Å skjemme bort barn..

[Gjest over the rainbow]

Ei vennepar av meg kjøper enormt mye til ungene sin. Alltid først ute med Nintendo, spill, digitaltkamera, I-pod. Til jul får de sinnsykt mye. Gavene fra besteforeldre når ikke opp. Barnerommet har hauger med leker.

Vi er mer nøktern med våre. Kjøper sykler og ski brukt, og henger oss sjelden på "alle andre har".

Eg vet de kommer til å gi den eldste mobiltelefon til jul - noe hun egentlig ikke trenger.

Ungene løfter nesten ikke en finger hjemme heller. Men er søte og greie.

Mon tro hvordan dette utvikler seg når de blir eldre?

[Gjest mikkelina]

Umulig å si hvordan dette vil utvikle seg bare på bakgrunn av at de får mange ting, mange flere faktorer innvirker. :-)

[AAA]

Datter til et vennepar av oss hadde det sånn da hun var liten. Det samme gjelder en nær slekning på min manns side.

Begge to har utviklet seg til søte, greie, høflige ungdommer med mange venner. Men: Ingen av dem har snøring på hvordan man skal klare seg i Virkelighetens Verden. De tror at alt man trenger kommer seilende på ei fjøl.

Når det er sagt, det å være bortskjemt er en relativ ting. Det mine barn får, hadde blitt sett på som massiv bortskjemming da jeg vokste opp. Nå er det bare midt på treet.

[Glimtipper]

Jeg tror ikke bortskjemthet handler om nøyaktig hva barna får, men heller hvilke holdninger man gir ungene. Hvis de ikke lærer takknemlighet, behovsutsettelse og omtanke vil de nok bli hva vi refererer til som "bortskjemt". Antall leker og utstyr er uansett høyt for tilnærmet alle barn i Norge.

[Nikki]

Jeg gir nok mine barn mye sett med andres øyne, og de har det de trenger pluss en del til.. Jeg vil likevel ikke kalle de bortskjemte. De vet at de ikke kan forvente å få ting av meg, og de vet å være takknemlig og også å vise det. Datteren min på 6 år blir like glad for å få en fin knapp til 5 kr av mormor som hun blir når jeg kjøper noe større og finere. Jeg vet jeg kan ta de med meg inn i en lekebutikk for å se, uten at de forventer at de skal få noe eller blir sure dersom de ikke får noe.

Det å være borskjemt handler etter min oppfatning om så mye mer enn å ha/få ting.

[cecily]

Det kommer jo også helt an på hvordan barn og voksne forholder seg til ting. Selv om ungene her har mange ting, utelukker jo ikke det at de blir oppriktig glade for tingene de får og bruker dem flittig.

[caprice]

Umulig å si hvordan dette vil utvikle seg bare på bakgrunn av at de får mange ting, mange flere faktorer innvirker. :-)

Jeg hadde to fettere som jeg syntes var skikkelig ufyselig under oppveksten. Ting og gaver fikk de i hauger. Ikke takket de for noe (feks jule og bursdagsgaver) og de var mutte og kjipe feks i selskaper. Begge har skikket seg vel som det så fint heter og har gode manerer i voksen alder. Pr i dag har ingen av dem det fett økonomisk (etableringsfasen) og det har de kanskje litt godt av?

[Speak]

Jeg tror ikke at unger blir lykkelige av å få alt de peker på. Samtidig så tror jeg det er godt for dem å ha en del ting som "alle har".

Vi prøver oss på en gylden middelvei. Snuppa på 10 får stort sett en ordentlig ting til jul/bursdag. Ellers må ho kjøpe/spleise på en del ting ho ønsker seg. Bl.a. slalomutstyr måtte ho betale nesten halvparten selv.

Neste uke får ho PC da. Pappan klarte å ødelegge den gamle som ho hadde arvet av oss i fjor. Men ho kom faktisk å spurte pent om ho kunne kjøpe seg en ny selv. (Det synes jeg var litt dumt så lenge pappan faktisk hadde ødelagt den ho hadde)

Muligens blir det spleiseparty.

Dersom man har råd til mye mer så synes jeg det er smartere å spare for barna. Da kan de få en del når de virkelig trenger det i stedet.

Så om vi skal skjemme dem bort når de er små så får vi heller gjøre det med masse kjærlighet og tid:-)

[Gjest også en mamma]

Jeg har ikke lest de andre svarene ennå.

Hvordan skal utvikle seg, spør du? Jo, det går sikkert helt bra det.

Hvem har bestemt hva som er "normen" for antall leker, antall gaver, pris på leker, osv? Sammenlignet med mange barn i verden er sikkert dine barn "bortskjemt" de også.

Jeg kan ikke se at det på noen måte er skadelig for barn å få ting de ønsker seg. Det du beskriver er dessuten at barna får skikkelige ting. Digitalkamera, ipod, dyre ski og sykler.

Hva er egentlig problemet med dette? At du ikke har råd til det samme til dine barn?

[Gjest også en mamma]

Det kommer jo også helt an på hvordan barn og voksne forholder seg til ting. Selv om ungene her har mange ting, utelukker jo ikke det at de blir oppriktig glade for tingene de får og bruker dem flittig.

Nemlig. Det var noe sånt jeg også tenkte. Jeg tror ikke barna blir mer eller mindre dugelige mennesker om syklene de får er kjøpt brukt eller nye fra butikken.

[puppola]

Mange barn har for mye ting men jeg synes det er verre med barn som ikke får grenser i forhold til oppførsel, egoisme, sosial kompetanse mm. Vi voksne har jo også altfor mye ting så det er et valg man tar om man ønsker å delta i forbrukersamfunnet eller ikke og på hvilken måte.

[Gjest Kayia]

Datter til et vennepar av oss hadde det sånn da hun var liten. Det samme gjelder en nær slekning på min manns side.

Begge to har utviklet seg til søte, greie, høflige ungdommer med mange venner. Men: Ingen av dem har snøring på hvordan man skal klare seg i Virkelighetens Verden. De tror at alt man trenger kommer seilende på ei fjøl.

Når det er sagt, det å være bortskjemt er en relativ ting. Det mine barn får, hadde blitt sett på som massiv bortskjemming da jeg vokste opp. Nå er det bare midt på treet.

''Når det er sagt, det å være bortskjemt er en relativ ting. Det mine barn får, hadde blitt sett på som massiv bortskjemming da jeg vokste opp. Nå er det bare midt på treet.'' Ikke sant. Man _behøver_ strengt tatt ikke mye, men opplevelsen av behov påvirkes jo av omgivelsene en lever i. Nettopp derfor opererer man innenfor deler av forskiningen med et helt annet fattigdomsbegrep nå en før også. Der man tidligere vektla kvantitative ressurser (rene materielle goder og penger), vektlegger man nå kvalitative ressurser (fattig er den som ikke har ressurser - kulturelle, økonomiske eller sosiale - til å kunne delta på lik linje med dem det er naturlig å sammenligne seg med).

[Gjest har bortskjemte barn i familien]

Mange barn har for mye ting men jeg synes det er verre med barn som ikke får grenser i forhold til oppførsel, egoisme, sosial kompetanse mm. Vi voksne har jo også altfor mye ting så det er et valg man tar om man ønsker å delta i forbrukersamfunnet eller ikke og på hvilken måte.

Signerer på denne!

[cizz]

Mange barn har for mye ting men jeg synes det er verre med barn som ikke får grenser i forhold til oppførsel, egoisme, sosial kompetanse mm. Vi voksne har jo også altfor mye ting så det er et valg man tar om man ønsker å delta i forbrukersamfunnet eller ikke og på hvilken måte.

Dette syns jeg også var et godt svar!

[fillolin]

Vet ikke om tingene i seg selv er problemet, men for noen barn som får for lite oppmerksomhet, interesse, innlevelse og andre uttrykk for kjærlighet kan det å få mange ting oppleves som at foreldrene "kjøper seg fri". Uten at jeg vet om det er tilfellet her. Ellers er det selvfølgelig som nevnt forskjellige meninger om dette alt etter hvordan en ser på forbrukersamfunnet, miljø m.m. Noen vil også mene at det er en viktig glede i livet å glede seg til noe, kanskje fratar en barna denne gleden ved å gi dem det de ønsker seg hele tiden og kanskje før de har rukket å ønske seg det? Og iallefall virker det som disse barna får lite anledning til å glede seg over gaver fra andre, enn si at andre givere får oppleve gleden over gaver fra dem... Men ellers kan det kanskje på lang sikt slå begge veier, kanskje blir nettopp disse barna asketer og minimalister, jeg vet ikke...

[fyrlykt]

Det er jo sånn det er i dag. De fleste har overflod av alt.

[PieLill]

Det er en smal sak å nekte ungene en mobil til 8000,-. Slikt ville vært en vanvittig økonomisk prioritering for oss. En rimelig mobil og et kontantkort, gjør derimot små innhogg i pengepotten. Følgelig blir terskelen for dette tilsvarende lav.

Det gir ikke alltid like mye mening å nekte ungene noe de vil ha glede av, som man fint har råd til. Så jo mer man har råd til, jo vanskeligere kan balansegangen bli.

Om jeg merker at barn tar ting som en selvfølge, ikke viser takknemlighet og ikke verdsetter det de får, er jeg rask med å stenge igjen kranen. Er barna derimot takknemlige og lite kravstore kjennes det både hyggeligere og riktigere å gi dem litt ekstra.

Hvor mye eller lite barna får, er det viktig at de lærer å takle behovsutsettelse, verdien av ting, at det de får ikke har vært gratis for giveren, å jobbe for å få noe og ikke minst å spare.

Motsatsen til å gi barna alt de peker på er å være så sparsomme og ikke-råd-fokusert at de får en slags fattigdomsholdning. Slikt kan også svekke et sundt forhold til økonomi.

mvh

[Gjest sjokomandarin]

Dette kan utvikle seg helt fint. Mitt barn får også mye, fordi vi har råd til det og fordi vi har lyst. Ungen vår er hyggelig, sympatisk og høfflig, og blir glad for det hun får. Vi vil at vårt barn skal ha det andre barn har, men er ikke alltid først ute.

Jeg er vokst opp med foreldre som gav oss barna mye, vi hadde det andre hadde og mer til. Vi barna er i dag i gode jobber og klarer oss meget bra. Min beste venninne fikk kund et hun trengte og ikke en ting mer - hun lider under dette den dag i dag. Hun hadde aldri det "alle" de andre barna hadde. I dag er hun den som shopper mest av oss to og hun shopper dyrt. Vi har pratet mye om dette fordi jeg synes det er spesielt å kjøpe vesker til 15-20 tusen, men det er ikke min sak - men klart vi snakker om det.Hun mener det er noe som henger igjen fra barndomen, da hun var den som aldri hadde noe. Bare det nødvendige.

For meg blir det helt feil at min datter skal spare og betale halvparten av f.eks slalomutstyr selv. Jeg tenker at det er helt ordinært sportsutstyr som barn trenger/har glede av. Når min jente blir 15-16 år og kanskje vil ha noen helt spesielle og dyre ski, da er det kanskje naturlig at hun legger til penger selv.

Vi kjenner også en familie hvor barnet på 8 år må spare til sykkelhjelm selv, det synes jeg er vanvittig.

Vi er alle forskjellige, men ingen kan si at barn som får mye blir ufordraglige og "skal ha barn" - dette er en myte som er helt på jordet. I min familie har vi også god tid til vårt barn, selv om hun får mye....

[Lillemus]

Dette kan utvikle seg helt fint. Mitt barn får også mye, fordi vi har råd til det og fordi vi har lyst. Ungen vår er hyggelig, sympatisk og høfflig, og blir glad for det hun får. Vi vil at vårt barn skal ha det andre barn har, men er ikke alltid først ute.

Jeg er vokst opp med foreldre som gav oss barna mye, vi hadde det andre hadde og mer til. Vi barna er i dag i gode jobber og klarer oss meget bra. Min beste venninne fikk kund et hun trengte og ikke en ting mer - hun lider under dette den dag i dag. Hun hadde aldri det "alle" de andre barna hadde. I dag er hun den som shopper mest av oss to og hun shopper dyrt. Vi har pratet mye om dette fordi jeg synes det er spesielt å kjøpe vesker til 15-20 tusen, men det er ikke min sak - men klart vi snakker om det.Hun mener det er noe som henger igjen fra barndomen, da hun var den som aldri hadde noe. Bare det nødvendige.

For meg blir det helt feil at min datter skal spare og betale halvparten av f.eks slalomutstyr selv. Jeg tenker at det er helt ordinært sportsutstyr som barn trenger/har glede av. Når min jente blir 15-16 år og kanskje vil ha noen helt spesielle og dyre ski, da er det kanskje naturlig at hun legger til penger selv.

Vi kjenner også en familie hvor barnet på 8 år må spare til sykkelhjelm selv, det synes jeg er vanvittig.

Vi er alle forskjellige, men ingen kan si at barn som får mye blir ufordraglige og "skal ha barn" - dette er en myte som er helt på jordet. I min familie har vi også god tid til vårt barn, selv om hun får mye....

''Vi kjenner også en familie hvor barnet på 8 år må spare til sykkelhjelm selv, det synes jeg er vanvittig.''

Umiddelbart høres det helt vanvittig ut ja, hjelm er noe som hører sykkelen til nå i dag.

På den annen side - kanskje ville barnet ha en spesiell hjelm til 1000,- mens foreldrene syntes en vanlig hjelm til 500,- var bra nok? Slik at barnet selv måtte spare for å få akkurat denne dyrere hjelmen? Da synes jeg ikke det er så ille allikevel.

[Gjest sjokomandarin]

''Vi kjenner også en familie hvor barnet på 8 år må spare til sykkelhjelm selv, det synes jeg er vanvittig.''

Umiddelbart høres det helt vanvittig ut ja, hjelm er noe som hører sykkelen til nå i dag.

På den annen side - kanskje ville barnet ha en spesiell hjelm til 1000,- mens foreldrene syntes en vanlig hjelm til 500,- var bra nok? Slik at barnet selv måtte spare for å få akkurat denne dyrere hjelmen? Da synes jeg ikke det er så ille allikevel.

Hvis det var slik er jeg helt enig med deg, men det er det ikke. Det vet jeg med sikkerhet. Det er bare sånn den familien er :-) Verdier vet du.........