Huff og lell

[Gjest Huff og lell]

Gubben min har epilepsi.

Dette er en sykdom som egentlig de fleste greier å leve med.

Hjemme hos oss er det helt tabu å snakke om det. Det er et alt for ømtåelig tema for gubben.

Etter hvert anfall er det jeg som får skylda for at han fikk det. Som par har vi forskjellige måter å prate på...men at jeg får skylda for hans epilepsianfall er tungt for meg.

Hvis det er noe som nager han...så tar det lang tid før boblen sprekker. Da har han et voldsomt sinne.

Som regel er det bare bagateller eller misforståelser som starter det hele.

Etter et sinneanfall...så får han epilepsi...

Huff og lell når neste anfall kommer =(

[minog]

Kanskje han trenger å endre medisinering for at han ikke skal få anfall så lett? I hvertfall trenger han hjelp til å akseptere sykdommen. F.eks, hos en nevropsykolog som har peiling på hva det dreier seg om.

Du kan motivere han ved å love at han vil få færre anfall hvis han kan være åpen om at han har epilepsi og ikke lage tabu og skam og sånt tull rundt sykdommen.

Dessuten vil dere begge profitere på å være sammen om forebygging av anfall. Ved å øve seg på å diskutere uten å hisse seg opp, løses konflikter i stedet for å oppmagasinere sinne og frustrasjon. Det er vondt å miste kontrollen slik man gjør under et GTK. Da trenger man en venn som man har tillit til. Han bør gjøre deg til den vennen.

Lykke til, begge to. .

[Gjest mikkelina]

Dersom det var jeg som fikk skylda for mannens anfall samtidig som han nekter å snakke om det, ville jeg hatt store problemer med å holde ut.

Det er du som velger om du vil fortsette å tolerere at han behandler deg slik.

[PieLill]

Jeg ville garantert fått et eller annet anfall om jeg fikk skylden for et epileptisk anfall.

Ikke usannsynlig at jeg ville blåst ut så det jomet om hva jeg synes om slike absurde beskyldninger. Og gitt klar beskjed om at akkurat det sier han bare ikke flere ganger. Du er da ikke lulle-mammen hans heller.

mvh