innen 31/7. Så vi måtte uansett flytte.

Jeg forsøkte og jeg sto på for å finne bolig i nærmiljøet. Fikk også innvilget kommunalt boliglån. Men det var helt håpløst. Nedtur etter nedtur. Det fantes ikke noe i "vår" prisklasse.

31/7 nærmet seg, og jeg ble mer og mer stresset. Det vi fant (også av utleie) var langtifra nærmiljøet. Så sannsynligheten for at barna måtte skifte både skole og igjen bli revet opp fra sitt nåværende miljø var stor.

Da fant jeg ut, at siden vi likevel hadde et ønske om å flytte tilbake der hvor vi "hører til" av div grunner, inkl min psyke, kunne vi gjøre det nå. For jeg mener og tror det ville skjedd før eller siden likevel.

Heldige har vi vært, for barna får starte på den skolen min sønn gikk på før vi flyttet hit. Så de er kjent i miljøet og har venner der, begge to.

Grunnen til at jeg tror og mener min psyke blir bedre der, er at jeg bl.a har min familie her, som dytter meg ned. Det er ikke til å unngå å la være å ha kontakt med dem. Uten dem har jeg heller ingen, bortsett fra et par venner som jeg ikke har riktig "kjemi" med heller, samt jobben som jeg begynte å vantrives i pga en sjef som stadig hakket på meg tross min innsats og sjeldne fravær, og som til slutt gjorde så jeg fikk nok. Dette var selvsagt med å tynge den endelige avgjørelsen.

Begge barna var med i avgjørelsen, og de ble hørt. Dessuten har barna en far som spesielt datteren min begynte å savne. Han går i terapi, og har vist bedring. Jeg mener at jeg ikke kan nekte han kontakt med barna, men dog i kontrollerte former (det siste jeg ønsker er å utsette dem for noe negativt).

Jeg veide så mye fram og tilbake og tok hensyn til både det ene og det andre disse mnd at jeg tilslutt ikke visste hva jeg skulle la være tyngst. Jeg måtte rett og slettt sette meg ned og spørre meg selv hvor jeg har det best og fungerer i hverdagen: da var det ikke lenger noen tvil.

Jeg har fordeler her som jeg må gi slipp på, og jeg har ulemper der som jeg må ta på meg (slik som dette med jobbsituasjon). Jeg kunne nevnt flere eks i fleng. Men jeg så hvilken negativ utvikling jeg hadde her.

Så for min del handler ikke dette bare noe om hva jeg har "lyst til", men det er meget godt gjennomtenkt, og vel så det:-) Og magefølelsen min sier at dette er riktig valg.

Du kan kontakte din tidligere behandler og spørre om han er villig til å skrive ut en legeerklæring på at det er viktig for din helse at du flytter.

Og så kan du skrive et brev til nav hvor du forteller hvorfor du valgte å gjøre det nå i stedet for å vente til du hadde funnet en ny jobb. Viktige momenter her er hensynet til barna og deres behov for mest mulig stabilitet * dere måtte uansett flytte innen 31/7 * du fant ikke noe innen samme skolekrets/nærmiljø, noe som ville betydd to oppbrudd for barna * barna slipper å bytte skole midt i skoleåret.

Hvis du får en legeerklæring og skriver et brev som dette og sender det til nav, vil de avgjøre om du kan få ledighetstrygd fra dag en eller om du må vente to måneder. Du har da vært helt åpen og ærlig med dem, og ikke gjort noe for å "utnytte" systemet, så det trenger du ikke ha dårlig samvittighet for.

Det jeg er litt betenkt over er at det høres som dere skal flytte nærmere din eksmann/barnas far og skal ha mer kontakt med ham. Stemmer det?