Mobbing utestenging

[Gjest Noen suksesshistorier]

For oss gjelder det sen ungdomsskole. Akkurat når man tror det begynner å gå bra, så avslyses større avtaler, hvor man til og med har lagt ut penger. Jeg tror dette skyldes ryktespredning fra noen venner som vil holde tenåringen min nede.

Jeg ser ingen grunn til at barnet mitt skal mobbes, bortsett fra at mobberene tydeligvis føler seg stor av det. Vet ikke engang om de tenker på seg selv om mobbere. Sannsynligvis tenker de mer på at offeret ikke fortjener bedre.

Jeg er sterkt bekymret for hvor mye min tenåringer skal kunne tåle. Grensen er overskredet for lengst. Men jeg er usikker på å ta kontakt med foreldrene, som jeg heller ikke kjenner. Da jeg selvfølgelig er redd for å gjøre ting værre.

Men er det noen som har noen gode historier på hva som har hjulpet ?

[Gjest cinud]

Jeg har ikke noe konkret råd, men jeg vil bare si at dere har min fulle sympati. Jeg har et lite barn og det er min store skrekk at hun skal få oppleve mobbing.

Jeg syns skolen og foreldrene har et stort ansvar. Det er en del nettsider om mobbing og hvordan en bør håndtere det i skolen. Kan det være en start å ta det opp med kontaktlæreren?

[Gjest Noen suksesshistorier]

Det er gjort. Og inkompetansen til skolen er lang og utrolig.

[Gjest forstå begreper en selv bruker]

Det er gjort. Og inkompetansen til skolen er lang og utrolig.

"....inkompetansen til skolen er lang og utrolig..."

Kompetanse= kunnskaper, ferdigheter og holdninger.

Hvordan kan inkompetansen være lang?

[Gjest Noen suksesshistorier]

Jeg har ikke noe konkret råd, men jeg vil bare si at dere har min fulle sympati. Jeg har et lite barn og det er min store skrekk at hun skal få oppleve mobbing.

Jeg syns skolen og foreldrene har et stort ansvar. Det er en del nettsider om mobbing og hvordan en bør håndtere det i skolen. Kan det være en start å ta det opp med kontaktlæreren?

Takk for omtanken

[Speak]

Det er gjort. Og inkompetansen til skolen er lang og utrolig.

Har du gått videre med det da? Om kontaktlærer ikke hjelper, så kan du gå videre til rektor.

Jeg synes også at du kan ta opp dette med foreldrene til mobberene. Dersom mitt barn hadde mobbet andre, så ville jeg gjerne visst om det! Men være saklig og snakk kun med foreldrene i første omgang.

[Gjest nasse nøff, nøff]

Mobbing og utestenging kan være svært skadelig. Det gjør noe med tilliten vi har til andre mennesker.

Gjør noe, ta kontakt med lærere, foreldrene, hva som helst, bare ikke sitte passiv og se på dette.

[Gjest Noen suksesshistorier?]

Mobbing og utestenging kan være svært skadelig. Det gjør noe med tilliten vi har til andre mennesker.

Gjør noe, ta kontakt med lærere, foreldrene, hva som helst, bare ikke sitte passiv og se på dette.

Det er ikke lett å vite hva man gjøre. Det er derfor jeg spør her om noen har fått noe løsning. Selvfølgelig har vi tatt det opp med skole og slikt.

[Gjest noen tanker]

Jeg kjenner ikke historien din, og dette blir bare tanker fra min side om et fenomen som kan oppstå i forbindelse med at foreldre tar kontakt med skolen rundt mobbing.

Mobbing er et ord som brukes av de fleste, og man legger ofte svært ulike ting i det. I fagbøkene er der definisjoner, men i det dagligdagse språket tøyer en gjerne begrepet. Fordi hvor setter en grensen ved mobbing og for eks. samspillsvansker? Som foreldre ser en at barnet har det vondt og føler seg mobbet. Og man vil gjøre alt for å bedre situasjonen. Og hvem ser den rette historien så de kan avgjøre hva som er hva? Skolen eller hjemmet?

Jeg skriver litt generelt her, så du kan selv vurdere om dette kan ha noe for seg i deres tilfelle. Jeg har som lærer opplevd en mor som ringer fortvilet fordi sønnen hennes blir mobbet. Dagen etter ringer den andre moren, ttil den angivelige mobberern, like fortvilet over mobbingen mot hennes sønn. Begge hadde det vondt, barna hadde det vondt, og alle opplevde at sitt barn ble mobbet. Begge barna slet med seg selv og samspillet til andre elever, og tiltak var nødvendig. Begge var typer som eglet på seg andre, de andre tok igjen. Barna så ikke sitt eget mønster. De var for små til det. Å nærme seg dette var vanskelig. Begge foreldrene opplevde sitt barn som offer. Og deres tilnærming syntes ikke å få løst opp i noe som helst.

Nå trenger ikke du forklare meg at din sak er helt annerledes. Det er den sikkert. Jeg skriver bare denne historien for å peke på at av og til synes skolen at de har sett hva som skjer, og de mener det har blitt jobbet ut i fra de vinklinger de ser som de beste. Dette må alltid gjøres i samarbeid med hjemmet, men noen lærere er ikke like god på dette. Kanskje har de ikke sett noe som helst i ditt tilfelle. Eller de har okke hatt noen tiltak, eller valgt feil. Det går jeg ikke inn på akkurat nå. De er kanskje heller ikke fornøyd meg utfallet, da de fleste oppegående lærere ikke kan se seg fornøyd med annet enn at hver enkelt elev har en god skolehverdag både faglig og sosialt. Men jeg vet at av og til kan tiltakene en vil gjøre stoppes av foreldre som ser historien på en måte hvor skolen ikke kjenner seg igjen i hele bildet.

Jeg bare peker på ulike ståsted, som kan føre til ulike tanker om tiltak. Og skole -og hjemsamarbeidet går lett i lås.

Så hadde jeg hatt et barn som slet med dette, ville en av tingene jeg gjorde være å klarlegge hvordan skolen ser situasjonen. Dette kan være med på å ansvarliggjøre skolen både i forhold til hva som foregår med eleven og mulige tiltak. Jeg ville hatt et møte hvor utgangspunktet var å felles komme frem til synspunkter på hva som skjer her, og sammen se på hva en kan gjøre for å løse dette. Tiltakene må ses i sammenheng med hva en opplever som problemet og ikke minst hva en tror er årsaken til problemet. Ser en dette ulikt, faller tiltakene uvirksomme ned på jorden. Alt starter med dette, jobbe fra en felles plattform. Jeg ville startet der. Ikke begynne med tiltak før en har en felles forståelsesramme på hva en tror skjer.

[frosken]

Jeg kjenner ikke historien din, og dette blir bare tanker fra min side om et fenomen som kan oppstå i forbindelse med at foreldre tar kontakt med skolen rundt mobbing.

Mobbing er et ord som brukes av de fleste, og man legger ofte svært ulike ting i det. I fagbøkene er der definisjoner, men i det dagligdagse språket tøyer en gjerne begrepet. Fordi hvor setter en grensen ved mobbing og for eks. samspillsvansker? Som foreldre ser en at barnet har det vondt og føler seg mobbet. Og man vil gjøre alt for å bedre situasjonen. Og hvem ser den rette historien så de kan avgjøre hva som er hva? Skolen eller hjemmet?

Jeg skriver litt generelt her, så du kan selv vurdere om dette kan ha noe for seg i deres tilfelle. Jeg har som lærer opplevd en mor som ringer fortvilet fordi sønnen hennes blir mobbet. Dagen etter ringer den andre moren, ttil den angivelige mobberern, like fortvilet over mobbingen mot hennes sønn. Begge hadde det vondt, barna hadde det vondt, og alle opplevde at sitt barn ble mobbet. Begge barna slet med seg selv og samspillet til andre elever, og tiltak var nødvendig. Begge var typer som eglet på seg andre, de andre tok igjen. Barna så ikke sitt eget mønster. De var for små til det. Å nærme seg dette var vanskelig. Begge foreldrene opplevde sitt barn som offer. Og deres tilnærming syntes ikke å få løst opp i noe som helst.

Nå trenger ikke du forklare meg at din sak er helt annerledes. Det er den sikkert. Jeg skriver bare denne historien for å peke på at av og til synes skolen at de har sett hva som skjer, og de mener det har blitt jobbet ut i fra de vinklinger de ser som de beste. Dette må alltid gjøres i samarbeid med hjemmet, men noen lærere er ikke like god på dette. Kanskje har de ikke sett noe som helst i ditt tilfelle. Eller de har okke hatt noen tiltak, eller valgt feil. Det går jeg ikke inn på akkurat nå. De er kanskje heller ikke fornøyd meg utfallet, da de fleste oppegående lærere ikke kan se seg fornøyd med annet enn at hver enkelt elev har en god skolehverdag både faglig og sosialt. Men jeg vet at av og til kan tiltakene en vil gjøre stoppes av foreldre som ser historien på en måte hvor skolen ikke kjenner seg igjen i hele bildet.

Jeg bare peker på ulike ståsted, som kan føre til ulike tanker om tiltak. Og skole -og hjemsamarbeidet går lett i lås.

Så hadde jeg hatt et barn som slet med dette, ville en av tingene jeg gjorde være å klarlegge hvordan skolen ser situasjonen. Dette kan være med på å ansvarliggjøre skolen både i forhold til hva som foregår med eleven og mulige tiltak. Jeg ville hatt et møte hvor utgangspunktet var å felles komme frem til synspunkter på hva som skjer her, og sammen se på hva en kan gjøre for å løse dette. Tiltakene må ses i sammenheng med hva en opplever som problemet og ikke minst hva en tror er årsaken til problemet. Ser en dette ulikt, faller tiltakene uvirksomme ned på jorden. Alt starter med dette, jobbe fra en felles plattform. Jeg ville startet der. Ikke begynne med tiltak før en har en felles forståelsesramme på hva en tror skjer.

Synes du har skrevet en god og nyansert kommentar. I tillegg til det å komme frem til en felles problemforståelse, tror jeg det dessverre kan være grunn til å innse at det er begrenset hva voksne kan få til av inkludering og godt vennskap blant elever på ungdomstrinnet, Skolen bør kunne klare å stoppe konkret negativ atferd fra de andre elevene, men klarer sjelden å få til at eleven føler seg ønsket og "populær" blant sine medelever-

I tillegg til dine forslag ville jeg som foreldre ha fokusert på å hjelpe ungdommen til å finne arenaer hvor vedkommende opplever mestring i fritiden.

[Gjest noen tanker]

Synes du har skrevet en god og nyansert kommentar. I tillegg til det å komme frem til en felles problemforståelse, tror jeg det dessverre kan være grunn til å innse at det er begrenset hva voksne kan få til av inkludering og godt vennskap blant elever på ungdomstrinnet, Skolen bør kunne klare å stoppe konkret negativ atferd fra de andre elevene, men klarer sjelden å få til at eleven føler seg ønsket og "populær" blant sine medelever-

I tillegg til dine forslag ville jeg som foreldre ha fokusert på å hjelpe ungdommen til å finne arenaer hvor vedkommende opplever mestring i fritiden.

Jeg tror det punktet du nevner sist der, er et av de viktigste forebyggende tiltakene mot mobbing og mye annet også for den del. Jeg har vært i systemet fra den andre siden også, som mor til et barn som sliter sosialt. Dette er forebyggende både for å unngå å mobbe, men jeg vil også si unngå å bli en mobber. Gjennom aktiviteter lærer en samhandling, utvikler empati og utvikler selvfølelse. Bra for det meste. Man kan jobbe med dette i skolen, men jeg er enig i at skolen ikke kan være den eneste arena for dette, da mye sosialisering skjer i hjemmet og på fritiden.

Kommer man inn i bupsystemet er dette et av de viktigste tiltakene de har å foreslå, enten barnet ditt har angst, er deprimert eller har dårlig selvfølelse. Aktiviteter er med på å gjøre en tydeligere som menneske, og de gir oss en følelse av identitet. Dette høres litt pedagogisk lærebokaktig ut kanskje, men dette er praksisen slik jeg ser den. Tydelige mennesker blir ikke så lett mobbet. De har det bedre med seg selv og de rundt seg.

[Shadow 650]

Ingen suksesshistorie, fra meg. Men hva med å skifte skole?