Han frir aldri..

[Gjest Elextra]

Nettopp, det har jeg prøvd å få frem også. Men det er vel lettere å lage barn enn å gifte seg, blir så mye styr det vet du!

''Men det er vel lettere å lage barn enn å gifte seg''

Å få barn krever ingen bevisst avgjørelse - de bare kommer :-)

[Gjest høstløv]

''Men det er vel lettere å lage barn enn å gifte seg''

Å få barn krever ingen bevisst avgjørelse - de bare kommer :-)

Plopper opp som troll av en eske.

[Gjest Elextra]

Plopper opp som troll av en eske.

Hehe, ikke helt da, men... :-)

[Gjest Elextra]

Jeg tror du bare må bestemme deg her for å svelge den kamelen at du sa at det måtte bli opp til ham å fri. Det er tydelig at du ikke klarer å gå med den uvissheten om du er blitt en vane eller ikke. Jeg tror du må ta sjansen på å fri, og risikere å få nei. Men tenk først i gjennom hva du da vil gjøre. Om du da går fra ham hvis han sier nei.

Jeg vet at det er en tøff beslutning. En venninne fridde til samboeren sin (de hadde et barn sammen). Han svarte "Nei. Jeg er glad nok i deg til å ha barn med deg, men ikke til å gifte meg med deg." Det kunne ikke hun leve med, og flyttet fra ham.

''Jeg er glad nok i deg til å ha barn med deg, men ikke til å gifte meg med deg."

''

For en merkelig ting å si. Jeg synes man burde være enda mer nøye med hvem man velger som forelder til sitt barn (i den grad det er et bevisst valg) enn hvem man gifter seg med!

[Gjest mallet]

''Men det er vel lettere å lage barn enn å gifte seg''

Å få barn krever ingen bevisst avgjørelse - de bare kommer :-)

Det går også an å tenke sånn at når man har "bevist sin kjærlighet" gjennom å leve sammen med noen i mange år og til og med velge å få barn med dem, hvorfor skal man da tvinges til å "bevise" det igjen med et giftermål? Jeg ser for meg at den som vil gifte seg tenker "Han elsker meg ikke VIRKELIG, for han vil ikke gifte seg", og den som ikke vil gifte seg tenker "Jeg har bevist min kjærlighet igjen og igjen gjennom barn og samliv, hvorfor stoler hun ikke på meg?"

Siden 1. juli i år er heller ikke lovverket et argument, siden samboere med barn nå er likestilte med gifte par.

[Gjest Elextra]

Det går også an å tenke sånn at når man har "bevist sin kjærlighet" gjennom å leve sammen med noen i mange år og til og med velge å få barn med dem, hvorfor skal man da tvinges til å "bevise" det igjen med et giftermål? Jeg ser for meg at den som vil gifte seg tenker "Han elsker meg ikke VIRKELIG, for han vil ikke gifte seg", og den som ikke vil gifte seg tenker "Jeg har bevist min kjærlighet igjen og igjen gjennom barn og samliv, hvorfor stoler hun ikke på meg?"

Siden 1. juli i år er heller ikke lovverket et argument, siden samboere med barn nå er likestilte med gifte par.

Enig med deg.

Minner meg om teksten fra sangen "Do you love me" fra "Fiddler on the roof" (Spillemann på taket):

"Do I love you?

For twenty-five years I've washed your clothes

Cooked your meals, cleaned your house

Given you children, milked the cow

After twenty-five years, why talk about love right now?"

[morsan]

Jeg tror Glimtipper mener at du både ønsker å gifte deg, og samtidig stiller krav til hvordan han skal tenke og føle om giftermål for at du skal gifte deg. Det går an å finne en ordning rundt praktiske ting, for eksempel at dere stikker innom tinghuset og ordner med papirene og spiser en god middag etterpå, på ditt initiativ. Men jo flere krav du stiller til hva slags følelser han skal ha om giftermål, jo vanskeligere blir det for ham å stille opp. Du kan ikke "overtale" eller "overbevise" ham til å ha de "rette" følelsene - det vil si de følelsene DU mener han burde ha. Og så lenge han ikke føler slik om ekteskap, jo større blir hinderet for ham til å fri. Derfor blir det sannsynligvis aldri noe ekteskap så lenge du stiller disse kravene. Du må enten avfinne deg med at ekteskap ikke er viktig for ham (det betyr ikke at du eller samlivet ikke er viktig for ham) eller akseptere at dere gifter dere mer som en formalitet.

Godt skrevet!

[morsan]

Da foreslår jeg at du sier følgende:

Du: Har du eller har du ikke lyst til å være gift med meg?

Han: Joa, jeg har vel det.

Du: Hvis du kunne velge helt fritt, Hvor eller hvordan ville du gjort det?

Han: Elivsbryllup i Vegas, med bare deg og meg.

Du: Det tror jeg blir vanskelig, men hva sier du om enkel vielse hos byfogden, med etterfølgende middag med våre forlovere og foreldre på en bra resturant, og at vi deretter drar rett på en 14 dagers ferie til USA?

Han: Det høres fantastisk ut. Vil du gifte deg med meg?

Du: Jaaaa. Hadde det ikke vært gøy å bli viet den 11.11.11. Da har vi jo litt tid til å skaffe barnevakt.

Han: Den er grei. Jeg ringer svigermor med en gang for å høre om hun er ledig.

He he... herlig scenario!

[morsan]

''Jeg er glad nok i deg til å ha barn med deg, men ikke til å gifte meg med deg."

''

For en merkelig ting å si. Jeg synes man burde være enda mer nøye med hvem man velger som forelder til sitt barn (i den grad det er et bevisst valg) enn hvem man gifter seg med!

helt enig!

[Gjest Meegan]

Nei..det er noe i det. Han skylder på noe som skjedde for mange år tilbake, men han har valgt å få to barn og fortsette å leve sammen med meg etter det. Så da tenker jeg at han ikke tør å binde seg til meg i form av et ekteskap.

Utroskap?

[morsan]

Nå har jeg lest tråden, og jeg er enige med dem som sier at manglende interesse for bryllup og bryllupsplanlegging ikke er ensbetydende med manglende interesse for deg og forholdet.

En venninne av meg har en mann som var veldig anti bryllup. Jeg tror det berodde på en intens motvilje mot å være i sentrum for oppmerksomheten, i tillegg til frykt for selve seremonien i alles påsyn og det å holde tale osv osv. Stor bryllupsfest var rett og slett ikke greia.

Han hadde sikkert villet fortsette med å være samboer for all evghet hvis det ikke var for at de måtte gifte seg av hensyn til adopsjonssøknad. Det ble et stille bryllup hos byfogden med bare dem og forloverne, uten brudekjole, bukett osv, bare "vanlige penklær" som de hadde fra før.

[Gjest Meegan]

I vårt forhold er det jeg som ikke vil gifte meg. I ettertid ser jeg at det er noe man børe gjøre når forholdet er relativt ungt, før alle rosa hjertesolbriller har falt av gang på gang.....

Jeg vil ikke gifte meg grunnet at han ikke har tatt viktige behov for meg på alvor. Da ser jeg ingen grunn til å gifte meg med han og love han evig kjærlighet. Jeg blir så lenge vi har det bra i lag. Men de tingene han ikke har tatt på alvor har gjort at jeg i mange perioder har følt meg demprimert. Og alt dette vet han. Men så lenge han er fornøyd, gjør han ikke noe mer.

Det høres ut som det muligens har vært utroskap eller følelser for andre tidlig i deres forhold. Synes det er leit for deg at mannen din ikke stoler på deg etter så mange år. Sannsynligvis er han fornøyd som han er, slik min mann er, og da gidder han ikke å gjøre noe mer.

Du kan jo spørre han hva du skal gjøre for at han skal kunne stole på deg nå. Svarer han at det er for sent, så er det han som har et hjerte som aldri kan tilgi. Husk det.

[pusi]

Det går også an å tenke sånn at når man har "bevist sin kjærlighet" gjennom å leve sammen med noen i mange år og til og med velge å få barn med dem, hvorfor skal man da tvinges til å "bevise" det igjen med et giftermål? Jeg ser for meg at den som vil gifte seg tenker "Han elsker meg ikke VIRKELIG, for han vil ikke gifte seg", og den som ikke vil gifte seg tenker "Jeg har bevist min kjærlighet igjen og igjen gjennom barn og samliv, hvorfor stoler hun ikke på meg?"

Siden 1. juli i år er heller ikke lovverket et argument, siden samboere med barn nå er likestilte med gifte par.

Samboende par er vel enda ikke likestilt når det gjelder arv, og den rettigheten man har til å sitte i uskiftet bo?

Slik jeg ser det er dette den eneste virkelig gode grunnen til å gifte seg. Som gift har jeg muligheten til å beholde huset om han skulle dø. Skulle ungene hatt arven sin med en gang måtte vi nok flyttet hele gjengen.

En annen grunn er selvfølgelig at man kan ha en stor fest med både familie og venner. Det var kjempegøy å gifte seg ))

[Gjest Ulvinnen]

''Jeg er glad nok i deg til å ha barn med deg, men ikke til å gifte meg med deg."

''

For en merkelig ting å si. Jeg synes man burde være enda mer nøye med hvem man velger som forelder til sitt barn (i den grad det er et bevisst valg) enn hvem man gifter seg med!

Det kan du si. Jeg skjønner godt at hun ble satt ut av det svaret.

[Gjest mallet]

Samboende par er vel enda ikke likestilt når det gjelder arv, og den rettigheten man har til å sitte i uskiftet bo?

Slik jeg ser det er dette den eneste virkelig gode grunnen til å gifte seg. Som gift har jeg muligheten til å beholde huset om han skulle dø. Skulle ungene hatt arven sin med en gang måtte vi nok flyttet hele gjengen.

En annen grunn er selvfølgelig at man kan ha en stor fest med både familie og venner. Det var kjempegøy å gifte seg ))

Jo, samboere med felles barn har nå samme rettigheter mht arv og uskifte som gifte par.

[Lillemus]

Jeg tror du bare må bestemme deg her for å svelge den kamelen at du sa at det måtte bli opp til ham å fri. Det er tydelig at du ikke klarer å gå med den uvissheten om du er blitt en vane eller ikke. Jeg tror du må ta sjansen på å fri, og risikere å få nei. Men tenk først i gjennom hva du da vil gjøre. Om du da går fra ham hvis han sier nei.

Jeg vet at det er en tøff beslutning. En venninne fridde til samboeren sin (de hadde et barn sammen). Han svarte "Nei. Jeg er glad nok i deg til å ha barn med deg, men ikke til å gifte meg med deg." Det kunne ikke hun leve med, og flyttet fra ham.

'' Han svarte "Nei. Jeg er glad nok i deg til å ha barn med deg, men ikke til å gifte meg med deg."''

Wow. Det må være noe av det mest sårende man kan si? Jeg hadde og revurdert hele fyren om jeg hadde fått en sånn kommentar ja...

[Gjest Det skjer aldri..]

Tror du treffer blink her, Glimtipper.

Ikke enkelt når det forventes både at han skal være villig til å gifte seg og at han skal ønske det på samme måte som henne.

Det er jo nettopp det jeg prøver å få frem at jeg ikke ønsker at dette skal være bare min dag! Det hadde det blitt den gangen for mange år siden som det var meningen at vi skulle gifte oss. Han virket ikke interessert, jeg ville ikke planlegge alene fordi det også skulle være hans dag. Derfor sa jeg at han får komme når/om han vil. Jeg venter fortsatt etter mange år, og det holder tydeligvis ikke at jeg er mor til hans barn og at jeg bidrar med det jeg gjør. Men det er slik jeg tenker, han tenker sikkert noe annet. Hadde jeg bare visst eksakt hva!

Vi hadde ikke klart å hatt et forhold i så mange år som vi har om det hadde vært slik det påstås her!

[Gjest Det skjer aldri..]

mallet forklarte for deg hva jeg mente.

Han var tydeligvis villig til å gifte seg for din skyld, fordi det ikke står på at han ikke vil leve med deg, men heller handler om at han ikke ser på det som spesielt viktig.

Du kan ønske deg et romantisk frieri og noen som deler dine følelser i forhold til bryllupet til krampen tar deg - men det er ikke noe han kan tilby. Det han kan tilby er tydeligvis et ekteskap og at han feirer dagen sammen med deg. Du må bestemme deg for om du skal svelge denne kamelen eller forbli ugift.

Hvordan du tolker at han ønsker et ekteskap det skjønner ikke jeg? Jeg må ikke ha et romantisk frieri, det viktigste er for meg å vite om han vil gifte seg eller ikke. Nå har jeg ventet i mange år, men det skjer ingenting. Samme for meg hvordan det skjer, bare det er vår dag!

[Gjest Elextra]

Det er jo nettopp det jeg prøver å få frem at jeg ikke ønsker at dette skal være bare min dag! Det hadde det blitt den gangen for mange år siden som det var meningen at vi skulle gifte oss. Han virket ikke interessert, jeg ville ikke planlegge alene fordi det også skulle være hans dag. Derfor sa jeg at han får komme når/om han vil. Jeg venter fortsatt etter mange år, og det holder tydeligvis ikke at jeg er mor til hans barn og at jeg bidrar med det jeg gjør. Men det er slik jeg tenker, han tenker sikkert noe annet. Hadde jeg bare visst eksakt hva!

Vi hadde ikke klart å hatt et forhold i så mange år som vi har om det hadde vært slik det påstås her!

Det du ønsker er ikke bare å gifte deg, du ønsker at han skal legge det samme i giftemålet som du. Og der er jeg redd du håper forgjeves.

Og det betyr ikke nødvendigvis at han er mindre glad i deg eller ikke ønsker å leve med deg.

Betyr det mye for deg å være gift får du finne ut hvilken måte han evt. ønsker at dere gifter dere. Men du bør antakelig dempe forventningene til hans følelser knyttet til dette.

Når det er sagt kjenner jeg faktisk til flere lykkelige ekteskap der brudgommen har blitt "dratt til kirken" (i overført betydning) og kanskje syntes (og tildels fortsatt synes) det var unødvendig mye oppstuss rundt saken.

[Gjest høstløv]

Det er jo nettopp det jeg prøver å få frem at jeg ikke ønsker at dette skal være bare min dag! Det hadde det blitt den gangen for mange år siden som det var meningen at vi skulle gifte oss. Han virket ikke interessert, jeg ville ikke planlegge alene fordi det også skulle være hans dag. Derfor sa jeg at han får komme når/om han vil. Jeg venter fortsatt etter mange år, og det holder tydeligvis ikke at jeg er mor til hans barn og at jeg bidrar med det jeg gjør. Men det er slik jeg tenker, han tenker sikkert noe annet. Hadde jeg bare visst eksakt hva!

Vi hadde ikke klart å hatt et forhold i så mange år som vi har om det hadde vært slik det påstås her!

Menn kan ikke gjette hva kvinner tenker, og hvis de ikke får konkrete ting de må forholde seg til, så lar de det bare skure og gå.

Kanskje mannen din egentlig ikke ville ha noe særlig til bryllup, og derfor var veldig lunken i forhold til bryllupsforberedelsene.

Han har jo gitt uttrykk for at han godt vil gifte seg med deg, og da kan du bare spørre ham om hvilken måte han vil at seremonien skal foregå på. Å gifte seg er ikke det samme som at man skal holde et stort bryllup.

Dessuten synes jeg at det er merkelig at mennesker som har bodd i lag i såpass mange år, plutselig klær seg i hvit brudestas og lager stort kirkebryllup.