Hva skjer når en har en forferdelig barndom?

[Gjest grublaren]

Dette er vel et evig tema i psykiatrien... det å vokse opp med rusmisbrukere, vold, svikt, psykisk terror og overgrep.

Hva gjør vi feil... når vi fortsatt sliter i voksen alder? Hvordan komme seg videre? Jeg er en av mange, og jeg sitter ikke hjemme å synes synd på meg selv. Men jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatt sliter. Er det barndommen, arv eller rett og slett jeg som ikke greier å ta meg sammen?

Jeg får mye skryt for min omsorgsevne. Er populær blant barn og unge. Men oppskriften er enkel. Jeg gjør rett og slett det motsatte av hva mine oppdragere gjorde. Fyller de behovene jeg selv savnet. Ikke vondt nok til at det er godt for noe med andre ord...

[Gjest athos]

Lever selv i en helsefarlig relasjon til mine foreldre.Blir mange ganger rådløs over hva jeg skal gjøre med situasjonen.Av og til ser jeg ikke noen utveier.Har ikke så mange voksne personer som jeg kan snakke fortroligt med.

Jeg prøver å finne trøst og forståelse hos hjelpeapparatet.Vi har et godt utviklet psykiatritilbud her hvor jeg bor.Et lav terskeltilbud for folk som sliter.Jeg benytter meg av dette tilbudet når jeg trenger det.

En annen ting jeg opplever er at venner som ikke har samme problem ikke forstår hva jeg snakker om når jeg forteller om dette forholdet.Det er tungt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke så ulikt med fysiske og psykiske skader. En del eksempler:

Kroppen og psyken har en selvlegende evne. Etter moderate skader er de aller fleste sgs bra etter 1-2 mnd.

Ved svært alvorlige skader trenger en hjelp av fagfolk. Bedring er avhengig av at fagfolkene kan jobben sin og bruker riktige metoder. I verste fall skader behandlingen og funksjonsevnen svekkes heller enn å bedres.

Noen skader er så omfattende at selv etter den beste behandling får en varige men.