like før eg knekker sammen? (litt langt)

[Gjest den stygge andungen? Håper det.]

Eg har vokst opp i en dysfunksjonell familie, som holdt på å ødelegge meg. Var vitne til episoder som barn ikke skal oppleve..

Det er 17 år siden eg forlot familien min. Og veien dit eg er i dag har vært kronglete og lang.

Mange ganger har eg "falt", fått skrubbsår på knærne og reist meg igjen.

I dag har eg fått høy utdanning, og jobber i et annerkjent firma. De hadde et 2 tmers intervju, hvor eg la alle kortene på bordet. Hvis de ikke ville ha meg, så var ikke det rette stedet for meg. Etter prøvetiden på 6 mnd, fikk eg under tvil fast ansettelse..

På grunn av allergi må eg sitte på en annen avdeling langt borte fra de andre. Eg har nesten ingen kontakt med de eg skal samarbeide med. Nå har eg jobbet 2 år der, og 8-9 mnd av denne tiden har de ikke hatt ordentlige arbeidsoppgaver å gi meg. Det gikk så langt at eg sykemeldte meg pga dette.

Nå har eg fått et par oppgaver, og hver eneste ting innebærer metoder/prosedyrer eg aldri har vært borti tidligere. Ting tar tid. Av og til blir seniorene irriterte på meg fordi eg sinker.

Hvis eg ikke vet hvem eg skal spørre hva om, sitter eg fast. Det er ingen som gir meg råd/tips av seg selv. "Fadderen" min jobber på et kontor flere km unna.

Det vonde er... Eg føler eg ikke har gjort så mye galt, sagt så mye galt, men...

I jobben min er intet nytt, er godt nytt for personal-sjefen. Ting som i utgangspunktet er bagateller (fra mitt syn, iallefall), kan han blåse opp til det store. Og trakker deretter ned på meg personlig. Da eg gikk fra kontoret hans forrige uke, følte eg meg som verdens mest inkompetente tufs ,som ingen likte, ingen ville samarbeide med, som... Dette er en stort bedrift. Flere 10-talls ledere i bygningen.

Eg har hengt med nebbet hele helga. Sovet mye. Eg forsøker å psyke meg opp at eg har blitt myyye flinkere siden i fjor. Bedriften er tjent med at eg fortsetter, for nå har eg snart gått igjennom alle de innvikla prosedyrene, dataprogrammene, forkortelsene, tallkodene, unntakene etc.. Eg har skjønt hva som skal til for å gjøre oppdr.ledere fornøyde, og eg har avslørt flere av de uskrevne reglene som jobben har.

Men eg har vondt inni meg.

Eg har vondt i magen, kjenner angsten i halsen, er skikkelig, skikkelig nede. Har tidligere hatt negativ opplevelse med dårlig lederskap.

Ja, eg er en spesiell person. Er annerledes. Skiller meg ut.

Ja, kanskje litt hissig av og til. Men er ikke de og eg tjent meg at vi er oss selv - på godt og vondt - og ikke spiller roller?

Eller er det det de andre gjør på jobben? Spiller roller?

Kanskje eg mangler totalt innblikk hvor "lost-in-space" eg er? At eg egentlig eg laaaangt utenfor den sosiale atferdsskala?

At eg like godt kan gi opp?

Eg går til en fantastisk kjekk lege. Det er lenge siden eg har vært hos henne nå. Hun er flink til å fjerne gråe skyer, og gjøre himmelen blå.

Eg trenger noen som kan fortelle at eg er OK, akkurat slik eg er.

Om noen av dere har noen gode tips, eller bare litt oppmuntring, blir eg glad for det.

[Druzilla]

Kanskje du burde bestille en time hos legen din og snakke om hvordan du føler det,som du har skrevet det her.Om medisiner er en god idè for deg vet jeg ikke.Hvertfall bra du har en lege som forstår deg!Hva du skal gjøre når det gjelder jobben kan dere jo også diskutere.Er kanskje ikke verdt det hvis den ødelegger psyken din.

Litt oppmuntring og en klem fra meg

[Gjest den stygge andungen? Håper det.]

Kanskje du burde bestille en time hos legen din og snakke om hvordan du føler det,som du har skrevet det her.Om medisiner er en god idè for deg vet jeg ikke.Hvertfall bra du har en lege som forstår deg!Hva du skal gjøre når det gjelder jobben kan dere jo også diskutere.Er kanskje ikke verdt det hvis den ødelegger psyken din.

Litt oppmuntring og en klem fra meg

øh.. medisiner?

[Glenn09]

øh.. medisiner?

Man vil alltid finne ledere som er slik du beskriver her.

Enten kan man velge å høre med det "døve" øret, og ikke la det gå inn over seg. Eller så hadde vel jeg byttet jobb hadde jeg følt det på samme måte som deg.

Selv hadde jeg en jobb som jeg hatet i 9 år.

Til slutt så sa jeg opp, men da var jeg allerede langt nede at jeg fikk en ordentlig smell.

Helsa er viktigere en jobben, for helsa kan du ikke bytte ut, men det kan du med en jobb.

Håper du finner en løsning som er best for deg, og en prat med legen hadde nok vært bra. Fint at du har noen du kan prate med som du stoler på.

Lykke til...!

[jasåsånnerdet]

Hvis det er noen trøst, så kjenner jeg meg igjen i den følelsen av å være annerledes.

Det høres ut på meg som om du fysisk adskilt fra resten på jobben, noe som kanskje også påvirker den følelsen av å være psykisk adskilt også.

[Gjest den stygge andungen? Håper det.]

Hvis det er noen trøst, så kjenner jeg meg igjen i den følelsen av å være annerledes.

Det høres ut på meg som om du fysisk adskilt fra resten på jobben, noe som kanskje også påvirker den følelsen av å være psykisk adskilt også.

Du har helt rett.

Eg sammenligner dette nesten med en dyrepark. Hvor en sjimpanse holdes i egen avdeling, som av og til får lov å sosialisere med de andre sjimpansene. )

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Er det mulig å bli bedre medisinert for allergien slik at du kan sitte sammen med de andre? Plasseringen i dag er et dårlig utgangspunkt.

2. Det friske mennesket har en fleksibel personlighet som tilpasses de omgivelser en er i. En må være anderledes på jobb enn privat. På jobb har du betaling/lønn bla for å være blid, høflig og serviceminded. Det er få uttrykk jeg har mindre sans for enn "å være seg selv".

[Gjest – den stygge andungen? Håper det.]

1. Er det mulig å bli bedre medisinert for allergien slik at du kan sitte sammen med de andre? Plasseringen i dag er et dårlig utgangspunkt.

2. Det friske mennesket har en fleksibel personlighet som tilpasses de omgivelser en er i. En må være anderledes på jobb enn privat. På jobb har du betaling/lønn bla for å være blid, høflig og serviceminded. Det er få uttrykk jeg har mindre sans for enn "å være seg selv".

"Å være seg selv" handler om å være tro mot seg selv? Tørre å ha meninger, stå for dem. Ikke gjøre slik som alle andre gjør, tørre å gå mot strømmen?

Rart. Akkurat nå gikk det opp for meg at det er kanskje det som ikke fungerer på jobb. Man skal opptre, kle seg, mene, hande ut fra de skrevne og uskrevne reglene på jobb? Mon tro om dette er "løsningen" for å føle seg en del av fellesskapet?

I den siste tiden har eg trukket meg inn i meg selv - også privat. Ønsker ikke å omgå andre noe særlig. Passer godt å være på allergi-kontor akkurat nå. Kanskje inni en feil spiral...