Store eller små bokstaver?

[Gjest Kitty007]

Datteren min på 1. trinn kan skrive med både små og store bokstaver, men de store går lettere for henne. Det er automatisert. Når hun har gjort skrivelekser har jeg sagt at hun kan bruke små bokstaver med stor bokstav i første ord. Hun har sukket litt, men gjort som jeg har sagt.

Vi har ikke fått beskjed om noe fra skolen, for leksene er lagt opp sånn at den som kan skrive får lov til å gjøre det.

Skal jeg fortsette å oppmuntre henne til å bruke små bokstaver, eller bør jeg la henne velge selv inntil vi får beskjed fra læreren? Jeg har til nå valgt å gjøre det sånn pga at venninna som er året eldre begynte med små bokstaver på 1. trinn. Veien videre er i hovedsak små bokstaver, og snart er de også automatisert skikkelig.

[Gjest mener jeg]

Jeg synes det høres greit ut med små bokstaver. Du sier jo at hun kan dem, og da er det en god anledning til å starte med å skrive dem. At det går litt tregere gjør jo ikke noe. Hun er tydeligvis godt i rute og over det.

[Gjest Kitty007]

Jeg synes det høres greit ut med små bokstaver. Du sier jo at hun kan dem, og da er det en god anledning til å starte med å skrive dem. At det går litt tregere gjør jo ikke noe. Hun er tydeligvis godt i rute og over det.

Jeg skulle spørre om noe annet også, men det glemte jeg i hovedinnlegget.

Det gjelder skrivefeil. Hun skulle skrive "kjøleskap" og "blåbær". Det sto "søleskap" og blobær". Jeg rettet henne ikke, men dette er vel også slike ting som kanskje bør automatiseres med en gang?

[Gjest mener jeg]

Jeg skulle spørre om noe annet også, men det glemte jeg i hovedinnlegget.

Det gjelder skrivefeil. Hun skulle skrive "kjøleskap" og "blåbær". Det sto "søleskap" og blobær". Jeg rettet henne ikke, men dette er vel også slike ting som kanskje bør automatiseres med en gang?

Nei, ikke rett de ordene på et så tidlig stadie. Søleskap og blobær kan begge gå under det som kalles utviklingsfeil. De trenger å gjøre feil og prøve ut for å utvikle seg. Jenta de er kommet i det fonologiske stadiet. Hun lytter ut og skriver det slik hun hører det og sier ordene. Etter hvert prøver de ut hypoteser. Blobær kan forsåvidt være en utviklingsfeil som betyr at jenta de kanskje har fått med seg at bokstaven o ofte brukes i stedet for å. La jenta de eksperimentere. At hun ikke kan kj-lyden( skj-lyden, diftonger eller ng-lyden) er helt naturlig. Det nærliggende på dette ordet er å bruke en s, og det gir god mening.

Jeg er ingen stor ekspert, men jeg tror jeg selv ville gjort det slik.

Jeg ville nok ikke rettet på noen ord på dette stadiet. Hun er jo kjempeflink, og fokuser på det i tilbakemeldingen til henne. Fokuser på mening og innhold i det hun skriver. Skal hun etter hvert lære ord ortografisk riktig, så ville jeg fokusert på de enkle ordene som trenger å automatiseres. Jeg i stedetfor jei osv. Men ikke gjør det ved å rette. Kan du ikke skrive en tilbakemelding til henne hvor du skriver ordet rett for eks? Det vil læreren gjøre etter hvert, og du kan si at nå skal du gjøre det samme som læreren hennes. Da ser hun hvordan det skrives. Men ikke stress dette her nå

[PieLill]

For noen blir det forvirrende å skulle lære små og store bokstaver samtidig. Da ville jeg helt klart valgt kun store. Skal de bruke både små og store bokstaver, bør de lære å gjøre det riktig helt fra starten. (Og det er vel det du gjør, med punktum, komma og det hele?)

Å lære barna å bare skrive med små bokstaver, synes jeg er lite lurt. Da lærer de en uvane/feil, som siden må rettes på.

I skolearbeidet synes jeg det er helt greit å rette på stavingen. Jeg prøver å komme barna i forkjøpet om det er ord jeg vet de har liten forutsetning for å stave. Så slipper de å gjøre feil og måtte rette på det. Å fokusere på rettskriving fra starten bevisstgjør barna både på hvordan ord skal staves og å ha et fokus på å få det riktig. Våre barn har vendt seg til å spørre, sjekke om det er et ord de er usikre på.

Slikt må selvfølgelig veies opp mot hvor frustrert barnet blir og hvor mye barnet sliter. Jeg unngår stort sett å rette norsk i andre fag som matte eller samfunn. Selvsagt ville jeg heller ikke plukket på rettskrivingen på et kort eller en tegning barnet laget. Da er det ikke ortografien som er det sentrale.

mvh

[Gjest Kitty007]

Nei, ikke rett de ordene på et så tidlig stadie. Søleskap og blobær kan begge gå under det som kalles utviklingsfeil. De trenger å gjøre feil og prøve ut for å utvikle seg. Jenta de er kommet i det fonologiske stadiet. Hun lytter ut og skriver det slik hun hører det og sier ordene. Etter hvert prøver de ut hypoteser. Blobær kan forsåvidt være en utviklingsfeil som betyr at jenta de kanskje har fått med seg at bokstaven o ofte brukes i stedet for å. La jenta de eksperimentere. At hun ikke kan kj-lyden( skj-lyden, diftonger eller ng-lyden) er helt naturlig. Det nærliggende på dette ordet er å bruke en s, og det gir god mening.

Jeg er ingen stor ekspert, men jeg tror jeg selv ville gjort det slik.

Jeg ville nok ikke rettet på noen ord på dette stadiet. Hun er jo kjempeflink, og fokuser på det i tilbakemeldingen til henne. Fokuser på mening og innhold i det hun skriver. Skal hun etter hvert lære ord ortografisk riktig, så ville jeg fokusert på de enkle ordene som trenger å automatiseres. Jeg i stedetfor jei osv. Men ikke gjør det ved å rette. Kan du ikke skrive en tilbakemelding til henne hvor du skriver ordet rett for eks? Det vil læreren gjøre etter hvert, og du kan si at nå skal du gjøre det samme som læreren hennes. Da ser hun hvordan det skrives. Men ikke stress dette her nå

Ja, jeg får være litt forsiktig når jeg ser gjennom leksene. Det er jo veldig viktig at hun beholder skrivegleden. Jeg har pleid å korrigere henne når hun skrive navn feil. F eks er "Åshild" blitt til "Oshild".

Du har rett i at hun er bevisst på at noen ord med "o" uttales "å", så da velger hun ofte "o". Hun spør ofte, og det synes jeg er fint.

[Gjest mener jeg]

For noen blir det forvirrende å skulle lære små og store bokstaver samtidig. Da ville jeg helt klart valgt kun store. Skal de bruke både små og store bokstaver, bør de lære å gjøre det riktig helt fra starten. (Og det er vel det du gjør, med punktum, komma og det hele?)

Å lære barna å bare skrive med små bokstaver, synes jeg er lite lurt. Da lærer de en uvane/feil, som siden må rettes på.

I skolearbeidet synes jeg det er helt greit å rette på stavingen. Jeg prøver å komme barna i forkjøpet om det er ord jeg vet de har liten forutsetning for å stave. Så slipper de å gjøre feil og måtte rette på det. Å fokusere på rettskriving fra starten bevisstgjør barna både på hvordan ord skal staves og å ha et fokus på å få det riktig. Våre barn har vendt seg til å spørre, sjekke om det er et ord de er usikre på.

Slikt må selvfølgelig veies opp mot hvor frustrert barnet blir og hvor mye barnet sliter. Jeg unngår stort sett å rette norsk i andre fag som matte eller samfunn. Selvsagt ville jeg heller ikke plukket på rettskrivingen på et kort eller en tegning barnet laget. Da er det ikke ortografien som er det sentrale.

mvh

''Jeg prøver å komme barna i forkjøpet om det er ord jeg vet de har liten forutsetning for å stave. ''

Jeg er ikke helt enig med deg i alt. Denne jenta går i første trinn. Hun har allerede lært seg de små bokstavene. Hun e rkommet så langt at hun skriver fort og greit med de store. Så vi snakker ikke om den første bokstavinnlæringen. Hun har også knekket lesekoden, så jeg ser ingen grunn til at hun ikke skulle kunne bruke de små bokstavene, men da kanskje store bokstaver i starten av setningen eller informasjonsenheten.

Når de er så små er det for mange naturlig å skrive i informasjonsenheter en god del. Å fokusere for mye på syntaks, setningoppbygning med punktum og komma, kan drepe noe av skrivetrangen. Kneble barnet litt. Ser man at hun er klar for det kan en jobbe litt med det der en ser at hun nærmer seg noe, men jeg ville vært forsiktig. Hun skal nå lese svært mye og vil få mange anledninger og eksempler på hvordan det kan gjøres.

Å komme barna i forkjøpet på ord de ikke kan, gjør at barna kan mistre noe av undringen og det søkende i læringen. De er i utvikling, og spesielt på ord jeg har nevnt i det andre innlegget mitt er utprøving av hypoteser svært verdifullt. Kanskje skriver en det samme ordet på tre forskjellige måter i starten. Raskt vil barnet finne ut hva som er rett, ved ulike former for tilbakemeldinger eller at emnet tas opp i undervisningen. Det kan være greit å jobbe med få områder av gangen. Ikke alle slags rettskrivingsutfordringer på en og samme tid.

Å rette som om barn er kommet i et ortografisk rettskrivingsstadie når de egentlig er mer i det fonologiske kan bli litt uheldig. Det er faktisk greit å være i det stadiet en stund også. Kjenne på lydene i eget hode og skrive det slik man synes det høres ut.

[Gjest mener jeg]

Ja, jeg får være litt forsiktig når jeg ser gjennom leksene. Det er jo veldig viktig at hun beholder skrivegleden. Jeg har pleid å korrigere henne når hun skrive navn feil. F eks er "Åshild" blitt til "Oshild".

Du har rett i at hun er bevisst på at noen ord med "o" uttales "å", så da velger hun ofte "o". Hun spør ofte, og det synes jeg er fint.

Da er det en kjempepositiv utviklingsfeil, og hun er tidlig ute også. At du retter navn høres veldig greit ut. De vet jo at navnet vårt er helt spesielt og det skal skrives riktig. Når hun lurer på noe kan du jo også spørre henne om hun kanskje har noen forslag før du gir henne ditt. Da kommuniserer dere godt rundt språk.

Fokuser på innhold og skrivelyst mest av alt:o)

[Gjest Kitty007]

For noen blir det forvirrende å skulle lære små og store bokstaver samtidig. Da ville jeg helt klart valgt kun store. Skal de bruke både små og store bokstaver, bør de lære å gjøre det riktig helt fra starten. (Og det er vel det du gjør, med punktum, komma og det hele?)

Å lære barna å bare skrive med små bokstaver, synes jeg er lite lurt. Da lærer de en uvane/feil, som siden må rettes på.

I skolearbeidet synes jeg det er helt greit å rette på stavingen. Jeg prøver å komme barna i forkjøpet om det er ord jeg vet de har liten forutsetning for å stave. Så slipper de å gjøre feil og måtte rette på det. Å fokusere på rettskriving fra starten bevisstgjør barna både på hvordan ord skal staves og å ha et fokus på å få det riktig. Våre barn har vendt seg til å spørre, sjekke om det er et ord de er usikre på.

Slikt må selvfølgelig veies opp mot hvor frustrert barnet blir og hvor mye barnet sliter. Jeg unngår stort sett å rette norsk i andre fag som matte eller samfunn. Selvsagt ville jeg heller ikke plukket på rettskrivingen på et kort eller en tegning barnet laget. Da er det ikke ortografien som er det sentrale.

mvh

Rådet om å komme henne i forkjøpet på vanskelige ord skal jeg ta med meg. Hun pleier ofte å spørre, men det går mest på dobbeltkonsonanter, og om det skal være "o" eller "å" i f eks ordet "kopp".

Hun kan alle store og små bokstaver, og det er et par år siden hun var kjempemotivert og absolutt ville lære alt på en gang. Jeg tror en av årsakene til at hun foretrekker store bokstaver er at hun er så kritisk til eget arbeid. Hun vil at formene på bokstavene skal være perfekt, og da bruker hun lenger tid på de små.

[Gjest mener jeg]

Rådet om å komme henne i forkjøpet på vanskelige ord skal jeg ta med meg. Hun pleier ofte å spørre, men det går mest på dobbeltkonsonanter, og om det skal være "o" eller "å" i f eks ordet "kopp".

Hun kan alle store og små bokstaver, og det er et par år siden hun var kjempemotivert og absolutt ville lære alt på en gang. Jeg tror en av årsakene til at hun foretrekker store bokstaver er at hun er så kritisk til eget arbeid. Hun vil at formene på bokstavene skal være perfekt, og da bruker hun lenger tid på de små.

Du beskriver ei jente som muligens har det i seg å utvikle det vi kan kalle "flink-pikesyndrom". Du har vel møtt den typen.

Hun vil skrive pent, og er opptatt av å ikke skrive feil. Å kvitte seg med dette syndromet når det utvikler seg for langt, er en langt vanskeligere oppgave enn å utvikle et godt skriftspråk. Fokuserer du på å fortelle henne hvordan vanskelige ord skal skrives på forhånd forteller du henne samtidig at man helst ikke skal skrive feil. Jeg sier ikke her at ikke rettskriving er viktig. Så det må alltid bli en avveining. Men det er så mange ting som skal utvikles hos et barn. En sunn personlighet ikke minst. Jeg synes ikke drivet i opplæringen må få uheldige omkostninger.

[Gjest Kitty007]

Du beskriver ei jente som muligens har det i seg å utvikle det vi kan kalle "flink-pikesyndrom". Du har vel møtt den typen.

Hun vil skrive pent, og er opptatt av å ikke skrive feil. Å kvitte seg med dette syndromet når det utvikler seg for langt, er en langt vanskeligere oppgave enn å utvikle et godt skriftspråk. Fokuserer du på å fortelle henne hvordan vanskelige ord skal skrives på forhånd forteller du henne samtidig at man helst ikke skal skrive feil. Jeg sier ikke her at ikke rettskriving er viktig. Så det må alltid bli en avveining. Men det er så mange ting som skal utvikles hos et barn. En sunn personlighet ikke minst. Jeg synes ikke drivet i opplæringen må få uheldige omkostninger.

Ja, kanskje jeg heller skal svare når hun spør. Jeg må nok ta ting litt som de kommer, for det viktigste er jo at hun bevarer skrivegleden.

[PieLill]

''Jeg prøver å komme barna i forkjøpet om det er ord jeg vet de har liten forutsetning for å stave. ''

Jeg er ikke helt enig med deg i alt. Denne jenta går i første trinn. Hun har allerede lært seg de små bokstavene. Hun e rkommet så langt at hun skriver fort og greit med de store. Så vi snakker ikke om den første bokstavinnlæringen. Hun har også knekket lesekoden, så jeg ser ingen grunn til at hun ikke skulle kunne bruke de små bokstavene, men da kanskje store bokstaver i starten av setningen eller informasjonsenheten.

Når de er så små er det for mange naturlig å skrive i informasjonsenheter en god del. Å fokusere for mye på syntaks, setningoppbygning med punktum og komma, kan drepe noe av skrivetrangen. Kneble barnet litt. Ser man at hun er klar for det kan en jobbe litt med det der en ser at hun nærmer seg noe, men jeg ville vært forsiktig. Hun skal nå lese svært mye og vil få mange anledninger og eksempler på hvordan det kan gjøres.

Å komme barna i forkjøpet på ord de ikke kan, gjør at barna kan mistre noe av undringen og det søkende i læringen. De er i utvikling, og spesielt på ord jeg har nevnt i det andre innlegget mitt er utprøving av hypoteser svært verdifullt. Kanskje skriver en det samme ordet på tre forskjellige måter i starten. Raskt vil barnet finne ut hva som er rett, ved ulike former for tilbakemeldinger eller at emnet tas opp i undervisningen. Det kan være greit å jobbe med få områder av gangen. Ikke alle slags rettskrivingsutfordringer på en og samme tid.

Å rette som om barn er kommet i et ortografisk rettskrivingsstadie når de egentlig er mer i det fonologiske kan bli litt uheldig. Det er faktisk greit å være i det stadiet en stund også. Kjenne på lydene i eget hode og skrive det slik man synes det høres ut.

Det er sjeldent en god idé å gå i sikksakk, når man faktisk kan gå rett frem. Det enkleste er ofte det beste.

Helt unødvendig å la barna prøve og feile nærmest i blinde i lang tid, før man forteller dem hva som er riktig. Jo lengre mange barn får holde på med tut og kjør og alt er like bra, jo større kan deres motstand blir når man plutselig begynner å stille krav. (Noen gir aldri opp denne motstanden mot at det ikke alltid er greit med "min måte" og får et tilsvarende dårlig skriftspråk.)

Jeg ser ingen grunn til å sende barna på ortografisk safarie helt på egenhånd, når vi faktisk kan kose oss sammen på turen. Ved å gi barnet innput og respons, vil barnet ikke miste sin trang til utforskning, men øke den.

Første gang man kommer til f.eks. kj-lyden spør jeg gjerne hvordan barnet tror det skal skrives. Vi ser på det, lytter på det og etter hvert forteller jeg at dette er en spesiell lyd som skrives kj-. Etter noen slike runder stopper gjerne barnet selv opp og lytter etter lydene. Bokstaven O er en luring som sinker seg inn og ofte står der i stedet for Å. Osv.

Med mine barn har ikke dette drept skrivegleden, men tvert imot bidratt til å øke både skreveglede og språkglede. Det får dem også til å bli flinkere til å se de små nyansene. Dessuten liker de best å vite at de har gjort det riktig.

Punktum er en sterkt undervurdert språklig finesse. Det er raskt og enkelt og skrive et punktum. Så det er ingen stor sak å lære dem fra starten av. "Også punktum."

Forutsetningen for at det skal fungere, er selvsagt at man har en oppmuntrende og glad, ikke-korrigerende tone og at barnet er opplagt. Om barnet kjemper for hver bokstav som skal skrives, må man legge listen deretter.

I noen situasjoner skal man opplagt ikke rette på barna. Spesielt når det er fortellergleden som står i fokus. Og man skal heller ikke gå på klapp-jakt etter norskfeil i matte- eller engelskboka. Andre situasjoner er øving på lesing og skriving kjernen i det man holder på med. Da skal man selvsagt etterstrebe å gjøre det riktig.

Fram til et stykke inn på syttitallet lærte barna å lese etter gode gamle mursteinsprinsipper. Altså begynn med kun store bokstaver, en av gangen og korte enkle ord. Bruk bokstavene til å lage orde med umiddelbart. Så bygger man ut systemet bit for bit. Etter som stadig flere pedagoger har ønsket å bli historiske har leseinnlæringen blitt forvansket. Mye har godt på å drysse det mest over ungene på en gang og satse på at det etter hvert faller på plass av seg selv.

Fram til 70-tallet hadde lærerne kortere utdanning, det var lavere lærertetthet, færre spesialpedagoger, nesten ingen støttelærere, mindre individuell tilrettelegging og betydelig bedre lese- og skriveferdigheter blant barn og unge.

Trådstarter beskriver et barn som er langt foran alderen i forhold til skriving. Jeg ser ingen grunn til å lære barnet feil, før h*n får lære riktig.

mvh

[PieLill]

Rådet om å komme henne i forkjøpet på vanskelige ord skal jeg ta med meg. Hun pleier ofte å spørre, men det går mest på dobbeltkonsonanter, og om det skal være "o" eller "å" i f eks ordet "kopp".

Hun kan alle store og små bokstaver, og det er et par år siden hun var kjempemotivert og absolutt ville lære alt på en gang. Jeg tror en av årsakene til at hun foretrekker store bokstaver er at hun er så kritisk til eget arbeid. Hun vil at formene på bokstavene skal være perfekt, og da bruker hun lenger tid på de små.

Med en slik flott og interessert innstilling til språket, ville jeg absolutt begynt å jobbe med rettskrivingen med en gang.

Det er mange positive måter å vinkle det på, slik at man ikke stiller barnet i forlegenhet. Hos oss har en eller annen variant av å skylde på ordet, funket godt. "Jo, sånn skulle man jammen tro dette ordet skulle skrives. Men vet du, det er et lureord/røverord/gåteord. Så derfor må man faktisk skrive det slikt..." I hvilken grad man fletter inn eventuelle rettskrivingsregler eller begrunnelser for stavemåten, avhenger selvsagt av hvilken glede barnet har av det.

Noen barn er så 'fotografiske' og såre fornøyd med å bare huske hvordan ting skrives at rettskrivingsregler stort sett bare blir fartshumper. For andre barn er systemet og logikken nøkkelen.

En annen måte å jobbe med rettskriving er å be barnet lese ordet. "Hva blir det når det er skrevet slikt." Ikke helt utenkelig at jenta de ville oppdaget at hun hadde oppfunnet et søleskap. Slikt kan man jo ha mye lun varm humor av... ;-)

Når man jobber med norskfaget på skolen (i lekseform) er det for å lære og øve seg på ulike sider av språket. Da er det helt på sin plass og etterstrebe at ting blir riktig.

Om ungene staver feil på et bursdagskort, ville jeg aldri rettet på det med mindre de spurte eller en feilstaving endret betydningen i katastrofal rettning.

;-)

mvh

[PieLill]

Du beskriver ei jente som muligens har det i seg å utvikle det vi kan kalle "flink-pikesyndrom". Du har vel møtt den typen.

Hun vil skrive pent, og er opptatt av å ikke skrive feil. Å kvitte seg med dette syndromet når det utvikler seg for langt, er en langt vanskeligere oppgave enn å utvikle et godt skriftspråk. Fokuserer du på å fortelle henne hvordan vanskelige ord skal skrives på forhånd forteller du henne samtidig at man helst ikke skal skrive feil. Jeg sier ikke her at ikke rettskriving er viktig. Så det må alltid bli en avveining. Men det er så mange ting som skal utvikles hos et barn. En sunn personlighet ikke minst. Jeg synes ikke drivet i opplæringen må få uheldige omkostninger.

Hva er så galt med å ønske å gjøre ting rikig?

Flink-pike-syndrom handler om andres forventninger. Å gjøre ting riktig kan faktisk dreie seg om egne ambisjoner.

Pussig igrunn. Det finnes ikke noe flink-gutt-syndrom. Menn blir bare omtalt som ambisiøse og engasjerte. Sliter de seg ut forutsettes det at de har jaget egne ønsker og drømmer vel heftig. Når damer sliter seg ut forutsettes det at det handler om å jages av andres krav og ambisjoner.

Denne jenta har et ønske om å gjøre ting riktig og bra. Supert! Slikt skal tas på alvor. Så får man flette inn litt tæring etter næring og kost-nytte underveis.

Skal jentas ønske om å gjøre ting bra avspises med et det-ækk'e-så-nøye?

Man skal hjelpe barn med deres ambisjoner og begavelser. Ikke forsøke å gjøre barna til noe mindre enn de er.

mvh

[Scapa_c]

Jeg skulle spørre om noe annet også, men det glemte jeg i hovedinnlegget.

Det gjelder skrivefeil. Hun skulle skrive "kjøleskap" og "blåbær". Det sto "søleskap" og blobær". Jeg rettet henne ikke, men dette er vel også slike ting som kanskje bør automatiseres med en gang?

Egentlig ikke svar på det du spør om, men et lite innspill: lærerne til mine barn har begge gitt beskjed til oss foreldre om å være tilbakeholdne med retting av lekser: de ønsker at elevene først og fremst skal få tilbakemeldinger fra lærer.

Og jeg ser jo at dette funker veldig bra, kan lett bli forvirring og frustrasjon jo flere som "blander" seg... (Når det gjelder ting som blir gjort utenom skolearbeid, så er jo dette noe annet ;-))

Husker jeg spurte da eldste gikk i 1.klasse, for jeg syntes hun skrev så mye feil som ikke ble rettet. Og læreren hennes svarte at det kommer det også, de konsentrerte seg om en ting av gangen på en måte.

[Gjest menenr jeg]

Det er sjeldent en god idé å gå i sikksakk, når man faktisk kan gå rett frem. Det enkleste er ofte det beste.

Helt unødvendig å la barna prøve og feile nærmest i blinde i lang tid, før man forteller dem hva som er riktig. Jo lengre mange barn får holde på med tut og kjør og alt er like bra, jo større kan deres motstand blir når man plutselig begynner å stille krav. (Noen gir aldri opp denne motstanden mot at det ikke alltid er greit med "min måte" og får et tilsvarende dårlig skriftspråk.)

Jeg ser ingen grunn til å sende barna på ortografisk safarie helt på egenhånd, når vi faktisk kan kose oss sammen på turen. Ved å gi barnet innput og respons, vil barnet ikke miste sin trang til utforskning, men øke den.

Første gang man kommer til f.eks. kj-lyden spør jeg gjerne hvordan barnet tror det skal skrives. Vi ser på det, lytter på det og etter hvert forteller jeg at dette er en spesiell lyd som skrives kj-. Etter noen slike runder stopper gjerne barnet selv opp og lytter etter lydene. Bokstaven O er en luring som sinker seg inn og ofte står der i stedet for Å. Osv.

Med mine barn har ikke dette drept skrivegleden, men tvert imot bidratt til å øke både skreveglede og språkglede. Det får dem også til å bli flinkere til å se de små nyansene. Dessuten liker de best å vite at de har gjort det riktig.

Punktum er en sterkt undervurdert språklig finesse. Det er raskt og enkelt og skrive et punktum. Så det er ingen stor sak å lære dem fra starten av. "Også punktum."

Forutsetningen for at det skal fungere, er selvsagt at man har en oppmuntrende og glad, ikke-korrigerende tone og at barnet er opplagt. Om barnet kjemper for hver bokstav som skal skrives, må man legge listen deretter.

I noen situasjoner skal man opplagt ikke rette på barna. Spesielt når det er fortellergleden som står i fokus. Og man skal heller ikke gå på klapp-jakt etter norskfeil i matte- eller engelskboka. Andre situasjoner er øving på lesing og skriving kjernen i det man holder på med. Da skal man selvsagt etterstrebe å gjøre det riktig.

Fram til et stykke inn på syttitallet lærte barna å lese etter gode gamle mursteinsprinsipper. Altså begynn med kun store bokstaver, en av gangen og korte enkle ord. Bruk bokstavene til å lage orde med umiddelbart. Så bygger man ut systemet bit for bit. Etter som stadig flere pedagoger har ønsket å bli historiske har leseinnlæringen blitt forvansket. Mye har godt på å drysse det mest over ungene på en gang og satse på at det etter hvert faller på plass av seg selv.

Fram til 70-tallet hadde lærerne kortere utdanning, det var lavere lærertetthet, færre spesialpedagoger, nesten ingen støttelærere, mindre individuell tilrettelegging og betydelig bedre lese- og skriveferdigheter blant barn og unge.

Trådstarter beskriver et barn som er langt foran alderen i forhold til skriving. Jeg ser ingen grunn til å lære barnet feil, før h*n får lære riktig.

mvh

Jeg har ikke sagt at barnet skal gå i sikk-sakk. Jeg har derimot sagt at barnet må få gå _gjennom_ de naturlige lesestadiene i sitt tempo.

De skal heller ikke gå inn i dette landskapet alene. Tvert i mot. Men å rette for mye på et for tidlig stadie og å være for opptatt av ortografien til barnet uten at en har kunnskap om hvor barnet er i sin leseutvikling kan føre til nettopp det. Da blir barnet alene i dette landskapet og må forholde seg til alt for for mye på en gang. Selvfølgelig skal barna veiledes underveis. Men det må stå i forhold til hvor det enkelte barnet er der og da.

Om du mener skriveopplæringen i sin helhet var bedre før er vi uenige .

[PieLill]

Jeg har ikke sagt at barnet skal gå i sikk-sakk. Jeg har derimot sagt at barnet må få gå _gjennom_ de naturlige lesestadiene i sitt tempo.

De skal heller ikke gå inn i dette landskapet alene. Tvert i mot. Men å rette for mye på et for tidlig stadie og å være for opptatt av ortografien til barnet uten at en har kunnskap om hvor barnet er i sin leseutvikling kan føre til nettopp det. Da blir barnet alene i dette landskapet og må forholde seg til alt for for mye på en gang. Selvfølgelig skal barna veiledes underveis. Men det må stå i forhold til hvor det enkelte barnet er der og da.

Om du mener skriveopplæringen i sin helhet var bedre før er vi uenige .

Jeg skrev i mitt første innlegg at retting må sees i forhold til hvor barnet befinner seg både generelt og i øyeblikket. Med en positiv, utforskende innstilling går det fint an å lære barna rettskriving fra starten av.

De "naturlige" lesestadiene blir flere for hver nye pedagogiske avhandling. Barna trenger ikke å gjøre feil på fem forskjellige måter før vi forteller dem hva som er riktig.

Alt styret om at barn skal 'lete seg fram til kunnskapene' og 'oppdage ting selv' gjør læringen ineffektiv. Slikt er nyttig som en mindre del av undervisningen. For man trenger å kunne finne ut av ting selv. Men man får inn langt mer kunnskap per time og krone om barna slipper å finne opp hjulet på nytt flere ganger om dagen.

At lese- og skriveopplæringen før totalt sett var bedre er et faktum. De fikk bedre resultat blant både de sterke og de svake elevene med færre midler. Enkelt og tragisk. Mye av de nye metodene forvansker, forvirrer og forsinker utviklingen av lese og skriveferdighetene.

For barn med lese- og skrivevansker er det særlig uheldig at så mye av systematikken og mursteinslæringen er borte.

mvh

[pekkaline]

Mine begynte rett på små bokstaver, så kom de store etterhvert.

På veggen i klasserommet hang alfabetet, men med både store og små bokstaver. Fint for dem som kan litt og ikke alt.

[grot]

Jeg har ikke sagt at barnet skal gå i sikk-sakk. Jeg har derimot sagt at barnet må få gå _gjennom_ de naturlige lesestadiene i sitt tempo.

De skal heller ikke gå inn i dette landskapet alene. Tvert i mot. Men å rette for mye på et for tidlig stadie og å være for opptatt av ortografien til barnet uten at en har kunnskap om hvor barnet er i sin leseutvikling kan føre til nettopp det. Da blir barnet alene i dette landskapet og må forholde seg til alt for for mye på en gang. Selvfølgelig skal barna veiledes underveis. Men det må stå i forhold til hvor det enkelte barnet er der og da.

Om du mener skriveopplæringen i sin helhet var bedre før er vi uenige .

Vel det er faktisk ikke noe man trenger være uenig om. Alle undersøkelser som er gjort om leseopplæringen de siste årene viser at dagens niåringer leser langt dårligere enn de gjorde for 20 år siden. Dette _har_ sammenheng med leseopplæringen. Man gikk bort fra den syntetiske måten å lære å lese på; lære bokstavene i og s og så kunne dra dem sammen til is. Dette var en form for leseopplæring der man bygde med sten for sten. Men så var det noen fantastisk kreative pedagoger som fant ut at dette ga kjedelige tekster å lese for barnet. Hallo!! Hvem i huleste kan tro at det er kjedelig for en sjuåring som akkurat har knekt lesekoden å lese "sel, sol, sal..." De er jo kjempestolte:-)

Denne kritikken førte til at vi fikk analytisk leseinnlæring over det ganske land, fordi tekstene skulle være kreative og morsomme. Elevene diktet tekster sammen med lærer som de så skulle lese hjemme. Lesing ble da det samme som utenattlæring. Så skulle man etterhvert med denne metoden kunne dra ut bokstaver og stavelser man dro kjensel på. Man tok altså utgangspunkti helheten i stedet for bokstavene.

Dette var katastrofalt for spes gutter når det gjaldt leseutvikling. Mange læreverk legger vel nå opp til en blanding av disse to, noe som er langt bedre enn den rendyrkede analytiske.

Jeg for min del holder en knapp på den syntetiske. Der man lærer bokstav for bokstav, lærer bokstavene riktig, og lærer å skrive de ord man kan lage med de bokstavene man har lært.

Og kjedelig?? Ikke snakk om. Ingenting er kjedelig å lese for en som akkurat har knekt lesekoden:-)

[grot]

Jeg skrev i mitt første innlegg at retting må sees i forhold til hvor barnet befinner seg både generelt og i øyeblikket. Med en positiv, utforskende innstilling går det fint an å lære barna rettskriving fra starten av.

De "naturlige" lesestadiene blir flere for hver nye pedagogiske avhandling. Barna trenger ikke å gjøre feil på fem forskjellige måter før vi forteller dem hva som er riktig.

Alt styret om at barn skal 'lete seg fram til kunnskapene' og 'oppdage ting selv' gjør læringen ineffektiv. Slikt er nyttig som en mindre del av undervisningen. For man trenger å kunne finne ut av ting selv. Men man får inn langt mer kunnskap per time og krone om barna slipper å finne opp hjulet på nytt flere ganger om dagen.

At lese- og skriveopplæringen før totalt sett var bedre er et faktum. De fikk bedre resultat blant både de sterke og de svake elevene med færre midler. Enkelt og tragisk. Mye av de nye metodene forvansker, forvirrer og forsinker utviklingen av lese og skriveferdighetene.

For barn med lese- og skrivevansker er det særlig uheldig at så mye av systematikken og mursteinslæringen er borte.

mvh

Helt enig med deg PieLill:-)