Tusen spørsmål

[Gjest forvirret lus]

Hvorfor har jeg denne konstante gnagendes uroen inni meg? Det er som en murrende vulkan og jeg er redd for at den en gang skal slå ut, at jeg skal miste hodet og hoppe i døden.

Hvorfor tenker jeg så ofte på døden og selvmord, når jeg alltid kommer fram til den samme konklusjonen: Nei, jeg vil leve. Kan ikke forlate alle som er glad i meg.

Det er som jeg hver kveld tar turen til stupet, står der og veier fram og tilbake, før jeg snur meg og går tilbake.

Hvorfor kan jeg aldri være fornøyd med det jeg har og livet? Jeg får kjeft fordi jeg er pen, vakker, smart, fin jobb, har mange gode venner og så ødelegger jeg meg selv.

Hvorfor blir livsbyrder så ulikt fordelt her på jorden? Noen blir født med et svært godt utgangspunkt. Andre får en hard start. Er det dette psykiske lidelser handler om? Kan jeg aldri ble hel, når jeg er vokst opp i et mareritt avbrutt av fine stunder hvor jeg faktisk har vært lykkelig, ledd og kost meg.

Jeg har stunder der jeg bobler av lykke. Kjenner ro, hvor glad jeg er i alle jeg kjenner. Det er så godt å bare lene seg tilbake og smile, føle kjærligheten. Jeg elsker å være ute i skogen min. Føler meg fri utendørs.

Jeg blir sett på som en vilter, sprudlendes og stødig jente på bygda. Ingen aner at når kvelden kommer raser demonene inni meg.

Er det bedre å være seg selv fullt ut? Det jeg hater er at når andre blir bekymret, så må jeg igjen ta meg sammen, smile og si "Det går bra. Ta det med ro".

Jeg er alltid den sterke, stødige og vise damen. Blir ydmyk over alle som betror seg til meg. Men noen har jeg rett og slett kuttet ut. Jeg kan ikke ha venner som ikke gir meg noe som helst tilbake. Jeg er ikke noen klagemur, og derfor vil jeg igjen ikke klage til mine venner.

Jeg skammer meg over at jeg ødelegger kroppen min med veldig kraftig ubalanse mellom arbeid-hvile. Sult... alkohol.

Men til syvende og sist. Hva skal en fokusere på? Tenke? Ikke tenke for å finne balanse?

Tenker jeg for mye?

Dårlige dager har vi alle... Men har jeg det bra stort sett?

Aner ikke....

Hva tenker dere på?

[FGT]

Det du skriver her er så typisk fra mange, det å skulle være noe for andre, mens du selv lider.

[Gjest forvirret lus]

Det du skriver her er så typisk fra mange, det å skulle være noe for andre, mens du selv lider.

Tror det er slik også... Tror livserfaring, og overlevelse fører til mye nyttig kunnskap og optimisme som andre suger til seg på et eller annet vis. tror også mange som velger yrker i denne kategorien, gjør det ut i fra egen livserfaring...

Ikke alltid positivt. Jeg hadde en psykolog som bretter ut om alle sine traumer. Resultatet ble til slutt at jeg ville skåne henne for flere belastninger og at rollene nærmest ble byttet. Jeg har nå kuttet henne ut, og hun er tydeligvis fornærmet... Men det er ikke mitt problem...

[FGT]

Tror det er slik også... Tror livserfaring, og overlevelse fører til mye nyttig kunnskap og optimisme som andre suger til seg på et eller annet vis. tror også mange som velger yrker i denne kategorien, gjør det ut i fra egen livserfaring...

Ikke alltid positivt. Jeg hadde en psykolog som bretter ut om alle sine traumer. Resultatet ble til slutt at jeg ville skåne henne for flere belastninger og at rollene nærmest ble byttet. Jeg har nå kuttet henne ut, og hun er tydeligvis fornærmet... Men det er ikke mitt problem...

Du er inne på mange interessante tanker og spørsmål her. Skulle gjerne kommenterer hvert enkelt av dem, men tenkte jeg skulle se på detektiven Poirot nå 20.55. Tar opp tråden etterpå

[FGT]

Tror det er slik også... Tror livserfaring, og overlevelse fører til mye nyttig kunnskap og optimisme som andre suger til seg på et eller annet vis. tror også mange som velger yrker i denne kategorien, gjør det ut i fra egen livserfaring...

Ikke alltid positivt. Jeg hadde en psykolog som bretter ut om alle sine traumer. Resultatet ble til slutt at jeg ville skåne henne for flere belastninger og at rollene nærmest ble byttet. Jeg har nå kuttet henne ut, og hun er tydeligvis fornærmet... Men det er ikke mitt problem...

"Er det bedre å være seg selv fullt ut?"

Ikke helt, men vis andre at du har dine begrensinger, og at du har et liv du også, og ikke kunne være noe for andre hele tiden. Hvis du syntes det er vanskelig, kan det da være at du da er litt for opptatt av hva andre mener om deg, og er litt redd for å bli avist ?

[FGT]

"Er det bedre å være seg selv fullt ut?"

Ikke helt, men vis andre at du har dine begrensinger, og at du har et liv du også, og ikke kunne være noe for andre hele tiden. Hvis du syntes det er vanskelig, kan det da være at du da er litt for opptatt av hva andre mener om deg, og er litt redd for å bli avist ?

"Hva skal en fokusere på? Tenke? Ikke tenke for å finne balanse? "

Tenke mindre på på hva andre tror og mener , ikke påta deg andres ansvar, men kun være til støtte hvis det passer. Når du ikke orker så mye, må du også tenke mer på å finne balanse i livet, behov, omsorg, jobb, kvile ,tid for seg selv.

[Gjest smoothy]

Du beskriver en uro inne i deg. Tror ikke det er vanlig å gå rundt med en slik følelse. Dette tror jeg kan være noe psykisk, også siden du tenker ofte på selvmord. Ta en tur til fastlegen?

[FGT]

"Hvorfor kan jeg aldri være fornøyd med det jeg har og livet? "

Kanskje mye fordi at det er et bilde som andre lager for av deg som du må leve opp til ? Selv så føler du kanskje at du må prøve å holde en fasade, slik at ikke andre blir bekymret seg for deg, for det kunne du ikke like. Det er vel kanskje på tide å se på hva slags følelsemessige behov du selv har, som du ikke får dekt.

[FGT]

"Hvorfor blir livdsbyrder så ulikt fordelt her på jorden? Noen blir født med et svært godt utgangspunkt. Andre får en hard start. “

Vi har alle en byrde å bære, om det er sykdom, dårlig miljø, et handikapp, osv. Men jeg tror også, at folk også påtar seg unødvendige byrder. Noen er svært omsorgsfulle av natur, og føler det som en forpliktelse ved å påta seg andre byrder, når de ser at de ikke klarer å ta hånd om problemene selv. Min kone er slik, derfor så snakker jeg mye ut fra erfaring også. Hun gi og gir, men får ikke tilbake det hun føler behov for. Det har tatt lang tid for å lære dette, også for meg, men nå her vi i de siste årene, prøvd å bevisstgjøre dette, og er nå blitt flinkere til å prioritere.

“Er det dette psykiske lidelser handler om? "

Tror ikke det er noen regel her. Dette kan brører alt fra psykiske sykdommer, personlighet, bakgrunn, manglende forståleser, andre plager.

Tror jeg har kommentert alle spørsmålene dine nå, kanskje du finner noe tanker som du kan kjenne deg igjen ?

[FGT]

Tror det er slik også... Tror livserfaring, og overlevelse fører til mye nyttig kunnskap og optimisme som andre suger til seg på et eller annet vis. tror også mange som velger yrker i denne kategorien, gjør det ut i fra egen livserfaring...

Ikke alltid positivt. Jeg hadde en psykolog som bretter ut om alle sine traumer. Resultatet ble til slutt at jeg ville skåne henne for flere belastninger og at rollene nærmest ble byttet. Jeg har nå kuttet henne ut, og hun er tydeligvis fornærmet... Men det er ikke mitt problem...

Ja du går stadig i offerrollen. Men en psykolog må da i hvertsfall klare seg selv når du har time hos henne