Når far i huset er deprimert!

[Gjest Et rop om hjelp!]

Familien vår er for tiden i en skikkelig kriseog håper noen kan komme med noen gode råd. vi trenger virkelig hjelp, særlig jeg.

Min mann startet et firma for 20 år siden. Han har jobbet med dette firmaet 18 timer i døgnet i perioder og gjort det bra. Jobben hans har vært det meste av livet hans.

Da vi traff hverandre for 6 år siden hadde han tidligere ikke hatt tid til noen forhold. Han er 35 nå. Jeg visste jo han jobbet mye,men likte ham og regnet med det ville gå bra. Jeg hadde et barn på 4 år da.

Nå i vinter gikk firmaet han konkurs etter finanskrisen. Som de fleste forstår fikk han seg en skikkelig knekk. Han fikk beskjeden om konkursen bare timer etter at jeg fødte vårt andre felles barn. Da satt han og gråt av sorg på rommet med vårt nyfødte barn. Han hadde jobbet hardt i månedsvis for å unngå konkurs så det kom ikke helt overraskende. Jeg forstod at han tok det tungt, men ble likevel lei meg over at vi ikke var i hans fokus.

Oppi både fødsel og konkurs holdt vi på å bygge hus!

Banken ble vanskelige med oss pga vi han brukte samme bank privat og jobbmessig. De stoppet da byggelånet vårt uten grunn. Vi har klager til bankklagenemda,men det tar månedsvis.

Heldigvis fikk vi tak i noen hundre tusener for å få ferdigstilt huset.

Mannen min har alltid hatt god råd,mye penger på banken osv. Nå sliter vimed å betale de resterebe regningene på huset. Dette plager ham selvfølgelig.

Mitt store problem nå er at han er deprimert og vært det siden før jul.

Jeg har ansvaret for 3 barn alene. Minstemann er nå 6 mnd og jeg har sovet lite siden han ble født.

Jeg føler jeg har prøvd det meste for å backe ham opp. Nå gir jeg snart opp!

Jeg dør innvendig av dette. LIvet er et h... hver dag.

Når jeg lager middag kommer han og setter seg, spiser uten å prate og går. Det er en forferdelig tung stemning i huset, man kan skjære i lufta.

Jeg må holde maska pga ungene. Iblant går jeg på do bare for å gråte.

Det finnes i glede her i familien. Jeg vil snart ikke utsette ungene for dette lenger.

Her om dagen reagerte jeh med sinne når han låpå sofaen og sa han ikke orket noen ting. Jeg mener han bør søke hjelp, begynne å trene komme seg ut. Det er jo ingen som har dødd, men firmaet var hans hjertebarn.

Foreldrene hans har hjelpt oss mye, selv har jeg ingen famile som stiller opp.

Men det er grenser for hva jeg kan snakke m svigermor om. At jeg f.eks anrt ikke orker å bo sammen m sønnen hennes kan jeg ikke snakke m henne om.

En annen ting er at han hadde et kjempestort lager på jobben, og han sparer på detmeste. Dette har han dratt med seg til vårt nye hus.

Vi har flere boder i underetg som jeg skulle ha til div klær og ting, disse er helt fulle av jobbting. Loftet på 200kvm er stappet m jobbting og dobbeltgarasjen er like full. Sykler,biler og alt må stå ute.

Jeg er et menneske som liker å ha orden, så alt dette rotet tærer på meg.

Når jeg prøver å si at han ikke trenger å ta vare på alt mulig, svarer han bare at han orker ikke ta dette nå.

Jeg har lyst til å ta med meg ungene og flyttet fra denne sorgen, kanskje han får opp øynene for hva han har av familie.

Det er jo i tunge stunder som dette en familie bør stå sammen, men jeg orker ikke dra lasset alenelenger.

I dag var vi i barnedåp. I kirken satt han i sin egen verden. I selskapet gikk han rundt i sin egen verden. Jeg prøvde å ha det hyggelig med ungene, men det er ikke lett.

Jeg begynner å få vondt i magen av dette fysisk.

Takk for at du leste så langt. Hva gjør jeg med livet vårt/mitt?

[Gjest prust]

Jeg ble skikkelig trist inni meg når jeg leste dette - for dette var vond lesning. Dere kan ikke ha det slik.

Han må komme seg ut av det vonde, og han trenger hjelp. Du må si at du krever at han går til fastlegen, hvis ikke tar du med ungene og reiser bort en stund (er de under skolealeder?) Du kan jo gjerne være med ham til legen - få noen til å passe ungene imens.

Det er vondt for både ungene, deg og ham - men han merker nok ikke at dere har det vondt.

[Gjest Nickløsheletia]

Han trenger hjelp. Bestill time til fastlegen hans, hvis han ikke gidder selv.

[Gjest et rop om hjelp!]

Jeg ble skikkelig trist inni meg når jeg leste dette - for dette var vond lesning. Dere kan ikke ha det slik.

Han må komme seg ut av det vonde, og han trenger hjelp. Du må si at du krever at han går til fastlegen, hvis ikke tar du med ungene og reiser bort en stund (er de under skolealeder?) Du kan jo gjerne være med ham til legen - få noen til å passe ungene imens.

Det er vondt for både ungene, deg og ham - men han merker nok ikke at dere har det vondt.

Han går sykemeldt og må bruke sovetabletter for å få sovet.

Jeg er til tider våken mye våken om natten med minstemann, men må i tillegg ta meg av de to andre på 3 og 9 på dagtid alene.

Jeg er vant til å klare meg alene m ungene, men nå er alt så fryktelig tungt.

Her om dagen tok jeg med meg ungene på stranden for det var så varmt. De har ferie og jeg vil jo finne på noe med de. Far orket selvfølgelig ikke bli med.

Rundt oss på stranden var d familer som lekte og lo. Jeg gråt bak solbrillene,ønsket sågjerne det hadde vært vår famile.

Jeg går konstant med en kjempeklumpi magen og denne bare vokser.

Eldstemann begynner snart påskolen, så jeg må bo her da.

Kanskje jeg skal ta de med meg for noen dager nå. Men det er så mange ting å pakke med og hvor skal jeg dra?

Jeg prøver å si til ham at det er andre som har gått konkurs og kommet seg på beina igjen.

Noen ganger glimter han til og sier, dette skal vi klare. Han har da mange planer om videre jobb. Timer etter er han på bånn igjen. Denne berg og dalbanen er veldi vanskelig å takle.

Formeg er det ungene som går foran alt her i livet.Er selv skilsmissebarn og det er absolutt siste utvei.

Takk for at du leste og ga råd. Er fortsatt kjempefortvilet her.

Når kan jeg begynne å leve igjen?

[Gjest just tell you :)]

Han trenger hjelp. Bestill time til fastlegen hans, hvis han ikke gidder selv.

"gidder" kan være et utrolig feil ord å bruke i denne sammenhengen. Det er ofte ikke snakk om å gidde når man er deprimert. Man har ikke kraft eller innsikt til det.

[Gjest et rop om hjelp!]

Han trenger hjelp. Bestill time til fastlegen hans, hvis han ikke gidder selv.

Han er jo sykemeldt og går jevnlig til fastlegen,men han sier bare at ting som dette tar tid!

[Gjest bikku]

*klem*

Jeg vet nok ikke hva du kan gjøre, men gir deg så gjerne min støtte her. Det høres ut som du har det tungt nå

I din situasjon ville jeg ha satt hardt mot hardt i fhd til min mann - om jeg hadde hatt krefter til deg. Fortell han som du sier her, at du ikke orker å dra lasset alene lenger. Få han til å oppsøke fastlegen, og om han ikke vil det, så gå dit selv og presenter saken. Men jeg vet jammen ikke om jeg hadde hatt mye overskudd til å ta tak selv, om jeg hadde vært i din situasjon.

[Gjest just tell you :)]

Han er jo sykemeldt og går jevnlig til fastlegen,men han sier bare at ting som dette tar tid!

får han tilbud om medisiner??

[Gjest Nickløsheletia]

"gidder" kan være et utrolig feil ord å bruke i denne sammenhengen. Det er ofte ikke snakk om å gidde når man er deprimert. Man har ikke kraft eller innsikt til det.

Beklager feil ordvalg asså.

[Gjest et rop om hjelp!]

*klem*

Jeg vet nok ikke hva du kan gjøre, men gir deg så gjerne min støtte her. Det høres ut som du har det tungt nå

I din situasjon ville jeg ha satt hardt mot hardt i fhd til min mann - om jeg hadde hatt krefter til deg. Fortell han som du sier her, at du ikke orker å dra lasset alene lenger. Få han til å oppsøke fastlegen, og om han ikke vil det, så gå dit selv og presenter saken. Men jeg vet jammen ikke om jeg hadde hatt mye overskudd til å ta tak selv, om jeg hadde vært i din situasjon.

Takk for klemmen:)

Tror det hjelper lite hva jeg sier når han ikke ønsker det selv. Jeg har noen ganger sagt at jeg har vurdert å flytte. Da snur han helt om, gråter og sier han ikke vil miste oss. Hvordan skal jeg klare å såre ham noe mer nå?

Vi tegnet drømmehuset selv og fant en flott tomt ved vannet. Her ute skulle vi få det så flott! Isteden er livet blitt et mareritt.Jeg gir blaffen i om vi må selge huset for å klare oss. Jeg vil bare være lykkelig!

Jeg har ikke mye penger til å reise noen sted, men det hadde vært deilig å gjort det. Så fort han er ute av huset er det en helt annen stemning her. Da spiller vi musikk og er glade.

[Digital]

Du er sterk og det kommer godt med nå!

Bruk kreftene dine på barna.

Han for komme til deg når han er klar,

ikke slit deg ut i forhold til han når han ikke tar i mot rådene dine.

Han har fått seg en knekk, kanskje han burde finne en fast jobb og ikke starte noe for seg selv for å "bevise" noe..

[frosken]

Hei,

Dette høres svært tungt ut for dere begge. Synes du skal snakke med fastlegen om hvordan dette oppleves for deg. Hvis dere har samme fastlege, vil dette kanskje også føre til at legen intensiverer sin tilnærming til din manns depresjon og ikke bare tenker at det går greit å ta tiden til hjelp. I tillegg tenker jeg at du kanskje selv vil kunne hatt nytte av noen støttesamtaler i denne vanskelige fasen; enten med fastlege eller med psykiatrisk sykepleier i kommunen.

Håper ting snart blir lettere for dere begge!

[Gjest navy]

Takk for klemmen:)

Tror det hjelper lite hva jeg sier når han ikke ønsker det selv. Jeg har noen ganger sagt at jeg har vurdert å flytte. Da snur han helt om, gråter og sier han ikke vil miste oss. Hvordan skal jeg klare å såre ham noe mer nå?

Vi tegnet drømmehuset selv og fant en flott tomt ved vannet. Her ute skulle vi få det så flott! Isteden er livet blitt et mareritt.Jeg gir blaffen i om vi må selge huset for å klare oss. Jeg vil bare være lykkelig!

Jeg har ikke mye penger til å reise noen sted, men det hadde vært deilig å gjort det. Så fort han er ute av huset er det en helt annen stemning her. Da spiller vi musikk og er glade.

Kanskje du skulle ta en telefon til fastlegen hans og fortelle hvordan du opplever dette? Fastlegen har selvsagt taushetsplikt, men det har ikke du.

Ikke alltid menn greier å snakke med legen om hva som plager dem og hva de trenger hjelp til?

[pusi]

Dette har jeg erfaring med, så mitt svar er basert på hvordan det gikk hos oss.

Mannen min møtte veggen da jeg hadde tre barn under 5 år. Det var en tøff periode. Han orket ingen ting. Han oppholdt seg veldig mye i senga.

Det jeg gjorde var å leve mitt eget liv. Jeg lagde mine egne avtaler og gjorde ting på min måte. Jeg aksepterte at han var syk, men fortalte til han hvilke planer jeg hadde. Han kunne selv velge å delta, feks på middag hos mor eller svigermor, men han kunne også velge å ikke delta uten at jeg ble sur for det.

Det var mange rundt oss som ikke skjønte at han var syk. De mente han var lat. Jeg visste bedre. Jeg har kjent andre som har kommet tilbake etter å ha møtt veggen, og hørt dem fortelle hvordan det var. Å jogge med bikkja, som tidligere var rekreasjon, ble et slit. Jeg brukte ikke energi på å forsvare mannen min ovenfor andre. Jeg brukte heller ikke energi på å være sur på ham.

Mannen min ble langsomt friskere. Han kunne etterhvert passe ungene mens jeg gjorde noe alene.

Nå er han helt frisk og som før igjen. Vi prøver å ta hensyn til at den andre kan være sliten, og vi maser ikke om ugjorte oppgaver.

Mitt råd til deg er altså at du må akseptere at han er syk, for da blir han raskere frisk igjen.

[mil1365380270]

Hør på pusi. Ta det til deg, hun vet hva hun snakker om.

Du sørger som om forholdet deres er ved veis ende. Gråter på stranden. Det er feil av deg, om det ikke er flere ting enn de du sier her.

Forholdet deres er ikke over. Dere har en krise. Der du må være den sterke. Neste gang kan det være han. Dette kan muligens ta tid (ett år?), men dere kan komme styrket ut. Jeg tror oppskriften er ekstrem romslighet og åpenhet. Du må godta at du må dra lasset en lang periode. Så kommer han tilbake.

Prress og dårlig samvittighet er drepen for utkjørte mennesker. De trenger ro. Null stress. Å være alene. Eller bare bivåne. Lenge.

Om dere to kan snakke sammen, der du bekftefter du ikke drar, at du styrer skuta trygt mens han er syk, at du vet det tar laaang tid, så tror jeg dere kan ha et veldig bra forhold.Forutsatt at han tar imot hjelpen han kan få.

Lykke til! Ikke sørg. Se på det som en midlertidig endring

[Gjest lykke til, skjønner godt du har det vondt]

Han går sykemeldt og må bruke sovetabletter for å få sovet.

Jeg er til tider våken mye våken om natten med minstemann, men må i tillegg ta meg av de to andre på 3 og 9 på dagtid alene.

Jeg er vant til å klare meg alene m ungene, men nå er alt så fryktelig tungt.

Her om dagen tok jeg med meg ungene på stranden for det var så varmt. De har ferie og jeg vil jo finne på noe med de. Far orket selvfølgelig ikke bli med.

Rundt oss på stranden var d familer som lekte og lo. Jeg gråt bak solbrillene,ønsket sågjerne det hadde vært vår famile.

Jeg går konstant med en kjempeklumpi magen og denne bare vokser.

Eldstemann begynner snart påskolen, så jeg må bo her da.

Kanskje jeg skal ta de med meg for noen dager nå. Men det er så mange ting å pakke med og hvor skal jeg dra?

Jeg prøver å si til ham at det er andre som har gått konkurs og kommet seg på beina igjen.

Noen ganger glimter han til og sier, dette skal vi klare. Han har da mange planer om videre jobb. Timer etter er han på bånn igjen. Denne berg og dalbanen er veldi vanskelig å takle.

Formeg er det ungene som går foran alt her i livet.Er selv skilsmissebarn og det er absolutt siste utvei.

Takk for at du leste og ga råd. Er fortsatt kjempefortvilet her.

Når kan jeg begynne å leve igjen?

Det må være kjempetøft å være i din situasjon og du er sterk som holder ut. Jeg får vondt av å lese om hvordan dere har det.

Hadde det vært min mann så hadde jeg nok oppfordret sterkt/tvunget han til å starte et behandlingsopplegg for å bli frisk igjen. Jeg hadde villet at han skulle forplikte seg til å ta medisiner og at han måtte være i noe aktivitet på dagtid og at han sov om natten. Jeg hadde også krevd at han gjorde farsoppgaver på en tilfredstillende måte om det så måtte kreve at han latet som han var frisk ovenfor barna.

Hvis han ikke hadde greid det siste så tror jeg at jeg hadde tenkt som så at han trengte en innleggelse og da hadde jeg bedt han ta opp det med fastlegen, gjerne mens jeg var tilstede eller at jeg fikk han til å skrive samtykkeerklæring slik at jeg fikk opplysninger fra fastlegen om tiltak for å få han frisk osv.

Jeg har selv vært alvorlig psyk og er mor så jeg kjenner det litt fra den andre siden. Da jeg var syk rett etter fødsel var det far som var oppe om natten, det var far som stod for maten og jeg satt der apatisk og medisinert. Jeg tok i mot den hjelpen jeg fikk av medisiner, ro, hjelp fra familien og noen samtaler med psykiater og ble gradvis frisk igjen. og kunne fungere som før etter et par måneder. Jeg var nok ikke så syk som din mann, men jeg har vært så syk før og ble frisk igjen av det også etter en runde med behandlingstiltak.

Det å bli frisk krever litt innsats og litt ydmykhet. Jeg mener det er altfor passivt å vente på bedring med tiden, spesielt med tanke på at det er barn i bildet. Jeg mener en må ta ansvar for å gjøre noe aktivt for å bli frisk og å bruke de verktøyene som faktisk fins.

Kan du sette deg ned og høre om hans tanker om hva som skal til for at han skal bli frisk og kanskje komme med noen konkrete krav til hans atferd som kan gjøre hverdagen deres levelig?

[Gjest prust]

Han går sykemeldt og må bruke sovetabletter for å få sovet.

Jeg er til tider våken mye våken om natten med minstemann, men må i tillegg ta meg av de to andre på 3 og 9 på dagtid alene.

Jeg er vant til å klare meg alene m ungene, men nå er alt så fryktelig tungt.

Her om dagen tok jeg med meg ungene på stranden for det var så varmt. De har ferie og jeg vil jo finne på noe med de. Far orket selvfølgelig ikke bli med.

Rundt oss på stranden var d familer som lekte og lo. Jeg gråt bak solbrillene,ønsket sågjerne det hadde vært vår famile.

Jeg går konstant med en kjempeklumpi magen og denne bare vokser.

Eldstemann begynner snart påskolen, så jeg må bo her da.

Kanskje jeg skal ta de med meg for noen dager nå. Men det er så mange ting å pakke med og hvor skal jeg dra?

Jeg prøver å si til ham at det er andre som har gått konkurs og kommet seg på beina igjen.

Noen ganger glimter han til og sier, dette skal vi klare. Han har da mange planer om videre jobb. Timer etter er han på bånn igjen. Denne berg og dalbanen er veldi vanskelig å takle.

Formeg er det ungene som går foran alt her i livet.Er selv skilsmissebarn og det er absolutt siste utvei.

Takk for at du leste og ga råd. Er fortsatt kjempefortvilet her.

Når kan jeg begynne å leve igjen?

Mannen min "møtte veggen" for nøyaktig ett år siden, og det medførte kraftige panikkangstanfall og sykemelding over flere måneder. Det var en tøff periode. Han har alltid levd veldig gjennom jobben og er flink på jobben - og når han var sykemeldt følte han at han ikke var flink til noe lenger....

Han fikk imidlertid veldig god hjelp, først av fastlege + psykiater (akuttpsykiatrisk klinikk/avdeling), og etterhvert jevnlige samtaler hos fastlege. I tillegg fikk han Cipralex, som han fremdeles går på.

Han klarte etterhvert å fokusere på at han først og fremst skulle fungere hjemme med meg og barna, og deretter på jobb. Vi ble tettere sveiset sammen etter disse månedene, og han er mer sammen med barna nå enn før dette skjedde. Nå har han jobbet fullt noen måneder.

Du skal akseptere at han har en depresjon, men han må også akseptere det og ta i mot hjelp. Det er ekstremt viktig når barna er rundt ham hele tiden. Be om time hos hans fastlege og forklar situasjonen.

Lykke til!

[Gjest synspunkter]

Det må være kjempetøft å være i din situasjon og du er sterk som holder ut. Jeg får vondt av å lese om hvordan dere har det.

Hadde det vært min mann så hadde jeg nok oppfordret sterkt/tvunget han til å starte et behandlingsopplegg for å bli frisk igjen. Jeg hadde villet at han skulle forplikte seg til å ta medisiner og at han måtte være i noe aktivitet på dagtid og at han sov om natten. Jeg hadde også krevd at han gjorde farsoppgaver på en tilfredstillende måte om det så måtte kreve at han latet som han var frisk ovenfor barna.

Hvis han ikke hadde greid det siste så tror jeg at jeg hadde tenkt som så at han trengte en innleggelse og da hadde jeg bedt han ta opp det med fastlegen, gjerne mens jeg var tilstede eller at jeg fikk han til å skrive samtykkeerklæring slik at jeg fikk opplysninger fra fastlegen om tiltak for å få han frisk osv.

Jeg har selv vært alvorlig psyk og er mor så jeg kjenner det litt fra den andre siden. Da jeg var syk rett etter fødsel var det far som var oppe om natten, det var far som stod for maten og jeg satt der apatisk og medisinert. Jeg tok i mot den hjelpen jeg fikk av medisiner, ro, hjelp fra familien og noen samtaler med psykiater og ble gradvis frisk igjen. og kunne fungere som før etter et par måneder. Jeg var nok ikke så syk som din mann, men jeg har vært så syk før og ble frisk igjen av det også etter en runde med behandlingstiltak.

Det å bli frisk krever litt innsats og litt ydmykhet. Jeg mener det er altfor passivt å vente på bedring med tiden, spesielt med tanke på at det er barn i bildet. Jeg mener en må ta ansvar for å gjøre noe aktivt for å bli frisk og å bruke de verktøyene som faktisk fins.

Kan du sette deg ned og høre om hans tanker om hva som skal til for at han skal bli frisk og kanskje komme med noen konkrete krav til hans atferd som kan gjøre hverdagen deres levelig?

"Jeg hadde også krevd at han gjorde farsoppgaver på en tilfredstillende måte om det så måtte kreve at han latet som han var frisk ovenfor barna.

Hvis han ikke hadde greid det siste så tror jeg at jeg hadde tenkt som så at han trengte en innleggelse og da hadde jeg bedt han ta opp det med fastlegen, gjerne mens jeg var tilstede eller at jeg fikk han til å skrive samtykkeerklæring slik at jeg fikk opplysninger fra fastlegen om tiltak for å få han frisk osv."

Hver og en av oss kan få en depresjon i livet. Og det er ikke alltid en kan oppføre seg tilfredsstillende slik en ideelt sett kunne ønske overfor barna selv om en prøver så godt en kan. Man legger seg ikke inn på psykiatrisk ved en depresjon, og en umyndiggjøres ikke heller.

En skal søke hjelp, og få hjelp til å se at en søker hjelp. Men jeg synes ikke en skal sykeliggjøre dette for mye heller. Livet er tøft for alle og enhver i blant. Det består ikke bare av gode dager, hvite stakittgjerder og lykkelige familiestunder. Det er tøft for alle partert når livet vrenger vrangsiden til, det har jeg stor forståelse for. Men en må ta med seg utfordringer også, og løse dem sammen. Og beholde roen så godt en kan.

Til trådstarter: Det er sannsynligvis på tide å snakke med fastlege om medisinering, antidepressiva. Og jeg ville foreslått terapi i tillegg.

[Gjest lykke til.. osv]

"Jeg hadde også krevd at han gjorde farsoppgaver på en tilfredstillende måte om det så måtte kreve at han latet som han var frisk ovenfor barna.

Hvis han ikke hadde greid det siste så tror jeg at jeg hadde tenkt som så at han trengte en innleggelse og da hadde jeg bedt han ta opp det med fastlegen, gjerne mens jeg var tilstede eller at jeg fikk han til å skrive samtykkeerklæring slik at jeg fikk opplysninger fra fastlegen om tiltak for å få han frisk osv."

Hver og en av oss kan få en depresjon i livet. Og det er ikke alltid en kan oppføre seg tilfredsstillende slik en ideelt sett kunne ønske overfor barna selv om en prøver så godt en kan. Man legger seg ikke inn på psykiatrisk ved en depresjon, og en umyndiggjøres ikke heller.

En skal søke hjelp, og få hjelp til å se at en søker hjelp. Men jeg synes ikke en skal sykeliggjøre dette for mye heller. Livet er tøft for alle og enhver i blant. Det består ikke bare av gode dager, hvite stakittgjerder og lykkelige familiestunder. Det er tøft for alle partert når livet vrenger vrangsiden til, det har jeg stor forståelse for. Men en må ta med seg utfordringer også, og løse dem sammen. Og beholde roen så godt en kan.

Til trådstarter: Det er sannsynligvis på tide å snakke med fastlege om medisinering, antidepressiva. Og jeg ville foreslått terapi i tillegg.

"Man legger seg ikke inn på psykiatrisk ved en depresjon, og en umyndiggjøres ikke heller."

Innleggelse er noen ganger nødvendig behandling ved depresjon, men ikke alltid. Kanskje ikke i dette tilfellet?

Men hvem har snakket om umyndiggjøring? Å stille krav og om nødvendig noe tvang må i noen tilfeller til for å få til endring. Jeg hadde stilt krav til mannen min og om nødvendig tvunget han til behandling om han ikke oppsøkte det selv og var så syk som trådstarter beskriver. Det handler ikke om umyndiggjøring men om at den friske i forholdet må ta ansvar for hele familiens beste og spesielt med tanke på at det er barn inne i bildet. Å ha psykisk syke foreldre kan ofte være svært vanskelig for barn så jeg mener at aktiv handling må til og å vente å se er ikke en stratgi en bør lene seg på for lenge.

Syns medisinering og terapi høres ut som gode forslag. Det hjelper mange.

[Gjest et rop om hjelp!]

Dette har jeg erfaring med, så mitt svar er basert på hvordan det gikk hos oss.

Mannen min møtte veggen da jeg hadde tre barn under 5 år. Det var en tøff periode. Han orket ingen ting. Han oppholdt seg veldig mye i senga.

Det jeg gjorde var å leve mitt eget liv. Jeg lagde mine egne avtaler og gjorde ting på min måte. Jeg aksepterte at han var syk, men fortalte til han hvilke planer jeg hadde. Han kunne selv velge å delta, feks på middag hos mor eller svigermor, men han kunne også velge å ikke delta uten at jeg ble sur for det.

Det var mange rundt oss som ikke skjønte at han var syk. De mente han var lat. Jeg visste bedre. Jeg har kjent andre som har kommet tilbake etter å ha møtt veggen, og hørt dem fortelle hvordan det var. Å jogge med bikkja, som tidligere var rekreasjon, ble et slit. Jeg brukte ikke energi på å forsvare mannen min ovenfor andre. Jeg brukte heller ikke energi på å være sur på ham.

Mannen min ble langsomt friskere. Han kunne etterhvert passe ungene mens jeg gjorde noe alene.

Nå er han helt frisk og som før igjen. Vi prøver å ta hensyn til at den andre kan være sliten, og vi maser ikke om ugjorte oppgaver.

Mitt råd til deg er altså at du må akseptere at han er syk, for da blir han raskere frisk igjen.

Takk for alle svar.

Det er godt å høre at andre har vært gjennom det samme, og kommet seg gjennom det.

I går kveld begynte han å gråte igjen og sa han var redd for å miste familien sin også.

Jeg synes jo synd på ham, men mener nå han må gjøre noen tiltak selv for å komme gjennom dette.Kan ikke sitte og vente på at depresjonen plutselig blir borte en dag.

Den første tiden var jeg svært støttende og forståelsesfull. Etter å ha fått vårt 3. barn er jeg veldig sliten. Har i perioder fått minimalt med søvn og ingen hjelp til ungene.

Fikk vel selv en depresjon etter fødselen pga alt dette og mangel på søvn, mem måtte bite tenna sammen. Jeg kunne ikke ligge på senga og grine en hel dag.

Må man være sterk, så klarer man det. Problemet mitt nå er at jeg har lite krefter igjen og tåler svært lite.

Nå har jeg gått over til å føle sinne for mannen. Jeg vet han ikke har skyld i det som skjedde, men han har skyld for at familien nå lever i et vakum over så lang tid.

Jeg sa til ham i dag at jeg synes han bør begynne på antidepressiva, men han måtte tenke på det. Ikke kan jeg snakke m venninder om dette, for han vil ikke noen skal få greie på det. Vanskelig å skjule så lenge at alt er langtfra bra hjemme hos oss.

Hvorlang tid skal jeg gi ham? Han vet vel ikke selv når denne dep er over, men når bør han begynne med tiltak selv?