Hvem har egentlig ansvaret?

[Gjest 1000 nick]

for mennesker som dette?

Vet ikke om det er jeg som har vært ekstremt uheldig, men jeg har hatt en mor, tante, svigermor som har vært det jeg vil kalle meget krevende.

Det som går igjen er at de er veldig deprimerte. Men det er jo forskjell da på deprimerte mennesker også. Skal forsøke å forklare hva jeg mener:

Står opp om morgenen og uffer seg over hvor kipt dette livet er, alle menneskene det er noe galt med, været, at det er ingen vits i å leve, skulle helst vært død.

Om noen sier dem imot går de og legger seg, sier de skal aldri komme opp mere, at de "gir opp alt", skjønner ikke hvorfor de skal leve osv. Jeg har hele livet gått og hatt skyldfølelse for slike mennesker. Det har liksom stått og fallt på meg om mor, svigermor skulle være lykkelig eller ikke. Jeg har oppmuntret, mast dem med på turer, for hver negativ setning som kommer prøver jeg å vri dette til noe positivt og ta en spøk.

Jeg slet meg helt ut til slutt, det tok ca 35 år. Nå har jeg brukt snart 10 år på å bygge meg opp igjen. Jeg HATER negative/sutrende mennesker, har ingenting mere å gi. Problemet er at jeg ser at jeg har vært sånn selv og det HATER jeg enda mere.

Før "hørte" jeg "stemmen" til mor for hver en liten ting jeg skulle gjøre som sa: "Nei, skjønner ikke hvorfor du skal gjøre dette, du greier det ikke, ingen vits i dette likevel, skjønner du, det er ingen mening med noenting lengre."

Går det an å "viske ut" noe i hjernen? Kan man operere bort den delen som husker noe? Jeg SKAL finne tilbake til mitt positive jeg igjen, MÅ; VIL; SKALLLL!!!

Et spørsmål: Er dette kun depresjon, eller kan det være noe annet som plager slike mennesker? En eller annen form for personlighetsforstyrrelse og evt hva da?

[Gjest kos med misnøye]

Det er en del folk som har innebygget at det er "kos med misnøye" - alså at når man kan klage og sutre over noe, da er det fint, da... Denne kulturen tror jeg er vanskelig å gjøre noe med, dersom den setter seg....

Har selv en tante som er svært negativ, lik holdning som den du beskriver. Dette smitta over på datteren, men hun kom seg da hun flytta hjemmefra, heldigvis!

Om det er noen depresjon/annen diagnose? Aner ikke - i min tantes tilfelle tror jeg bare hun generelt er en negativ person som leter etter noe å klage over, og overser alt som er fint og positivt...

[Gjest høstløv]

Alle har ansvar for egne meninger og holdninger til livet.

[Gjest 2000 nick]

Selvsagt er det personlighetsforstyrrelse!

[PieLill]

For mye og for lite skjemmer det meste.

Forstår godt du har fått overdose av syting, klaging og å lempe ansvaret for egen lykke over på andre. Særlig uheldig blir det når foreldre snur opp ned på hvem som skal bære hvem.

Iblant synes jeg det kan bli litt slitsomt med personer som må være 'notorisk positive' hele tiden. Det eneste de klager over er andres klaging...

;-)

Om noen av prinsipp aldri kan si noe negativt eller snakke om noe vanskelig/frustrerende, føler jeg at jeg ikke vet helt hvor jeg har dem. En del viktige nyanser og kontraster blir borte.

Samtidig finnes det helt klart sutring og klaging som ikke utretter annet enn å forpeste eget og andres liv.

Hvordan man påvirkes av andres klaging, handler i stor grad om i hvilken grad man føler seg forpliktet til å løse andres problemer. De fleste som bærer seg for et eller annet, har ikke forventninger om at andre skal ordne opp for dem. De er bare ute etter å slippe ut litt damp og kanskje få noen gram sympati.

Om man oppfatter denne typen negative ytringer som et krav til andre om løse problemet, blir det selvsagt problematisk. Kan være lurt å gjøre noen særdeles bevisste valg i forhold til hva man tar på seg av andres byrder.

Selv lever jeg tidvis med ganske intense smerter. Da funker det mye bedre å la omgivelsene få vite hvordan jeg har det enn å gå rundt med et lidende tryne og overlate resten til spekulasjoner. (Det er ikke mulig for meg å late som ingen ting.)

Men det er jo mange måter å formidle slikt på. Man kan sette positieve, løsningsorienterte rammer rundt negative budskap.

I forhold til barn er det selvsagt grunnleggende å gjøre klinkende klart at det ikke er deres skyld. De må også kjenne at deres bidrag i form av trøst og hjelp er velkomne og høyt verdsatte, men at de på ingen måte har ansvaret for at mor skal ha det bra.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ansvaret ligger selvsagt hos den enkelte voksne person. En adferd som går ut på å forpeste livet for omgivelsene er ikke en moden/voksen måte å leve på.

Dette er nok en del depresjon, men i hovedsak går det på personlighet.

[Gjest signegurina]

Ansvaret ligger selvsagt hos den enkelte voksne person. En adferd som går ut på å forpeste livet for omgivelsene er ikke en moden/voksen måte å leve på.

Dette er nok en del depresjon, men i hovedsak går det på personlighet.

Kan man si at jeg gjør dette..? Forpester forumet mener jeg da.. Siden jeg syter og klager mener jeg.

[Gjest Skaff deg hjelp!]

Kan man si at jeg gjør dette..? Forpester forumet mener jeg da.. Siden jeg syter og klager mener jeg.

Kan du være så snill å skaffe deg en behandler.Denne enorme avhengigheten din, den kan gjøres noe med, men du trenger å få den over på en behandler. Slik at du kan bli tryggere og kjøre det ut der.

Det er ikke terapi dette her på Dol, det er ikke nok til å hjelpe deg. Du trenger noen i RL.

Og ikke være bitter, det funker ikke.

Skaff deg hjelp i RL. Det er det eneste som nytter.

Det er mange privatpraktiserende med avtale, du kan søke hos dem i tillegg til DPS, sånn som vi andre gjør.

Nhd kan ikke fikse livet ditt.

[Gjest 1000 nick]

Ansvaret ligger selvsagt hos den enkelte voksne person. En adferd som går ut på å forpeste livet for omgivelsene er ikke en moden/voksen måte å leve på.

Dette er nok en del depresjon, men i hovedsak går det på personlighet.

Kan det ha noe med sosial intelligens å gjøre også? Når voksne mennesker ikke greier å forstå hvordan de påvirker andre? At det rett og slett er ubehagelig over tid for et barn å bli utsatt for "truseler" om at mor "gir opp", "orker ikke mere", "nå skal jeg gjøre det av med meg selv". Dette er jo så egoistisk sagt som det går an å bli. Å være et barn og få et slikt ansvar er jo ikke enkelt. Lurer på om det er noe galt i hodet på slike mennesker, det kan liksom være en unnskyldning slik at det ihvertfall ikke er gjort med vilje.

Har forferdelig mye sinne i meg overfor disse personene. Orker nesten ikke å besøke dem, blir kvalm og får angst.

[Gjest nick 1000]

Kan man si at jeg gjør dette..? Forpester forumet mener jeg da.. Siden jeg syter og klager mener jeg.

Dette innlegget handlet ikke om deg.

[Gjest 1000 nick]

For mye og for lite skjemmer det meste.

Forstår godt du har fått overdose av syting, klaging og å lempe ansvaret for egen lykke over på andre. Særlig uheldig blir det når foreldre snur opp ned på hvem som skal bære hvem.

Iblant synes jeg det kan bli litt slitsomt med personer som må være 'notorisk positive' hele tiden. Det eneste de klager over er andres klaging...

;-)

Om noen av prinsipp aldri kan si noe negativt eller snakke om noe vanskelig/frustrerende, føler jeg at jeg ikke vet helt hvor jeg har dem. En del viktige nyanser og kontraster blir borte.

Samtidig finnes det helt klart sutring og klaging som ikke utretter annet enn å forpeste eget og andres liv.

Hvordan man påvirkes av andres klaging, handler i stor grad om i hvilken grad man føler seg forpliktet til å løse andres problemer. De fleste som bærer seg for et eller annet, har ikke forventninger om at andre skal ordne opp for dem. De er bare ute etter å slippe ut litt damp og kanskje få noen gram sympati.

Om man oppfatter denne typen negative ytringer som et krav til andre om løse problemet, blir det selvsagt problematisk. Kan være lurt å gjøre noen særdeles bevisste valg i forhold til hva man tar på seg av andres byrder.

Selv lever jeg tidvis med ganske intense smerter. Da funker det mye bedre å la omgivelsene få vite hvordan jeg har det enn å gå rundt med et lidende tryne og overlate resten til spekulasjoner. (Det er ikke mulig for meg å late som ingen ting.)

Men det er jo mange måter å formidle slikt på. Man kan sette positieve, løsningsorienterte rammer rundt negative budskap.

I forhold til barn er det selvsagt grunnleggende å gjøre klinkende klart at det ikke er deres skyld. De må også kjenne at deres bidrag i form av trøst og hjelp er velkomne og høyt verdsatte, men at de på ingen måte har ansvaret for at mor skal ha det bra.

mvh

Takk for et godt svar. Jeg er jo godt voksen nå og ser ting fra en annen vinkel enn da jeg var ung/barn. Jeg har lært at jeg har lov til å sette grenser for meg selv. Jeg er mye sint på disse menneskene som jeg føler har "brukt" meg og min samvittighet for å få ut sitt eget gørr opp i gjennom årene. Prøver å forstå, men jeg gjør det ikke. Har selv slitt endel psykisk, men det kunne ikke engang falle meg inn i søvne å si noe slikt til mine barn. Jeg mener bestemt det må ha noe med IQ å gjøre også.

[Gjest 1000 nick]

Selvsagt er det personlighetsforstyrrelse!

Ja, en forstyrrelse er det helt sikkert ja. En sånn stakkars meg, synd på meg, navlebeskuende personlighetsforstyrrelse. Ny type diagnose, hehe.

[PieLill]

Kan det ha noe med sosial intelligens å gjøre også? Når voksne mennesker ikke greier å forstå hvordan de påvirker andre? At det rett og slett er ubehagelig over tid for et barn å bli utsatt for "truseler" om at mor "gir opp", "orker ikke mere", "nå skal jeg gjøre det av med meg selv". Dette er jo så egoistisk sagt som det går an å bli. Å være et barn og få et slikt ansvar er jo ikke enkelt. Lurer på om det er noe galt i hodet på slike mennesker, det kan liksom være en unnskyldning slik at det ihvertfall ikke er gjort med vilje.

Har forferdelig mye sinne i meg overfor disse personene. Orker nesten ikke å besøke dem, blir kvalm og får angst.

Jeg vet ikke om de mangler sosial intelligens, tanker for andre enn dem selv eller en masse annet. Slikt er vel individuelt og til dels 'kulturelt'.

''Har forferdelig mye sinne i meg overfor disse personene. Orker nesten ikke å besøke dem, blir kvalm og får angst.''

Du har fått en fryktelig overdose av slik dritt. Jeg tror det kan være både sunt og fornuftig for deg å unngå folk som holder på slikt så langt det over hodet er mulig. Vanskelig å bli hel om skorpen pelles av sårene støtt og stadig.

mvh

[frosken]

Kan det ha noe med sosial intelligens å gjøre også? Når voksne mennesker ikke greier å forstå hvordan de påvirker andre? At det rett og slett er ubehagelig over tid for et barn å bli utsatt for "truseler" om at mor "gir opp", "orker ikke mere", "nå skal jeg gjøre det av med meg selv". Dette er jo så egoistisk sagt som det går an å bli. Å være et barn og få et slikt ansvar er jo ikke enkelt. Lurer på om det er noe galt i hodet på slike mennesker, det kan liksom være en unnskyldning slik at det ihvertfall ikke er gjort med vilje.

Har forferdelig mye sinne i meg overfor disse personene. Orker nesten ikke å besøke dem, blir kvalm og får angst.

''Lurer på om det er noe galt i hodet på slike mennesker, det kan liksom være en unnskyldning slik at det ihvertfall ikke er gjort med vilje''

Jeg tror ikke de evner å se mer enn sine egne behov. Når deres egne impulser og behov er sterke, så klarer de ikke å være opptatt av mere enn det. Noen evner i bedre perioder å se at de gjør noe med sine omgivelser som ikke er ok, men det å innse at man skader sine barn med sin egen væremåte er kanskje såpass smertefullt at de i det lengste forsøker å unnvike å se dette faktum.

I utgangspunktet er jeg opptatt av at voksne mennesker har mulighet til å velge og derfor ikke kan fratas ansvaret for hvordan de oppfører seg. Men jeg tror ikke foreldre ønsker å være dårlige foreldre for sine barn, så sånn sett så tror jeg ikke de gjør det "med vilje". Jeg tror heller ikke det er uttrykk for at de ikke er glad i sine barn.