Brudd

[Gjest Er det feigt av meg og bare pakke og dra?]

Etter snart 6 år som som kjærester (1/2 år som samboere) Lurer jeg nå på å gjøre det slutt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Det er ikke første gang jeg har "bestemt" meg, men så greier jeg ikke å fortelle det. Alt bare låser seg helt. Jeg greier så vidt å presse fram at jeg ikke er tilfrets med i forholdet, og han lover forbedringer. Han skjerper seg, og vi har det veldig fint lenge. Men så kommer vi inn på samme spor igjen. Dette er vel fjerde gang. Og jeg er lei.. Har fryktelig lyst til å pakke sakene mine og bare dra her i fra, komme meg vekk før jeg begynner å tvile.

Jeg vet jo innerst inne at det er fryktelig feigt. Men samtidig så ser jeg på det som eneste mulighet for å komme seg ut av forholdet på.

[Gjest Håper du finner]

Så lenge du har prøvd å få det til så mange ganger uten hell så synes jeg kanskje du skal tillate deg å gjøre det på denne måten denne gangen og se hvordan det går. Det er ikke nødvendigvis feigt å gjøre det sånn, det er bare en "annen måte" å gjøre ting på.

Du kan jo legge igjen et lite brev med en forklaring f.eks.

Det er viktig å finne harmoni i livet. Noen ganger må vi helt enkelt tenke litt ekstra på oss selv og gjøre det som gagner oss best.

[Gjest gul dame]

Jeg tror du skal følge din indre stemme. Det er ikke noe uærlig ved å pakke og dra, men noen kan oppleve det sårende. Brudd er alltid sårt uansett så det ville jeg ikke tenkt så mye på.

[Lillemus]

Jeg synes det er feigt. Skikkelig feigt også. Hva hadde du selv tenkt om du kom hjem og fant ut at han hadde flyttet???

Men hvis det er den eneste måten du klarer det på så er det vel det som må til.

[PieLill]

Er det etter at dere ble samboere at forholdet har blitt vanskelig?

Det er ikke noe merkelig om man strever med å få ting til å stemme når man skal bli vant med å dele hverdagene på godt og vondt.

Om han ikke er voldelig, truende eller svært manipulativ, men allminnelig fornuftig å ha med å gjøre, synes jeg det er feigt å bare stikke av.

Du må også spørre deg om problemene du opplever er av type startvansker-i-et-hvert-forhold eller uløselige-problemer-ikke-til-å-leve-med.

Er de av den første typen vil du måtte jobbe deg gjennom noe tilsvarende uansett hvem du treffer, om du ønsker et varig forhold.

mvh

[Gjest Er det feigt av meg og bare pakke og dra?]

Er det etter at dere ble samboere at forholdet har blitt vanskelig?

Det er ikke noe merkelig om man strever med å få ting til å stemme når man skal bli vant med å dele hverdagene på godt og vondt.

Om han ikke er voldelig, truende eller svært manipulativ, men allminnelig fornuftig å ha med å gjøre, synes jeg det er feigt å bare stikke av.

Du må også spørre deg om problemene du opplever er av type startvansker-i-et-hvert-forhold eller uløselige-problemer-ikke-til-å-leve-med.

Er de av den første typen vil du måtte jobbe deg gjennom noe tilsvarende uansett hvem du treffer, om du ønsker et varig forhold.

mvh

Dette har vært over en periode på 4 år i alle fall, så det har ingen ting med at vi har blitt samboere.

Men etter å ha grublet noen dager, ser jeg at jeg har nok overreagert. Jeg var så vanvittig skuffa og såra over dette, at jeg ville bare vekk. Men ser jo nå at det er min egen feil. Istede for å si at, "Du, jeg kunne ønske at det var sånn og sånn.." Trekker jeg meg unda i stede. Selv om jeg egentlig mener dette er en selfølge, og at jeg ikke behøver å si dette. Samboeren min mener da at han kunne ikke vite at jeg ville ha det slik.. (selv om det er dette vi har diskuter ett par ganger før.. )

Men nå har vi blitt enige om at han skal prøve å bli bedre til å se mine behov, samtidig som jeg skal prøve å minne han på det. Noe som blir en stor utfordring for meg vet jeg. Hater egentlig å kreve noe. Men dette her betyr så mye for meg at jeg kan ikke leve slik vi gjorde på slutten. Så får vi se hvordan det går:)

[Gjest still deg selv noen spørsmål]

Har dere barn sammen? Hvis ikke, tror du han blir en bra far om dere får barn?Tror du at du kan få noen bedre enn han? Elsker du han? Elsker han deg? Ser du for deg at du skal leve resten av livet med han?

[Gjest Er det feigt av meg og bare pakke og dra?]

Har dere barn sammen? Hvis ikke, tror du han blir en bra far om dere får barn?Tror du at du kan få noen bedre enn han? Elsker du han? Elsker han deg? Ser du for deg at du skal leve resten av livet med han?

''Har dere barn sammen?'' Nei, det har vi ikke.

''Hvis ikke, tror du han blir en bra far om dere får barn?'' Jeg tror han kommer til å bli en god far. Han snakker mye om at han ønsker seg barn sammen med meg.

''Tror du at du kan få noen bedre enn han?'' Dette er noe jeg har tenkt på. Men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke på at det fins noen der ute som er _helt_ perfekt, uten noen "feil eller mangler". Min samboer har veldig mange gode egenskaper, samtidig som han har noen ikke fult så gode. Det hender jo jeg drømmer om en som har disse egenskapene gode, som min samboer ikke har. Men samtidig så er de gode egenskapene til min samoer såpas gode, at jeg heller vil ha dem, en de andre han ikke har. gode.

Det å finne en mann med alle de egenskapene som gode, tror jeg er umulig.

''Elsker du han?'' Noen ganger er jeg i tvil, men jeg vet innerst inne at jeg elsker han.

''Elsker han deg?'' Ja, det mener jeg at han gjør.

''Ser du for deg at du skal leve resten av livet med han?'' Av og til usikker. men ja, jeg gjør vel for det meste av tiden det.

[PieLill]

Dette har vært over en periode på 4 år i alle fall, så det har ingen ting med at vi har blitt samboere.

Men etter å ha grublet noen dager, ser jeg at jeg har nok overreagert. Jeg var så vanvittig skuffa og såra over dette, at jeg ville bare vekk. Men ser jo nå at det er min egen feil. Istede for å si at, "Du, jeg kunne ønske at det var sånn og sånn.." Trekker jeg meg unda i stede. Selv om jeg egentlig mener dette er en selfølge, og at jeg ikke behøver å si dette. Samboeren min mener da at han kunne ikke vite at jeg ville ha det slik.. (selv om det er dette vi har diskuter ett par ganger før.. )

Men nå har vi blitt enige om at han skal prøve å bli bedre til å se mine behov, samtidig som jeg skal prøve å minne han på det. Noe som blir en stor utfordring for meg vet jeg. Hater egentlig å kreve noe. Men dette her betyr så mye for meg at jeg kan ikke leve slik vi gjorde på slutten. Så får vi se hvordan det går:)

''Dette har vært over en periode på 4 år i alle fall, så det har ingen ting med at vi har blitt samboere.''

Om dette problemet er så alvorlig at du vurderer å gjøre det slutt, lurer jeg litt på hvorfor du flyttet sammen med ham uten at problemet var løst.

''...Noe som blir en stor utfordring for meg vet jeg. Hater egentlig å kreve noe. Men dette her betyr så mye for meg at jeg kan ikke leve slik vi gjorde på slutten. Så får vi se hvordan det går:)...''

Aner jeg en selvmotsigelse? Du hater å kreve noe, men dette ønsket er så viktig for deg at du vurderte å gjøre det slutt når det ikke ble innfridd? I mitt hode er det et ganske heftig krav.

Lykke til videre.

;-)

[Gjest Er det feigt av meg og bare pakke og dra?]

''Dette har vært over en periode på 4 år i alle fall, så det har ingen ting med at vi har blitt samboere.''

Om dette problemet er så alvorlig at du vurderer å gjøre det slutt, lurer jeg litt på hvorfor du flyttet sammen med ham uten at problemet var løst.

''...Noe som blir en stor utfordring for meg vet jeg. Hater egentlig å kreve noe. Men dette her betyr så mye for meg at jeg kan ikke leve slik vi gjorde på slutten. Så får vi se hvordan det går:)...''

Aner jeg en selvmotsigelse? Du hater å kreve noe, men dette ønsket er så viktig for deg at du vurderte å gjøre det slutt når det ikke ble innfridd? I mitt hode er det et ganske heftig krav.

Lykke til videre.

;-)

''Om dette problemet er så alvorlig at du vurderer å gjøre det slutt, lurer jeg litt på hvorfor du flyttet sammen med ham uten at problemet var løst.''

Kanskje det er letter å når jeg forteller hva som er problemet.

Problemet er at jeg mener han ikke setter av nok tid til meg. Det er ikke verdens undergang, men dette betyr mye for meg.

Og det som gjorde meg forbanna nå var at jeg såg nesten ikke snurten av han på to dager. Han jobber vekk 2 uker. Dette var de to siste dagen vi hadde sammen før han skulle dra. Og når han kommer hjem igjen, har jeg begynt på studiene mine, og får kun sett han de to helgene han er hjemme.

Og det som gjorde meg ekstra irritert var at han den siste dagen ringte og avtalte å finne på noe sammen med ei venninne.. Altså, jeg har ingen problem med at han har venninner, men at han velger å bruke tid med en venn den aller siste dagen istede for meg blir jeg veldig skuffa over. Jeg ønsker mer tid en å bare dele seng med han..

Og ellers i uka han har vært hjemme har heller ikke vært så veldig å skryte av.

''Aner jeg en selvmotsigelse? Du hater å kreve noe, men dette ønsket er så viktig for deg at du vurderte å gjøre det slutt når det ikke ble innfridd? I mitt hode er det et ganske heftig krav.''

Jeg har aldri noen sinne trua han med å gjøre det slutt, bare så det er klart. Men inni hodet mitt har jeg tenkt tanken flere ganger.

Jeg sliter med å si, "hei du, i dag vil jeg at du skal være litt med meg." Egentlig så syns jeg ikke at jeg skal måtte si det heller. Mener det er en selfølge i ett parforhold..