Hvor går grensen?

[morsan]

Ikke sant, og dermed er de vitenskapelige resultatene på mange måter ubrukelige. Du kan ikke trøste noen ved å si at - statistikken viser at det er lettere å miste en baby, så vær glad til, liksom..

Ikke meningen å være flåsete, men ikke all forskning er til nytte for dem det gjelder.

Jeg antar at denne "klassifiseringen" eller hva man skal kalle det ikke er gjort for å "trøste" dem som mister f eks nyfødte, men for at helsepersonell/hjelpere skal kunne forstå sorgen/situasjonen til den som har mistet et voksent barn?

[Gjest mikkelina]

Nei, hva skal man bruke det til liksom? Er det liksom en veiledning til hva slags behandling og oppfølging man skal få?

Det meste er jo ganske individuelt.

Og hva med alle som får barn i ganske voksen alder, og mister muligheten til å få fler allerede mens ungen(e) går i barnehage. (Jamfør NHDs ref. til teorien om at sorgen bl.a bunner i å ikke kune få et nytt barn)

Dette kan vanskelig graderes, det er jo uhyre mange faktorer som spiller inn.

[Mandolaika]

Og hva med alle som får barn i ganske voksen alder, og mister muligheten til å få fler allerede mens ungen(e) går i barnehage. (Jamfør NHDs ref. til teorien om at sorgen bl.a bunner i å ikke kune få et nytt barn)

Dette kan vanskelig graderes, det er jo uhyre mange faktorer som spiller inn.

Ja, det blir veldig generelt og kan kun brukes til en veiledning, for alle kriterier har man ikke sjanse til å få med.

[Gjest mikkelina]

Jeg antar at denne "klassifiseringen" eller hva man skal kalle det ikke er gjort for å "trøste" dem som mister f eks nyfødte, men for at helsepersonell/hjelpere skal kunne forstå sorgen/situasjonen til den som har mistet et voksent barn?

Jeg skjønner ikke helt hva du mener :-)

[tzatziki1365380058]

Jeg burde skrevet et barn som var levendefødt og friskt.

I våre på mange områder avsporede dager har jeg merket meg at det holdes begravelser og settes inn dødsannonser selv på tidligaborter.

Men det finnes faktisk offisielle lister over graden av traume. Øverst står det å miste et voksent barn.

Tidligaborter? Før 12 uker?

[Gjest Nickløsheletia]

Og hva med alle som får barn i ganske voksen alder, og mister muligheten til å få fler allerede mens ungen(e) går i barnehage. (Jamfør NHDs ref. til teorien om at sorgen bl.a bunner i å ikke kune få et nytt barn)

Dette kan vanskelig graderes, det er jo uhyre mange faktorer som spiller inn.

''(Jamfør NHDs ref. til teorien om at sorgen bl.a bunner i å ikke kune få et nytt barn)''

Det er nok ikke bare på grunn av det at sorgen er større. Det sier seg jo selv at det er verre å miste et barn man har kjent i 18 år, fremfor et barn man har kjent i 3 måneder.

[Gjest mikkelina]

''(Jamfør NHDs ref. til teorien om at sorgen bl.a bunner i å ikke kune få et nytt barn)''

Det er nok ikke bare på grunn av det at sorgen er større. Det sier seg jo selv at det er verre å miste et barn man har kjent i 18 år, fremfor et barn man har kjent i 3 måneder.

Jeg forstår den vinkelen. Men som jeg sier - jeg ser ikke hvordan dette (vitenskapelig bevist eller ikke) kan brukes i praksis, hvertfall overfor dem som har mistet små barn. De er ikke interessert i eller hjelpes av slik gradering.

Jeg skjønner jo greia bak, har da vekttall i sosiologi må vite, men den praktiske nytten ser jeg heller ikke - og jeg ser heller ikke når det skulle være hensiktsmessig å komme med referanser til slike resultater.

[morsan]

Jeg skjønner ikke helt hva du mener :-)

Jeg synes ikke dette er så enkelt å forklare, for jeg har ikke klare tanker om det selv, og har ikke tenkt så mye over dette, utover tanker jeg har gjort meg i forbindelse med de før nevnte vennene som har mistet både nyfødt og myndig.

Jeg har aldri før hørt at det finnes generelle klassifiseringer av dette, slik som nhd sa:

''Men det finnes faktisk offisielle lister over graden av traume. Øverst står det å miste et voksent barn.''

I det innlegget jeg svarte på til deg, skrev du:

''Du kan ikke trøste noen ved å si at - statistikken viser at det er lettere å miste en baby, så vær glad til, liksom..''

Hvilket jeg er helt enig i.

Men jeg prøvde å si at denne klassifiseringen/graderingen av traume neppe er gjort for å trøste dem som mistet en baby, men for at man skal forstå hvor utrolig traumatisk det er å miste et voksent barn.

Husker en venninne fortalte om da hun mistet en onkel, som vel var i slutten av 50-årene. Venninnen min sa at ddet hun syntes var det verste, var å se sin gamle bestemor være så utrolig lei seg over å ha mistet barnet sitt.

Jeg har nok selv tenkt at det er verre å miste et yngre barn enn som så, som ikke ennå har opplevd mange sider som livet kan by på. Det er "for ungt" å dø i 50-årene, men man har jo kanskje rukket å få oppleve kjærlighet utenfor kjernefamilien, få barn og se dem vokse opp og kanskje til og med få barnebarn.

Ved at man har denne klassifiseringen, gjør man kanskje helsepersonell mer oppmerksomme på det traumet man opplever også om man er 85 år og mister et "barn" på 60?

Tror det var omtrent det jeg mente:-)

[Gjest mikkelina]

Jeg synes ikke dette er så enkelt å forklare, for jeg har ikke klare tanker om det selv, og har ikke tenkt så mye over dette, utover tanker jeg har gjort meg i forbindelse med de før nevnte vennene som har mistet både nyfødt og myndig.

Jeg har aldri før hørt at det finnes generelle klassifiseringer av dette, slik som nhd sa:

''Men det finnes faktisk offisielle lister over graden av traume. Øverst står det å miste et voksent barn.''

I det innlegget jeg svarte på til deg, skrev du:

''Du kan ikke trøste noen ved å si at - statistikken viser at det er lettere å miste en baby, så vær glad til, liksom..''

Hvilket jeg er helt enig i.

Men jeg prøvde å si at denne klassifiseringen/graderingen av traume neppe er gjort for å trøste dem som mistet en baby, men for at man skal forstå hvor utrolig traumatisk det er å miste et voksent barn.

Husker en venninne fortalte om da hun mistet en onkel, som vel var i slutten av 50-årene. Venninnen min sa at ddet hun syntes var det verste, var å se sin gamle bestemor være så utrolig lei seg over å ha mistet barnet sitt.

Jeg har nok selv tenkt at det er verre å miste et yngre barn enn som så, som ikke ennå har opplevd mange sider som livet kan by på. Det er "for ungt" å dø i 50-årene, men man har jo kanskje rukket å få oppleve kjærlighet utenfor kjernefamilien, få barn og se dem vokse opp og kanskje til og med få barnebarn.

Ved at man har denne klassifiseringen, gjør man kanskje helsepersonell mer oppmerksomme på det traumet man opplever også om man er 85 år og mister et "barn" på 60?

Tror det var omtrent det jeg mente:-)

"men for at man skal forstå hvor utrolig traumatisk det er å miste et voksent barn."

Skjønner ikke hvorfor det _ikke_ skulle være utrolig traumatisk å miste et voksent barn heller, jeg, da :-)

Men igjen, denne problemstillingen er jo så uhyre full av faktorer, det overrasker meg at de har kommet til et tydelig resultat.

[Gjest Nickløsheletia]

"men for at man skal forstå hvor utrolig traumatisk det er å miste et voksent barn."

Skjønner ikke hvorfor det _ikke_ skulle være utrolig traumatisk å miste et voksent barn heller, jeg, da :-)

Men igjen, denne problemstillingen er jo så uhyre full av faktorer, det overrasker meg at de har kommet til et tydelig resultat.

Det er uhyre traumatisk uansett, men statistikken overrasker meg ikke.

[morsan]

"men for at man skal forstå hvor utrolig traumatisk det er å miste et voksent barn."

Skjønner ikke hvorfor det _ikke_ skulle være utrolig traumatisk å miste et voksent barn heller, jeg, da :-)

Men igjen, denne problemstillingen er jo så uhyre full av faktorer, det overrasker meg at de har kommet til et tydelig resultat.

Noen ganger blir det jo slik at kontakten med barnet blir ddårligere med årene - man oppdager kanskje at man er veldig forskjellige, man bor kanskje langt fra hverandre, og har lite ønske om å se hverandre "for ofte" osv.

Jeg kan tenke meg individuelle omstendigheter som kan innebære at man kanskje ikke lenger står hverandre så nære 40 år etter at man flyttet hjemmefra, uten at jeg dermed vet om dette også påvirker sorgen/traumet.

Jeg er i grunn enig med deg i at det er så mannge ulike faktorer å hensynta at det virker håpløst å skulle klassifisere det, men jeg prøver bare å finne en grunn for at denne klassifiseringen finnes;-)

[Gjest mikkelina]

Noen ganger blir det jo slik at kontakten med barnet blir ddårligere med årene - man oppdager kanskje at man er veldig forskjellige, man bor kanskje langt fra hverandre, og har lite ønske om å se hverandre "for ofte" osv.

Jeg kan tenke meg individuelle omstendigheter som kan innebære at man kanskje ikke lenger står hverandre så nære 40 år etter at man flyttet hjemmefra, uten at jeg dermed vet om dette også påvirker sorgen/traumet.

Jeg er i grunn enig med deg i at det er så mannge ulike faktorer å hensynta at det virker håpløst å skulle klassifisere det, men jeg prøver bare å finne en grunn for at denne klassifiseringen finnes;-)

"men jeg prøver bare å finne en grunn for at denne klassifiseringen finnes;-)"

Jeg og! )

[Gjest mikkelina]

Det er dine egne øyne som leser det slik

Ja, og derfor spurte jeg rett ut, for å få klarhet. :-)

[Gjest PsykiatereKanVæreOnde]

Orio har et godt svar. I tillegg vil jeg si at det må vurderes ut fra omstendighetene. Det ekstreme: Vedkommende har mistet et barn i skolealder. Da strekker en det normale ganske langt.

Du svarer som vanlig med den hovmodige stilen din. Jeg håper du ikke er normen for psykiatere i Norge! Du er hard som stein, og sikkert lei. Kanskje du burde overlate din posisjon til noen andre?

[laban]

Jeg kjenner noen som mistet et nyfødt barn og mange år senere mistet sin 18-åring. Det varr selvsagt ufattelig grusomt å miste det nyfødte barnet, men etter 18-åringens død gikk de _virkelig_ langt ned i kjelleren.

Jeg har sett både prester og helsepersonell med lang erfaring uttale at det verste dødsbudskapet å overbringe til foreldre, er når det gjelder barn som står på terskelen til voksenlivet, altså i ung voksen alder.

Noen mener det har med at man har "fått barnet velberget gjennom barndommen" å gjøre - først styrt unna alle farer man burde kunne kontrollere på det lille barnets vegne, så bekymret seg gjennom ungdomstiden med hjertet i halsen, med "vellykket" resultat. Da tør man se for seg at barnet skal få et liv med jobb, egen familie osv., og fallhøyden blir voldsom.

Ikke dermed sagt at katastrofen er liten når barnet er yngre.

Naboene våre flyttet da datteren deres var blitt student i en annen by. De tok med seg sønnen, som hadde litt igjen på vgs., og flyttet nærmere mannens jobb. Junior hadde vært en riktig villstyring som liten, men var en skikkelig kremungdom, tullelekte iblant med småungene i nabolaget og drømte om å bli barnelege.

Han kjørte seg ihjel på motorveien i Asker året etter. Nytt sertifikat, mye trafikk og høy hastighet. Jeg vet dessverre ikke hvordan det gikk med foreldrene hans.

[morsan]

Jeg har sett både prester og helsepersonell med lang erfaring uttale at det verste dødsbudskapet å overbringe til foreldre, er når det gjelder barn som står på terskelen til voksenlivet, altså i ung voksen alder.

Noen mener det har med at man har "fått barnet velberget gjennom barndommen" å gjøre - først styrt unna alle farer man burde kunne kontrollere på det lille barnets vegne, så bekymret seg gjennom ungdomstiden med hjertet i halsen, med "vellykket" resultat. Da tør man se for seg at barnet skal få et liv med jobb, egen familie osv., og fallhøyden blir voldsom.

Ikke dermed sagt at katastrofen er liten når barnet er yngre.

Naboene våre flyttet da datteren deres var blitt student i en annen by. De tok med seg sønnen, som hadde litt igjen på vgs., og flyttet nærmere mannens jobb. Junior hadde vært en riktig villstyring som liten, men var en skikkelig kremungdom, tullelekte iblant med småungene i nabolaget og drømte om å bli barnelege.

Han kjørte seg ihjel på motorveien i Asker året etter. Nytt sertifikat, mye trafikk og høy hastighet. Jeg vet dessverre ikke hvordan det gikk med foreldrene hans.

Uff, så tragisk!