Hva kan jeg gjøre?

[Gjest Håp i sikte?]

Jeg har også fibromyalgi. Er tidsbegrenset uføre i tre år.

Når du skal i møte med nav, så må du bare være ærlig og si at du har ikke peiling på hva du kan jobbe med, at du ikke ser en eneste løsning. Men spør om de kan komme med forslag. Og har de et godt forslag, så bør du prøve det.

Du kan jo også be om å få lov å komme på et sted der de har kompetanse til å se din restarbeidsevne. Det er et kurs som varer i åtte uker, og alle må gjennom det uansett før uføre kan komme på tale.

Du må ikke se det som et nederlag å søke uføre. Er en syk, så er en syk. Og en blir ikke ufør for alltid nå lenger..

Jeg håper virkelig på at de har et godt forslag. Legen min nevnte et kurs hvor de tar hensyn til den forhindringen man har. Så det er mulig det blir startskuddet etter det møtet. Jeg synes 8 uker er mye hvis det er hver dag, for bare det å komme seg opp og ut er ikke alltid like enkelt. Det er verdt et forsøk.

Jeg finner trøst i at uføren ikke lenger er for resten av livet. Da er det lov å håpe fremover. Takk for svar!

[Gjest Håp i sikte?]

Du skal være klar over at det er maks to år du kan få rehabiliteringsytelser. Etter det må du enten gå over på yrkesrettet attføring eller uføre. Men en uføre søknad kan ta flere måneder. Så du kan da risikere å stå uten inntekt, hvis du ikke har andre rettigheter.

Takk for info. Da haster det jo virkelig å komme igang med møtet. Jeg får purre på dem igjen, siden det ikke er avsatt tid til meg enda. De lovet meg et møte i august. Ting tar tid. Rehabiliteringsperioden er over i april -10.

[Gjest honnicorn]

Takk for info. Da haster det jo virkelig å komme igang med møtet. Jeg får purre på dem igjen, siden det ikke er avsatt tid til meg enda. De lovet meg et møte i august. Ting tar tid. Rehabiliteringsperioden er over i april -10.

Da jeg søkte uføre, fikk jeg brev om at behandlingstid var fire måneder. Da det var godt sju måneder måtte jeg ringe og purre, og da gikk det en uke ekstra, så fikk jeg svar. Og det var i grevens tid, pga jeg da hadde brukt opp min rehabiliterings-tid. Så jeg slapp å være uten inntekt. Men har hørt om flere andre som ikke har vært så heldig.

[Gjest honnicorn]

Jeg håper virkelig på at de har et godt forslag. Legen min nevnte et kurs hvor de tar hensyn til den forhindringen man har. Så det er mulig det blir startskuddet etter det møtet. Jeg synes 8 uker er mye hvis det er hver dag, for bare det å komme seg opp og ut er ikke alltid like enkelt. Det er verdt et forsøk.

Jeg finner trøst i at uføren ikke lenger er for resten av livet. Da er det lov å håpe fremover. Takk for svar!

For meg var det åtte uker med tortur. Men min lege sa at jeg måtte holde ut, pga ellers måtte jeg ta kurset på nytt.

En slektning som hadde gått samme kurs, rådet meg til å gå hver dag, men heller gå hjem når det ble for galt. Så for meg ble det til at jeg hadde ca tre dager som jeg ikke klarte komme, resten av dagene kom jeg ca 8.30, og reiste hjem ca 10-10.30. og da skalv jeg av smerter. Hjemme lå jeg i senga i de åtte ukene.

Så det kan være tortur, men du MÅ holde ut.

Lykke til.

[Hønemoren]

Det var fint å høre om din hverdag. Det er slitsomt og ikke vite hva som skjer, så hvis den dagen kommer at jeg blir uføre så skal jeg tenke på din hverdag. Takk for svar!

Fint om ordene mine kan være til litt nytte.

Jeg pleier også å tenke som så at: mange har det verre enn meg, hjelper litt det også. Det verste er om man kommer inn i tralten og synes synd på seg selv, selvom det ikke er lett bestandig.

Det er f.eks. ikke like lett som før å avtale ting. Har jo SÅ lyst den dagen jeg blir invitert (om dagen er god), men da dagen kommer orker jeg ikke. Bruker derfor å takke med forbehold, jeg. Ville bli veldig kjedelig om jeg alltid måtte svare nei. Vi trenger jo å komme oss ut blant folk. Ikke bli isolert.

Ordner seg nok for deg skal du se og jeg håper virkelig det ordner seg på beste måte, for akkurat deg og ditt behov.

Klem