Når far i huset er deprimert!

[Gjest prust]

Takk for alle svar.

Det er godt å høre at andre har vært gjennom det samme, og kommet seg gjennom det.

I går kveld begynte han å gråte igjen og sa han var redd for å miste familien sin også.

Jeg synes jo synd på ham, men mener nå han må gjøre noen tiltak selv for å komme gjennom dette.Kan ikke sitte og vente på at depresjonen plutselig blir borte en dag.

Den første tiden var jeg svært støttende og forståelsesfull. Etter å ha fått vårt 3. barn er jeg veldig sliten. Har i perioder fått minimalt med søvn og ingen hjelp til ungene.

Fikk vel selv en depresjon etter fødselen pga alt dette og mangel på søvn, mem måtte bite tenna sammen. Jeg kunne ikke ligge på senga og grine en hel dag.

Må man være sterk, så klarer man det. Problemet mitt nå er at jeg har lite krefter igjen og tåler svært lite.

Nå har jeg gått over til å føle sinne for mannen. Jeg vet han ikke har skyld i det som skjedde, men han har skyld for at familien nå lever i et vakum over så lang tid.

Jeg sa til ham i dag at jeg synes han bør begynne på antidepressiva, men han måtte tenke på det. Ikke kan jeg snakke m venninder om dette, for han vil ikke noen skal få greie på det. Vanskelig å skjule så lenge at alt er langtfra bra hjemme hos oss.

Hvorlang tid skal jeg gi ham? Han vet vel ikke selv når denne dep er over, men når bør han begynne med tiltak selv?

Jeg synes du skal ringe fastlegen i dag, og be om en time så fort som mulig.

Så sier du fra til ham når timen er, slik at han kan forberede seg på det. Hvis han ikke vil gå når dagen kommer, går du uten ham.

Jeg synes ikke du skal gi ham mer tid enn det tar å vente på en legetime (vil tro du får time i løpet av en uke eller maks to)

[pusi]

Takk for alle svar.

Det er godt å høre at andre har vært gjennom det samme, og kommet seg gjennom det.

I går kveld begynte han å gråte igjen og sa han var redd for å miste familien sin også.

Jeg synes jo synd på ham, men mener nå han må gjøre noen tiltak selv for å komme gjennom dette.Kan ikke sitte og vente på at depresjonen plutselig blir borte en dag.

Den første tiden var jeg svært støttende og forståelsesfull. Etter å ha fått vårt 3. barn er jeg veldig sliten. Har i perioder fått minimalt med søvn og ingen hjelp til ungene.

Fikk vel selv en depresjon etter fødselen pga alt dette og mangel på søvn, mem måtte bite tenna sammen. Jeg kunne ikke ligge på senga og grine en hel dag.

Må man være sterk, så klarer man det. Problemet mitt nå er at jeg har lite krefter igjen og tåler svært lite.

Nå har jeg gått over til å føle sinne for mannen. Jeg vet han ikke har skyld i det som skjedde, men han har skyld for at familien nå lever i et vakum over så lang tid.

Jeg sa til ham i dag at jeg synes han bør begynne på antidepressiva, men han måtte tenke på det. Ikke kan jeg snakke m venninder om dette, for han vil ikke noen skal få greie på det. Vanskelig å skjule så lenge at alt er langtfra bra hjemme hos oss.

Hvorlang tid skal jeg gi ham? Han vet vel ikke selv når denne dep er over, men når bør han begynne med tiltak selv?

Mannen min gikk på atidepresiva. Han gikk også til psykolog.

Be ham om å fortelle legen akkurat hvordan han har det. Legen kan ikke hjelpe om han ikke kommer med hele sannheten, slik den føles for ham.

Du vet at han er syk, og må klare å tro på at dette er like vanskelig for ham som for deg. Du har også lov til å være sliten. Dette må ikke bli en kamp om hvem som er mest sliten.

Tenk over hva som kan gi deg energi. Jeg trenger tid alene av og til, og syntes det var vanskelig at han var hjemme hele tiden. Min alenetid ble derfor ute. På trilletur med lillemor sovende i vogna eller på lekeplassen med et halvt øye på ungene. I tillegg var det lettere når jeg aksepterte situasjonen som den var.

Rot får være rot, når man heller trenger søvn eller en time foran TV'n. Du må tenke mest på deg selv og ungene.

Klem )

[pusi]

Det må være kjempetøft å være i din situasjon og du er sterk som holder ut. Jeg får vondt av å lese om hvordan dere har det.

Hadde det vært min mann så hadde jeg nok oppfordret sterkt/tvunget han til å starte et behandlingsopplegg for å bli frisk igjen. Jeg hadde villet at han skulle forplikte seg til å ta medisiner og at han måtte være i noe aktivitet på dagtid og at han sov om natten. Jeg hadde også krevd at han gjorde farsoppgaver på en tilfredstillende måte om det så måtte kreve at han latet som han var frisk ovenfor barna.

Hvis han ikke hadde greid det siste så tror jeg at jeg hadde tenkt som så at han trengte en innleggelse og da hadde jeg bedt han ta opp det med fastlegen, gjerne mens jeg var tilstede eller at jeg fikk han til å skrive samtykkeerklæring slik at jeg fikk opplysninger fra fastlegen om tiltak for å få han frisk osv.

Jeg har selv vært alvorlig psyk og er mor så jeg kjenner det litt fra den andre siden. Da jeg var syk rett etter fødsel var det far som var oppe om natten, det var far som stod for maten og jeg satt der apatisk og medisinert. Jeg tok i mot den hjelpen jeg fikk av medisiner, ro, hjelp fra familien og noen samtaler med psykiater og ble gradvis frisk igjen. og kunne fungere som før etter et par måneder. Jeg var nok ikke så syk som din mann, men jeg har vært så syk før og ble frisk igjen av det også etter en runde med behandlingstiltak.

Det å bli frisk krever litt innsats og litt ydmykhet. Jeg mener det er altfor passivt å vente på bedring med tiden, spesielt med tanke på at det er barn i bildet. Jeg mener en må ta ansvar for å gjøre noe aktivt for å bli frisk og å bruke de verktøyene som faktisk fins.

Kan du sette deg ned og høre om hans tanker om hva som skal til for at han skal bli frisk og kanskje komme med noen konkrete krav til hans atferd som kan gjøre hverdagen deres levelig?

''Jeg hadde villet at han skulle forplikte seg til å ta medisiner og at han måtte være i noe aktivitet på dagtid og at han sov om natten.''

Mannen min sov både dag og natt i flere måneder. Det hadde ikke vært mulig for meg å kreve aktivitet fra ham på dagtid i den perioden.

Heldigvis er de fleste leger godt kjent med problemet, og evner å gi gode råd som sakte men sikkert får litt overskudd i kroppen. Det viktige er at man faktisk forteller legen om hvordan man har det.

[Gjest ::io::oi]

''Jeg hadde villet at han skulle forplikte seg til å ta medisiner og at han måtte være i noe aktivitet på dagtid og at han sov om natten.''

Mannen min sov både dag og natt i flere måneder. Det hadde ikke vært mulig for meg å kreve aktivitet fra ham på dagtid i den perioden.

Heldigvis er de fleste leger godt kjent med problemet, og evner å gi gode råd som sakte men sikkert får litt overskudd i kroppen. Det viktige er at man faktisk forteller legen om hvordan man har det.

Sov han 24 timer i døgnet eller lå han i senga i 24 timer i døgnet?

En depresjon kan gi seg ulike utslag for den enkelte og det er jo forskjellig hva den enkelte familie kan takle så er enig i at første bud er å komme seg til legen og be om hjelp og så får en håpe at det man gjør selv og det man får av hjelp vil gjøre en frisk nok til å fungere.

[srp1365380487]

Stakkars mann og stakkars dere. Jo, noe har dødd - ikke et menneske, men håpet og gnisten i ham, og kanskje hele selvfølelsen og opplevelsen av å være nyttig og verdig som menneske. han er i dyp, dyp krise, og jeg vil anbefale deg å be fastlegen din og hans om å henvise dere til et egnet sted, f eks Modum.