Hva hvis "pappa" ikke vil adoptere?

[Gjest også en mamma]

Nei, der er ikke så enkelt.

Du vet at det sier der er: "Hvis han ikke vil, så blir det ikke noe." Er det samme som å si: "Du vil og da blir det noe"

Dette spørsmålet er ikke så enkelt som du vil ha det til.

Jo, det er "så enkelt". Ingen adopsjonsforening i verden vil godkjenne dere dersom ikke begge to oppriktig ønsker å adoptere.

[fillolin]

Jo, det er "så enkelt". Ingen adopsjonsforening i verden vil godkjenne dere dersom ikke begge to oppriktig ønsker å adoptere.

Nå er det ikke adopsjonsforeningene som godkjenner, da, og det skjer vel både det ene og det andre rundt omkring i den store, vide verden, også at den ene parten gjør gode miner til slett spill for å oppfylle den andre partens ønsker, men i prinsippet er det selvfølgelig en god holdning

[fillolin]

Han har ikke oppgitt noen grunner annet enn at han vil ha "sitt eget". Har spurt om han tror han ikke klarer å elske det. Men det er det ikke. Om han er redd for ikke å klare farsrollen fordi det er farget, men nei da det er ikke det heller. Til og med foreslått å adoptere et "hvitt" barn i tillfellet det var det han var redd for. PS: Vi er ikke rasistiske.

Ut i fra hva jeg har fått ut av ham så er det ingen andre grunner enn at han vil ha eget kjøtt og blod, en slags "mini me". Så derfor er jeg i villrede.

Ja, akkurat noen blåkopi blir et adoptert barn selvfølgelig ikke, men det gjelder jammen meg ikke alle egenfødte barn heller Selvfølgelig er det instinkt og ønsker som ligger dypt i oss det han gir uttrykk for, jeg har ingen problemer med å forstå det, men det kan kanskje ikke skade å diskutere det på en litt kritisk måte likevel, jfr. tråder som har vært her før der f.eks. en kvinne idylliserer det å ha en datter kontra det å ha en sønn og ser for seg at alle jenter leker med dokker, liker rosa klær osv. Selv har jeg to adopterte barn; en sønn og en datter, og det har skjedd mer enn én gang at folk påpeker hvor mye datteren min ligner meg og hvor mye sønnen min ligner mannen min. Det er ikke viktig i seg selv, men illusterer et poeng, nemlig at vi gjerne ser det vi vil se eller det vi leter etter i tillegg til at barna selvfølgelig tar etter fakter, smak og preferanser, sosiale og kulturelle koder m.m. Selv om mannen din får en sønn er det likevel ikke gitt at dette blir noen mini av ham, altså, og det har han kanskje ikke tenkt helt igjennom? Det hender faktisk at folk får egenfødte barn som de på mange måter opplever som "fremmed", uten at de elsker dem mindre av den grunn så klart, men det er vel heller ikke kjærlighet dette handler om, men noe helt annet (?). Noe som muligens også kan være relevant for forholdet mellom dere, altså om akkurat dette handler om kjærlighet, om kjærlighet er nok, og hva om forholdet av andre grunner tar slutt, etter at det er for sent å få barn, iallefall for deg osv.... Uten at jeg vet hva som er rett for deg å gjøre, det er et reelt og vanskelig dilemma du står oppi, men vi svarer vel alle i stor grad ut fra våre egne erfaringer og det vi har sett rundt oss. Og ellers er jeg vel tilbøyelig til å mene at han kan komme til å skifte mening "av seg selv" etterhvert, slik flere har skrevet om her så slik sett skal du kanskje bare la dilemmaet få hvile litt, med mindre du har veldig dårlig tid. Ønsker dere uansett lykke til med forsøket og alt godt for tiden som kommer!

[PieLill]

Nå er det ikke adopsjonsforeningene som godkjenner, da, og det skjer vel både det ene og det andre rundt omkring i den store, vide verden, også at den ene parten gjør gode miner til slett spill for å oppfylle den andre partens ønsker, men i prinsippet er det selvfølgelig en god holdning

Skal man adoptere fra utlandet, må en adopsjonsforening være villig til å formidle adopsjonen. Ellers blir man ikke godkjent av offentlige myndigheter.

At noen kan gjøre gode miner til slett spill, kan du sikkert ha rett i.

mvh

[PieLill]

Hvis mannen din ikke ønsker å adoptere, så skal du ikke tvinge ham. Da må du heller se deg om etter en annen å få barn (adoptere) sammen med.

Jeg forstår mannen din. Jeg har vært ufrivillig barnløs selv. Da vi fikk beskjed om at vi ikke kunne få barn, så var vi heldigvis enige. Vi ønsket "vårt barn" ikke "et barn". Så vi valgte løsningen å leve barnløst i stedet for å adoptere.

(I etterkant har vi vært så heldige å få to barn til tross for legenes spådom, men det er en annen historie.)

Jeg tviler ikke det minste på at man kan bli like glad i et barn som ikke er biologisk eget, men for oss (og mannen din) ble ikke det et alternativ. Og det må man også respektere.

På den annen side kan det være vel lettvindt å si 'du kan ikke tvinge meg' uten å ta inn over seg det tap og den begrensning man påfører den andre.

Man gjør jo ikke bare seg selv barnløs.

Slike avgjørelser tas best når der tuftet på gjensidig respekt og innlevelse i den andres situasjon. Jeg synes det er mye forlangt å skulle ha rett til å blokkere denne muligheten uten egentlig å ha satt seg inn i dette og gitt tankene en sjanse til å modnes.

mvh

[PieLill]

Tror hverken det er smart eller riktig å presse ham.

Men du kan si til ham at siden dette er så viktig for deg, klarer du ikke å slå det fra deg før dere har snakket grundig om det. Og du vet han har tenkt gjennom det, pløyd gjennom informasjon etc.

Ting som kanskje kan være en ide å snakke om:

Kan det å adoptere kjennes som å gi opp aller siste håp om 'hjemmelaget' barn? Kan det kjennes som en innrømmelse av / et symbol på nederlag?

Er ønsket om 'eget kjøtt og blod' virkelig så sterkt at det må være det, eller å aldri bli far.

Hva legger dere i fars-/mors-/forelderrolle? Hvilke forventninger har dere. Hva er de viktigste sidene ved dette for hver av dere.

Om han blokkerer for at dere kan bli foreldre; Hva vil det gjøre med parforholdet deres på kort og lang sikt? Hvor realistisk er det at du ikke vil holde dette mot ham når både den biologiske klokken og adopsjonsuret tikker mot stengetid? Hvor sannsylig er det at parforlholdet vil vare? - En diskusjon om dette temaet må ikke bli trusselpreget. Samtidig er det viktig å ta inn over seg at hans evt. nei til adopsjon har en pris for dere som par.

Er han klar over at det å få et barn er så viktig for deg at du vurderer å velge ham bort hvis det er det som må til? (Som et åpent spørsmål, ikke et retorisk.)

Når man begynner å regne på kostnadene for sine avgjørelser, blir det ofte tydeligere for en selv hvor mye man vil eller ikke vil.

Hva er det som gjør at du synes adopsjon er greit.

Vet han hvor 'mye' du vil ha et barn uavhengig av om dere må adoptere eller ikke. Vet du hvor 'mye' han ikke vil adoptere.

En slik samtale fungerer (best) om begge har som mål og forstå den andre bedre. Det skal ikke handle om å overbevise eller forsvare, men om å forklare. Dere må på forhånd være enige om at ingen skal kritisere den andres synspunkter. Det handler ikke om hvem som har rett eller hvem som tar feil. Bare om å forsøke å se med den andres øyne.

Ofte er det slik at ingen klarer å forandre mening i en slik sak før de føler frihet til å beholde det synet de har. Og før man føler at den andre har vært villig til å se tingene fra ens eget ståsted.

Nøkkelen ligger i gjensidig forståelse og respekt. Og en hårfin balanse mellom å være tydelig på egne ønsker og skuffelser og å ikke presse den andre.

mvh

[Gjest Ulvinnen]

På den annen side kan det være vel lettvindt å si 'du kan ikke tvinge meg' uten å ta inn over seg det tap og den begrensning man påfører den andre.

Man gjør jo ikke bare seg selv barnløs.

Slike avgjørelser tas best når der tuftet på gjensidig respekt og innlevelse i den andres situasjon. Jeg synes det er mye forlangt å skulle ha rett til å blokkere denne muligheten uten egentlig å ha satt seg inn i dette og gitt tankene en sjanse til å modnes.

mvh

Å få barn er noe som forandrer ens tilværelse radikalt. Det er ikke lenger en selv som er i sentrum for avgjørelser, det er barnet. Man får plutselig et helt annet liv. Hvis dette ikke er noe en ønsker seg, så er det veldig drastisk å få det tredd over hodet. man må også tenke på barnet. Det er ikke noe særlig å for det å komme til noen som ikke ønsker seg det.

Jeg vet om personer som har gått fra hverandre fordi den ene ønsket seg barn, mens den andre ikke gjorde det. Det er så fundamentalt ulike holdninger, at det ikke er rart at de ikke lenger kan leve sammen.

[PieLill]

Å få barn er noe som forandrer ens tilværelse radikalt. Det er ikke lenger en selv som er i sentrum for avgjørelser, det er barnet. Man får plutselig et helt annet liv. Hvis dette ikke er noe en ønsker seg, så er det veldig drastisk å få det tredd over hodet. man må også tenke på barnet. Det er ikke noe særlig å for det å komme til noen som ikke ønsker seg det.

Jeg vet om personer som har gått fra hverandre fordi den ene ønsket seg barn, mens den andre ikke gjorde det. Det er så fundamentalt ulike holdninger, at det ikke er rart at de ikke lenger kan leve sammen.

Man kan ikke tre slike ting ned over hodet på hverandre. Det er helt sant.

Men å møte den andres ønske med et skuldertrekk og et vil ikke, og ferdig med det, handler verken om respekt eller kjærlighet.

I slike ting må begge parter være villige til å høre på den andres argumenter og være villig til å _vurdere_ sitt eget ståsted. Resultatet behøver ikke bli at man forandrer mening, men en oppriktig vilje til å revurere må være et minimum.

I denne konkrete saken handler det om et par der begge i høyeste grad ønsker seg barn. Uenigheten ligger i om det er bedre å forbli barnløs enn å adoptere. Da blir det spesielt destruktiv om mannen skulle velge å være bastant og fastlåst etter at hun har lidd seg gjennom diverse forsøk og skuffelser. Min måte eller ingen måte...

Dette skriver jeg generelt. Jeg vet selvfølgelig ingen ting om hvilke holdninger akkurat denne mannen har og hvilken åpenhet og forståelse han har vist henne.

Min mann jublet forresten heller ikke første gang jeg nevnte adopsjon. Men etter som 'livets realiteter' ble stadig tydeligere for oss begge, endret han mening - helt uten min hjelp.

;-)

mvh

[fillolin]

Skal man adoptere fra utlandet, må en adopsjonsforening være villig til å formidle adopsjonen. Ellers blir man ikke godkjent av offentlige myndigheter.

At noen kan gjøre gode miner til slett spill, kan du sikkert ha rett i.

mvh

Ja, jeg vet at en må ha en adopsjonsforening som formidler, men min erfaring er ikke at de går inn i spørsmål som dette/overlater spørsmål som dette til barnevernet/BUFetat som står for den faktiske godkjenning, men kanskje gjør de det likevel hvis de får følelsen av at det er noe "muffins"...?

[fillolin]

Tror hverken det er smart eller riktig å presse ham.

Men du kan si til ham at siden dette er så viktig for deg, klarer du ikke å slå det fra deg før dere har snakket grundig om det. Og du vet han har tenkt gjennom det, pløyd gjennom informasjon etc.

Ting som kanskje kan være en ide å snakke om:

Kan det å adoptere kjennes som å gi opp aller siste håp om 'hjemmelaget' barn? Kan det kjennes som en innrømmelse av / et symbol på nederlag?

Er ønsket om 'eget kjøtt og blod' virkelig så sterkt at det må være det, eller å aldri bli far.

Hva legger dere i fars-/mors-/forelderrolle? Hvilke forventninger har dere. Hva er de viktigste sidene ved dette for hver av dere.

Om han blokkerer for at dere kan bli foreldre; Hva vil det gjøre med parforholdet deres på kort og lang sikt? Hvor realistisk er det at du ikke vil holde dette mot ham når både den biologiske klokken og adopsjonsuret tikker mot stengetid? Hvor sannsylig er det at parforlholdet vil vare? - En diskusjon om dette temaet må ikke bli trusselpreget. Samtidig er det viktig å ta inn over seg at hans evt. nei til adopsjon har en pris for dere som par.

Er han klar over at det å få et barn er så viktig for deg at du vurderer å velge ham bort hvis det er det som må til? (Som et åpent spørsmål, ikke et retorisk.)

Når man begynner å regne på kostnadene for sine avgjørelser, blir det ofte tydeligere for en selv hvor mye man vil eller ikke vil.

Hva er det som gjør at du synes adopsjon er greit.

Vet han hvor 'mye' du vil ha et barn uavhengig av om dere må adoptere eller ikke. Vet du hvor 'mye' han ikke vil adoptere.

En slik samtale fungerer (best) om begge har som mål og forstå den andre bedre. Det skal ikke handle om å overbevise eller forsvare, men om å forklare. Dere må på forhånd være enige om at ingen skal kritisere den andres synspunkter. Det handler ikke om hvem som har rett eller hvem som tar feil. Bare om å forsøke å se med den andres øyne.

Ofte er det slik at ingen klarer å forandre mening i en slik sak før de føler frihet til å beholde det synet de har. Og før man føler at den andre har vært villig til å se tingene fra ens eget ståsted.

Nøkkelen ligger i gjensidig forståelse og respekt. Og en hårfin balanse mellom å være tydelig på egne ønsker og skuffelser og å ikke presse den andre.

mvh

Vil bare si at jeg synes dette var et veldig lærerikt svar, med mange gode momenter - som er gyldige i andre saker/situasjoner også.... Har lagt merke til lange, grundige svar fra deg i det siste, vet ikke om det er slik du pleier å svare eller om det bare er sommerferieoverskudd, men uansett er det interessant å lese og følge med på

[tusseline]

Hvis han ikke vil, blir det ingen adopsjon. Så enkelt!

Enig.

[Gjest Kom i mål til slutt]

Tror hverken det er smart eller riktig å presse ham.

Men du kan si til ham at siden dette er så viktig for deg, klarer du ikke å slå det fra deg før dere har snakket grundig om det. Og du vet han har tenkt gjennom det, pløyd gjennom informasjon etc.

Ting som kanskje kan være en ide å snakke om:

Kan det å adoptere kjennes som å gi opp aller siste håp om 'hjemmelaget' barn? Kan det kjennes som en innrømmelse av / et symbol på nederlag?

Er ønsket om 'eget kjøtt og blod' virkelig så sterkt at det må være det, eller å aldri bli far.

Hva legger dere i fars-/mors-/forelderrolle? Hvilke forventninger har dere. Hva er de viktigste sidene ved dette for hver av dere.

Om han blokkerer for at dere kan bli foreldre; Hva vil det gjøre med parforholdet deres på kort og lang sikt? Hvor realistisk er det at du ikke vil holde dette mot ham når både den biologiske klokken og adopsjonsuret tikker mot stengetid? Hvor sannsylig er det at parforlholdet vil vare? - En diskusjon om dette temaet må ikke bli trusselpreget. Samtidig er det viktig å ta inn over seg at hans evt. nei til adopsjon har en pris for dere som par.

Er han klar over at det å få et barn er så viktig for deg at du vurderer å velge ham bort hvis det er det som må til? (Som et åpent spørsmål, ikke et retorisk.)

Når man begynner å regne på kostnadene for sine avgjørelser, blir det ofte tydeligere for en selv hvor mye man vil eller ikke vil.

Hva er det som gjør at du synes adopsjon er greit.

Vet han hvor 'mye' du vil ha et barn uavhengig av om dere må adoptere eller ikke. Vet du hvor 'mye' han ikke vil adoptere.

En slik samtale fungerer (best) om begge har som mål og forstå den andre bedre. Det skal ikke handle om å overbevise eller forsvare, men om å forklare. Dere må på forhånd være enige om at ingen skal kritisere den andres synspunkter. Det handler ikke om hvem som har rett eller hvem som tar feil. Bare om å forsøke å se med den andres øyne.

Ofte er det slik at ingen klarer å forandre mening i en slik sak før de føler frihet til å beholde det synet de har. Og før man føler at den andre har vært villig til å se tingene fra ens eget ståsted.

Nøkkelen ligger i gjensidig forståelse og respekt. Og en hårfin balanse mellom å være tydelig på egne ønsker og skuffelser og å ikke presse den andre.

mvh

Henger meg på fillolin. Dette synes jeg var klokt skrevet og vel verdt å ta til etterretning, PieLill!

[Gjest lykke til videre]

Hvis det ikke er noen feil med mannen sin sperm , men at det er du som ikke kan bære frem et barn, så vil jeg anbefale følgende. I en diskusjon som SKAL være saklig og ikke anklagende så må du si rett ut at om forholdet mellom dere tar slutt og du er over riktig alder for en event. adopsjon så vil det såre deg mer enn noensinne om han går bort og får yngre partner og egne barn.

En klok mann vil skjønne logikken og ønsket ditt på en helt annen måte i et slikt perspektiv. La ham så tygge litt på saken og ta diskusjonen opp igjen etter noen måneder. Be om svar fra ham og ta da stilling til hva du vil bruke resten av ditt liv til: Få adoptivbarn med annen partner eller være barnløs resten av ditt liv.

Håper det ordner seg for deg. Og som mange her inne sier så er menn ganske TREIGE med slike situasjoner. Men etter en hvis tid så burde standpunktet alikevel kunne taes uansett utfall.

[Gjest lykke til videre (til trådstarter)]

Hvis mannen din ikke ønsker å adoptere, så skal du ikke tvinge ham. Da må du heller se deg om etter en annen å få barn (adoptere) sammen med.

Jeg forstår mannen din. Jeg har vært ufrivillig barnløs selv. Da vi fikk beskjed om at vi ikke kunne få barn, så var vi heldigvis enige. Vi ønsket "vårt barn" ikke "et barn". Så vi valgte løsningen å leve barnløst i stedet for å adoptere.

(I etterkant har vi vært så heldige å få to barn til tross for legenes spådom, men det er en annen historie.)

Jeg tviler ikke det minste på at man kan bli like glad i et barn som ikke er biologisk eget, men for oss (og mannen din) ble ikke det et alternativ. Og det må man også respektere.

Grrr.. jeg blir super irritert av det du skriver. "vårt barn " og ikke "et barn" blir helt feil å skrive.

Jeg har både biologisk og adoptert barn. Begge barna er VÅRE BARN , bare så du vet det!!!!!

[Gjest best wishes]

Grrr.. jeg blir super irritert av det du skriver. "vårt barn " og ikke "et barn" blir helt feil å skrive.

Jeg har både biologisk og adoptert barn. Begge barna er VÅRE BARN , bare så du vet det!!!!!

Noen ganger lurer jeg på om adoptivforeldre er urimelige hårsåre. Hun mente jo ikke noe annet enn å fremheve at det for dem var viktig at barnet var egenfødt, og at det ikke var om å gjøre å bare få et barn. Hvis de hadde gått til det skrittet å adoptert så er jeg sikker på at barnet ville blitt omtalt som "vårt barn", hvis ikke hadde det vært litt rart ja.

[Gjest lykke til videre]

Noen ganger lurer jeg på om adoptivforeldre er urimelige hårsåre. Hun mente jo ikke noe annet enn å fremheve at det for dem var viktig at barnet var egenfødt, og at det ikke var om å gjøre å bare få et barn. Hvis de hadde gått til det skrittet å adoptert så er jeg sikker på at barnet ville blitt omtalt som "vårt barn", hvis ikke hadde det vært litt rart ja.

Ja, vi er ekstremt nøye på hvordan folk ordlegger seg når det gjelder adoptivbarn. For det som de slenger utav seg her inne kan de også finne på å si rett forann et adoptivbarn som skjønner meget godt poenget. Poenget som da blir oppfattet for en adoptert er at egenfødt er "bedre" å få enn å adoptere.

Barn og ungdom tolker samtaler mye mer konkret enn voksne gjør. Derfor skal man tenke mer før man snakker (og skriver) for noen mennesker.

[Gjest Ulvinnen]

Grrr.. jeg blir super irritert av det du skriver. "vårt barn " og ikke "et barn" blir helt feil å skrive.

Jeg har både biologisk og adoptert barn. Begge barna er VÅRE BARN , bare så du vet det!!!!!

Nettopp for å unngå slike misforståelser som dette, så skrev jeg at jeg ikke tviler på at man kan bli like glad i et adoptert barn som i et biologisk. Så du det?

Jeg håper da inderlig at de som adopterer ser på det adopterte barnet som "sitt" barn. Hvis ikke bør de ikke adoptere.

Jeg beskrev VÅR situasjon. Og for oss ville det bli feil å adoptere, fordi det ville blitt "et barn" ikke "vårt barn". Det tok vi konsekvensen av, og lot være å adoptere.

[En som trenger støtte]

Takk alle sammen for alle gode råd. Takk for de fleste forstår hve jeg prøvde å si. Takk for at de som har vært der selv har hjulpet med råd. Dette er et veldig vanskelig spørsmål og en vanskelig situasjon. Det er kanskje ikke så rart at "pappa" er litt skeptisk.Det har jo aldri vært et alternativ for ham. Mens jeg har vist siden jeg var 14år at jeg med stor sansynlighet ikke kommer til å få "hjemmelagde" barn. Så jeg har i bunn og grunn tenkt på dette i 17 år. Og han bare de siste 4år. Han får få noe mer tid. :-) Takk alle sammen. Også takk til de som ikke har noe fornuftig eller smart å si også. På den måten kan jeg se den andre siden også. Man lærer så lenge man lever. TAKK!

[Gjest nei til import av barn]

Takk alle sammen for alle gode råd. Takk for de fleste forstår hve jeg prøvde å si. Takk for at de som har vært der selv har hjulpet med råd. Dette er et veldig vanskelig spørsmål og en vanskelig situasjon. Det er kanskje ikke så rart at "pappa" er litt skeptisk.Det har jo aldri vært et alternativ for ham. Mens jeg har vist siden jeg var 14år at jeg med stor sansynlighet ikke kommer til å få "hjemmelagde" barn. Så jeg har i bunn og grunn tenkt på dette i 17 år. Og han bare de siste 4år. Han får få noe mer tid. :-) Takk alle sammen. Også takk til de som ikke har noe fornuftig eller smart å si også. På den måten kan jeg se den andre siden også. Man lærer så lenge man lever. TAKK!

"Også takk til de som ikke har noe fornuftig eller smart å si også. På den måten kan jeg se den andre siden også."

Så de som ser det fra den andre siden er ikke smarte eller fornuftige?

[En som trenger støtte]

"Også takk til de som ikke har noe fornuftig eller smart å si også. På den måten kan jeg se den andre siden også."

Så de som ser det fra den andre siden er ikke smarte eller fornuftige?

I forhold til meg. Selvsagt. Alle se ting fra sitt stå sted. Og alle mener selvsagt at det man selv mener er bedre enn det andre mener.