Hva gjør man hvis en slik situasjon oppstår?

[Gjest best wishes]

en person har søkt en stilling som miljøterapeut på en psykiatrisk boenhet. Personen takker ja til jobben, men merker til sin overraskelse at hun allerede kjenner en av beboerne fra før. Vedkommende kan da ikke ta jobben hun har fått.

Hva er riktig å gjøre da? Kan personen gå fra den jobben umiddelbart eller må vedkommende jobbe ut oppsigelsestiden? Kan personen få permisjon med lønn til vedkommende finner en annen jobb?

[brilleslangen]

Jeg har ikke erfaring med dette aner ikke hva svaret er på det du spør om, men sitter med et stort spørsmål. Hvorfor kan ikke personen beholde jobben om den kjenner en av beboerne fra før?

[Gjest xbellax]

Man kan ihvertfall ikke slutte fordi man tilfeldigvis kjenner et menneske som er pasient der. Man opplyser om kjennskapet til sine arbeidsgivere og forholder seg selvsagt til taushetsplikten, så får det bli opptil arbeidsgiver hvorvidt han/hun lar andre av dine kolleger ta seg av den nærmeste kontakten med pasienten. La også din arbeidsgiver eller pasientens primærkontakt informere pasienten om dette.

[Gjest xbellax]

Man kan ihvertfall ikke slutte fordi man tilfeldigvis kjenner et menneske som er pasient der. Man opplyser om kjennskapet til sine arbeidsgivere og forholder seg selvsagt til taushetsplikten, så får det bli opptil arbeidsgiver hvorvidt han/hun lar andre av dine kolleger ta seg av den nærmeste kontakten med pasienten. La også din arbeidsgiver eller pasientens primærkontakt informere pasienten om dette.

"så får det bli opptil arbeidsgiver" OG pasienten selv.

[Helmi]

Skjønner ikke problemet.... har jobbet på en helseinstitusjon på et lite sted. Der var det helt vanlig at pasienter og personale kjente hverandre (venner, naboer, ja, til og med slektninger). Absolutt ikke ideelt i enhver situasjon, men slik var det nå bare. Stedet hadde jo endt med ingen som kunne arbeide der om alle som kjente noen skulle ha sluttet...

[Gjest best wishes]

Skjønner ikke problemet.... har jobbet på en helseinstitusjon på et lite sted. Der var det helt vanlig at pasienter og personale kjente hverandre (venner, naboer, ja, til og med slektninger). Absolutt ikke ideelt i enhver situasjon, men slik var det nå bare. Stedet hadde jo endt med ingen som kunne arbeide der om alle som kjente noen skulle ha sluttet...

Hva om det er en tidligere venninne som er innlagt på dette stedet, eller mor/far til en venn som du har kjent tidligere. Ville du syntes at det var ok å jobbe der da?

[Gjest best wishes]

Jeg har ikke erfaring med dette aner ikke hva svaret er på det du spør om, men sitter med et stort spørsmål. Hvorfor kan ikke personen beholde jobben om den kjenner en av beboerne fra før?

Tenk deg at den person som bor der er en person du treffer i andre sammehenger også, det kan være en nabo, en tidligere venninne, en tante etc. Ville du følt deg bekvemt med å få vite så mye om denne personen? Og hva tror du den andre personen ville ha følt? Min onkel er psykiater og jeg ville aldri brukt han som min behandler. Hadde jeg vært innlagt og han hadde søkt jobb på det stedet hadde vi hatt et stort problem.

[Gjest best wishes]

Man kan ihvertfall ikke slutte fordi man tilfeldigvis kjenner et menneske som er pasient der. Man opplyser om kjennskapet til sine arbeidsgivere og forholder seg selvsagt til taushetsplikten, så får det bli opptil arbeidsgiver hvorvidt han/hun lar andre av dine kolleger ta seg av den nærmeste kontakten med pasienten. La også din arbeidsgiver eller pasientens primærkontakt informere pasienten om dette.

Det er selvsagt ikke noe problem å overlate det meste av jobben til en kollega som ikke har samme kjennskap til bruker som deg selv. Problemet er jo at situasjonen til brukeren blir drøftet på samarbeidsmøter hvor du selv er tilstede. Derfor kan du ikke unngå å få informasjon som du selv kanskje ikke vil ha.

[Helmi]

Hva om det er en tidligere venninne som er innlagt på dette stedet, eller mor/far til en venn som du har kjent tidligere. Ville du syntes at det var ok å jobbe der da?

Poenget mitt kom dårlig fram...

Jeg mener jo og har vært vitne til at dette ikke alltid er enkelt i det hele tatt. Men dette er hverdagen på mange små steder der beboerne er fra stedet og arbeidsstokken rekrutteres fra samme sted. Slike kollisjoner er ikke til å unngå da.

Tenk bare på fastlegen et slikt sted der alle kjenner alle. Det er ikke til å unngå at veiene til alle krysser hverandre.

Det jeg mente var vel at å slutte i jobben ikke trenger å være løsningen, men hvordan situasjonen skal takles må selvsagt diskuteres.

[Mrs D]

Tenk deg at den person som bor der er en person du treffer i andre sammehenger også, det kan være en nabo, en tidligere venninne, en tante etc. Ville du følt deg bekvemt med å få vite så mye om denne personen? Og hva tror du den andre personen ville ha følt? Min onkel er psykiater og jeg ville aldri brukt han som min behandler. Hadde jeg vært innlagt og han hadde søkt jobb på det stedet hadde vi hatt et stort problem.

Skal man tenke slik som dette, så vil det være mange jobber man ikke kan ta. Man forholder seg profesjonelt til jobben sin, greier man ikke det må man selvfølgelig vurdere hvorvidt man kan jobbe med det man gjør eller ikke.

Ser her er nevnt noen eksempler allerede, og det er slett ikke uvanlig at man også i jobbsammenheng må forholde seg til mennesker man kjenner godt, sågar få vite ting om dem som man ellers ikke ville få vite. Er man profesjonell ser jeg ikke helt det storte problemet med det, det går fint for de fleste å skille mellom jobb og privatliv.

[Gjest høstløv]

Tenk deg at den person som bor der er en person du treffer i andre sammehenger også, det kan være en nabo, en tidligere venninne, en tante etc. Ville du følt deg bekvemt med å få vite så mye om denne personen? Og hva tror du den andre personen ville ha følt? Min onkel er psykiater og jeg ville aldri brukt han som min behandler. Hadde jeg vært innlagt og han hadde søkt jobb på det stedet hadde vi hatt et stort problem.

Det er da bare å skille mellom privatliv og jobb å distansere seg fra jobben i det private livet.

Jeg har da gjort dette i mange tilfeller. Det burde ikke være noe problem, hvis du opptrer på en profesjonell måte.

[frosken]

Det er litt uklart for meg om du diskuterer en hypotetisk situasjon eller en reell.

Hvis du f.eks. selv har hatt psykiske vansker og oppdager at en tidligere medpasient bor på institusjonen, så antar jeg at dette kan bli en såpass komplisert situasjon for dere begge at du muligens vil kunne få lov til å slutte på dagen. Du har neppe juridisk krav på dette, men såfremt leder finner en annen løsning antar jeg at du vil få slutte. Ingen lønn eller permisjon med lønn vil bli utbetalt.

Dersom problemet er at en du kjenner privat er innlagt der, så løses dette ved at du i minst mulig grad deltar på noe som har med hennes behandling å gjøre. F. eks. at du forlater møter hvor vedkommende diskuteres, at du ikke leser journalen osv. - samt at dere har en felles samtale med leder om dette hvor retningslinjene klargjøres.

[Gjest best wishes]

Skal man tenke slik som dette, så vil det være mange jobber man ikke kan ta. Man forholder seg profesjonelt til jobben sin, greier man ikke det må man selvfølgelig vurdere hvorvidt man kan jobbe med det man gjør eller ikke.

Ser her er nevnt noen eksempler allerede, og det er slett ikke uvanlig at man også i jobbsammenheng må forholde seg til mennesker man kjenner godt, sågar få vite ting om dem som man ellers ikke ville få vite. Er man profesjonell ser jeg ikke helt det storte problemet med det, det går fint for de fleste å skille mellom jobb og privatliv.

vel jeg er ikke enig i det. Hvis jeg skulle bli innlagt på en psykiatrisk institusjon og min tidligere venninne jobbet på institusjonen så hadde det blitt veldig problematisk for meg. For da hadde hun plutselig fått en annen rolle enn hun hadde hatt før, og jeg hadde nok unngått å fortelle en del viktige ting, rett og slett fordi det hadde føltes helt feil at hun skulle vite om det. Det kommer i det hele tatt an på hva slags bekjenntskap det er. Det er ikke det å kjenne noen som er problemet, det er hvordan relasjonen er. Forøvrig vet jeg om en del medisinerstudenter og psykologstudenter som ikke har fått praksis på psykiatrisk institusjoner fordi de hadde en relasjon med noen av pasientene som ville slått uheldig ut.

[Gjest best wishes]

Det er da bare å skille mellom privatliv og jobb å distansere seg fra jobben i det private livet.

Jeg har da gjort dette i mange tilfeller. Det burde ikke være noe problem, hvis du opptrer på en profesjonell måte.

Jeg synes ikke det høres så greit ut. Hva om det er kjæresten til venninne di som har fått psykiske problemer og trenger behandling. Hadde du syntes det hadde vært uproblematisk å jobbe med han og samtidig ha et bra forhold til din venninne?

[Gjest best wishes]

Det er litt uklart for meg om du diskuterer en hypotetisk situasjon eller en reell.

Hvis du f.eks. selv har hatt psykiske vansker og oppdager at en tidligere medpasient bor på institusjonen, så antar jeg at dette kan bli en såpass komplisert situasjon for dere begge at du muligens vil kunne få lov til å slutte på dagen. Du har neppe juridisk krav på dette, men såfremt leder finner en annen løsning antar jeg at du vil få slutte. Ingen lønn eller permisjon med lønn vil bli utbetalt.

Dersom problemet er at en du kjenner privat er innlagt der, så løses dette ved at du i minst mulig grad deltar på noe som har med hennes behandling å gjøre. F. eks. at du forlater møter hvor vedkommende diskuteres, at du ikke leser journalen osv. - samt at dere har en felles samtale med leder om dette hvor retningslinjene klargjøres.

Vel det er en blanding av en hypotetisk situasjon og en reell. Jeg var på et jobb intervju for en boenhet, og jeg kunne ikke ta jobben fordi jeg kjenner en person der fra før som jeg også har å gjøre med i en annen jobb. hvis jeg skulle jobbe med henne der ville jeg fått to forskjellige roller i forhold til henne ( både som klient og pårørende) og det synes både arbeidsgiver og jeg var lite heldig, for ikke å snakke om om hva personen ville selv tenke om at jeg ville fått så mye informasjon om henne.

Jeg lurte vel egentlig på hva som hadde skjedd hvis dette var en fulltidstilling og jeg hadde funnet ut dette etter at kontrakten var underskrevet? Hadde jeg fått lov til å gå på dågen, eller hva ville skjedd?

[Gjest best wishes]

Poenget mitt kom dårlig fram...

Jeg mener jo og har vært vitne til at dette ikke alltid er enkelt i det hele tatt. Men dette er hverdagen på mange små steder der beboerne er fra stedet og arbeidsstokken rekrutteres fra samme sted. Slike kollisjoner er ikke til å unngå da.

Tenk bare på fastlegen et slikt sted der alle kjenner alle. Det er ikke til å unngå at veiene til alle krysser hverandre.

Det jeg mente var vel at å slutte i jobben ikke trenger å være løsningen, men hvordan situasjonen skal takles må selvsagt diskuteres.

jeg er enig i det at dette er en vanligere situasjon på bygda. Men der har man også mer oversikt over folk, og vet som regel hvor de befinner seg. Hvis du har fått jobb på en poliklinikk på bygda og du vet at faren til venninna di er psykisk syk så er du forberedt på at du kan møte på han der og ta en del forhåndsregler i forhold til hvilken avdeling du vil jobbe på. På bygda hender det også ofte at mange søker hjelp i de større byene rett og slett for å unngå dette problemet. For selv om det er vanligere i bygda betyr ikke det nødvendigvis at det er noe lettere. Mange unngår også å søke hjelp fordi de synes det blir for vanskelig å få behandling av en de ser i mange andre sammenhenger også.

Bor man i en storby så er man ikke like forberedt på å møte kjentfolk, iallefall folk man har hatt en relasjon til, ikke bare folk man tilfeldigvis vet man er, som gikk i klassen over deg osv.

Jeg jobbet i hjemmetjenesten en stund. Der fikk vi en ny bruker som hadde fått en hjernesykdom. Den ene sykepleieren hadde hatt han som lærer og syntes det var veldig problematisk å gå til han, da det var usikkert hva han selv syntes om at hun kom og gjorde stellet. Hun kunne sikkert distansert seg men det var det at hun ikke visste helt sikkert hva han tenkte om det hele som gjorde det problematisk. Pga personalmangel etc så kunne hun heller ikke helt unngå å dra til han heller.

[frosken]

Vel det er en blanding av en hypotetisk situasjon og en reell. Jeg var på et jobb intervju for en boenhet, og jeg kunne ikke ta jobben fordi jeg kjenner en person der fra før som jeg også har å gjøre med i en annen jobb. hvis jeg skulle jobbe med henne der ville jeg fått to forskjellige roller i forhold til henne ( både som klient og pårørende) og det synes både arbeidsgiver og jeg var lite heldig, for ikke å snakke om om hva personen ville selv tenke om at jeg ville fått så mye informasjon om henne.

Jeg lurte vel egentlig på hva som hadde skjedd hvis dette var en fulltidstilling og jeg hadde funnet ut dette etter at kontrakten var underskrevet? Hadde jeg fått lov til å gå på dågen, eller hva ville skjedd?

Jeg tror kanskje ikke det finnes noe standardsvar på dette. Antar at du og leder i fellesskap ville måtte finne en løsning. Dersom det var en ansettelse i en kommune, ville løsningen kanskje ha vært omplassering til en annen institusjon. Tror ingen ville kunnet tvinge deg til å slutte, men at du sannsynligvis ville fått lov til å slutte på dagen om du selv ønsket det.

Dersom du allerede er i jobb et sted, og det så oppstår en lignende situasjon i forbindelse med en ny pasient, vil denne av og til løses ved at pasienten legges inn et annet sted.

[Gjest xbellax]

Det er selvsagt ikke noe problem å overlate det meste av jobben til en kollega som ikke har samme kjennskap til bruker som deg selv. Problemet er jo at situasjonen til brukeren blir drøftet på samarbeidsmøter hvor du selv er tilstede. Derfor kan du ikke unngå å få informasjon som du selv kanskje ikke vil ha.

På de fleste steder er personalet vant til å takle slike ting, du blir på en måte skjermet ved at de sparer denne klienten til sist på møtet og at du da går ut. Det er vanlig at slikt skjer og ikke noe man sier opp jobben for. Alle blir syke iblandt, man forholder seg til taushetsplikten og skjermer seg selv, og gir selvsagt beskjed til arbeidsgiver.

[Gjest høstløv]

Jeg synes ikke det høres så greit ut. Hva om det er kjæresten til venninne di som har fått psykiske problemer og trenger behandling. Hadde du syntes det hadde vært uproblematisk å jobbe med han og samtidig ha et bra forhold til din venninne?

Jeg har alltid jobbet med sensitive opplysninger om andre, også om personer i min nære omgangskrets, og har aldri hatt problemer med å skille mellom jobb og privatliv.

[candyqueen_83]

jeg er enig i det at dette er en vanligere situasjon på bygda. Men der har man også mer oversikt over folk, og vet som regel hvor de befinner seg. Hvis du har fått jobb på en poliklinikk på bygda og du vet at faren til venninna di er psykisk syk så er du forberedt på at du kan møte på han der og ta en del forhåndsregler i forhold til hvilken avdeling du vil jobbe på. På bygda hender det også ofte at mange søker hjelp i de større byene rett og slett for å unngå dette problemet. For selv om det er vanligere i bygda betyr ikke det nødvendigvis at det er noe lettere. Mange unngår også å søke hjelp fordi de synes det blir for vanskelig å få behandling av en de ser i mange andre sammenhenger også.

Bor man i en storby så er man ikke like forberedt på å møte kjentfolk, iallefall folk man har hatt en relasjon til, ikke bare folk man tilfeldigvis vet man er, som gikk i klassen over deg osv.

Jeg jobbet i hjemmetjenesten en stund. Der fikk vi en ny bruker som hadde fått en hjernesykdom. Den ene sykepleieren hadde hatt han som lærer og syntes det var veldig problematisk å gå til han, da det var usikkert hva han selv syntes om at hun kom og gjorde stellet. Hun kunne sikkert distansert seg men det var det at hun ikke visste helt sikkert hva han tenkte om det hele som gjorde det problematisk. Pga personalmangel etc så kunne hun heller ikke helt unngå å dra til han heller.

''Jeg jobbet i hjemmetjenesten en stund. Der fikk vi en ny bruker som hadde fått en hjernesykdom. Den ene sykepleieren hadde hatt han som lærer og syntes det var veldig problematisk å gå til han, da det var usikkert hva han selv syntes om at hun kom og gjorde stellet. Hun kunne sikkert distansert seg men det var det at hun ikke visste helt sikkert hva han tenkte om det hele som gjorde det problematisk. Pga personalmangel etc så kunne hun heller ikke helt unngå å dra til han heller.''

Situasjoner som dette er jo ikke til å unngå. Jeg jobber i hjemmetjenesten, og der kan man jo ikke la være å gå til de man kjenner. Jobber man i en bygd hvor man selv er vokst opp, sier det seg selv at man kjenner mange. Men var det så krise å gå til en person fordi han hadde vært læreren hennes? Kan se for meg verre situasjoner egentlig.