Problemer i forholdet

[Gjest fant ingen nick i dag]

Jeg er en kvinne på 38 år, har 3 barn som jeg har hovedomsorgen for. Barna er hos far annenhver helg. Har i litt over år hatt ett forhold til en fem år yngre mann. Han har to barn som han har 50%.

Jeg er veldig glad i denne mannen, han betyr utrolig mye for meg. Han er 100% til å stole på. Jeg er trygg på han, og han stiller opp for meg viss jeg trenger han. Han har det meste som jeg savnet i forholdet til eksmannen min.

Saken er den att han til stadighet spør meg hva jeg egentlig vil med han. Han ønsker å tilbringe resten av livet sitt med meg, og ser for seg en fremtid sammen med barna. Dette skremmer med voldsomt. Jeg slet med å komme ut av mitt tidligere forhold og er redd for å havne i samme situasjonen. Jeg kjøpte meg hus, mens han leier en kjellerleilighet. Jeg vil nødig rive opp barna mine igjen, og huset er for lite for han og barna hans.

Jeg har store problemer i forhold til den minste hans på 4 år. Han hører ikke på oss når vi setter grenser, slår og spytter viss han ikke får viljen sin. Dette går ut over de større barna, i og med att vi bruker alle kreftene på han. Dette fikk jeg til de grader erfart i ferien hvor vi var sammen alle. Mine barn syns det var helt forferdelig og ønsker ikke å reise sammen med de igjen.

Jeg var totalt utslitt etter denne turen, og tenkte alvorlig på å avslutte forholdet.

I begynnelsen av forholdet var vi hos oss når vi hadde barnehelger,i og med att vi har større plass en han. Nå prøver jeg å sette grenser for disse besøkene. Begynner å bli sliten av å gå å rydde etter de. Huset mitt blir som regel vasket på torsdagen, men allerede skittent på lørdagen.Jo da kjæresten min hjelper meg, men jeg kan da ikke forlange han skal vaske doen etter seg, eller riste teppene og putene i sofaen.

Jeg har en mye travlere hverdag en han, med 3 barn som trenger hjelp med lekser, + kjøring til trening osv.

har knapt overskudd og tid til å besøke venner og familie.

Er det slik att alle skal være samboere for tiden, lykkelig sammen med dine og mine barn, er det ikke mulig å være kjæ

rester uten å ha ett mål att vi en dag skal bo sammen.

Kjenner det er godt å skrive dette. Vet vell egentlig ikke hva jeg vil med det, men har lyst å ha han som kjæreste og venn, men det skremmer meg hva som eventueltt venter meg i fremtiden.

Han elsker meg og vil vente til jeg er klar, men tenk om jeg aldri blir klar, slik jeg kjenner det nå er dette langt langt frem i tid.

Skal jeg avslutte forholdet og gi han muligehten til å finne ei som har de samme drømmene som han

[songbirdy]

Enig med deg - samboerskap bør ikke være et mål i seg selv. Jeg er i et kjæresteforhold, uten "mål og mening", og det føles helt greit!! Tidligere har jeg alltid tenkt at når jeg møter noen må det være "the one", men det er jo ikke alle en møter på sin vei som er det! Og veien blir til mens man går... Så lenge man trives sammen sånn som det er NÅ, hvorfor stresse og strebe etter noe mer?

Siden han har en så uttalt lengsel etter noe mer sammen med deg, så er nok "presset" større på deg enn meg i mitt forhold, men kanskje du burde snakke med han om det, at du kanskje aldri BLIR klar for noe mer? At du føler at familiene deres trenger lenger/lang tid på å "forenes" og kanskje aldri KAN bli forent? At du ønsker å være kjærester/"særboere", og trives med det? Så får han ta valget, om han ønsker å lete etter noen som har mer like mål i livet som han..

Siden du allerede har vært inne på tanken å gjøre det slutt pga ulikhetene i familien etc etc, så kanskje det ikke er liv laga i det lange løp?

[Gjest mother to one]

Går det an at dere har et kjæresteforhold ei stund og at dere venter med diskusjonen om å flytte sammen til ungene har modnes mer med tanken på dere to sammen. 4 åringen er snart en skoleunge han og.

[Gjest Skjønner jeg godt ja]

Jeg forstår deg så godt! Jeg er skilt, har to barn som er hos meg annenhver uke, og har en kjæreste som jeg er hos de ukene jeg ikke har ungene.

Dette fungerer kjempefint for oss alle og jeg vet ikke om vi noen gang kommer til å flytte sammen. Man MÅ vel ikke det, hvis ting fungerer slik de gjør?

Det er selvfølgelig litt annerledes når den ene parten ønsker noe mer, men jeg tror du må be ham ta et valg, eller i alle fall være villig til å vente noen år.

Og det der med hans slitsomme 4-åring, skjønner deg godt, du må jo ta hensyn til deg og dine barn først.

[Lillemus]

''Jo da kjæresten min hjelper meg, men jeg kan da ikke forlange han skal vaske doen etter seg, eller riste teppene og putene i sofaen.''

Selvfølgelig kan du det. Om man setter flekker i dass er det normal folkeskikk å ta noen drag med dobørsten etterpå, hvor man enn befinner seg.

[candyqueen_83]

''Jo da kjæresten min hjelper meg, men jeg kan da ikke forlange han skal vaske doen etter seg, eller riste teppene og putene i sofaen.''

Selvfølgelig kan du det. Om man setter flekker i dass er det normal folkeskikk å ta noen drag med dobørsten etterpå, hvor man enn befinner seg.

Enig, det er vel det minste hun kan kreve.

[PieLill]

''Jo da kjæresten min hjelper meg, men jeg kan da ikke forlange han skal vaske doen etter seg, eller riste teppene og putene i sofaen.''

Hvorfor skulle du ikke kunne forlange det om det er han og hans barn som har skitnet til?

Dere har for øyeblikket ganske ulike mål for forholdet. Om han ønsker en varig og tett relasjon, er det selvsagt en grense for hvor lenge du kan la han vente.

mvh