Når barn er for tillitsfulle ovenfor andre voksn

[Gjest best wishes]

jeg sto og så på et stupeshow på Tusenfryd da jeg plutselig ble klar over at det sto ei lita jenta og lekte med hendene mine. Hun hadde det gøy med å putte sand og steiner i hendene mine før jeg skulle kaste det vekk. Jeg så ikke far eller mor noe sted.

For meg var dette bare hyggelig og en avveksling, men jeg lurer på hvor bra det er at barn er altfor tillitsfulle ovenfor voksne de ikke kjenner. Sett at jeg var en barnemisbruker, pedofil etc. Ville dere som foreldre i en slik situasjon hentet barnet, eller sett situasjonen an å latt henne fortsette? jenta var nok mellom to og tre år gammel.

Og er det greit at barnet tar kontakt med alle de ser?

[Mandolaika]

Ja, jeg stusser også på slikt.

Jeg var på et foreldremøte før sommerferien. Da var det ei jente på mellom 2 og 3 år som plutselig klatret opp på fanget mitt og begynte å fikle med gullkjedet mitt, altså da var hun helt oppe i fjeset mitt! Det verste var at jeg var redd hun ville ødelegge det (dra det av) og at foreldrene ikke gjorde noe.

Både mora, faren og 2 andre søsken av denne jenta var tilstede på møtet.

Jeg synes en slik form for tillitsfullhet blir litt "too much" hvis du skjønner. Jeg anser begge mine barn for å være tillitsfulle, men de har aldri gjort noe sånt til totalt fremmede for det.

Jeg synes det vitner om en eller annen sosial antennekobling som mangler, men jenta var jo lita da.

[PieLill]

Ja, jeg stusser også på slikt.

Jeg var på et foreldremøte før sommerferien. Da var det ei jente på mellom 2 og 3 år som plutselig klatret opp på fanget mitt og begynte å fikle med gullkjedet mitt, altså da var hun helt oppe i fjeset mitt! Det verste var at jeg var redd hun ville ødelegge det (dra det av) og at foreldrene ikke gjorde noe.

Både mora, faren og 2 andre søsken av denne jenta var tilstede på møtet.

Jeg synes en slik form for tillitsfullhet blir litt "too much" hvis du skjønner. Jeg anser begge mine barn for å være tillitsfulle, men de har aldri gjort noe sånt til totalt fremmede for det.

Jeg synes det vitner om en eller annen sosial antennekobling som mangler, men jenta var jo lita da.

Jeg synes ikke det er noe merkelig med at et barn på den alderen gjør slikt. Noen barn er bare veldig tillitsfulle. Det krever selvsagt en ekstra påpasselighet fra foreldrene, for det er ikke alle voksne som vil barna vel.

mvh

[PieLill]

Jeg synes ikke det er noe merkelig med at et barn på den alderen gjør slikt. Noen barn er bare veldig tillitsfulle. Det krever selvsagt en ekstra påpasselighet fra foreldrene, for det er ikke alle voksne som vil barna vel.

mvh

[PieLill]

Ja, jeg stusser også på slikt.

Jeg var på et foreldremøte før sommerferien. Da var det ei jente på mellom 2 og 3 år som plutselig klatret opp på fanget mitt og begynte å fikle med gullkjedet mitt, altså da var hun helt oppe i fjeset mitt! Det verste var at jeg var redd hun ville ødelegge det (dra det av) og at foreldrene ikke gjorde noe.

Både mora, faren og 2 andre søsken av denne jenta var tilstede på møtet.

Jeg synes en slik form for tillitsfullhet blir litt "too much" hvis du skjønner. Jeg anser begge mine barn for å være tillitsfulle, men de har aldri gjort noe sånt til totalt fremmede for det.

Jeg synes det vitner om en eller annen sosial antennekobling som mangler, men jenta var jo lita da.

Hei,

Det andre innlegget her ble feilplassert.

''Da var det ei jente på mellom 2 og 3 år som plutselig klatret opp på fanget mitt og begynte å fikle med gullkjedet mitt, altså da var hun helt oppe i fjeset mitt! Det verste var at jeg var redd hun ville ødelegge det (dra det av) og at foreldrene ikke gjorde noe.''

Jeg vil tenkt at en voksen som lar en 2-3-åring krabbe opp i fanget sitt fint klarer å sette grenser for hva barnet får fikle med. Eller vennlig ta barnet ned fra fanget. Om foreldrene bør trå til er svært situasjonsbetinget. Blant annet av hvor mye det vil forstyrre det som foregår rundt dem om de reiser seg opp å begynner å ordne å styre med ungen.

Mange ganger blir det minst forstyrrelser om smårollinger får sulle rundt.

mvh

[Gjest best wishes]

Jeg synes ikke det er noe merkelig med at et barn på den alderen gjør slikt. Noen barn er bare veldig tillitsfulle. Det krever selvsagt en ekstra påpasselighet fra foreldrene, for det er ikke alle voksne som vil barna vel.

mvh

Men kan du vite med en gang som forelder om barnet leker med en voksen som ikke vil h*n vel?

Og hva om barnet har denne atferden mot alle h*n treffer, bør man gripe inn da, eller hva gjør man?

[Gjest best wishes]

Hei,

Det andre innlegget her ble feilplassert.

''Da var det ei jente på mellom 2 og 3 år som plutselig klatret opp på fanget mitt og begynte å fikle med gullkjedet mitt, altså da var hun helt oppe i fjeset mitt! Det verste var at jeg var redd hun ville ødelegge det (dra det av) og at foreldrene ikke gjorde noe.''

Jeg vil tenkt at en voksen som lar en 2-3-åring krabbe opp i fanget sitt fint klarer å sette grenser for hva barnet får fikle med. Eller vennlig ta barnet ned fra fanget. Om foreldrene bør trå til er svært situasjonsbetinget. Blant annet av hvor mye det vil forstyrre det som foregår rundt dem om de reiser seg opp å begynner å ordne å styre med ungen.

Mange ganger blir det minst forstyrrelser om smårollinger får sulle rundt.

mvh

''Jeg vil tenkt at en voksen som lar en 2-3-åring krabbe opp i fanget sitt fint klarer å sette grenser for hva barnet får fikle med. Eller vennlig ta barnet ned fra fanget. Om foreldrene bør trå til er svært situasjonsbetinget. Blant annet av hvor mye det vil forstyrre det som foregår rundt dem om de reiser seg opp å begynner å ordne å styre med ungen.''

Jeg er uenig. Jeg mener at det er foreldrenes ansvar å ordne opp i situasjonen når barnet krabber opp i fanget til andre. Noe annet er om du har oppmuntret til det selv, men det var ikke det Mandolaika hadde gjort.

Dessuten er det ikke alle som er så erfarne med unger, spesielt ikke andres unger. Jeg hadde vært redd for å ta ned ungen i tilfelle det ville blitt hyl og skrik. Jeg fatter ikke hvorfor ikke mor og far bare kommer og henter ungen. Om det var min unge som begynte å klatre på andres fang hadde jeg hentet ungen med en gang, jeg synes ikke det er andres oppgave å sette grenser for min unge.

[PieLill]

Men kan du vite med en gang som forelder om barnet leker med en voksen som ikke vil h*n vel?

Og hva om barnet har denne atferden mot alle h*n treffer, bør man gripe inn da, eller hva gjør man?

Nei, selvfølgelig kan man ikke vite det. Derfor må man ikke slippe barnet eller den voksne av syne.

Så får man jo se an situasjonen. Hvor komfortabel den voksne ser ut til å være med situasjonen. Man bør også tilkjennegi sitt 'foreldernærvær'.

Selv synes jeg slike smårollinger som krabber rundt fra fang til fang bare er herlige. Men jeg ser meg alltid om etter foreldrene. Slike kan jo også være eskperter på å forsvinne på null komma svisj...

mvh

[PieLill]

''Jeg vil tenkt at en voksen som lar en 2-3-åring krabbe opp i fanget sitt fint klarer å sette grenser for hva barnet får fikle med. Eller vennlig ta barnet ned fra fanget. Om foreldrene bør trå til er svært situasjonsbetinget. Blant annet av hvor mye det vil forstyrre det som foregår rundt dem om de reiser seg opp å begynner å ordne å styre med ungen.''

Jeg er uenig. Jeg mener at det er foreldrenes ansvar å ordne opp i situasjonen når barnet krabber opp i fanget til andre. Noe annet er om du har oppmuntret til det selv, men det var ikke det Mandolaika hadde gjort.

Dessuten er det ikke alle som er så erfarne med unger, spesielt ikke andres unger. Jeg hadde vært redd for å ta ned ungen i tilfelle det ville blitt hyl og skrik. Jeg fatter ikke hvorfor ikke mor og far bare kommer og henter ungen. Om det var min unge som begynte å klatre på andres fang hadde jeg hentet ungen med en gang, jeg synes ikke det er andres oppgave å sette grenser for min unge.

Selv ville jeg bare syntes det var hyggelig om en smårolling krabbet opp i fanget mitt. Ren bonus å få låne en slik en liten stund.

Selvsagt må foreldrene være obs og hente barnet om noen voksne ikke skulle takle smårollingen. Men på et foreldermøte bør man kunne forvente at voksen klarer å forhindre at en treåring river i stykke et halskjede eventuelt sette barnet ned på gulvet om man ikke ønsket barnet der.

mvh

[Gjest best wishes]

Selv ville jeg bare syntes det var hyggelig om en smårolling krabbet opp i fanget mitt. Ren bonus å få låne en slik en liten stund.

Selvsagt må foreldrene være obs og hente barnet om noen voksne ikke skulle takle smårollingen. Men på et foreldermøte bør man kunne forvente at voksen klarer å forhindre at en treåring river i stykke et halskjede eventuelt sette barnet ned på gulvet om man ikke ønsket barnet der.

mvh

Jeg hadde også syntes det hadde vært hyggelig. Likevel hadde jeg satt pris på om en forelder så i min retning og forvisset seg om at jeg syntes det var ok å ha ungen der.

Når barnet er lite er det jo nusselig, men hva om barnet nærmer seg tre år? Det er jo ganske tungt å sette ned ungen da, og da kan de jo være ganske sterke. Det er noe annet med en ettåring.

Det jeg lurte på, uansett om det er hyggelig eller ikke, var hvor mye foreldrene skulle gripe inn når barnet søker kontakt hos andre voksne. Barnet kan jo på sikt lære seg en atferd som kan bli uheldig for dem senere.

Har et fosterbarn i familien på seks år. Hun setter seg på fanget til nesten hvem som helst som prater med henne. Siden hun er i fra Thailand er hun jo veldig søt og yndig, er litt redd for at menn kan utnytte det hos henne senere. Forhåpentligvis er det bare jeg som er hysterisk på dette.

[PieLill]

Jeg hadde også syntes det hadde vært hyggelig. Likevel hadde jeg satt pris på om en forelder så i min retning og forvisset seg om at jeg syntes det var ok å ha ungen der.

Når barnet er lite er det jo nusselig, men hva om barnet nærmer seg tre år? Det er jo ganske tungt å sette ned ungen da, og da kan de jo være ganske sterke. Det er noe annet med en ettåring.

Det jeg lurte på, uansett om det er hyggelig eller ikke, var hvor mye foreldrene skulle gripe inn når barnet søker kontakt hos andre voksne. Barnet kan jo på sikt lære seg en atferd som kan bli uheldig for dem senere.

Har et fosterbarn i familien på seks år. Hun setter seg på fanget til nesten hvem som helst som prater med henne. Siden hun er i fra Thailand er hun jo veldig søt og yndig, er litt redd for at menn kan utnytte det hos henne senere. Forhåpentligvis er det bare jeg som er hysterisk på dette.

Jeg er helt enig med deg i at foreldrene bør følge med på barnet og få blikkontakt med den som i øyeblikket er barnets utvalgte. Da finner man fort ut om man bør foreta seg noe eller ikke.

Og om barnet skulle oppføre seg dårlig bør foreldrene umiddelbart gripe inn. Ikke bare for å spare omgivelsene for denne sure oppgaven, men også for at barnet skal vite klinkende klart at foreldrene følger med og at vanlige regler gjelder her også.

Noen barn har tilknytningsproblemer og viser derfor en overderevent tillitsfull adferd. Slikt krever en betydlig innsats fra foreldrene.

Andre barn er bare over gjennomsnittet tillitsfulle og glade i å treffe nye mennesker. I utgangspunktet en svært positiv egenskap. Skal man temme/undertrykke alt dette, risikerer man å enten gjøre barnet svært uttrygt eller at barnet føler seg misstolket og avvist.

Om noen har bestemt seg for å lokke med seg f.eks. en femåring, er jeg stygt redd for at de vill klare dette uansett. Spesielt om det er et i utgangspunktet tillitsfult barn.

Så det blir en balansegang, der man også må være realistisk i forhold til hva som er den reelle trygghetsgevinsten ved å gjøre barnet mer skeptisk til fremmede.

Barn som er svært tillitsfulle kan ofte trenge litt ekstra oppfølging i forhold til å både forstå og respektere andres grenser og å sette egne grenser.

mvh

[Helmi]

Ikke noe rart i dette...

Jeg tenker at foreldrene hennes holdt et øye med henne om du ikke så dem (men her kan jeg jo selvsagt ta helt feil...)

Du ble med på leken: det var jo en åpen invitasjon til barnet! Om du hadde avvist henne, så hadde hun gitt seg, tenker jeg...

[Gjest best wishes]

Ikke noe rart i dette...

Jeg tenker at foreldrene hennes holdt et øye med henne om du ikke så dem (men her kan jeg jo selvsagt ta helt feil...)

Du ble med på leken: det var jo en åpen invitasjon til barnet! Om du hadde avvist henne, så hadde hun gitt seg, tenker jeg...

Dette innlegget handlet ikke bare om en enkel episode hvor et barn tar kontakt med andre. Jeg lurer på hva man som foreldre bør gjøre/ ikke gjøre om barnet er veldig frimodig ovenfor andre voksne. Er det bra for barnet på sikt?

[Gjest best wishes]

Jeg er helt enig med deg i at foreldrene bør følge med på barnet og få blikkontakt med den som i øyeblikket er barnets utvalgte. Da finner man fort ut om man bør foreta seg noe eller ikke.

Og om barnet skulle oppføre seg dårlig bør foreldrene umiddelbart gripe inn. Ikke bare for å spare omgivelsene for denne sure oppgaven, men også for at barnet skal vite klinkende klart at foreldrene følger med og at vanlige regler gjelder her også.

Noen barn har tilknytningsproblemer og viser derfor en overderevent tillitsfull adferd. Slikt krever en betydlig innsats fra foreldrene.

Andre barn er bare over gjennomsnittet tillitsfulle og glade i å treffe nye mennesker. I utgangspunktet en svært positiv egenskap. Skal man temme/undertrykke alt dette, risikerer man å enten gjøre barnet svært uttrygt eller at barnet føler seg misstolket og avvist.

Om noen har bestemt seg for å lokke med seg f.eks. en femåring, er jeg stygt redd for at de vill klare dette uansett. Spesielt om det er et i utgangspunktet tillitsfult barn.

Så det blir en balansegang, der man også må være realistisk i forhold til hva som er den reelle trygghetsgevinsten ved å gjøre barnet mer skeptisk til fremmede.

Barn som er svært tillitsfulle kan ofte trenge litt ekstra oppfølging i forhold til å både forstå og respektere andres grenser og å sette egne grenser.

mvh

''Om noen har bestemt seg for å lokke med seg f.eks. en femåring, er jeg stygt redd for at de vill klare dette uansett. Spesielt om det er et i utgangspunktet tillitsfult barn''

Jeg er enig i stort sett det du sier, men kidnapping var ikke i mine tanker. Jeg tenker mer på grenseoverskridelser, hvor voksne kan gjøre ting som barnet ikke liker. Det kan bli forvirrende for barnet, om det utgangspunktet var med på leken. Et barn som hopper opp på fanget til en fremmed kan føle skyld og skam over å bli befølt siden det var h*n som tok initiativet til det.

synes du man bør stoppe en treåring som hopper opp på fanget til alle han synes ser hyggelige ut? Og hvordan bør man gå frem for å sette grenser?

[Orio]

Situasjonen var jo veldig uskyldig, og jeg antar foreldrene var like i nærheten og så hva som foregikk, og da ser jeg ingen grunn til at de skulle gripe inn så lenge det virket som både du og jenta hygget dere.

For alt foreldrene visste kunne du vært en overgriper, men risikoen for at noe skulle skjedd i den situasjonen med, med andre rundt er vel minimal. Ser lenger ned i tråden at du ikke så foreldrene, men de kan vel ha vært der uten at du klarte å identifisere dem? Noe annet ville være uforsvarlig, du lar ikke et barn på to-tre år være uten oppsyn i en sånn situasjon. Jeg er enig i at det er rart foreldrene ikke ga seg til kjenne på et eller annet vis, når småbarn jeg ikke kjenner tar kontakt med meg (om de så bare sier "hei" i matbutikken) ser jeg meg alltid rundt for å lokalisere den voksne de er sammen med, og så smiler jeg til dem for å signalisere at jeg bare synes det er hyggelig.

Når barnet blir større, og begynner å ferdes mer på egenhånd bør det jo instrueres om ikke å bli med fremmede osv, men forhåpentlig kan det gjøres uten at de blir redde for alle de ikke kjenner. Det største problemet er kanskje at de som forgriper seg på barn ofte er i en tillitsposisjon, en person som både barn og foreldre stoler på, og da hjelper det ikke å holde seg unna fremmede menn som lokker med godteri. Det er vel så viktig å lære barnet at det er lov å sette grenser for hva de synes er greit at andre gjør med dem.

[Orio]

''Jeg vil tenkt at en voksen som lar en 2-3-åring krabbe opp i fanget sitt fint klarer å sette grenser for hva barnet får fikle med. Eller vennlig ta barnet ned fra fanget. Om foreldrene bør trå til er svært situasjonsbetinget. Blant annet av hvor mye det vil forstyrre det som foregår rundt dem om de reiser seg opp å begynner å ordne å styre med ungen.''

Jeg er uenig. Jeg mener at det er foreldrenes ansvar å ordne opp i situasjonen når barnet krabber opp i fanget til andre. Noe annet er om du har oppmuntret til det selv, men det var ikke det Mandolaika hadde gjort.

Dessuten er det ikke alle som er så erfarne med unger, spesielt ikke andres unger. Jeg hadde vært redd for å ta ned ungen i tilfelle det ville blitt hyl og skrik. Jeg fatter ikke hvorfor ikke mor og far bare kommer og henter ungen. Om det var min unge som begynte å klatre på andres fang hadde jeg hentet ungen med en gang, jeg synes ikke det er andres oppgave å sette grenser for min unge.

Dette handler om grenser, for begge parter. For barnet: hva skal foreldrene tillate.

Det som kanskje er viktigere er hva du synes er greit at barnet gjør med deg. Synes du det er greit å få et fremmed barn klatrende opp i fanget? Da er ingenting i veien, det er jo faktisk noen som synes det er hyggelig. Hvis du ikke liker det er det din oppgave å sette grenser for hva du aksepterer, og håndheve dem ved å sette barnet ned på gulvet, ta hendene hennes vekk fra kjedet el. På den måten lærer barnet at det er lov å sette grenser for hva man godtar fra andre, og at disse grensene må respekteres.

[Orio]

Dette innlegget handlet ikke bare om en enkel episode hvor et barn tar kontakt med andre. Jeg lurer på hva man som foreldre bør gjøre/ ikke gjøre om barnet er veldig frimodig ovenfor andre voksne. Er det bra for barnet på sikt?

Jeg tror det er viktig å nyansere litt, selv om det er vanskelig for så små barn å forstå forskjellen på forskjellige situasjoner. Alt er ikke farlig, å leke med hånden til en fremmed voksen i full offentlighet eller å krype opp i et fremmed fang på et foreldremøte er ikke farlig. Hvor mye galt kan egentlig skje da?

Samtidig er det viktig at barnet, etter hvert som det ferdes mer ute alene, får vite at det er situasjoner/handlinger som kan være farlige, som å bli med fremmede i bil. Det er viktig at ikke alt blir fremstilt som farlig, det kan gjøre barnet redd for alle fremmede, og det er det ingen grunn til, eller barnet kan ende med å tro at ikke noe av det du advarer mot er farlig.

[org]

Jeg satt og så på at mine barn trena her for en tid siden. Og så kom det ei jente på ca 7 - 8 år sammen med tanta si. Jeg hadde aldri sett noen av dem før, men jenta krøp godt sammen i armkroken min og skravla ivei.

Koselig det, bevares. Og tanta var jo der.

Jeg snakka litt med tanta etter at jenta hadde gått, og jenta er veldig tillitsfull overfor alle voksne, sa hun. Skummelt, skummelt!

[PieLill]

''Om noen har bestemt seg for å lokke med seg f.eks. en femåring, er jeg stygt redd for at de vill klare dette uansett. Spesielt om det er et i utgangspunktet tillitsfult barn''

Jeg er enig i stort sett det du sier, men kidnapping var ikke i mine tanker. Jeg tenker mer på grenseoverskridelser, hvor voksne kan gjøre ting som barnet ikke liker. Det kan bli forvirrende for barnet, om det utgangspunktet var med på leken. Et barn som hopper opp på fanget til en fremmed kan føle skyld og skam over å bli befølt siden det var h*n som tok initiativet til det.

synes du man bør stoppe en treåring som hopper opp på fanget til alle han synes ser hyggelige ut? Og hvordan bør man gå frem for å sette grenser?

''Jeg tenker mer på grenseoverskridelser, hvor voksne kan gjøre ting som barnet ikke liker. Det kan bli forvirrende for barnet, om det utgangspunktet var med på leken. Et barn som hopper opp på fanget til en fremmed kan føle skyld og skam over å bli befølt siden det var h*n som tok initiativet til det.''

En setting med mange mennesker er neppe stedet hvor barn blir utsatt for de verste overtrampene. Slike smårollinger er det mange som legger merke til, og de som følger med har også et våkent øye for hvordan barna behandles.

Men noen negative erfaringer vil barnet gjøre seg. Slikt blir for det meste nyttig læring.

Jeg er ikke helt sikker på hva du mener med befølt i denne sammenhengen. Få er vel så korka at de beføler et barn i ordets verste betydning foran mange mennesker.

''Synes du man bør stoppe en treåring som hopper opp på fanget til alle han synes ser hyggelige ut? Og hvordan bør man gå frem for å sette grenser?''

Generelt nei. Jeg ser ikke noe negativt med dette i seg selv. Riktig galt er svært avhengig av situasjon og barn.

I en begrenset, oversiktlig og 'lukket' gruppe, som f.eks. et foreldermøte, burde det ikke være nødvendig med mindre barnet bråker og forstyrrer.

Jeg ville ikke sendt en tråring på vandring blant en haug med varme kaffkopper, eller i andre situasjoner det lett kunne bli mye søl og ting veltet over ende. Småtråkk og varm drikk skal holdes adskilt. Og de fleste blir ikke så glade om det plutselig kommer en liten unge og røsker i armen eller hopper i fange så mat og drikke fyker rundt omkring.

Om ungen utforsket fang etter fang i en forsamlig på 500, ville jeg nok tauet inn barnet, eller ikke latt det dra på oppdagelsesferd i det hele tatt. Ikke minst fordi jeg nokså raskt ville mistet oversikten.

Dette er ikke sort-hvitt vurderingen, men handler tvert imot om å lære barnet å se nyanser. En viktig del av å utvikle sosial kompetanse handler nettopp om de små og store forskjellene, om å kunne skjønne hva som passer og ikke i ulike situasjoner.

mvh

[PieLill]

Situasjonen var jo veldig uskyldig, og jeg antar foreldrene var like i nærheten og så hva som foregikk, og da ser jeg ingen grunn til at de skulle gripe inn så lenge det virket som både du og jenta hygget dere.

For alt foreldrene visste kunne du vært en overgriper, men risikoen for at noe skulle skjedd i den situasjonen med, med andre rundt er vel minimal. Ser lenger ned i tråden at du ikke så foreldrene, men de kan vel ha vært der uten at du klarte å identifisere dem? Noe annet ville være uforsvarlig, du lar ikke et barn på to-tre år være uten oppsyn i en sånn situasjon. Jeg er enig i at det er rart foreldrene ikke ga seg til kjenne på et eller annet vis, når småbarn jeg ikke kjenner tar kontakt med meg (om de så bare sier "hei" i matbutikken) ser jeg meg alltid rundt for å lokalisere den voksne de er sammen med, og så smiler jeg til dem for å signalisere at jeg bare synes det er hyggelig.

Når barnet blir større, og begynner å ferdes mer på egenhånd bør det jo instrueres om ikke å bli med fremmede osv, men forhåpentlig kan det gjøres uten at de blir redde for alle de ikke kjenner. Det største problemet er kanskje at de som forgriper seg på barn ofte er i en tillitsposisjon, en person som både barn og foreldre stoler på, og da hjelper det ikke å holde seg unna fremmede menn som lokker med godteri. Det er vel så viktig å lære barnet at det er lov å sette grenser for hva de synes er greit at andre gjør med dem.

''Det største problemet er kanskje at de som forgriper seg på barn ofte er i en tillitsposisjon, en person som både barn og foreldre stoler på, og da hjelper det ikke å holde seg unna fremmede menn som lokker med godteri. Det er vel så viktig å lære barnet at det er lov å sette grenser for hva de synes er greit at andre gjør med dem.''

Det har du dessverre veldig rett i.

mvh