Traumeavdelingen på Modum? NHD og andre

[rose23]

Noen som har vært der? Lurer på om det kan være tingen for meg.

Slitt psykisk hele livet, med gode og dårlige år. Drikker alt for mye i perioder, har vært selvskader, og det har skjedd en eller to ganger siste året. Kan heller ikke ha piller i huset, for da spiser jeg dem som det var godteri. Ellers jobber jeg med tusen ting og sliter meg vanvittig ut. Nå er spisevegringen i full blomst og jeg kommer til å havne på medisinsk avdeling om jeg ikke får snudd seilet snart...

Jeg leste om behandlingstilbudet ved Modum, og jeg kunne passet inn på de fleste avdelingene da jeg sliter med alt. Men tror kanskje min selvdestruktive atferd og usunne måter å skape ro i sjelen bare er en flukt fra alle traumer jeg har opplevd ilivet mitt....

Det haster med å få i seg mat, men føler ikke at jeg passer inn på en avdeling for spiseforstyrrelser. Jeg teller ikke kalorier, veier meg ikke og driter i hvordan jeg ser ut. Vet jeg ser meg selv som fysisk større i speilet, enn jeg egentlig er... Å det er helt snålt for når jeg ser meg på bilder ser jeg noe annet "Er jeg blitt så tynn?"

For å ramse opp mine største traumer:

Utsatt for overgrep i alderen 2-3 år til 7 år. Fra 7 til 15 år var det ingen som rørte meg, men etter dette har jeg blitt voldtatt fire ganger, en av dem i bevisstløs tilstand i en leilighet jeg trodde det var trygt å sove. Ellers har jeg blitt seksuelt utnyttet av to mennesker i hjelpeapparatet. Den første i en periode på 7-8 år. Den andre i et halvt års tid.

+ at jeg har vokst opp med ustabile og fortsatt umodne foreldre, og tatt meg av mine to yngre søsken mye mer enn jeg burde.

Alt dette har jeg svelget ned. Vil se fremover. Ikke la noe eller noen ødelegge meg. Men ironisk nok ødelegger jeg meg selv forr å overleve.

Har gått i terapi, men alt snører seg da overgrep har vært tema. Jeg stivner, åpner ikke munnen. Men jeg har skrevet det ned da...

Så, tror dere traumeavdelingen hadde vært tingen for meg? Vet ikke hvordan de jobber der...

[frosken]

Hei rose23:-)

Jeg blir alltid berørt av din historie, synes det er vondt at barn utsettes for overgrep og grov omsorgssvikt. Allikevel ender jeg ofte opp med å forsøke å oppfordre deg til å ta mer ansvar for ditt eget liv. Ikke fordi jeg ikke innser at du sliter voldsomt, men fordi jeg ikke ser noen annen vei videre.

Håper du får kvalifisert svar av nhd på det du har spurt om. Jeg får tanker om at du sliter med for mange ulike ting til at tre måneder på Modum kan medføre noen reelle endringer. Tror du må ta tak i tingene i den hverdagen du står i her og nå. Antar i allefall at dersom du skal ha utbytte av traumebehandlingen på Modum, så må du først begynne å spise igjen. Som du selv er inne på, så ser jeg også spiseproblematikken som en variant av selvdestruktivitet/utagering på linje med de andre metodene du har brukt.

Startpunktet er vel uansett at du drøfter dine tanker om fremtidig behandling med dine nåværende behandlere.

Lykke til.

[rose23]

Hei rose23:-)

Jeg blir alltid berørt av din historie, synes det er vondt at barn utsettes for overgrep og grov omsorgssvikt. Allikevel ender jeg ofte opp med å forsøke å oppfordre deg til å ta mer ansvar for ditt eget liv. Ikke fordi jeg ikke innser at du sliter voldsomt, men fordi jeg ikke ser noen annen vei videre.

Håper du får kvalifisert svar av nhd på det du har spurt om. Jeg får tanker om at du sliter med for mange ulike ting til at tre måneder på Modum kan medføre noen reelle endringer. Tror du må ta tak i tingene i den hverdagen du står i her og nå. Antar i allefall at dersom du skal ha utbytte av traumebehandlingen på Modum, så må du først begynne å spise igjen. Som du selv er inne på, så ser jeg også spiseproblematikken som en variant av selvdestruktivitet/utagering på linje med de andre metodene du har brukt.

Startpunktet er vel uansett at du drøfter dine tanker om fremtidig behandling med dine nåværende behandlere.

Lykke til.

Takker for svar. Utenpå er jeg en ung dame med masse gode venner (nesten for mange). Jeg har egen bolig, ingen økonomiske vanskeligheter og er i full jobb og får skryt nesten hver eneste dag. Mange som har prøvd å sjekke meg opp, men jeg rømmer unna. Jeg er aktiv på fritiden og i styrearbeid, og har fått høre en million ganger hvor ressurssterk og inteligent jeg er. (Virker kanskje ikke slik alltid kanskje)

Jeg vil bare prøve noe nytt, når ingenting annet har hjulpet. Jeg er blitt 30 år og er dritlei av å kjempe mot den gnagende uroen, panikken, angsten, depresjonene med hjelp av rus og sult.... Kanskje du har rett, men jeg vet ikke nord og syd lengre.

Mennesker har blitt uføretrygdet og "vrak" etter seksuelle overgrep. Jeg vil ikke det.

[frosken]

Takker for svar. Utenpå er jeg en ung dame med masse gode venner (nesten for mange). Jeg har egen bolig, ingen økonomiske vanskeligheter og er i full jobb og får skryt nesten hver eneste dag. Mange som har prøvd å sjekke meg opp, men jeg rømmer unna. Jeg er aktiv på fritiden og i styrearbeid, og har fått høre en million ganger hvor ressurssterk og inteligent jeg er. (Virker kanskje ikke slik alltid kanskje)

Jeg vil bare prøve noe nytt, når ingenting annet har hjulpet. Jeg er blitt 30 år og er dritlei av å kjempe mot den gnagende uroen, panikken, angsten, depresjonene med hjelp av rus og sult.... Kanskje du har rett, men jeg vet ikke nord og syd lengre.

Mennesker har blitt uføretrygdet og "vrak" etter seksuelle overgrep. Jeg vil ikke det.

Du har tydeligvis mange ulike sider, noe som også fremkommer i måten du skriver om deg selv på dol på. Kanskje er også inntrykket jeg har fått litt skjevt, da du sikkert skriver mest i dårlige perioder.

Det er vel uansett ganske lang ventetid på å få plass på Modum, samt at du må få søkt etc. I mellomtiden må du vel begynne å spise igjen?

[Rosavina]

Takker for svar. Utenpå er jeg en ung dame med masse gode venner (nesten for mange). Jeg har egen bolig, ingen økonomiske vanskeligheter og er i full jobb og får skryt nesten hver eneste dag. Mange som har prøvd å sjekke meg opp, men jeg rømmer unna. Jeg er aktiv på fritiden og i styrearbeid, og har fått høre en million ganger hvor ressurssterk og inteligent jeg er. (Virker kanskje ikke slik alltid kanskje)

Jeg vil bare prøve noe nytt, når ingenting annet har hjulpet. Jeg er blitt 30 år og er dritlei av å kjempe mot den gnagende uroen, panikken, angsten, depresjonene med hjelp av rus og sult.... Kanskje du har rett, men jeg vet ikke nord og syd lengre.

Mennesker har blitt uføretrygdet og "vrak" etter seksuelle overgrep. Jeg vil ikke det.

Da må du begynne selv først.

Begynn å spise.

INGENTING nytter om du lar være å ta til deg næring.

ALT det du ramser opp blir verre av å ikke gi kroppen næring.

De aller fleste som opplever traumer som deg greier seg bra. Du er ikke alene. Men det er bare du som kan snu den destruktive adferden. Ingen klinikk i verden kan gjøre det for deg.

Jeg skriver dette av en eneste grunn. Jeg har vært der du har vært. Men ansvaret for livet, her og nå, er mitt eget. Bare jeg bestemmer om jeg vil fortsette å straffe meg selv med rus, sult og drama.

Jeg har et valg. Du har et valg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet dessverre ikke noe om traumeavdelingen på Modum og kan ikke rådgi deg spesielt om denne.

Derimot vil jeg gi deg noen faglige, men også personlige betraktninger om psykiatrisk behandling.

Hovedarbeidet i din personlige utvikling mot et bedre liv må skje i en poliklinisk behandling. Her vil jeg trekke frem to forhold som du bør tenke over:

1. Det er en tradisjon i traumebehandlingen at en må inn i traumene. Dette mener jeg det er dårlig dekning for i vitenskapen. Utallige traumatiserte går årevis i psykoterapi med dette utgangspunkt uten at det skjer noen vesentlig bedring.

Den engelske psykologprofessor Adrian Wells har utviklet en metakognitiv terapi for traumatiserte. Det er hos en behandler som er godt skolert i denne terapiform, du skal søke behandling.

2. Norge er fullt av velmenende, hyggelige og korrekte behandlere. For størstedelen av pasientene gir disse en god og tilstrekkelig behandling.

Det finnes et utall av brukbare fotballspillere fra 2. div og nedover. Kun et lite antall etablerer seg fast i elitedivisjonen. Slik er det også med behandlere.

I stedet for å søke nok en middels terapeut som driver med den samme psykoterapien som du har fått i flere år, bør du bruke tiden din på å finne en toppbehanlder som behersker metakognitiv terapi for traumer. "More of the same" vil sannsynligvis ikke hjelpe deg. Det gjør det sjelden.

I påvente av dette må du først begynne å spise. Deretter kan det godt være mulig at et opphold på en traumeavdeling kan få deg såpass på skinnner igjen at du er bedre i stand til å finne og nyttiggjøre deg psykoterapi slik jeg har nevnt.

Lykke til :-)

[rose23]

Jeg vet dessverre ikke noe om traumeavdelingen på Modum og kan ikke rådgi deg spesielt om denne.

Derimot vil jeg gi deg noen faglige, men også personlige betraktninger om psykiatrisk behandling.

Hovedarbeidet i din personlige utvikling mot et bedre liv må skje i en poliklinisk behandling. Her vil jeg trekke frem to forhold som du bør tenke over:

1. Det er en tradisjon i traumebehandlingen at en må inn i traumene. Dette mener jeg det er dårlig dekning for i vitenskapen. Utallige traumatiserte går årevis i psykoterapi med dette utgangspunkt uten at det skjer noen vesentlig bedring.

Den engelske psykologprofessor Adrian Wells har utviklet en metakognitiv terapi for traumatiserte. Det er hos en behandler som er godt skolert i denne terapiform, du skal søke behandling.

2. Norge er fullt av velmenende, hyggelige og korrekte behandlere. For størstedelen av pasientene gir disse en god og tilstrekkelig behandling.

Det finnes et utall av brukbare fotballspillere fra 2. div og nedover. Kun et lite antall etablerer seg fast i elitedivisjonen. Slik er det også med behandlere.

I stedet for å søke nok en middels terapeut som driver med den samme psykoterapien som du har fått i flere år, bør du bruke tiden din på å finne en toppbehanlder som behersker metakognitiv terapi for traumer. "More of the same" vil sannsynligvis ikke hjelpe deg. Det gjør det sjelden.

I påvente av dette må du først begynne å spise. Deretter kan det godt være mulig at et opphold på en traumeavdeling kan få deg såpass på skinnner igjen at du er bedre i stand til å finne og nyttiggjøre deg psykoterapi slik jeg har nevnt.

Lykke til :-)

Føler ofte at behandlingen hos en psykolog er mer ett kaffeslabedras. Vet det også er mitt ansvar å styre samtalene, men han elsker å snakke om store profeter, litterartur, historiske musikere og morsomme historier.

Den første psykologen var helt gal. Hun kunne sende meg melding fire om natten og skrev "Håper du får sove i natt". Å jeg føler rollene våres ble byttet om. Jeg var så lei av hennes brutte avtaler og løfter som hun unskyldte med hardt arbeidspress og sin dårlige form at jeg til slutt eksploderte og skrek "Da må du f... med ta deg en lang ferie da!" Hun gjorde det og takket for jeg sa fra. I tilegg fikk tilliten min til henne en alvorlig knekk da hun nærmest lurte meg inn på avdelingen, laget et tvangsvedtak og prøvde å tvinge meg til å gjøre ting som skremte vettet av meg.

Det er bare så vanskelig når en bor i distriktet og det tar en time + ferge å komme seg til poliklinikk. Jeg har bare gått til behandling 1-2 ganger i måneden siste året, for jeg må ta fri fra jobb en hel dag. Å jeg har en stilling som innebærer at andre må legge fra seg sine oppgaver når jeg er borte, og da får jeg dårlig samvittighet.

Jeg vil ikke bli tynnere, men når jeg kan bruke en time på å få i meg et eple og blir kjempekvalm av all matlukt er det ikke så lett. Jeg kan bli rullende mett av et glass vann, men vanskeligst av alt er å takle følelsen av å miste tryggheten som den syke kontrolfølelsen jeg må ha for å eksistere. Har fått i meg en del kalorier i helga, og det jeg trøster meg med i kveld er "Du trenger ikke spise i morgen".

Skulle ønske det var et mer intest opplegg jeg kunne fullføre, for ikke å bli enda sykere og for å få et sunnere og bedre liv fortest mulig. Jeg og en venn har i hele sommer snakket om et fjell vi skal bestige, men i går måtte jeg ta fire pustepauser på en fem minutters gåtur i oppoverbakke.

Jeg skammer meg over min selvdestruktivitet og føler folk i hjelpeappratet som kjenner til den tenker "Du har deg selv å takke". Derfor er det ikke så lett å skrike ut heller...

[Gjest fan av modum!]

Jeg kjenner en del til Modum gjennom en venninne som jobber der, og gjennom flere som har vært der i forbindelse med behandling for depresjon, angst og traumer. Det virker som et fantastisk sted. Men - når folk har sammensatte problemstillinger, som du har, velger Modum å fokusere på en av dem. De tar ikke alle ballene samtidig. Og jeg vil tro at de - som alle andre som har gitt deg råd - vil fokusere på spisingen, først og fremst. Du kommer ingen vei dersom du ikke spiser.

Det er også vanskelig å få plass på Modum, i betydningen at man virkelig MÅ være innstilt på å jobbe hardt med seg selv for å få lov til å komme dit. Man skal være "klar". Kan godt være at du er det, altså - det vet jeg ikke noe om. Men Modum er et krevende sted, og mennesker som ikke antas å være klare til å takle det, får ikke komme dit før de er klare.

[rose23]

Jeg kjenner en del til Modum gjennom en venninne som jobber der, og gjennom flere som har vært der i forbindelse med behandling for depresjon, angst og traumer. Det virker som et fantastisk sted. Men - når folk har sammensatte problemstillinger, som du har, velger Modum å fokusere på en av dem. De tar ikke alle ballene samtidig. Og jeg vil tro at de - som alle andre som har gitt deg råd - vil fokusere på spisingen, først og fremst. Du kommer ingen vei dersom du ikke spiser.

Det er også vanskelig å få plass på Modum, i betydningen at man virkelig MÅ være innstilt på å jobbe hardt med seg selv for å få lov til å komme dit. Man skal være "klar". Kan godt være at du er det, altså - det vet jeg ikke noe om. Men Modum er et krevende sted, og mennesker som ikke antas å være klare til å takle det, får ikke komme dit før de er klare.

Takk for svar. Har aldri vært mer motivert... men det tar vel år og dag fra en søker til en kan pakke baggen sin å dra.

[Gjest fan av modum]

Takk for svar. Har aldri vært mer motivert... men det tar vel år og dag fra en søker til en kan pakke baggen sin å dra.

Jeg tror ikke ventelistene er så ille der, dersom man "godkjennes" for inntak.

Søknadsprosessen er litt omfattende, og krever at du fastlegen anbefaler eller noe sånt.

[rose23]

Da må du begynne selv først.

Begynn å spise.

INGENTING nytter om du lar være å ta til deg næring.

ALT det du ramser opp blir verre av å ikke gi kroppen næring.

De aller fleste som opplever traumer som deg greier seg bra. Du er ikke alene. Men det er bare du som kan snu den destruktive adferden. Ingen klinikk i verden kan gjøre det for deg.

Jeg skriver dette av en eneste grunn. Jeg har vært der du har vært. Men ansvaret for livet, her og nå, er mitt eget. Bare jeg bestemmer om jeg vil fortsette å straffe meg selv med rus, sult og drama.

Jeg har et valg. Du har et valg.

Så jeg skal bare gi beskjed til legen og psykologen min som jeg tilbringer ca. 4 av månedens 750 timer, eller 40 konsultasjoner av årets 365 dager at det ikke er noe de kan hjelpe meg med? For meg blir det som å gi opp eller legge seg ned å dø. Jeg har insett jeg må prøve noe nytt, og som jeg skrev først har jeg gode perioder der jeg klarer å gjøre alt riktig.

Jeg er ikke stolt over fortiden min eller hva jeg har blitt. Det er en stor skam. Problemet er ikke at jeg er alene, men at jeg føler meg helt alene. Jeg har insett at jeg må lære meg å stole på meg selv. At jeg må kunne takle å trøste meg selv når katastrofene rammer. Noe de hele tiden gjør i min familie. Jeg har hatt bestevenninner som har rømt fra meg fordi de ikke har taklet "Siste nytt" om min far som har prøvd å tatt livet av seg, min bror som har havnet i fengsel igjen, hvem som står bak lokalavisenes hovedoverskrifter eller min mor som har gått amokk på pub. Før gjorde jeg alt jeg kunne for å prøve å hjelpe dem på rett kjøl, nå orker jeg det ikke mer og har insett at det ikke nytter. Men i motsetning til min familie prøver jeg så godt jeg kan å få et brukbart liv og jeg nyter hvert et sekund i gode tider og takker Gud for galgenhumoren min.

[Gjest balansekunstneren]

Vil bare si at de har en dagavdeling for traumebehandling som ligger i oslo. De driver for det meste gruppebasert behandling. Kan dette være et alternativ dersom du ikke kommer inn på den "ordentlige Modum" i første omgang?

[frosken]

Takker for svar. Utenpå er jeg en ung dame med masse gode venner (nesten for mange). Jeg har egen bolig, ingen økonomiske vanskeligheter og er i full jobb og får skryt nesten hver eneste dag. Mange som har prøvd å sjekke meg opp, men jeg rømmer unna. Jeg er aktiv på fritiden og i styrearbeid, og har fått høre en million ganger hvor ressurssterk og inteligent jeg er. (Virker kanskje ikke slik alltid kanskje)

Jeg vil bare prøve noe nytt, når ingenting annet har hjulpet. Jeg er blitt 30 år og er dritlei av å kjempe mot den gnagende uroen, panikken, angsten, depresjonene med hjelp av rus og sult.... Kanskje du har rett, men jeg vet ikke nord og syd lengre.

Mennesker har blitt uføretrygdet og "vrak" etter seksuelle overgrep. Jeg vil ikke det.

Jeg har lest gjennom de ulike kommentarene dine i denne tråden, og synes du i flere av dem argumenterer godt for hvorfor man bør finne en ny måte å hjelpe deg videre på og ikke fortsette som før.

Kunne du bruke noe av det du har skrevet i denne tråden i et brev til fastlegen? Ved å formulere et tydelig ønske om endret behandling, vil kanskje vedkommende undersøke nærmere hvilke muligheter som finnes (blant annet konferere med dps om modum-alternativet). Skjønner at du ikke ønsker å bruke så mye tid på å reise til behandling som ikke fungerer.

Jeg synes fortsatt at du skal prøve å finne en måte å komme i gang med spisingen igjen. Kanskje du kunne få tips fra fastlegen om hva du kan gjøre for å redusere kvalmen? Ved å vise at du selv tar ansvar for spisevegringen, så viser du også at du nå er kommet så langt at du ønsker å bruke dine konstruktive sider til å tøyle selvdestruktiviteten.

Du skriver et annet sted at du skammer deg over ting som har skjedd før. Etter min oppfatning har du ingen grunn til det, da du tidligere har vært mer umoden og i enda større grad preget av din fortid. Jeg tror imidlertid at måten du kan øke din egen selvrespekt på, er ved å ta i bruk den innsikten og modenheten du nå har, og ikke tillate deg å utagere (dvs. ikke spise).

Jeg håper du vil bli gitt et kvalifisert behandlingstilbud, og at du klarer på en ryddig måte å stå for at du ikke ønsker mer av sammen type utflytende behandling som du har hatt mye av inntil nå.

Familiebakgrunnen din er til å grine av, som tidligere sagt har jeg alltid vært berørt av det du forteller om den. Tror allikevel at du har ressurser nok til å klare å få et ok liv.

[rose23]

Vil bare si at de har en dagavdeling for traumebehandling som ligger i oslo. De driver for det meste gruppebasert behandling. Kan dette være et alternativ dersom du ikke kommer inn på den "ordentlige Modum" i første omgang?

Bor på en helt annen kant av landet...

[Gjest balansekunstneren]

Bor på en helt annen kant av landet...

ok, da er det uaktuelt ser jeg. Skulle ønske jeg hadde noen tips til deg, men du må ikke gi opp...

[Gjest min tilnærming]

Takk for svar. Har aldri vært mer motivert... men det tar vel år og dag fra en søker til en kan pakke baggen sin å dra.

Jeg fikk beskjed om at det tok minst et år. Hos meg var det også snakk om traumeavdeling. Jeg valgte en annen behandling da jeg ville opprettholde og bygge et normalt liv. Var litt redd det kom til å bli for mye av dypdykk ned i traumene. Jeg ønsket ikke det.

[rose23]

Jeg har lest gjennom de ulike kommentarene dine i denne tråden, og synes du i flere av dem argumenterer godt for hvorfor man bør finne en ny måte å hjelpe deg videre på og ikke fortsette som før.

Kunne du bruke noe av det du har skrevet i denne tråden i et brev til fastlegen? Ved å formulere et tydelig ønske om endret behandling, vil kanskje vedkommende undersøke nærmere hvilke muligheter som finnes (blant annet konferere med dps om modum-alternativet). Skjønner at du ikke ønsker å bruke så mye tid på å reise til behandling som ikke fungerer.

Jeg synes fortsatt at du skal prøve å finne en måte å komme i gang med spisingen igjen. Kanskje du kunne få tips fra fastlegen om hva du kan gjøre for å redusere kvalmen? Ved å vise at du selv tar ansvar for spisevegringen, så viser du også at du nå er kommet så langt at du ønsker å bruke dine konstruktive sider til å tøyle selvdestruktiviteten.

Du skriver et annet sted at du skammer deg over ting som har skjedd før. Etter min oppfatning har du ingen grunn til det, da du tidligere har vært mer umoden og i enda større grad preget av din fortid. Jeg tror imidlertid at måten du kan øke din egen selvrespekt på, er ved å ta i bruk den innsikten og modenheten du nå har, og ikke tillate deg å utagere (dvs. ikke spise).

Jeg håper du vil bli gitt et kvalifisert behandlingstilbud, og at du klarer på en ryddig måte å stå for at du ikke ønsker mer av sammen type utflytende behandling som du har hatt mye av inntil nå.

Familiebakgrunnen din er til å grine av, som tidligere sagt har jeg alltid vært berørt av det du forteller om den. Tror allikevel at du har ressurser nok til å klare å få et ok liv.

Klok dame du. Skulle vært psykolog :-)

Var dritkoslig å komme på jobb i dag. Ble møtt med store smil og selvfølgelig mange kommentarer hvor tynn jeg er blitt. Spiste et knekkebrød i lunsjen og gipset at jeg var så mett, og da heiet alle på meg for at jeg skulle spise mer. Så kanskje går det bedre nå som hverdagen er tilbake.

Tok min siste sobril for fire dager siden. Fortsatt plaget med voldsom hjertebank og skjelvinger på kveldene som døyves med et par øl. Håper hjertet roer seg snart og at det er sobril-abstinenser som henger igjen.

Skal på et gruppemøte snart der en gjeng på 5-7 bruker å møte opp for å plapre om hva jeg trenger. Håper inderlig jeg er i form den dagen til å snakke, da vil jeg si fra. Men er det gale å sende en melding til førstnevnte psykolog om at at hun ikke behøver å komme? Hun bruker ca. 50 prosent av tiden til å komme med gode forslag og løfter som aldri blir holdt og vips er møte over. Og alt som vi blir enig om blir tatt opp igjen på neste møte to måneder senere uten at noe skjer. Halve gruppen består av mennesker jeg ikke har sett 2-3 ganger siste året. Tror jeg blir mye mer frustrert og "Sykere" av hjelpere som gang på gang svikter. Et sted går grensen for gjentatte svik. Det er kanskje to år siden gruppen ble opprettet og noe av det første som ble tatt opp var hvor viktig forutsigbarhet var for meg. All spising er avhengig av mitt enorme behov for trygghet og forutsigbarhet... Plutselig gikk det opp et lys for meg her og nå.

[frosken]

Klok dame du. Skulle vært psykolog :-)

Var dritkoslig å komme på jobb i dag. Ble møtt med store smil og selvfølgelig mange kommentarer hvor tynn jeg er blitt. Spiste et knekkebrød i lunsjen og gipset at jeg var så mett, og da heiet alle på meg for at jeg skulle spise mer. Så kanskje går det bedre nå som hverdagen er tilbake.

Tok min siste sobril for fire dager siden. Fortsatt plaget med voldsom hjertebank og skjelvinger på kveldene som døyves med et par øl. Håper hjertet roer seg snart og at det er sobril-abstinenser som henger igjen.

Skal på et gruppemøte snart der en gjeng på 5-7 bruker å møte opp for å plapre om hva jeg trenger. Håper inderlig jeg er i form den dagen til å snakke, da vil jeg si fra. Men er det gale å sende en melding til førstnevnte psykolog om at at hun ikke behøver å komme? Hun bruker ca. 50 prosent av tiden til å komme med gode forslag og løfter som aldri blir holdt og vips er møte over. Og alt som vi blir enig om blir tatt opp igjen på neste møte to måneder senere uten at noe skjer. Halve gruppen består av mennesker jeg ikke har sett 2-3 ganger siste året. Tror jeg blir mye mer frustrert og "Sykere" av hjelpere som gang på gang svikter. Et sted går grensen for gjentatte svik. Det er kanskje to år siden gruppen ble opprettet og noe av det første som ble tatt opp var hvor viktig forutsigbarhet var for meg. All spising er avhengig av mitt enorme behov for trygghet og forutsigbarhet... Plutselig gikk det opp et lys for meg her og nå.

Slike ansvarsgruppemøter er av og til helt uten hensikt. Det blir nærmest som en form for pliktøvelse for de involverte dersom man ikke ønsker å diskutere noe spesifikt.

Jeg synes fortsatt du skal formulere skriftlig hvordan du opplever denne situasjonen. Når slike ting tas opp på et ansvarsgruppemøte blir det ofte mye frem og tilbake - og også mange løfter om at ting skal bli bedre. I tillegg risikerer du at de psykologiserer din kritikk og dermed avvæpner den uten å reelt sett drøfte de tingene du tar opp. Ved å skrive til de du ønsker skal involveres på forhånd, så møter i det minste de kanskje mer forberedt.

Jeg tror det å være i jobb, gjøre "normale" ting i hverdagen kan være viktigere enn behandling. En arbeidsplass med godt miljø kan være mer helsebringende enn en psykiatrisk institusjon. Samtidig trenger du hjelp til å bli mer stabil og mindre plaget av ting du har med deg fra tidligere. Derfor håper jeg du nå får til en endring i opplegget.

Glad for å høre at du forsøker å komme i gang med spisingen igjen.

[Gjest om det]

Klok dame du. Skulle vært psykolog :-)

Var dritkoslig å komme på jobb i dag. Ble møtt med store smil og selvfølgelig mange kommentarer hvor tynn jeg er blitt. Spiste et knekkebrød i lunsjen og gipset at jeg var så mett, og da heiet alle på meg for at jeg skulle spise mer. Så kanskje går det bedre nå som hverdagen er tilbake.

Tok min siste sobril for fire dager siden. Fortsatt plaget med voldsom hjertebank og skjelvinger på kveldene som døyves med et par øl. Håper hjertet roer seg snart og at det er sobril-abstinenser som henger igjen.

Skal på et gruppemøte snart der en gjeng på 5-7 bruker å møte opp for å plapre om hva jeg trenger. Håper inderlig jeg er i form den dagen til å snakke, da vil jeg si fra. Men er det gale å sende en melding til førstnevnte psykolog om at at hun ikke behøver å komme? Hun bruker ca. 50 prosent av tiden til å komme med gode forslag og løfter som aldri blir holdt og vips er møte over. Og alt som vi blir enig om blir tatt opp igjen på neste møte to måneder senere uten at noe skjer. Halve gruppen består av mennesker jeg ikke har sett 2-3 ganger siste året. Tror jeg blir mye mer frustrert og "Sykere" av hjelpere som gang på gang svikter. Et sted går grensen for gjentatte svik. Det er kanskje to år siden gruppen ble opprettet og noe av det første som ble tatt opp var hvor viktig forutsigbarhet var for meg. All spising er avhengig av mitt enorme behov for trygghet og forutsigbarhet... Plutselig gikk det opp et lys for meg her og nå.

Jeg vet ikke hvor lenge du har gått på sobril, eller hvilke doser.(Muligens skriver du det et sted..) Men det er langvarig abstinenstid, og trøst deg med det hvis du føler deg litt dårlig. Det kommer til å bli bedre, og du har mye å hente på å være uten hvis du er avhengig.

Lykke til med det!

[Gjest Hoggormen]

...uten å ha hatt ork til å lese hele tråden...

Når du søker Modum, vil du først få et standardskriv om at du står på venteliste for et vurderingsopphold på tre dager. E ønsker at du skriver et brev til de om hva du tenker osv. De gir instrukser om hva de ønsker at du skriver litt om. Etter dette er det venting - tror jeg venta 3/4 år ca. Da får du beskjed om du får komme til vurderingsopphold eller om søknaden din er avslått. Du må da gi beskjed om hvor vidt du tar i mot tilbudet om du får et vurderingsopphold. Deretter får du et brev med noen pin-koder ikke så lenge før oppholdet. Med disse logger du inn fra hjemmesidene til Modum, før du må svare på diverse skjema om forskjellige ting (symptomer, tanker...)

Så langt har jeg selv kommet i prosessen. Jeg skal til et vurderingsopphold neste uke, så jeg kan kanskje si mer etter dette. Man vil ikke få vite under oppholet om man får videre tilbud. Beskjed om dette blir tilsendt i etterkant. Skal sies at jeg er skikkelig nervøs, men jeg har fått høre fra alle behandlerhold at de pasientene som har fått hjelp der har hatt stort utbytte av det.

Har selv komplekse traumer, perioder med selvskading. Tror nok de er vant til det der oppe.