Forferdelig fødsel, råd og hjelp for å bearbeide

[mamma08]

Hei!

Jeg gikk rundt på gulvet med effektive rier i 38t (2-3 min mellomrom mellom riene).

Kom inn på sykehuset med 6 cm åpning og var på sykehuset i 12 t før babyen kom hvor jeg lå i hele 7 timer (!!!) med 9.5cm og rier som var tette som hagl før legene gjorde noe ( gav spinal som de deretter tok vekk). Fødselen varte i 38t men de skrev bare 12 da de ikke trodde at jeg hadde kommet så langt da jeg ringte å spurte om jeg kunne komme på føden (enda de hadde fått skriftlig beskjed om at jeg er svært smertesterk og har sykehusskrekk så når jeg ringer er det alvor - da jeg kom inn ble jordmora veldig overrasket og sa at nååå blir det barn ganske raskt ja!! Men det skulle ta 12 timer med smertehelvete før babyen ble født)...og de registrer bare tid ved ankomst på sykehuset. Jeg hadde ikke sovet (eller ligget, klarte bare å stå) på 38 t og fødselen endte med vakum og ruptur 3b ( de sto over meg og diskuterte om det var 3C eller i verste fall totalruptur, men hun som tok i mot babyen var ikke enig i totaltruptur så de skrev 3B). Jeg brakk halebeinet og mistet mye blod men pga fult på barsel ble jeg sendt på hotellet og der fikk jeg ingen hjelp og knakk totalt sammen etter tre dager, da fikk jeg sove i tre timer. Ble sendt hjem uten samtale, og fikk tilbud om samtale senere hvor de påsto at det var en normal fødsel men at jeg kunne ta en time hos psykolog. Klarte ikke å gå til psykolog fordi jeg følte meg så totalt mislykket fra før og avlsyste..følte at det var jeg som var pingle og at det var jeg som hadde gjort feil og derfor ble sendt til psykolog. Fastlegen min ble irritert over den mangelfulle behandlingen og jeg er bitter og sliter med vonde følelser i forhold til fødselen da jeg virkelig ikke sytet meg og prøvde å være så tapper at det tok meg over 6 mnd å komme meg...men....nå er babyen vår snart 9 mnd og jeg tenker på fødselen hver dag og har vondt i magen rundt fødselsdatoen...kan noen gi meg råd...hva gjør jeg?

Har jeg noen krav hvis jeg i det hele tatt tør å føde igjen...jeg vurderer keisersnitt men det er siste utvei og ønsker egentlig bare at noen kan ta vare på meg ved neste fødsel. Jeg takler smerter og alt, men fødselen min føltes som ett overgrep...jeg ropte men ble ikke hørt...fødselen min er blitt en sorg for meg og det er forferdelig da jeg elsker barnet mitt over alt på jord! Ja, jeg var dum som ikke gikk til psykologen, men akkurat rett etter fødselen greide jeg ikke tenke klart...jeg følte meg som verdens dårligste mor og prøvde å overbevise alle om at jeg hadde det bra.

Please svar.....

[Gjest Corn flakes]

Huff, stakkars deg da. Føler virkelig med deg. :-(

Det var en utrolig tøff fødsel, spør du meg. Og jeg synes de skulle ha fulgt deg bedre opp på sykehuset den tida du var der. Vondt å ikke bli tatt på alvor, vondt at ingen forstår...

Jeg hadde en tøff fødsel med eldstemor for ti år siden. Sykehuset jeg fødte ved tilbød meg å komme til en oppfølgingssamtale et par uker seinere. Da gikk vi gjennom fødselen skritt for skritt. Jordmora lyttet og forklarte og oppklarte en del ting, og det hjalp utrolig mye.

Jeg synes kanskje du burde ta kontakt ved sykehuset du fødte ved og be om en samtale med jordmora eller andre som var involvert i fødselen. Selv om det har gått 9 mnd, så har de papirene dine der. Og så får DU sjansen og muligheten til å sette ord på hvordan det virkelig var for DEG, hvordan du opplevde ting og tang, osv. Bare det å bli lyttet til og få fortalt sin historie ovenfor de involverte kan være terapi nok i seg selv.

Hjelper det ikke, kan du snakke med fastlegen din og be ham/henne om å henvise deg til psykolog.

Bare noen tanker om en mulig løsning fra ei som ønsker deg all mulig lykke til! :-)

[Glimtipper]

Jeg har nogenlunde samme opplevelse, uten de fysiske skadene. Skal ikke gå i detaljer angående det nå.

Jeg foreslår samtaler på sykehuset -før- neste graviditet. Skriv også et brev hvor du klager spesifikt på det du mener kunne vært gjort annerledes under fødselen.

Disse to tingene har hjulpet meg å bearbeide fødselen i stor grad. Jeg får fremdeles tårer i øynene når jeg tenker på det fire år etterpå, men følelsene er mer dempet og jeg klarer å glede meg når lillegutt har fødselsdag. Jeg må nok få mer hjelp om jeg skulle bli gravid igjen, da jeg regner med det topper seg igjen da.

Om du ikke vet hvor du skal begynne, så foreslår jeg fastlegen.