Separasjonsangst?

[Gjest Litt forvirret pappa]

Hei, For 2 uker siden startet sønnen vår på skolen i 1.klasse. Til tross for at han ikke kjenner noen på skolen eller i klassen (vi er på flyttefot og har latt gutten starte i ny skolekrets, for å slippe å bytte skole når vi flytter. Dog i samme by) uttrykker han trivsel. Han sier at han har fått mange nye venner på skolen, noe vi merker når vi henter ham om ettermiddagen. Det hender sågar at han ikke vil hjem; han har det så gøy. Problemet er når vi skal levere ham om morgenen. Da slår alt seg vrangt, og han gråter mye og klamrer seg til oss og desperat uttrykker "ikke gå!" Slik har det vært hver dag siden han startet på skolen - i 2 hele uker, uten tegn til bedring. Læreren later til å håndtere dette på en klok måte, og sier også at humøret raskt tar seg opp, og at han er med i timene og både forteller og synger og er med. Gutten og vi foreldre har snakket sammen om dette, og når vi prøver å undersøke hva dette handler om, begrunner han gråtingen og dramatikken om morgenen med "jeg lengter sånn etter dere når dere drar". Det ligger i kortene at denne voldsomme sorgen er ny for oss. Han har gått 5 år i barnehage og aldri hatt det slik. Vi vet ikke helt hvordan vi skal angripe dette. Vi har ikke lyst til at gutten ikke skal få lov til å gråte/vise følelser, eller enda verre; skamme seg over dette. Men det kan heller ikke fortsette. Det er i ferd med å bli et mønster. Vi har prøvd mye; ren trøst, samtale mens han gråter, prøvd å forberede ham, vært inne på tanken om belønning, forsøker å slå fra oss tanken om straff (huff). Vi har kontaktet lærer vedr dette nå, og håper vi kan finne et samarbeid med henne. Vi er ellers lei for at det er blitt slik, og er interessert i gode råd. Det er vondt når gutten gråter så veldig; både for ham og for oss. Dessuten synes han det er flaut overfor de nye kameratene sine. Noen råd?

[PieLill]

Noen av mine barn har holdt på slik i perioder. Som regel trenger ikke slike situasjoner de voldsomme analysene, men derimot en gjennomtenkt handlingsplan. Den beste løsningen var den som kjentes mest feil for meg.

;-)

Gjør minst mulig vesen av det og gjør avskjede så kort som overhodet mulig. Ikke gi skrikingen oppmerksomhet. Jo mer dere øser dere opp, jo mer øser gutten seg opp. Jo mer tid han får på seg til å lage tragedie, jo verre blir den. Si med avslappet stemme at du vet jo at dette går helt greit. Ikke trøst eller være for forståelsesfull.

Vær for øvrig fullstendig uanfektet og kom dere avgårde fortere enn svindt. Selv om gutten står å hyler. Det går over ganske kjapt etter at dere er ute av synet. Det er som regel selve avskjede som er vanskelig, ikke det som kommer etterpå.

Ved å gi ham minimal/ingen respons på utbruddene vil dere hjelpe ham til å selv ta kontroll over følelsene på en konstruktiv måte.

Ikke snakk masse om denne grinigen i forveien. Jo mer dere snakker og forsøker og forberede ham, jo mer skaper dere en forventning om at dette blir vondt og vanskelig og katastrofe. Stiller dere derimot med en trygg forventning av at dette fikser gutten, vil han begynne å tro på det etter hvert.

Ikke bli frustrert eller fortvilt om han rakner. Vær vennlig, overbærende og som sagt, uanfektet. Dette er et ubetydelig problem som raskt går over av seg selv. Bare litt akutt sentimentalitet.

Avled så mye som mulig i forkant. Har han en DS eller lignende kan han få bruke denne. Eller han kan ta med seg en annen leke som han liker godt og gjerne vil vise frem. Har han dagen før avtalt med en kompis at i morgen skal han ha med... vil det kunne bli viktigere å finne kompisen enn å lage drama.

En annen mulighet er å avtale at han/dere slår følge med noen andre i klassen til skolen. Da er han allerede engasjert i skoledagen når han kommer dit.

Godt at dere har en god dialog med læreren. Lurt om noen kan møte ham når han kommer til skolen og fort få ham opptatt med noe hyggelig. Personal eller et eldre barn.

Dette er egentlig fullstendig uproblematisk og går helt utmerket. Gutten trenger bare å finne det ut...

;-)

Dette går seg til.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her måtte jeg tenke mye før et svar ble klart. I mellomtiden leste jeg PieLill sitt svar. Bedre enn hennes svar kan det ikke sies.

[org]

Her måtte jeg tenke mye før et svar ble klart. I mellomtiden leste jeg PieLill sitt svar. Bedre enn hennes svar kan det ikke sies.

:-)

*nikker*