ofrer jeg en side av meg selv?

[Gjest APellerikke?]

Visst jeg begynner på AP for å stenge litt mer ute fra omverdenen.

Vil jeg da miste en viktig del av meg selv?

Hvem vil jeg bli?

Vil jeg føle den samme gleden når alt er vakkert.

Hva med den personen jeg møter på, som jeg merker er så utrolig snill, og som rører meg.

Fordi jeg kan føle personen.

Den evnen vil jeg miste. Er det da verdt det?

Kanskje blir jeg mer stabil. Kanskje blir jeg mindre paranoid.

Kanskje er sjangsen for at jeg blir deprimert mindre.

Men jeg er i tvil.

Fordi verden er vakker slik jeg ser den nå også.

Intens. På godt og vondt.

[Gjest xbellax]

Men hvilket liv er det å gå rundt å være paranoid, livredd, grenseløst ustabil? Ja, det kan sikkert være inderlig "vakkert" på gode dager i noen øyeblikk, men så går du ut døren og kanskje opplever du at alle rundt deg baksnakker deg/ er ute etter deg. Kanskje klarer du etterhvert ikke å komme deg opp om morgenen, fordi depresjonen setter sine klør i deg. Spiller det noen rolle om du har en som står deg nær, når du kanskje etterhvert ikke engang vil kjenne igjen godheten han/hun ønsker å gi deg, og mest sannsynlig vil se på ham/henne som en fiende, fordi psykosen spiser deg opp. AP kan reguleres, har du det mer stabilt kan dosen reduseres eller evt seponeres. Ja, AP kan være beinhardt, du kan komme til å føle deg, men kan du se på det som en mulighet til å bevare den du er ,- for med psykose og depresjon forsvinner du.

[Gjest xbellax]

Men hvilket liv er det å gå rundt å være paranoid, livredd, grenseløst ustabil? Ja, det kan sikkert være inderlig "vakkert" på gode dager i noen øyeblikk, men så går du ut døren og kanskje opplever du at alle rundt deg baksnakker deg/ er ute etter deg. Kanskje klarer du etterhvert ikke å komme deg opp om morgenen, fordi depresjonen setter sine klør i deg. Spiller det noen rolle om du har en som står deg nær, når du kanskje etterhvert ikke engang vil kjenne igjen godheten han/hun ønsker å gi deg, og mest sannsynlig vil se på ham/henne som en fiende, fordi psykosen spiser deg opp. AP kan reguleres, har du det mer stabilt kan dosen reduseres eller evt seponeres. Ja, AP kan være beinhardt, du kan komme til å føle deg, men kan du se på det som en mulighet til å bevare den du er ,- for med psykose og depresjon forsvinner du.

Mangler et ord: du kan komme til å føle deg _"avflatet"_.

[Gjest ferracolla]

Jeg valgte AP og har ikke angret på det. Dosen har gått opp og nå nedover. Har det bra, slipper denne paranoiaen og kan bruke min energi på andre ting. Tror jeg er mere meg selv nå enn før.

Den personen du ser kan du sikkert huske likevel, jeg har også sett en sånn en. Jeg mener og tror det var en slags "trøst" i dette da jeg begynte å bli meget syk. Når jeg nå bruker AP så har jeg ikke lenger behov for denne trøsten og greier meg fint på egenhånd :-)