Normal reaksjon?

[Gjest fortidens klør.]

Opplevde overgrep (inkl. voldtekt) rundt 10 års alder. Jeg har gått i terapi i mange år, men det er en del ting som liksom sitter igjen.

Etter det jeg opplevde fikk jeg problemer med å se folk i øynene. Jeg var redd de kunne "lese" hva som hadde skjedd og jeg følte meg helt gjennomsiktig.

I dag, 30 år etter, så sliter jeg fortsatt med dette. Jeg har gått i terapi og gått igjennom dette med skam, skyld, at jeg ikke har skyld i det som skjedde, har greid å legge hendelsene litt bak meg.

Men jeg kommer ikke videre. Har fått diagnosen F 62.0, dvs varig personlighetsforandring etter traumer.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor jeg ikke greier å skjønne at ingen kan se igjennom meg? Ingen leser ting ut av øynene mine. Jeg vet alt dette, men likevel sliter jeg innmari i forhold til andre mennesker.

Tror de kommer etter meg, at jeg er veldig syndig, har gjort noe voldsomt galt osv. At andre kan se meg hele tiden og følger med på alt jeg gjør, sier, tenker, skriver osv. Selv om jeg vet, hvis jeg bruker fornuften, at dette er tull.

Jeg greier rett og slett ikke å være sånn resten av livet. Har angst, spiller skuespill, kan aldri slappe av, er redd mennesker.

Bruker AP, den hjelper meg vel å sortere litt i alt kaoset, men jeg sliter selv med de.

Noen som vet, har opplevd det samme og som har noen gode råd å gi? Hva gjør jeg? Ikke si jeg er gal, for det vet jeg.