Det er rart...

[Glimtipper]

...hvor mange som ikke har råd til å jobbe mindre. Tydeligvis lever de aller fleste på et minimum av hva de trenger for at hverdagen skal gå rundt.

Jeg forstår selvfølgelig at man kjøper hus og bil osv. med sin nåværende lønn i tankene. Men om man da finner ut at tiden ikke strekker til og en av foreldrene burde kutte ned litt på arbeidstiden, så _kan_ man jo finne andre løsninger. Det går an å si: "Jeg vil ikke ha mindre enn jeg har nå" eller "Vi liker levestandaren vår og ønsker ikke kutte ned på noe for å få bedre tid". Å si at det ikke er en mulighet er, for mange, ikke sant.

Og jada. Jeg trenger ikke lange utredninger om hvorfor akkurat -din- familie ikke tåler å miste penger.

Dere skjønner poenget

[morsan]

Dette med å si at man ikke har råd er vel i beste fall en lettvint måte å si at man ikke prioriterer noe. Noen ganger må man bare legge godvilja til og innfortolke det i folks "har-ikke-råd-unnskyldning".

Men det kan ofte føles provoserende for den som _virkelig_ ikke har råd å høre at andre som bruker penger både på dette og hint sier at de har så dårlig råd.

Husker jeg som student på 10 kvm hybel med delt kjøkken og bad, uten telefon, uten egne møbler eller kjøretøy og som alltid handlet klær når butikkene hadde "halv pris av rød salgspris", sa til en venninne at jeg ikke hadde råd til å bli med på noe pengekrevende opplegg og fikk høre at hun visste akkurat hvordan det var å ha dårlig råd, for det hadde hun også! Hun hadde full jobb, egen leilighet m møbler, stadig vekk nye klær og bijouterier, og som glatt kjøpte seg margaritaer på byen mens jeg satt og smånippet til en halvliter for å få den til å vare så lenge som mulig...;-)

Eller den standardfrasen som flere jeg kjenner kommer med at de har aldri hatt så god råd som da de var student! DA hadde de god råd, da! Og så kan man kommentere, ja, men kjøpte ikke du ny bil i våres? Og la du ikke ny parkett i stua nylig? osv osv...

Men på den annen side så har man typisk mer bundet økonomi når man er ferdig studert og i jobb og eier egen bolig, har barn i barnehage osv. Og følelsen av å stramme inn livremma kan være mye verre da enn når man er ung og i stort sett samme båt med mange når man er blakk.

Jeg iler også til å nevne at også det motsatte av "har-ikke-råd-unnskyldningen" kan være irriterende/snodig (stryk det som ikke passer): Utenforstående kan stå og se på person X eller familie Y og si "men dere burde da ha råd til..." eller på en mer sublim måte få fram at det bare skulle mangle at ikke X eller Y bladde opp litt mer kronasj til et eller annet formål.

[Gjest snart utslitt mamma...]

Dette tenker jeg mye på. Tidligere har vi ikke hatt råd til å gå deltid, men nå hadde vi hatt det. Ikke så mye gjeld igjen og mannen min tjener også bra nå i motsetning til før.

Nettopp fordi jeg har stått på og vært flink i mange år har jeg en super jobb i dag. Skal jeg gå deltid måtte det blitt i en annen jobb som sikkert ikke hadde vært på langt nær så tilfredsstillende.

Samtidig høres det jo utrolig deilig ut med en jobb med mindre ansvar og deltid...

[Glimtipper]

Dette med å si at man ikke har råd er vel i beste fall en lettvint måte å si at man ikke prioriterer noe. Noen ganger må man bare legge godvilja til og innfortolke det i folks "har-ikke-råd-unnskyldning".

Men det kan ofte føles provoserende for den som _virkelig_ ikke har råd å høre at andre som bruker penger både på dette og hint sier at de har så dårlig råd.

Husker jeg som student på 10 kvm hybel med delt kjøkken og bad, uten telefon, uten egne møbler eller kjøretøy og som alltid handlet klær når butikkene hadde "halv pris av rød salgspris", sa til en venninne at jeg ikke hadde råd til å bli med på noe pengekrevende opplegg og fikk høre at hun visste akkurat hvordan det var å ha dårlig råd, for det hadde hun også! Hun hadde full jobb, egen leilighet m møbler, stadig vekk nye klær og bijouterier, og som glatt kjøpte seg margaritaer på byen mens jeg satt og smånippet til en halvliter for å få den til å vare så lenge som mulig...;-)

Eller den standardfrasen som flere jeg kjenner kommer med at de har aldri hatt så god råd som da de var student! DA hadde de god råd, da! Og så kan man kommentere, ja, men kjøpte ikke du ny bil i våres? Og la du ikke ny parkett i stua nylig? osv osv...

Men på den annen side så har man typisk mer bundet økonomi når man er ferdig studert og i jobb og eier egen bolig, har barn i barnehage osv. Og følelsen av å stramme inn livremma kan være mye verre da enn når man er ung og i stort sett samme båt med mange når man er blakk.

Jeg iler også til å nevne at også det motsatte av "har-ikke-råd-unnskyldningen" kan være irriterende/snodig (stryk det som ikke passer): Utenforstående kan stå og se på person X eller familie Y og si "men dere burde da ha råd til..." eller på en mer sublim måte få fram at det bare skulle mangle at ikke X eller Y bladde opp litt mer kronasj til et eller annet formål.

Ja, begge deler er faktisk like provoserende. Nå lar jeg meg ikke irritere av hva andre mener de "må" ha råd til for at livet skal være verdt å leve. At andre har mer enn oss er ikke noe å bli sint over, sånn er nå livet. Jeg lar meg nok i større grad provosere litt over det faktum at de ikke er fornøyde (dårlig tid, slitne, ikke tid nok til barna), men samtidig ikke vil gjøre noe for å få det bedre, så problemstillingen strekker seg litt lengre enn kun penger og prioriteringer.

Penger, økonomi og prioriteringer er utrolig privat og personlig. Man skal selvfølgelig vite mye om noen før man dømmer den ene eller den andre retningen. Så det blir bare strøtanker

[Glimtipper]

Dette tenker jeg mye på. Tidligere har vi ikke hatt råd til å gå deltid, men nå hadde vi hatt det. Ikke så mye gjeld igjen og mannen min tjener også bra nå i motsetning til før.

Nettopp fordi jeg har stått på og vært flink i mange år har jeg en super jobb i dag. Skal jeg gå deltid måtte det blitt i en annen jobb som sikkert ikke hadde vært på langt nær så tilfredsstillende.

Samtidig høres det jo utrolig deilig ut med en jobb med mindre ansvar og deltid...

Det kan være vanskelig å finne ut hva som gjør en lykkelig. I en familie skal jo den totale lykken også spille en rolle. Jeg forstår dilemmaet ditt svært godt.

Mine framtidige valg vil mest sannsynlig bli fordømt av mange, med mindre jeg forandrer mening. Men totalen blir forhåpentligvis en lykkelig familie - for oss.

[Gjest det er det]

Ja, begge deler er faktisk like provoserende. Nå lar jeg meg ikke irritere av hva andre mener de "må" ha råd til for at livet skal være verdt å leve. At andre har mer enn oss er ikke noe å bli sint over, sånn er nå livet. Jeg lar meg nok i større grad provosere litt over det faktum at de ikke er fornøyde (dårlig tid, slitne, ikke tid nok til barna), men samtidig ikke vil gjøre noe for å få det bedre, så problemstillingen strekker seg litt lengre enn kun penger og prioriteringer.

Penger, økonomi og prioriteringer er utrolig privat og personlig. Man skal selvfølgelig vite mye om noen før man dømmer den ene eller den andre retningen. Så det blir bare strøtanker

Det er også ganske irriterende at folk klager over økonomien, når de tjener tre ganger så mye som deg.

[Gjest hos oss]

Det er mange jobber hvor det ikke er enkelt å få til å lage reduserte stillinger. Jeg har både jobbet 80% en periode, og vært 40% sykemeldt en periode, men det var ikke lett å komme frem til et naturlig utvalg av oppgaver som ikke skulle gjøres, og hos oss blir det ikke satt inn vikarer.

Så i praksis ble det jo bare enda mer stress den perioden jeg var på jobb, og jeg følte at jeg var nødt til å jobbe hjemmefra om kvelden.

Det skal sies at jeg har en veldig spennende jobb hvor jeg får brukt kunnskapene mine. Så å bytte den bort for å kunne få en mindre stillingsprosent ville ikke være så attraktivt for meg.

Og så skaffer man seg utgifter ut fra hvilke inntekter man har, ihvertfall her vi bor og jobber, spiser boligutgifter og lån en veldig stor del av inntekten, slik at det må store endringer (les: flytting) til for å endre betydelig på utgiftsnivået. Vi har en billig gammel bil, bruker lite på daglig forbruk og har ikke dyre ferier, men å ha bolig med fire soverom i ok avstand til min og mannen min sin jobb, og til en ok skole hvor barna trives, det koster mye.

Og skal man være med på en naturlig karriereutivkling, er det ofte heller ikke forenelig med deltid mange steder.

Men jeg er enig med deg, hvis man virkelig vil, kan de fleste som har det travelt, gjøre endringer i livet som gi mer tid til familie osv.

Men hvis det i praksis betyr å selge huset, kjøpe bolig i en annen skolekrets, slutte i en spennende jobb (med tilhørene avansementsmuligheter) osv, så kan valgene bli såpass store at det enkleste er å fortsette i den travle tralten..

men det er godt å tenke på at man har valg, og at man kunne gjort ting annerledes. For meg er det ofte nok til å tenke gjennom alternativene, for at jeg skal finne ut at jeg faktisk har det veldig bra som jeg har det (selv om det er travelt).

Og jeg lar meg alltid fascinere av "hoppe av karusellen og flytte på landet artiklene i søndagsavisen..

[morsan]

Ja, begge deler er faktisk like provoserende. Nå lar jeg meg ikke irritere av hva andre mener de "må" ha råd til for at livet skal være verdt å leve. At andre har mer enn oss er ikke noe å bli sint over, sånn er nå livet. Jeg lar meg nok i større grad provosere litt over det faktum at de ikke er fornøyde (dårlig tid, slitne, ikke tid nok til barna), men samtidig ikke vil gjøre noe for å få det bedre, så problemstillingen strekker seg litt lengre enn kun penger og prioriteringer.

Penger, økonomi og prioriteringer er utrolig privat og personlig. Man skal selvfølgelig vite mye om noen før man dømmer den ene eller den andre retningen. Så det blir bare strøtanker

Man skal heller ikke se bort fra at det innad i familien kan være ulike oppfatninger om hva som bør prioriteres og når, og at den som klager kanskje kan være "låst fast" av det den andre er urokkelig på.

Og så kan det hende at folk håper og tror det vil gå over etter hvert? Jeg syntes f eks det var ganske smalhans en periode da vi både hadde kjøpt nytt hus og hadde fått barnehagebarn (4000/mnd den gangen) og hadde redusert stilling. Vi kunne jo ha solgt huset (eller latt være å kjøpe det), men det viste seg jo bare å være et forbigående "problem" - etterhvert steg boligprisene og vi kunne refinansiere innenfor 60% av lånetakst, lønna steg og etterhvert ble også barnehagekostnaden en saga blott.

[Gjest høstløv]

Dette tenker jeg mye på. Tidligere har vi ikke hatt råd til å gå deltid, men nå hadde vi hatt det. Ikke så mye gjeld igjen og mannen min tjener også bra nå i motsetning til før.

Nettopp fordi jeg har stått på og vært flink i mange år har jeg en super jobb i dag. Skal jeg gå deltid måtte det blitt i en annen jobb som sikkert ikke hadde vært på langt nær så tilfredsstillende.

Samtidig høres det jo utrolig deilig ut med en jobb med mindre ansvar og deltid...

Det er jo et valg.

Enten å fortsette med den supre jobben din og være "snart utslitt mamma" eller senke litt på kravene til utfordringene i jobben og heller ha tid til utfordringene, som barn, hus og hjem gir for en periode, mens barna ennå krever mye av foreldrene.

Den tiden du kan gi barna dine tid og oppmerksomhet, kommer ikke igjen, men jobbeutfordringene kan du få igjen, når barna blir større og ikke så krevende.

[Bookworm]

Ja, det er merkelig, selv hadde jeg akkurat samme tankegangen de årene jeg jobbet 100%. Jeg ønsker å kunne ned til 70-80% stilling, men mente vi ikke hadde råd til det.

Så ble jeg syk, og kom over på attføring og månedlig inntekt ble redusert til 66%, og jammen meg hadde vi råd til å fortsette i samme hus, med samme bil osv osv. Det ble et par tøffe måneder for å komme i gjenge, men i dag har vi det helt greit på den økonomiske siden...

Så i bunn og grunn er det egentlig mer snakk om vilje enn om mulighet, slik jeg ser det.

[Lotte :o)]

Vi har tatt det valget, og jeg har vært hjemme med ungene i flere år nå :-)

[Gjest Elextra]

Vi kunne godt hatt råd til å tjene litt mindre, men vi har dessverre ikke jobber der det lar seg gjøre.

Nå kan man selvfølgelig hevde at vi selv har valgt å ha slike jobber som vi har, og at vi kunne prioritere annerledes i småbarnfasen. Vi trives imidlertid med jobbene vi har, og tviler på at vi ville fått tilnærmelsesvis like interessante jobber med deltid.

Så får vi heller klage litt over hvor travle vi er, hvor selvvalgt det uansett er :

[Glimtipper]

Vi kunne godt hatt råd til å tjene litt mindre, men vi har dessverre ikke jobber der det lar seg gjøre.

Nå kan man selvfølgelig hevde at vi selv har valgt å ha slike jobber som vi har, og at vi kunne prioritere annerledes i småbarnfasen. Vi trives imidlertid med jobbene vi har, og tviler på at vi ville fått tilnærmelsesvis like interessante jobber med deltid.

Så får vi heller klage litt over hvor travle vi er, hvor selvvalgt det uansett er :

Klage skal du få lov til, jeg skal til og med lytte med sympati For du innrømmer i alle fall at det er et valg og selv om det koster, så hadde noe annet kostet mer.

Jeg velger utdannelse nå, for å få en mer spennende jobb i framtiden. Det vil koste både tid og penger. Senere vil, forhåpentligvis, jobben bety mye for meg. Så jeg blir vel en av dere snart Da lønner det seg å huske hvor uendelig kjedelig det er når man ikke har det spesielt travelt...

[Gjest Rehabpenger]

Du har veldig rett i det du skriver, og som Bookworm har jeg også opplevd at man faktisk helt fint greier seg på atskillig mye mindre lønn hvis man må.

:-)

[laban]

Det er en sånn kvinnegreie å ikke si rett ut at man velger det slik eller prioriterer det sånn. Det må se ut som en ytre omstendighet er helt avgjørende, slik at det ikke på noen måte kan tolkes som at ens egne lyster eller behov har noe med saken å gjøre.

Nå overdriver jeg, men du skjønner kanskje hva jeg sikter til. Det blir for drøyt å si at "en av oss kunne gått på deltid, men det synes vi får for store konsekvenser for økonomien vår og jobbmulighetene senere", for da virker det jo som om man et øyeblikk tenker ørlite på seg selv også. Det høres bedre ut med "vi har ikke råd".

[Glimtipper]

Det er en sånn kvinnegreie å ikke si rett ut at man velger det slik eller prioriterer det sånn. Det må se ut som en ytre omstendighet er helt avgjørende, slik at det ikke på noen måte kan tolkes som at ens egne lyster eller behov har noe med saken å gjøre.

Nå overdriver jeg, men du skjønner kanskje hva jeg sikter til. Det blir for drøyt å si at "en av oss kunne gått på deltid, men det synes vi får for store konsekvenser for økonomien vår og jobbmulighetene senere", for da virker det jo som om man et øyeblikk tenker ørlite på seg selv også. Det høres bedre ut med "vi har ikke råd".

Ja, du har helt rett, det er nok noe der. Akkurat slik man angriper de som eventuelt velger annerledes, fordi det er tryggest. Så slipper man å innrømme at det finnes andre måter å leve på

[laban]

Ja, du har helt rett, det er nok noe der. Akkurat slik man angriper de som eventuelt velger annerledes, fordi det er tryggest. Så slipper man å innrømme at det finnes andre måter å leve på

Ja, jeg synes mange kvinner er opptatt av å bevise (for seg selv?) at deres løsning er Den Eneste Riktige. I mangel av et håndfast bevis (fagfolk er dessverre ikke enige om hva som er Best For Barnet), kan man alltids rakke ned på andres valg.

Vi er forskjellige, det gjelder både barn og voksne, og vi har svært ulike omstendigheter rundt oss som er med på å avgjøre hva som er best i de forskjellige fasene av livet.

[Glimtipper]

Ja, jeg synes mange kvinner er opptatt av å bevise (for seg selv?) at deres løsning er Den Eneste Riktige. I mangel av et håndfast bevis (fagfolk er dessverre ikke enige om hva som er Best For Barnet), kan man alltids rakke ned på andres valg.

Vi er forskjellige, det gjelder både barn og voksne, og vi har svært ulike omstendigheter rundt oss som er med på å avgjøre hva som er best i de forskjellige fasene av livet.

Godt er det!

Verden hadde vært et rimelig kjedelig stedet og livet hadde vært temmelig tomt uten alle disse valgene vi må ta til stadighet.

[Gjest mallet]

Jeg har både råd og mulighet til å jobbe mindre i en periode, uten at det går vesentlig ut over levestandarden. Men jeg vet at det vil gå ut over både jobboppgaver akkurat nå (en som jobber redusert blir ofte utelukket fra de mest spennende prosjektene som krever full fokus), fremtidig karriere, og ikke minst pensjonen jeg får på sikt. Vi får hverdagen til å gå greit i hop selv om begge jobber full tid, i alle fall for øyeblikket, så da har jeg valgt sånn.

[Gjest snart utslitt mamma...]

Det er jo et valg.

Enten å fortsette med den supre jobben din og være "snart utslitt mamma" eller senke litt på kravene til utfordringene i jobben og heller ha tid til utfordringene, som barn, hus og hjem gir for en periode, mens barna ennå krever mye av foreldrene.

Den tiden du kan gi barna dine tid og oppmerksomhet, kommer ikke igjen, men jobbeutfordringene kan du få igjen, når barna blir større og ikke så krevende.

Hm - er litt redd for det siste der. Tror ikke jeg får en lignende jobb igjen om jeg skulle "hoppe av" nå.

Slik er det vel om man er lærer eller sykepleier el, men ikke i mitt yrke. Nytter ikke med en lang pause. Innen mitt fag kan jeg kanskje finne en deltidsjobb, men det er ikke så veldig enkelt. Har alltid hatt kjempelett for å få jobb men det er jo fordi jeg virkelig har stått på og tatt mye ansvar. Men det krever sitt i lengden.

Og man blir jo eldre...