Er det greit at partneren danser med andre?

[Gjest du er selvsagt først i køen]

Den eneste gangen man MÅ danse først med sin partner, er under brudevalsen.

Er det bare hun som skal ha det bra? Skal ikke han? Du kan ikke ha mye respekt for en mann når du forlanger at han skal danse tross sine egne ønsker. BEGGE skal ha det bra, skal de ikke?

Her danser jo mannen med andre selvom han ikke har lyst til å danse!! Du må da se forskjellen?

Skal han først danse så får han gjøre det med partner siden denne ønsker å danse med ham. Ellers får han manne seg opp som et mannfolk og si nei til andre damer.

[Sorgfri]

Hei igjen!

Jeg må si at jeg ikke skjønte av hovedinnlegget ditt at du satt og grein fordi han dro fra deg, og du ikke viste hvor du var.

DET syns jeg er helt uakseptabelt av din kjære. Men uansett, så håper jeg en annen gang at du ikke lar noe sånt som en liten dans, ødelegge hele kvelden deres. Særlig med tanke på hva du skriver her, at det er så sjelden dere får anledning til det.

Ønsker deg lykke, lykke til. Og du, kontakt fastlegen din en gang til, om du vil ha hjelp, di er pliktige å sende deg videre, men da kan du ikke sitte på legekontoret og ta deg sammen, du må fortelle det som det er. Om det ikke går, så få deg en annen lege.

Legen sendte brev til et behandlingssted etter at jeg hadde fått konstatert depresjon, men de avviste meg. Det er kamp om plassene, og har man ikke forsøkt selvmord stiller man dårlig. Slik er det dessverre.

[Orio]

Etter å ha lest alle innleggene vil jeg takke for deres ærlige meninger, selv om noen av dem føles sårende. Som å le og fleipe med at noen gråter og har det vondt. Det er noe jeg aldri ville gjort, men hver sin mening.

Jeg svarer alle her, for enkelthets skyld:

Ja, jeg har nylig flyttet til Trondheim med ungene mine etter å ha levd med en mann som brøt meg ned psykisk. Har snakket med fastlegen om det (ikke sjalusi) og søkt hjelp, men fått avslag. Man må være selvmordskandidat for å få hjelp har jeg forstått.

Jeg var ikke sjalu på damen han danset med, og kunne ikke forestille meg at han gjorde noe galt. Jeg var bare lei meg fordi vi i hverdagene har svært sjelden barnefri, og liten tid til å være kjærester. Vi har det svært hektisk med opptil 5 barn/ungdommer og hund.

Jeg har ikke noe imot at han danser med andre hvis vi er på et dansested en sjelden gang. Dette var en rockekonsert, ikke et danseband.

Det at jeg satt og gråt hadde verken med alkohol (jeg hadde bare tatt et par øl, og tåler mye) eller sjalusi mot damen å gjøre. Det var at han forlot meg da jeg sto med ryggen til, og dro fra konserten. Jeg er ikke kjent i byen, og visste ikke hvor bussen går fra engang. Jeg følte meg veldig alene og forlatt, derfor gråt jeg. Det er faktisk ikke så lett å forlate alt man kjenner og flytte til en annen kant av landet, så det er godt mulig at det også spilte inn. Så får dere le av det dere som vil.

Når det gjelder nicket mitt er det ironisk ment, og noe jeg har hatt lenge.

”Klinelåt” har ingenting med klining å gjøre, det betyr en svært rolig sang hvor man gjerne danser tettere enn swing for eksempel. Det er ikke mye å lære ved å danse med andre på slike sanger, til den som mente det. For øvrig var dette en konsert, og det var den eneste rolige sangen som ble spilt.

Ja, jeg ønsker at han skal by opp meg og danse med meg først når vi en sjelden gang er ute, og ikke takke ja til alle andre først. Fordi han vet at jeg ert glad i å danse. Det er for øvrig bare han som blir bydd opp. Mulig mannfolk holder seg unna damer de ser har en partner, jeg vet ikke. Kan ikke påstå at jeg ser ut som et troll heller, og får danse hvis jeg er ute alene.

Min kjære sier til sitt ”forsvar” at han mener klinelåt og rolig dans er to forskjellige ting. Og at han holder avstand når han danser rolig med andre.

Nei, jeg går ikke og byr opp andre når jeg er ute med kjæresten min, fordi jeg da ønsker å danse med ham.

Jeg gjentar for alle at dette var snakk om en utendørs rockekonsert, ikke inne på et dansested.

Min kjære og jeg har snakket mye sammen, og jeg har sagt til ham at jeg vil sette pris på om han tar meg med ut på et dansested når vi får barnefri engang. Vi er også enige om at vi tar første og siste dans sammen. :-)

Ut i fra det første innlegget fikk jeg inntrykk av at det var det at han danset med andre du hadde reagert mest på, særlig at han danset en rolig dans med en annen.

At han går fra deg på et ukjent sted, i en ukjent by, er noe helt annet, det skjønner jeg godt at du reagerte veldig på.

Høres ut som dere har kommet til en fin løsning, alltid danse første og siste dans sammen, og stå mer fritt ellers. Men jeg håper jo dere danser litt med hverandre ellers på kvelden også.

:- )

[Gjest x-danser]

Legen sendte brev til et behandlingssted etter at jeg hadde fått konstatert depresjon, men de avviste meg. Det er kamp om plassene, og har man ikke forsøkt selvmord stiller man dårlig. Slik er det dessverre.

''har man ikke forsøkt selvmord stiller man dårlig. Slik er det dessverre.'

Nåvel, så ille er det faktisk ikke. Jeg bor også i Trondheim og har fått hjelp uten å forsøke selvmord. Jeg måtte imidlertid vente lenge, og også sende en klage til fylkeslegen (ikke på at jeg ikke fikk behandling, men på ventetid og også på at de gav meg tilbud om noe gjennom ntnu som jeg faktisk ikke kunne delta på, først), men det gikk til slutt.

[BMS!]

Legen sendte brev til et behandlingssted etter at jeg hadde fått konstatert depresjon, men de avviste meg. Det er kamp om plassene, og har man ikke forsøkt selvmord stiller man dårlig. Slik er det dessverre.

Nå syns jeg du overdramatiserer igjen. Klart du kan få deg en psykiatrier eller psykolog. At du ikke kom inn på ett behandlingsted er en ting, men det er da forskjell på å barbere seg å kutte av seg hodet.

Be legen sende henvisning ett annet sted.

[Gjest Dropper sign]

Legen sendte brev til et behandlingssted etter at jeg hadde fått konstatert depresjon, men de avviste meg. Det er kamp om plassene, og har man ikke forsøkt selvmord stiller man dårlig. Slik er det dessverre.

Det der er ikke sant. Jeg bor i samme by som deg og har mange venner i bransjen, og jeg vet at de av dem som jobber poliklinisk tar imot og behandler mange klienter som aldri har forsøkt å ta sitt eget liv. Depresjoner som følge av høyt arbeidspress, utfordringer i samlivet eller en kombinasjon av disse er i følge dem en en meget vanlig utløsende faktor for depresjoner.

[Gjest x-danser]

Det der er ikke sant. Jeg bor i samme by som deg og har mange venner i bransjen, og jeg vet at de av dem som jobber poliklinisk tar imot og behandler mange klienter som aldri har forsøkt å ta sitt eget liv. Depresjoner som følge av høyt arbeidspress, utfordringer i samlivet eller en kombinasjon av disse er i følge dem en en meget vanlig utløsende faktor for depresjoner.

Trådstarter snakket muligens om en henvisning til det offentlige (DPS)? Det er kanskje lettere på det private markedet?

[laban]

Etter å ha lest alle innleggene vil jeg takke for deres ærlige meninger, selv om noen av dem føles sårende. Som å le og fleipe med at noen gråter og har det vondt. Det er noe jeg aldri ville gjort, men hver sin mening.

Jeg svarer alle her, for enkelthets skyld:

Ja, jeg har nylig flyttet til Trondheim med ungene mine etter å ha levd med en mann som brøt meg ned psykisk. Har snakket med fastlegen om det (ikke sjalusi) og søkt hjelp, men fått avslag. Man må være selvmordskandidat for å få hjelp har jeg forstått.

Jeg var ikke sjalu på damen han danset med, og kunne ikke forestille meg at han gjorde noe galt. Jeg var bare lei meg fordi vi i hverdagene har svært sjelden barnefri, og liten tid til å være kjærester. Vi har det svært hektisk med opptil 5 barn/ungdommer og hund.

Jeg har ikke noe imot at han danser med andre hvis vi er på et dansested en sjelden gang. Dette var en rockekonsert, ikke et danseband.

Det at jeg satt og gråt hadde verken med alkohol (jeg hadde bare tatt et par øl, og tåler mye) eller sjalusi mot damen å gjøre. Det var at han forlot meg da jeg sto med ryggen til, og dro fra konserten. Jeg er ikke kjent i byen, og visste ikke hvor bussen går fra engang. Jeg følte meg veldig alene og forlatt, derfor gråt jeg. Det er faktisk ikke så lett å forlate alt man kjenner og flytte til en annen kant av landet, så det er godt mulig at det også spilte inn. Så får dere le av det dere som vil.

Når det gjelder nicket mitt er det ironisk ment, og noe jeg har hatt lenge.

”Klinelåt” har ingenting med klining å gjøre, det betyr en svært rolig sang hvor man gjerne danser tettere enn swing for eksempel. Det er ikke mye å lære ved å danse med andre på slike sanger, til den som mente det. For øvrig var dette en konsert, og det var den eneste rolige sangen som ble spilt.

Ja, jeg ønsker at han skal by opp meg og danse med meg først når vi en sjelden gang er ute, og ikke takke ja til alle andre først. Fordi han vet at jeg ert glad i å danse. Det er for øvrig bare han som blir bydd opp. Mulig mannfolk holder seg unna damer de ser har en partner, jeg vet ikke. Kan ikke påstå at jeg ser ut som et troll heller, og får danse hvis jeg er ute alene.

Min kjære sier til sitt ”forsvar” at han mener klinelåt og rolig dans er to forskjellige ting. Og at han holder avstand når han danser rolig med andre.

Nei, jeg går ikke og byr opp andre når jeg er ute med kjæresten min, fordi jeg da ønsker å danse med ham.

Jeg gjentar for alle at dette var snakk om en utendørs rockekonsert, ikke inne på et dansested.

Min kjære og jeg har snakket mye sammen, og jeg har sagt til ham at jeg vil sette pris på om han tar meg med ut på et dansested når vi får barnefri engang. Vi er også enige om at vi tar første og siste dans sammen. :-)

Velg en litt mer passende overskrift neste gang da, og fortell oss hva som er hovedpoenget i problemstillingen. Vi er ikke tankelesere.

Fint hvis saken nå er avklart dere imellom.

[Gjest Dropper sign]

Trådstarter snakket muligens om en henvisning til det offentlige (DPS)? Det er kanskje lettere på det private markedet?

Trådstarter tar selvfølgelig - ogt heldigvis - feil her. To av mine venner jobber på St.Olavs (som er et offentlig sykehus) med poliklinisk behandling, og behandler der personer som aldri har forsøkt å ta sitt liv. Selvmordsforsøk er altså ikke et kriterie for å få behandling, selv om det er trangt om plassene.

[løvinne71]

Jeg pleier å takke nei hvis jeg blir budt opp når jeg er ute med kjæresten min.

Det synes jeg isåfall er unødvendig og dumt av deg.

Det er ikke noe galt i å danse med andre av og til. Og det har ingenting å gjøre med å respektere partneren.

Jeg synes det høres usunt ut med et forhold hvor man pålegger partneren, eller seg selv, så sterke restriksjoner for hva man aksepterer, at man ikke engang kan ta en dans med andre i ny og ne..

[Sorgfri]

Nå syns jeg du overdramatiserer igjen. Klart du kan få deg en psykiatrier eller psykolog. At du ikke kom inn på ett behandlingsted er en ting, men det er da forskjell på å barbere seg å kutte av seg hodet.

Be legen sende henvisning ett annet sted.

Jeg overdramatiserer ikke. Min fastlege har praktisert i mange år, og ga meg tidlig beskjed om at det var svært vanskelig å få psykolog gjennom det offentlige her i Trondheim. Det er mye lettere å få privatpraktiserende psykolog, men det har jeg dessverre ikke økonomi til.

Så etter å ha tatt den depresjonstesten sendte han henvisning til poliklinisk ved St. Olav, og jeg fikk avslag. På det tidspunktet var jeg for nedbrutt til å klage, man blir jo gjerne det av depresjoner. Jeg har forsøkt å få hjelp da jeg bodde i Drammen også, med samme resultat. Har en venninne i Drammen som har forsøkt å ta livet sitt flere ganger. Hun får heldigvis hjelp straks, hver gang. Derav utsagnet.

[Sorgfri]

Velg en litt mer passende overskrift neste gang da, og fortell oss hva som er hovedpoenget i problemstillingen. Vi er ikke tankelesere.

Fint hvis saken nå er avklart dere imellom.

Hovedpoenget var dansingen, det var den utløsende faktor for kranglingen.

[Mirabell]

Hovedpoenget var dansingen, det var den utløsende faktor for kranglingen.

''Hovedpoenget var dansingen, det var den utløsende faktor for kranglingen.''

Hvis jeg har forstått det riktig, så var forløpet slik:

Han danset den berømmelig dansen med en annen. Du ble skuffet og sa fra til ham om det. Det ble en krangel rundt dette, hvorpå han dro hjem fra stedet uten deg.

Da har du i så fall fått ganske entydige svar i denne tråden her.

[Snikkersen]

jeg forstår deg. Jeg ville synes det var helt greit at han danset med den andre dama, men ikke en rolig "klinelåt". OG han kunne spurt deg først. Hvis han redd for å være uhøflig kunne han bare sagt: "beklager, denne dansen har jeg lovet bort til kjæresten min". Ikke noe uhøflig, det?

Men at han danser til andre, mer fartsfulle låter med andre må vel være ok så lenge han OGSÅ danser med deg....?

[Sorgfri]

jeg forstår deg. Jeg ville synes det var helt greit at han danset med den andre dama, men ikke en rolig "klinelåt". OG han kunne spurt deg først. Hvis han redd for å være uhøflig kunne han bare sagt: "beklager, denne dansen har jeg lovet bort til kjæresten min". Ikke noe uhøflig, det?

Men at han danser til andre, mer fartsfulle låter med andre må vel være ok så lenge han OGSÅ danser med deg....?

Ja, det er ikke noe problem. :-)

[PieLill]

Jeg ville nok ønsket å ha den første og siste dansen med min kjære, og det meste av de sakte dansene. Så jeg kan forstå at du ble skuffet.

Men jeg synes ikke du håndterte situasjonen konstruktivt. Reaksjonen din ville passet bedre om du hadde funnet ham tett omslynget av noen andre.

Du oppnådde det stikk motsatte av det du ønsket. Du ville ha hans omtanke og oppmerksomhet. I stedet gikk han fra deg. Altså valgte du feil strategi samme hva som kan sies om hans oppførsel.

Sannsynligvis følte han seg både umyndiggjort og urettferdig anklaget. Han kan også ha følt at du bare kan akseptere dine verdier og din måte å gjøre det på som riktig. Så blir hele greia en maktkamp mellom dere.

Hadde du i stedet gitt han et varmt og beundrende smil, strøket hånden nedover ryggen hans og sagt med glød at "Neste dans er min."... Latt ham føle at du virkelig ble tiltrukket av ham når du så ham danse... Da ville du ganske sikkert hatt hans oppmerksomhet.

Ikke gjør deg selv til en krevende tigger. Ikke prøv å gråte deg til ting eller presse fram ting ved å være såret, fornærmet og skuffet. Vær heller en som utstråler trygghet på at du har en som er glad i deg. Tiggere får almisser. Sjeldent mer enn man føler man er forpliktet til. Jevnbyrdige kan både gi og ta - og være generøse.

Få ting er så demotiverende som å føle seg klemt opp i et hjørne og tvunget til å gi noe bestemt eller på en spesiell måte. Få ting er så motiverende som å kjenne frihet og tillit til å være seg selv og gi på sin egen måte.

Aksepter at han ikke byr opp til dans. Han kan ikke forandre sine grunninnstillinger på din kommando. Du får heller by ham opp.

Ikke lag en hinderløype av strikte regler for hvordan han skal vise at han elsker deg. Prøv heller å lytte til hans måte å si det på.

Om du gir ham frihet til å la være og forandre seg, kan det godt hende at han etter hvert velger å gjøre noen av de tingene som blir prikken over i-en for deg. Føler han derimot at du synes det er noe galt med ham fordi han ikke uttrykker følelser og viser tilhøringhet og lojalitet som deg, låser du ham.

Det øyeblikket det blir maktkamp om hvordan følelser skal uttrykkes og nærhet visis, har dere begge tapt stort.

mvh

[srp1365380487]

Jeg ville nok ønsket å ha den første og siste dansen med min kjære, og det meste av de sakte dansene. Så jeg kan forstå at du ble skuffet.

Men jeg synes ikke du håndterte situasjonen konstruktivt. Reaksjonen din ville passet bedre om du hadde funnet ham tett omslynget av noen andre.

Du oppnådde det stikk motsatte av det du ønsket. Du ville ha hans omtanke og oppmerksomhet. I stedet gikk han fra deg. Altså valgte du feil strategi samme hva som kan sies om hans oppførsel.

Sannsynligvis følte han seg både umyndiggjort og urettferdig anklaget. Han kan også ha følt at du bare kan akseptere dine verdier og din måte å gjøre det på som riktig. Så blir hele greia en maktkamp mellom dere.

Hadde du i stedet gitt han et varmt og beundrende smil, strøket hånden nedover ryggen hans og sagt med glød at "Neste dans er min."... Latt ham føle at du virkelig ble tiltrukket av ham når du så ham danse... Da ville du ganske sikkert hatt hans oppmerksomhet.

Ikke gjør deg selv til en krevende tigger. Ikke prøv å gråte deg til ting eller presse fram ting ved å være såret, fornærmet og skuffet. Vær heller en som utstråler trygghet på at du har en som er glad i deg. Tiggere får almisser. Sjeldent mer enn man føler man er forpliktet til. Jevnbyrdige kan både gi og ta - og være generøse.

Få ting er så demotiverende som å føle seg klemt opp i et hjørne og tvunget til å gi noe bestemt eller på en spesiell måte. Få ting er så motiverende som å kjenne frihet og tillit til å være seg selv og gi på sin egen måte.

Aksepter at han ikke byr opp til dans. Han kan ikke forandre sine grunninnstillinger på din kommando. Du får heller by ham opp.

Ikke lag en hinderløype av strikte regler for hvordan han skal vise at han elsker deg. Prøv heller å lytte til hans måte å si det på.

Om du gir ham frihet til å la være og forandre seg, kan det godt hende at han etter hvert velger å gjøre noen av de tingene som blir prikken over i-en for deg. Føler han derimot at du synes det er noe galt med ham fordi han ikke uttrykker følelser og viser tilhøringhet og lojalitet som deg, låser du ham.

Det øyeblikket det blir maktkamp om hvordan følelser skal uttrykkes og nærhet visis, har dere begge tapt stort.

mvh

Jeg syntes du (Pie Lill) hadde veldig kloke tanker om dette.

[srp1365380487]

Det synes jeg isåfall er unødvendig og dumt av deg.

Det er ikke noe galt i å danse med andre av og til. Og det har ingenting å gjøre med å respektere partneren.

Jeg synes det høres usunt ut med et forhold hvor man pålegger partneren, eller seg selv, så sterke restriksjoner for hva man aksepterer, at man ikke engang kan ta en dans med andre i ny og ne..

Det kommer an på hvor knapt et knapphetsgode dette er!

I min hverdag er det meg få øyeblikk forunt å ha mannen min for meg sjøl, med unntak av de få minuttene vi er våkne sammen i senga. På en god dag er det noen kjærlige og heftige minutter, på en mer hektisk dag er det veldig kortvarig og åpner ikke for romantikk, men kanskje for en liten klem og godnattkyss. All annen romantikk blir som regel borte i dragsuget av gjøremål ( - min hverdag ligner på hverdagen til Sorgfri, med mange barn osv.)

Mannen min kan ikke danse, men hvis vi f eks fikk oss et sjeldent restaurantmåltid ute, ville jeg se det som problematisk om han brukte tid på å konversere med folk på nabobordet. Jeg ville faktisl mene at de få øyeblikkene vi satte av til å være sammen, skulle brukes sammen.

[løvinne71]

Det kommer an på hvor knapt et knapphetsgode dette er!

I min hverdag er det meg få øyeblikk forunt å ha mannen min for meg sjøl, med unntak av de få minuttene vi er våkne sammen i senga. På en god dag er det noen kjærlige og heftige minutter, på en mer hektisk dag er det veldig kortvarig og åpner ikke for romantikk, men kanskje for en liten klem og godnattkyss. All annen romantikk blir som regel borte i dragsuget av gjøremål ( - min hverdag ligner på hverdagen til Sorgfri, med mange barn osv.)

Mannen min kan ikke danse, men hvis vi f eks fikk oss et sjeldent restaurantmåltid ute, ville jeg se det som problematisk om han brukte tid på å konversere med folk på nabobordet. Jeg ville faktisl mene at de få øyeblikkene vi satte av til å være sammen, skulle brukes sammen.

Vel vel... hvis man blir budt opp til dans, så tar det vel kanskje bare 3-4 minutter før man evt. kan velge å takke høflig for seg... ?

Du kan jo også risikere at mannen din treffer kjente når han er ute med deg, og da er det vel normal høflighet å bruke noen minutter på å snakke med vedkommende?

Synes det er litt vel sært hvis man skal være så gjerrig på tiden sin sammen at man blir sur for å "ofre" noen få minutter på andre...

En "alenekveld" varer jo gjerne noen timer da..