Savner mamma sånn+dagbokinnlegg

[Miamarian]

Jeg vet jeg burde være over det nå. Men jeg er midt i sorgen. Jeg klarer å skyve det vekk endel. Men i går så åpnet jeg lokalavisen og så mamma sitt navn på de som er døde. Hun var så ung. Hun skulle bli 60 år. Jeg har det behovet hele tiden etter å ringe henne og høre stemmen hennes.

Jeg ønsker at hun skal gi meg en klem. Verden er bare grå. Alt ejg gjør er med vissheten at mamma er borte. Det verste er at jeg er ansvarlig for hennes dødsfall. Jeg drepte henne ved å bekymre henne så mye. Hver dag er en kamp om å gjøre fornuftige ting og ikke gå i kjellern. Selv om jeg har mest lyst å bare gjøre slutt på alt. Det er ikke mye glede.

Men endel ting er bra. Jeg har fått venner og et litt mer sosialt liv. Jeg er besøksvenn for en gammel dame som gir meg mye. Jeg er jo så narsisit at jeg får noe ut av å hjelpe henne. Men jeg liker henne faktisk og det føles ikke som noen jobb. Så har jeg de forpliktelsene. Det er rart at jeg klarer å henne det hun trenger når jeg selv har deg så vanskelig. Jeg vet at mange av dere mener at mennesker med psykiske lidelser ikke burde arbeide i helsevesenet. Men som besøksvenn har jeg vært veldig flink og klarer å skille mine ting og hennes. Dette er hennes tid. I tillegg så

[frosken]

''Det verste er at jeg er ansvarlig for hennes dødsfall. Jeg drepte henne ved å bekymre henne så mye.''

Jeg har lyst til å si at det du skriver her er tull. Enkelt og greit. Du er ikke ansvarlig for din mors dødsfall.

Å miste mammaen sin er vondt, og det er ingen grunn til å kreve av deg selv at du skal være over det nå. Jeg kan fortsatt intenst kjenne savnet av min ektefelle, og nå er det snart tre år siden han døde. Sånn er det - kjærlighet og savn hører tett sammen.

Synes det er fint at du finner glede i å være besøksvenn, og hun du besøker setter sikkert stor pris på det :-)

[Gjest xbellax]

Så utrolig vondt å lese, din mor var altfor ung til å gå bort. Jeg føler med deg. Tanken om at du er ansvarlig for noe som helst håper jeg du parkerer snart, vi er alle ansvarlige for våre egne liv. Sørg, til det letter, ....så går du ut i verden og hyller din mor ved å ta inderlig vare på hver enda dag du har.

[laban]

Uansett hva som skjedde er du ikke ansvarlig for at hun døde. Mødre kan finne på å si slike ting som at man blir gammel før tiden fordi man bekymrer seg over barna sine, men det er ikke sant - og det vet de.

Antakelig ønsket hun aller, aller mest at det skulle gå bra med deg. Jeg har en voksen datter selv og kjenner følelsen.

Det finnes ingen regel for når man skal være ferdig med sorgen. Det viktigste er at du har andre gleder i livet ditt, slik du beskriver. Det er fint at du har overskudd til å være noen for andre. Jeg er sikker på at moren din ville vært stolt over det.

[Gjest også en mor]

Sitat: " Det verste er at jeg er ansvarlig for hennes dødsfall. Jeg drepte henne ved å bekymre henne så mye."

Du er ikke ansvarlig for at mammaen din døde. Vi som har voksne barn bekymrer oss for at det skal gå de bra. Og har vi barn, som sliter psykisk, så gjør det en mamma sorgfull og bekymret, men det er noe som mammaer greier å leve med.

Et av barna mine sliter veldig psykisk, h*n har flere tunge psykiske diagnoser. Jeg bærer det med meg i mitt hjerte, og er lei meg på vegne av at h*n sliter så hardt psykisk i livet sitt, men det er noe som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg kan være mor for dette barnet slik som jeg er mor for de andre barna mine.

Jeg tenker ofte på ordene som en mor svarte på spørsmålet om hvem av barne hun tenkte på mest, og da svarte hun, på det barnet som hadde det verst for øyeblikket. Et voksent barn som sliter psykisk er vel det barnet som en mor tenker på mest, men kan hjelpe minst.

Det var ikke du som drepte moren din, fordi du bekymret henne. Det må du slutte å tenke på.

Jeg er omtrent like gammel som moren din, og barna mine er godt voksne, mine bekymringer over barna mine er ikke med til å ta livet av meg, og når jeg dør, blir det av helt andre årsaker. Og slik er det med moren din også.

Mange gode tanker og hilsener fra

[Gjest sjøstjerna]

''Men i går så åpnet jeg lokalavisen og så mamma sitt navn på de som er døde.''

Skønner deg godt jeg. Husker selv da jeg så det i avisa det året en av mine foreldre døde. Det var rart- og uforståelig og jeg ventet egentlig på at marerittet skulle være over, og at jeg skulle kunne fortelle min tapte forelder om det som hadde skjedd (at h*n ikke var død likevel eller liknende).

Men du (som jeg) lærer etter hvert å forsone deg med tapet og gå videre. Din mor ville helt sikkert det. Foreldre vil jo at barna skal ha det best mulig, enten barnet er 10 eller 30 år.

Sorgen blir lettere å bære etter hvert.

Trøsteklem fra