Var det fryktelig frekt å si nei???

[ung mamma!:)]

Jeg synes ikke det var frekt av deg. Spørsmålet kom sent synes jeg, og du var opptatt med egne planer og selskaper.

Jeg synes det er godt å vite at noen kan si nei når det trengs.

Det betyr her at du tar vare på deg selv. Typisk for meg hadde vært at kaka ble ødelagt av en eller annen grunn. Jeg liker ikke å få bestilling for da kommer prestasjonsfrykten... Jeg liker bedre;"ta med en kake om du har lyst". Da ligger ikke presset der.

En må jo nesten vite hva en har å forholde seg til da, hvor mange kaker som blir bakt eller om man må bake tjue selv..

[morsan]

I min slekt er det kakebakende menn og dyktige hobbykokker som har vært pensjonister lenge. (Eldste er 84 tror jeg.) Og ingen av dem har hatt yrker som har hatt noe med mat å gjøre.

Og jo, dette utbasuneres så sant anledningen byr seg.

;-)

mvh

''Og jo, dette utbasuneres så sant anledningen byr seg.''

*S* det er rat med det. Selv de mest likestilte vil lett skryte av gjøremål som typisk foretas av det annet kjønn: damer som skifter dekk og menn som baker kaker ;-)

[pekkaline]

En må jo nesten vite hva en har å forholde seg til da, hvor mange kaker som blir bakt eller om man må bake tjue selv..

Men du sikrer deg med bestillinger som folk har sagt ja til, resten av kakene blir bare en bonus.

[Attekattenoa]

Jeg bruker kanskje en lang liste av unnskyldninger? Men det er jo en interressant diskusjon som har mye med dagens kvinnerolle å gjøre syns jeg...

Du kan ikke bare skylde på dagens samfunn og kvinnerollen. Du og din mann er selv ansvarlige for hvordan dere fordeler oppgaver og hvordan dere organiserer livene deres.

[Gjest snart utslitt mamma...]

Jeg nevnte absolutt ingenting om å skulle jobbe mindre - det har jeg full forståelse for at ikke alle kan gjøre. Det hadde ikke vi hatt noe som helst økonomi til å gjøre.

Men mannen din i dette - deltar han nok da? Han må ta sin del han også. Hvis dere har barn med spesielle allergier, som da gjør at dere må bake mye, da burde vel han også lære seg det? Samme med oppfølging av aktiviteter og lekser.

Også synes jeg det er veldig synd at du har prioritert bort din egen trenig. Merker iallefall selv at jeg har mye mer ork, både fysisk og psykisk når jeg trener.

Og svaret mitt var absolutt ikke ment som noe kritikk, men reagerte på at det var et ork/slit (husker ikke helt hva du skrev) å finne fram en penn og skrive under på div. fra skolen.

Det med skjema fra skolen var bare et eksempel på en daglig ting som kunne vært lettere. Jeg forstår ikke helt vitsen med det og syns det er en ekstra stressfaktor oppi alt annet.

Vi hadde hatt økonomi til deltid nå, men det er ikke så enkelt - da måtte jeg ha fått meg en helt annen jobb med mye dårligere lønn og det er jo klart at det betyr mye. Men helst på fereireiser, evt kjøp av hytte og sånne store ting. Det er bare det at jeg alltid har vært ambisiøs og jobben har betydd mye for meg. Ikke bare bare å endre helt karrierevei...

Og mannen min deltar. Han påstår at han gjør en tredjedel av arbeidet med brødbakingen fordi han skjærer dem opp og legger dem i fryseren :-) ikke helt enig der.

Han gjør en del husarbeid og div, og middagslaging, men han er en del borte på kveldstid så mye faller alikevel på meg...

[Gjest tenker jeg]

Selvfølgelig skal vi passe på at ungene gjør leksene, og jeg setter pris på at vi får se hvordan det går på prøver (minstejenta har hatt alt rett hiå) men jeg syns ikke at det skal være nødvendig med den underskriften hele tiden.

Kunne heller tenke meg et skjema vi fyllte ut en gang hvert år feks "Jeg forplikter meg til å sjekke mappa hver dag og å passe på at ungen gjør leksene". Dette hadde faktisk lettet vår hverdag litt!!

Det er en nødvendig for barna. De trenger å bli sett på det arbeidet de gjør, både på skolen og hjemme. Ideelt sett bør en se på det som står på arket også og samtale litt med barnet rundt det. Ikke bare skrive under i rasende fart. Ikke alle foreldre er så oppmerksomme på hva barna driver med. Det ligger mye motivasjon i å bli sett og å få tilbakemelding. Dette bør ikke skolen bedrive alene.

[Gjest tenker jeg]

Det er en nødvendig for barna. De trenger å bli sett på det arbeidet de gjør, både på skolen og hjemme. Ideelt sett bør en se på det som står på arket også og samtale litt med barnet rundt det. Ikke bare skrive under i rasende fart. Ikke alle foreldre er så oppmerksomme på hva barna driver med. Det ligger mye motivasjon i å bli sett og å få tilbakemelding. Dette bør ikke skolen bedrive alene.

_nødvendighet_

[Gjest snart utslitt mamma...]

Du kan ikke bare skylde på dagens samfunn og kvinnerollen. Du og din mann er selv ansvarlige for hvordan dere fordeler oppgaver og hvordan dere organiserer livene deres.

Jeg er selvfølgelig klar over at vi er ansvarlige selv, men ellers forstår jeg ikke hva du vil fram til...

Vi har feks ikke valgt å få barn med allergier noe som er en veldig drastisk endring i vårt liv. Det er vel ikke vår SKYLD?

[cecily]

Jeg ser viktigheten av å kunne sette grenser for seg selv og kunne klare å si nei til tider. Men likevel hadde jeg nok reagert på at noen sa nei til å bake en kake til en så viktig begivenhet som et bryllup - når du tydeligvis lager en signaturkake...

En har da ikke plikt til å bake til andres fester uansett hvor god den er?

De som planla bryllupet spurte alt for sent.

[cecily]

Hadde ikke falt meg inn og sagt nei til å bake en kake til et bryllup i nær familie (jeg synes nevø i denne sammenhenge er nært), om jeg så skulle ha bakt om natten.

Men i vår familie vet alle at kaker til fest er dugnadsarbeid, så det er noe alle tar høyde for. Så det kommer aldri som noe sjokk, selv om man kanskje ikke får vite hvilken kake som er ønsket, før en ukes tid før.

Jeg synes barnebursdag og travel jobb er en dårlig unnskyldning i denne sammenheng. Bryllup er SVÆRT, og man trenger gjerne den hjelpen man kan få.

Barnas bursdager kommer hvert år, og dersom dere har et "vanlig" liv, hadde ikke vært noe problem å organisere annerledes for deres del, feks ved å utsette familiselskapet til en annen helg. Sånt skjønner i alle fall mine unger.

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det frekt å si nei, men at du ikke har hatt det bra med beslutningen, tyder vel på at du har satt grenser litt "på feil sted". Du fremstår nok som litt sær hos din svigerinne & co, men det går helt sikkert over.

Hjelpe seg!

[tzatziki1365380058]

Hvis man - når man fra før er travel og sliten - baker kake om natten, vil jeg si at det går på helsa løs. (og er galskap, når det kun dreier seg om hvorvidt en spesiell kake er på kakebordet i et bryllup)

Det kommer naturligvis an på settingen om det er galskap eller ikke. Men i dette tilfellet, viser det seg jo at trådstarter knapt kjenner brudeparet, og dermed umulig kan være spesielt nær foreldrene heller. Da snus hele situasjonen på hodet, for min del - og i et slikt tilfelle hadde jeg også sagt nei.

[frosken]

Det kommer naturligvis an på settingen om det er galskap eller ikke. Men i dette tilfellet, viser det seg jo at trådstarter knapt kjenner brudeparet, og dermed umulig kan være spesielt nær foreldrene heller. Da snus hele situasjonen på hodet, for min del - og i et slikt tilfelle hadde jeg også sagt nei.

Vet ikke helt om jeg ser noen mindre grunn til å hjelpe svigerfamilie enn egen familie?

[tzatziki1365380058]

Om folk kanskje hadde reist 200 mil, ville du fortsatt like glatt utsatt voksenbursdagen?

Min familie er ganske så spredt. Så klarer vi å samle en vesentlig del, er det selvsagt å klemme inn mest mulig i løpet av dagene det varer. F.eks. en slik bursdagsfeiring.

mvh

Jeg hadde likevel utsatt, eller gjort det ekstremt enkelt, og delegert oppgaver i "hytt og gevær".

Vi hadde faktisk barnedåp dagen etter eget bryllup pga langveisfarende slekt. Men da ble menyen i barnedåpen pølser i lømpe, og bortsett fra en bortebestilt dåpskake, var kakene restekaker fra bryllupet.

Kostet veldig lite å arrangere det, og dåpen - rettere sagt hele helgen - har gått inn i historien som svært hyggelig.

Det er ikke alle som orker å forenkle i slik grad, men jeg prioriterer heller på den måten, enn å slite meg ut en btyllupshelg. Egen eller andres.

Men - nå viser det seg at trådstarter knapt kjenner brudeparet, og heller ikke jeg hadde bakt på så kort varsel i et slikt tilfelle.

Og som sagt - jeg har aldri sagt at det er frekt å si nei. Men i "vanlige sammenhenger" ville det ikke være min prioritering.

[tzatziki1365380058]

Vet ikke helt om jeg ser noen mindre grunn til å hjelpe svigerfamilie enn egen familie?

Hvem har sagt det? Er samme "grunn" til å hjelpe svigerfamilie som egen familie, men jeg forsto trådstarter som at forbindelsen uansett er temmelig fjern, siden hun ikke en gang kjenner brudeparet.

Og jeg synes det er mer naturlig å hjelpe folk man har et forhold til, enn "perifere".

[tzatziki1365380058]

Hjelpe seg!

Det er nettopp det vi gjør.

[frosken]

Hvem har sagt det? Er samme "grunn" til å hjelpe svigerfamilie som egen familie, men jeg forsto trådstarter som at forbindelsen uansett er temmelig fjern, siden hun ikke en gang kjenner brudeparet.

Og jeg synes det er mer naturlig å hjelpe folk man har et forhold til, enn "perifere".

Det er jeg enig i. Jeg har ikke lest hele tråden for den har jo vokst seg svært lang etterhvert, men jeg tenkte fra starten av at dette også hadde med noe med forskjellen på egen familie og svigerfamilie å gjøre. Det har vært en del episoder i vår familie hvor det har vært vesentlig forskjell på hvor villige folk har vært til å stille opp, og kanskje er det naturlig at man ikke har samme tilknytning til svigerfamilie som egen familie og derfor ikke ønsker å stille opp?

[Katt-ja]

Det er jeg enig i. Jeg har ikke lest hele tråden for den har jo vokst seg svært lang etterhvert, men jeg tenkte fra starten av at dette også hadde med noe med forskjellen på egen familie og svigerfamilie å gjøre. Det har vært en del episoder i vår familie hvor det har vært vesentlig forskjell på hvor villige folk har vært til å stille opp, og kanskje er det naturlig at man ikke har samme tilknytning til svigerfamilie som egen familie og derfor ikke ønsker å stille opp?

Hvis dette hadde vært meg: hvis det var min nevø/niese som skulle gifte seg, hadde jeg kjent den personen fra h*n ble født. Hvis det var min manns nevø/niese, hadde jeg truffet vedkommende ikke veldig mange ganger (fordi de var ganske store/voksne når jeg ble gift - og derved flyttet ut). Treffer dem ved store anledninger (runde bursdager til min svoger/svigerinne) - og ellers ved tilfeldigheter. Og har heller ikke blitt bedt i deres bryllup - og de ble ikke bedt i våre dåp/konfirmasjoner...

[tzatziki1365380058]

Det du egentlig sier er at når man får unger med matallergi som medfører veldig mye ekstraarbeid så bør man gå ned i stilling? Ellers har jeg allerede prioritert bort trening som jeg hadde hatt god bruk for.

Hva skal en kvinne egentlig klare i dagens samfunn? Jeg mener - noen hadde jo klart et fulltidsstudium også oppi dette. Kanskje det er noe "galt" med meg som syns at det er mye? Men hvis det er en sykdom som gjør det (matallergi??) - er det da riktig at jeg går ned i stilling frivillig eller bør jeg holde på til jeg evt blir utbrent? (Men jeg er bare ikke typen til å bli utbrent - har jo lært å si nei nå...)

Det er jo et ganske stort økonomisk spørsmål også inni her.

''Det du egentlig sier er at når man får unger med matallergi som medfører veldig mye ekstraarbeid så bør man gå ned i stilling? Ellers har jeg allerede prioritert bort trening som jeg hadde hatt god bruk for. ''

Jeg har ikke barn med matallergier, men jeg har av forskjellige andre grunner en ganske hardt belastet hverdag. Det har medført at min mann og jeg i fellesskap har sett på hva vi har av aktiviteter, hva det er rimelig å forvente ut i fra situasjonen vår, hvor mye arbeidsbelastning hverdagen vår tåler osv. På det grunnlaget har vi prioritert bort en del ting (lønn) og prioritert inn en del livsnødvendige ting (som feks trening).

Det er veldig få som flyter gjennom livet uten store utfordringer innimellom. I ditt tilfelle, gjelder det barn med matallergi. I vårt. gjelder det 4 syke, pleietrengende foreldre samtidig, diabetes hos en av oss, angstlidelse hos en av oss (og dermed lite overskudd fordi angsten stjeler mye) + små barn. Dette er klare premissgivere for livet vårt, og vi er nødt til å se på helheten når vi velger "prestasjonsnivå".

I vårt tilfelle har begge nedprioritert karrieremuligheter. Det har vi kunnet gjøre fordi vi i utgangspunktet har vært likestilte og hatt omtrent samme lønn. Likestillingsproblematikken i forhold til å ta jobb-messige grep for å få livene til å gå i hop, kommer faktisk generelt av at menn og kvinner i utgangspunktet IKKE er likestilte. Dermed blir det alltid kvinnen som feks nedprioritere jobb, fordi det er den økonomisk beste løsningen for familien. Det virker urettferdig - men årsaken er faktisk manglende likestililing i utgangspunktet - og dermed forskjellig lønn som igjen legger føringer for hvordan familien tilpasser seg, ikke for mye av den.

[tzatziki1365380058]

Det er jeg enig i. Jeg har ikke lest hele tråden for den har jo vokst seg svært lang etterhvert, men jeg tenkte fra starten av at dette også hadde med noe med forskjellen på egen familie og svigerfamilie å gjøre. Det har vært en del episoder i vår familie hvor det har vært vesentlig forskjell på hvor villige folk har vært til å stille opp, og kanskje er det naturlig at man ikke har samme tilknytning til svigerfamilie som egen familie og derfor ikke ønsker å stille opp?

Jeg har svakere tilknytning til svigerfamilien min enn til egen familie. Det samme har mannen min. Men vi, som par, i fellesskap har naturligvis en gjensidig forpliktelse for å få forholdene til å fungere "alle veier". Vi har barn som er like store deler av begge familiene. En slik "luksus" som å si at "jeg stiller opp for mine, men ikke for dine", synes jeg ikke det er særlig smart å "unne seg",

Skal sies at selv om tilknytningen til svigers er svakere enn tilknytningen til min egen familie, er den likevel så sterk at jeg frivillig stiller opp for den, i stort sett samme grad som for min egen.

[tzatziki1365380058]

Det er jeg enig i. Jeg har ikke lest hele tråden for den har jo vokst seg svært lang etterhvert, men jeg tenkte fra starten av at dette også hadde med noe med forskjellen på egen familie og svigerfamilie å gjøre. Det har vært en del episoder i vår familie hvor det har vært vesentlig forskjell på hvor villige folk har vært til å stille opp, og kanskje er det naturlig at man ikke har samme tilknytning til svigerfamilie som egen familie og derfor ikke ønsker å stille opp?

Det tilsvarende har mannen min.Altså ikke like nært til begge familier. Jeg har nærere forhold til min familie, og han har tilsvarende nært forhold til sin familie... Eller noe sånt