Hvor går grensen?

[morsan]

??

Jeg har ikke mistet barn noen gang, men spør en som har mistet både en baby og et eldre barn,. da får du kanskje fasiten på hva som er "verst".

Mitt tips: Det er like ille.

Jeg kjenner noen som mistet et nyfødt barn og mange år senere mistet sin 18-åring. Det varr selvsagt ufattelig grusomt å miste det nyfødte barnet, men etter 18-åringens død gikk de _virkelig_ langt ned i kjelleren.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg burde skrevet et barn som var levendefødt og friskt.

I våre på mange områder avsporede dager har jeg merket meg at det holdes begravelser og settes inn dødsannonser selv på tidligaborter.

Men det finnes faktisk offisielle lister over graden av traume. Øverst står det å miste et voksent barn.

Nei, det er ikke sarkasme. Diagnosesystemet DSM IV har fem akser.

1. akse: Symptomdiagnoser. 2. akse: Personlighetsforstyrrelser. 3.akse: Somatisk sykdom. 4. akse: Livspåkjenning/stress. 5. akse: Funksjonsnivå (GAF).

Det er gitt veiledere også til akse 4. I denne veilederen rangeres tap av voksent barn som den aller største livspåkjenning.

PS. Jeg refererer. Det er ikke mitt påfunn. Derfor er det ingen vits i å argumentere med meg om det bør være slik.

http://en.wikipedia.org/wiki/Diagnostic_and_Statistical_Manual_of_Mental_Disorders#Multi-axial_system

[Gjest Jeg mistet et lite barn i krybbedød]

Jeg burde skrevet et barn som var levendefødt og friskt.

I våre på mange områder avsporede dager har jeg merket meg at det holdes begravelser og settes inn dødsannonser selv på tidligaborter.

Men det finnes faktisk offisielle lister over graden av traume. Øverst står det å miste et voksent barn.

Hvorfor verre å miste et voksent barn foran et lite? rimer ikke i mine ører.

[AAA]

Jeg kjenner noen som mistet et nyfødt barn og mange år senere mistet sin 18-åring. Det varr selvsagt ufattelig grusomt å miste det nyfødte barnet, men etter 18-åringens død gikk de _virkelig_ langt ned i kjelleren.

Det høres jo logisk ut at det er verre å miste en man har kjent og blitt glad i over mange år. I den grad sånt kan måles. Håper inderlig aldri jeg blir nødt til å erfare noen varianter av denne typen hendelse. :-(

[Gjest mikkelina]

Jeg kjenner noen som mistet et nyfødt barn og mange år senere mistet sin 18-åring. Det varr selvsagt ufattelig grusomt å miste det nyfødte barnet, men etter 18-åringens død gikk de _virkelig_ langt ned i kjelleren.

Men da må man ta med i betraktningen at de faktisk nå hadde mistet hele 2 barn...

[Mandolaika]

Jeg kjenner noen som mistet et nyfødt barn og mange år senere mistet sin 18-åring. Det varr selvsagt ufattelig grusomt å miste det nyfødte barnet, men etter 18-åringens død gikk de _virkelig_ langt ned i kjelleren.

Det må jo nødvendigvis ha noe med tida de har hatt med barnet og alt de har rukket å oppleve sammen å gjøre.

18-åringen hadde de levd sammen med i 18 år, den nyfødte hadde de ikke rukket å knytte seg så mye til ennå?

Jeg vil dog ikke ha sagt noe om hva som er verst, jeg kan ikke forestille meg det og tør heller ikke tenke på det særlig lenge av gangen.

[Gjest mikkelina]

Nei, det er ikke sarkasme. Diagnosesystemet DSM IV har fem akser.

1. akse: Symptomdiagnoser. 2. akse: Personlighetsforstyrrelser. 3.akse: Somatisk sykdom. 4. akse: Livspåkjenning/stress. 5. akse: Funksjonsnivå (GAF).

Det er gitt veiledere også til akse 4. I denne veilederen rangeres tap av voksent barn som den aller største livspåkjenning.

PS. Jeg refererer. Det er ikke mitt påfunn. Derfor er det ingen vits i å argumentere med meg om det bør være slik.

http://en.wikipedia.org/wiki/Diagnostic_and_Statistical_Manual_of_Mental_Disorders#Multi-axial_system

Hvorf rlegger du ikke svaret inn under mitt innlegg?

Jeg argumenterer ikke for argumentasjonens del. Du er ikke lett å "lese", det er mye svart humor og sarkasme til vanlig. Så når skal man vite om du er seriøs.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvorfor verre å miste et voksent barn foran et lite? rimer ikke i mine ører.

En forklaring jeg en gang hørte var at da er du selv utenfor fertil alder og kan ikke få et nytt barn.

[Gjest Nickløsheletia]

Takk for svar. Etter å ha lest i tråden er jeg i det minste takknemlig (og en smule mindre nedtrykt også).......for at mine tre barn, er både friske og raske.

Du får sikker på pukkelen for korreksjonen også (tenker jeg i mitt stille sinn)

''Etter å ha lest i tråden er jeg i det minste takknemlig (og en smule mindre nedtrykt også).......for at mine tre barn, er både friske og raske''

Viktig å reflektere over hvor heldig man er ja. Jeg tenker også slik ofte. Et av barna er avhengig av medisiner , men jeg fokuserer på hvor heldig vi er som har en dyktig lege og gode medisiner som holder han frisk.

[Gjest mikkelina]

Det høres jo logisk ut at det er verre å miste en man har kjent og blitt glad i over mange år. I den grad sånt kan måles. Håper inderlig aldri jeg blir nødt til å erfare noen varianter av denne typen hendelse. :-(

Bare slike tall ikke gir seg utslag i hva slags oppfølging/støtte el.l de ulike foreldre opplever... Noen som har mistet et spedbarn kan jo ikke "vite" at sorgen deres er lettere nå enn om barnet var 35 år... Nei, dette blir for rart for meg.

[Gjest Jeg mistet et lite barn i krybbedød]

Hvorf rlegger du ikke svaret inn under mitt innlegg?

Jeg argumenterer ikke for argumentasjonens del. Du er ikke lett å "lese", det er mye svart humor og sarkasme til vanlig. Så når skal man vite om du er seriøs.

Det er dine egne øyne som leser det slik

[Gjest nedtrykt i kveld]

En forklaring jeg en gang hørte var at da er du selv utenfor fertil alder og kan ikke få et nytt barn.

Men hvordan definerer man da et "voskent" barn? At det er myndig? Kan fort bli mye flisespikking her.... hvor ung man var når man ble forelder...hvor gamle folk er nå til dags når de får seg barn...... At ett barn aldri kan erstatte et annet etc.....

Sorg kan nok ikke måles, uansett hvor avanserte "målskjema" man har...

[morsan]

Bare slike tall ikke gir seg utslag i hva slags oppfølging/støtte el.l de ulike foreldre opplever... Noen som har mistet et spedbarn kan jo ikke "vite" at sorgen deres er lettere nå enn om barnet var 35 år... Nei, dette blir for rart for meg.

Det blir jo helt fjernt å tenke slik, både for foreldrene og for pårørende og helsepersonell/andre "hjelpere". Kan aldri tenke meg at noen (med vettet i behold) "trøster" folk med at det er bedre at barnet døde ungt enn at de hadde mistet det om mange år.

[Mandolaika]

Bare slike tall ikke gir seg utslag i hva slags oppfølging/støtte el.l de ulike foreldre opplever... Noen som har mistet et spedbarn kan jo ikke "vite" at sorgen deres er lettere nå enn om barnet var 35 år... Nei, dette blir for rart for meg.

Jeg kjenner ei som spontanaborterte 2 ganger, hun tok det VELDIG tungt og reagerte på at det ikke var oppfølging/hjelp av NOE slag å få noe sted.

Hennes sorg var stor for henne.

[Gjest Nickløsheletia]

Det må jo nødvendigvis ha noe med tida de har hatt med barnet og alt de har rukket å oppleve sammen å gjøre.

18-åringen hadde de levd sammen med i 18 år, den nyfødte hadde de ikke rukket å knytte seg så mye til ennå?

Jeg vil dog ikke ha sagt noe om hva som er verst, jeg kan ikke forestille meg det og tør heller ikke tenke på det særlig lenge av gangen.

''Jeg vil dog ikke ha sagt noe om hva som er verst, jeg kan ikke forestille meg det og tør heller ikke tenke på det særlig lenge av gangen''

Det er slik man ikke snakker høyt om, men tanker alle gjør seg, tror jeg.

Jeg husker da vi fikk den yngste. Da hadde vi to skolebarn allerede, men den yngste var sterkt etterlengtet.

Likevel gjorde jeg meg slike tanker som: Hva om jeg var nødt å velge bort et av barna? Jeg ville valgt bort babyen.

Nå klarer jeg ikke å tenke slik lenger.

[morsan]

Jeg kjenner ei som spontanaborterte 2 ganger, hun tok det VELDIG tungt og reagerte på at det ikke var oppfølging/hjelp av NOE slag å få noe sted.

Hennes sorg var stor for henne.

Men her kan sorgen kanskje vel så mye være sorgen over det at man ikke får barn/frykten for at man aldri skal klare det? Man har jo ikke knyttet seg til en person på samme måte som etter at barnet er født.

Det betyr ikke det samme som at man ikke med rette bærer en stor sorg.

[Mandolaika]

Men her kan sorgen kanskje vel så mye være sorgen over det at man ikke får barn/frykten for at man aldri skal klare det? Man har jo ikke knyttet seg til en person på samme måte som etter at barnet er født.

Det betyr ikke det samme som at man ikke med rette bærer en stor sorg.

Ja, stemmer nok litt det, for de hadde et barn fra før og prøvde å lage nr. 2. De ble svært redde for at de ikke skulle klare å få flere, grunnet tidligere sykdom hos mor.

[Gjest mikkelina]

Jeg kjenner ei som spontanaborterte 2 ganger, hun tok det VELDIG tungt og reagerte på at det ikke var oppfølging/hjelp av NOE slag å få noe sted.

Hennes sorg var stor for henne.

Ikke sant, og dermed er de vitenskapelige resultatene på mange måter ubrukelige. Du kan ikke trøste noen ved å si at - statistikken viser at det er lettere å miste en baby, så vær glad til, liksom..

Ikke meningen å være flåsete, men ikke all forskning er til nytte for dem det gjelder.

[Mandolaika]

Ikke sant, og dermed er de vitenskapelige resultatene på mange måter ubrukelige. Du kan ikke trøste noen ved å si at - statistikken viser at det er lettere å miste en baby, så vær glad til, liksom..

Ikke meningen å være flåsete, men ikke all forskning er til nytte for dem det gjelder.

Nei, hva skal man bruke det til liksom? Er det liksom en veiledning til hva slags behandling og oppfølging man skal få?

Det meste er jo ganske individuelt.

[Gjest mikkelina]

Det blir jo helt fjernt å tenke slik, både for foreldrene og for pårørende og helsepersonell/andre "hjelpere". Kan aldri tenke meg at noen (med vettet i behold) "trøster" folk med at det er bedre at barnet døde ungt enn at de hadde mistet det om mange år.

Nei, og da skjønner jeg ikke hvorfor man skal bruke slike henvisninger. Greit at de er vitenskapelig basert, men på mange måter er resultatene ubrukelige for dem det gjelder.