evige overgrep?

[Gjest thefriendinn]

kjenner en kvinne som har blitt misbrukt seksuelt gjennom hele barndommen og ungdommen.

Det er grunnen til at hun reagerer annerledes enn oss andre...

For hadde de fleste andre vært i hennes situasjon nå, ville vi gått til politiet (når det er blåmerker og bevis på alt) og fått stoppet overgrepene, og fått hemmelig nr og kommet oss unna, men hun beholder nr og oppsoeker overgriperne selv om hun vet hun blir voldtatt og banket.

Som den ultimate selvskading når hun ikke får tak i pinex forte å ruse vekk angsten med?

Kan noen forklare meg dette, hvorfor stopper hun ikke overgrepene, hun er jo til syvende og sist den eneste som har makt til å få det stoppet... da hun selv er den som går til sine overgripere i voksen alder...

vondt å stå på sidelinjen og ikke kunne gjoere noe. Fins det håp for henne? Vil hun noen gang toerre stoppe overgrepene, altså gå til politiet og gjemme seg vekk? Hun sier hun blir truet med å bli drept, så hun må kjoeres rundt for egen sikkerhet, neste morgen har hun på egenhånd moett dem og blitt skambanket og voldtatt...

hjelp meg å hjelpe=(

[Gjest prøvermegpååforstå]

Kanskje hun oppsøker dem fordi hun vet at hvis hun ikke gjør det så oppsøker de henne? Og da blir hun kanskje bare mer skadet og straffet?

Det å gå til politiet er en ganske vanskelig greie. Det er stor sjanse for at saken blir henlagt eller at gjerningspersonen får en svært kort straff. Dermed blir sjansen stor for at personen vil oppsøke henne og straffe henne for at hun anmeldte. Da gjør hun bare situasjonen sin enda vanskeligere.

Dersom personene er i slekten hennes så er det enda vanskeligere. Man kan være redd for å splitte slekta og man vil ikke at de andre i slekta skal vite om det fordi man skammer seg over det som skjer.

[Gjest solfryd]

Jeg skjønner virkelig ikke slik adferd...

[Gjest en psyk doler]

Jeg skjønner virkelig ikke slik adferd...

Ubegripelig ja

[Gjest smoothy]

Kan det være noe sånt som at det kjente er "trygt", men man vet aldri hva som vil skje om man bryter ut av en tilværelse? Tror også misbrukte menneske føler overgriper har en slags rett til å få gjøre det de gjør, de har mistet sin identitet på en måte.

[rose23]

Slike forhold handler ofte om avhengighet, overmaktsrelasjon kombinert med dårlig selvfølelse. Føler at en ikke er verdt bedre...

[Gjest xbellax]

Dersom dette hadde vært et menneske som sto meg nær så hadde jeg aldri klart å være vitne til det. Jeg er av den oppfatning at man må ta ansvar for sitt eget liv, men som rose23 så klokt sier: her handler det (kanskje) mye om (blant annet) avhengighet. Midt i all galskapen og volden så er det noe trygt ved at det er kjent. En annen årsak er at dersom hun ikke kjenner til noe annet vet hun trolig heller ikke hva hun har å velge i.

[Gjest bare meg ,ikke vet jeg]

Prøver meg med noen tanker.

Tror dessverre de har så mye makt over henne etter så mange år, at hun nærmest befinner seg i en form for transe. Føler meg ganske sikker på at det siste hun ønsker er at dette skal skje en eneste gang til.

Dessverre tror jeg også det er lite håp så lenge det ikke finnes ukjente ressurser i helsevesenet - for dette krever enorme ressurser å komme ut av. Tror ikke det er mulig å snakke seg ut av denne problemstillingen. Det beste hadde kanskje vært noe liknende som "brat camp". På den måten hadde hun blitt fysisk rykket ut av transen, og fysisk blitt skjermet for all kontakt med overgriperne. Hun hadde blitt tvunget til å forholde seg til virkeligheten på en annen måte. Blitt fysisk og psykisk totalt utmattet (på en annen måte enn tidligere), og forhåpentligvis til slutt funnet en indre styrke, og en tro på at også hun har en verdi i seg selv.

Som sagt, dette er bare noen av mine tanker. En "brat camp" hadde ikke ordnet alt, men det hadde kanskje vært starten på et liv...

Dessverre finnes ikke "brat camp" i Norge. Hvorfor? Manglende ressurser/økonomi? Profesjonelle som ikke tør å tenke nytt?