Blandede følelser

[Gjest athos]

Mor sender av og til melding om jeg har lyst til å komme å spise sammen med resten av familien.

Jeg er 38 år og har et anstrengt forhold til mine foreldre.Når mor sender slike meldinger så klarer jeg ikke å avgjøre om det er bra for meg å dra å spise sammen med dem eller ikke.Det blir en veldig ambievalent følelse.Jeg blir like tvilende hver gang.

[Gjest Elextra]

Javel? Hva var spørsmålet her?

Tenker at du må finne en balansegang - gjøre som du har lyst til, men kanskje still til middag av og til for dine foreldres skyld (med mindre det er veldig vanskelig for deg).

[Gjest Elextra]

Javel? Hva var spørsmålet her?

Tenker at du må finne en balansegang - gjøre som du har lyst til, men kanskje still til middag av og til for dine foreldres skyld (med mindre det er veldig vanskelig for deg).

Ups, så først nå at innlegget var på psykiatri, trodde det lå på åpent. Da ville jeg kanskje avholdt meg fra å svare.

[Gjest athos]

Javel? Hva var spørsmålet her?

Tenker at du må finne en balansegang - gjøre som du har lyst til, men kanskje still til middag av og til for dine foreldres skyld (med mindre det er veldig vanskelig for deg).

Ok.Spørsmålet var vel egentlig å høre med resten her inne om hvordan dere gjør det i liknende situasjoner?

Ville bare prøve å få et slags perspektiv på denne problemstillingen.Et perspektiv om å fortsatt spise sammen med sine foreldre i voksen alder.Om det er usunt eller ikke?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har sikkert spist middag med dem tidligere. Hvilke erfaringer har du fra disse middagene? Det er det som er avgjørende - ikke hvilke erfaringer andre har.

[Gjest Magna]

Du har sikkert spist middag med dem tidligere. Hvilke erfaringer har du fra disse middagene? Det er det som er avgjørende - ikke hvilke erfaringer andre har.

Jeg har voksne barn. De lever sine egne liv.

Det er uhyre sjelden de er hos oss på middag. Hvis de ikke har lyst eller har andre planer så sier de det.

De sier bare at det ikke passer. Det er greit. Verre er det ikke.

[Gjest athos]

Du har sikkert spist middag med dem tidligere. Hvilke erfaringer har du fra disse middagene? Det er det som er avgjørende - ikke hvilke erfaringer andre har.

Det går som regel greit, men de dagene jeg er deprimert så er det vanskelig å fatte en riktig avgjørelse om jeg skal dra eller ikke.

[Orio]

Ok.Spørsmålet var vel egentlig å høre med resten her inne om hvordan dere gjør det i liknende situasjoner?

Ville bare prøve å få et slags perspektiv på denne problemstillingen.Et perspektiv om å fortsatt spise sammen med sine foreldre i voksen alder.Om det er usunt eller ikke?

For de fleste vil jeg tro det er sunt å spise middag med sine foreldre en gang i blant, også etter at man er blitt voksen. Enten sammen med ektefelle/samboer og andre søsken, eller alene. For mange er det til og med koselig.

Men det er også mange ting som kan gjøre at det er mindre bra å spise middag med foreldrene. Hvis det skjer veldig ofte kan det hindre "barna" i å leve et selvstendig liv. Det er jo også noen familier som ikke går særlig godt overens, eller foreldre som stadig får "barna" til å føle seg mislykkede og mindre verdt enn andre. Da er det ikke så sunt lenger, men det går an å begrense kontakten uten å kutte helt ut.

Hvis det "som regel" går greit, synes jeg du kan spise middag med dem innimellom, hvis du ikke har andre planer. Selv om det kanskje ikke er det morsomste du vet er det viktig å stille opp for familien og opprettholde et godt forhold til dine foreldre. Hvordan er det de dagene du er deprimert? Blir det bedre eller verre hvis du spiser middag med foreldrene dine? Jeg synes det bør være avgjørende for hva du velger.

Jeg kjenner ikke bakgrunnen din, jeg vet ikke hvordan foreldrene dine behandler deg/har behandlet deg tidligere, så det kan hende jeg har bommet totalt. Da må du bare se bort fra det jeg har skrevet. :- )

[Gjest athos]

For de fleste vil jeg tro det er sunt å spise middag med sine foreldre en gang i blant, også etter at man er blitt voksen. Enten sammen med ektefelle/samboer og andre søsken, eller alene. For mange er det til og med koselig.

Men det er også mange ting som kan gjøre at det er mindre bra å spise middag med foreldrene. Hvis det skjer veldig ofte kan det hindre "barna" i å leve et selvstendig liv. Det er jo også noen familier som ikke går særlig godt overens, eller foreldre som stadig får "barna" til å føle seg mislykkede og mindre verdt enn andre. Da er det ikke så sunt lenger, men det går an å begrense kontakten uten å kutte helt ut.

Hvis det "som regel" går greit, synes jeg du kan spise middag med dem innimellom, hvis du ikke har andre planer. Selv om det kanskje ikke er det morsomste du vet er det viktig å stille opp for familien og opprettholde et godt forhold til dine foreldre. Hvordan er det de dagene du er deprimert? Blir det bedre eller verre hvis du spiser middag med foreldrene dine? Jeg synes det bør være avgjørende for hva du velger.

Jeg kjenner ikke bakgrunnen din, jeg vet ikke hvordan foreldrene dine behandler deg/har behandlet deg tidligere, så det kan hende jeg har bommet totalt. Da må du bare se bort fra det jeg har skrevet. :- )

Jeg vet ikke helt jeg.Jeg har 2 yngre søsken som er 10 og 12 år yngre enn meg.De har en helt annen selvtillit enn meg og har fått anledning til å reise verden rundt og har realisert seg veldig mye.Jeg selv har vært mange år i psykiatrien og skjønner ikke at det bare meg av barna i familien som skal ha hatt så mye motgang.Vi har jo vokst opp med samme foreldre?

Tenker en del på dette.Det er faren min som alltid har favorisert de to som er yngre, de er jenter også.Meg har han nesten alltid kritisert.Særlig at jeg begynte å ta utdanning har han ofte kommet med kommentarer om dette.Det er mange hendelser har vært at jeg har måttet være syndebukk for hans dårlige dager.Det at jeg har slitt i så mange år virker ikke som de helt har fått med seg.Kunne ha sagt mye mer , men...

[aase k.]

Dette kjenner jeg igjen. Har selv en far som kritiserer meg for alt mulig så jeg forstår litt situasjonen din. Far min kritiserer søvnproblene mine, maser om å få barnebarn, og hjelper jeg litt med husarbeid så mener han det er det minste jeg kan gjøre siden jeg bor der gratis. Jeg bor for meg selv og de vil ha meg på besøk, men slik holder han på. Tror nok det er flere i slik situasjon. Er du deprimert og ikke helt i form så bare gi beskjed at det ikke passer. Ingen kan forlange at du skal være sosial når du deprimert og ikke føler for å dra på besøk. Ta ting etter ditt eget tempo og tenk på hva som er best for deg. Husk at du er verdifull og jeg vil bare at du skal ha det bra. En klem fra meg.

[Gjest litt opp og ned]

Om det er bra for deg eller ikke, er det egentlig bare du som kan avgjøre.

Jeg kommer fra et "møblert" hjem, men har likevel noen issues med familien min. Er veldig forskjellig fra dem og føler meg ikke alltid hjemme når jeg er på besøk. De er veldig kritiske og har en stygg uvane med å kritisere meg og andre generelt.

Føler derfor at jeg ikke er meg selv i deres nærvær, blir nervøs,,usikker og "klumsete". Ikke allltid, men ofte er det slik.

Enkelte dager er jeg ekstra sårbar for dette. Jeg har ved noen anledninger tatt opp at jeg misliker denne stadige kritikken, og jeg sa nylig nei til å reise på en ferietur med foreldrene mine, nettopp for å slippe å høre denne stadige kritikken.

Det resulterte at de i en periode ikke har snakket med meg.

Personlig var det en seier for meg, der jeg klarte å begrunne avslaget om ferie på en saklig måte og samtidig hadde jeg en fin og avslappende ferie på egenhånd, sammen med barna mine.

Ofte sier jeg ikke noe og lar alle kommentaren gli forbi, uten å bry meg. De har alltid vært sånn, og jeg blir sett på som "vanskelig" fordi jeg sier ifra.

Jeg har innsett at jeg ikke kan forandre dem, men jeg velger måten jeg takler det på.

Har jeg ikke rygg til å bære det, så trekker jeg meg litt unna, går ikke på besøk så ofte og venter til en annen anledning.

Orker ikke ta de store fightene, da det er mentalt nedbrytende.

Jeg har det hyggelig sammen med dem når jeg kan og trekker meg unna når jeg ikke føler for å ta imot kritikk, eller dager der jeg er ekstra følsom.

Dette fungerer nokså greit, og det er ikke de store konfliktene, der det er enten/eller med kontakt. Barna mine har derimot god kontakt med dem (vi er nesten naboer) og det er jeg glad for, da det de tilfører barna mye positiv i form av at de er ressurssterke og bidrar med en del postiivt overfor dem.

Jeg vil si at hvis du opplever det som utelukkende negativt å ha kontakt, ville jeg trukket meg unna. Ikke gå kun av plikt, hvis du finner det nedbrytende.

[Gjest PsykiatereKanVæreOnde]

Du har sikkert spist middag med dem tidligere. Hvilke erfaringer har du fra disse middagene? Det er det som er avgjørende - ikke hvilke erfaringer andre har.

Du svarer som vanlig i den hovmodige måten du pleier. Hva vet du? Du er uegnet til å gi tilbakemeldinger her! Pensjoner deg i din kongelig bolig og tenk at du har fått nok av folk som sliter!

[Gjest athos]

Om det er bra for deg eller ikke, er det egentlig bare du som kan avgjøre.

Jeg kommer fra et "møblert" hjem, men har likevel noen issues med familien min. Er veldig forskjellig fra dem og føler meg ikke alltid hjemme når jeg er på besøk. De er veldig kritiske og har en stygg uvane med å kritisere meg og andre generelt.

Føler derfor at jeg ikke er meg selv i deres nærvær, blir nervøs,,usikker og "klumsete". Ikke allltid, men ofte er det slik.

Enkelte dager er jeg ekstra sårbar for dette. Jeg har ved noen anledninger tatt opp at jeg misliker denne stadige kritikken, og jeg sa nylig nei til å reise på en ferietur med foreldrene mine, nettopp for å slippe å høre denne stadige kritikken.

Det resulterte at de i en periode ikke har snakket med meg.

Personlig var det en seier for meg, der jeg klarte å begrunne avslaget om ferie på en saklig måte og samtidig hadde jeg en fin og avslappende ferie på egenhånd, sammen med barna mine.

Ofte sier jeg ikke noe og lar alle kommentaren gli forbi, uten å bry meg. De har alltid vært sånn, og jeg blir sett på som "vanskelig" fordi jeg sier ifra.

Jeg har innsett at jeg ikke kan forandre dem, men jeg velger måten jeg takler det på.

Har jeg ikke rygg til å bære det, så trekker jeg meg litt unna, går ikke på besøk så ofte og venter til en annen anledning.

Orker ikke ta de store fightene, da det er mentalt nedbrytende.

Jeg har det hyggelig sammen med dem når jeg kan og trekker meg unna når jeg ikke føler for å ta imot kritikk, eller dager der jeg er ekstra følsom.

Dette fungerer nokså greit, og det er ikke de store konfliktene, der det er enten/eller med kontakt. Barna mine har derimot god kontakt med dem (vi er nesten naboer) og det er jeg glad for, da det de tilfører barna mye positiv i form av at de er ressurssterke og bidrar med en del postiivt overfor dem.

Jeg vil si at hvis du opplever det som utelukkende negativt å ha kontakt, ville jeg trukket meg unna. Ikke gå kun av plikt, hvis du finner det nedbrytende.

Ja, det er viktig at man selv kan avgjøre hva man skal gjøre.

Viktig å klare å gjøre seg opp en mening om når det er ok eller ikke.