Å forholde seg til tidligere behandlere på jobb

[skal]

Jeg synes dette er vanskelig! Jeg klarer å forholde meg profesjonellt på jobb, men merker at det sliter på og at jeg trenger å sortere litt tanker og følelser når det gjelder dette.

Jeg har ikke lyst å gå for langt inn på jobben min, men jeg jobber med barn og kultur, og i den sammenhengen dukker plutselig en tidligere behandler opp som forelder. En som var innvolvert når jeg var på mitt sykeste.

Heligvis er har jeg ikke hovedansvaret for vedkommenes barn, så det er ikke jeg som har foreldresamtaler ol i forhold til denne. Men det er vondt å kjenne på den intense skammen som kommer når jeg treffer denne på jobb.

Og jeg vet at sjansen for å ende opp med nærmere kontakt med både denne og barnet er stor ettersom de har uttrykt ønske om å melde barnet på "mitt" fag når det blir stort nok. Og da havner de hos meg.

Har allerede fått meg noen ovverraskelser når det gjelder kollegaer til tidligere behandlere, det er en overvekt av foreldre innen helsevesene som melder sine barn på dette tilbudet av en eller annen grunn. Men dette har funket helt fint, de blir som hvilke som helst andre foreldre.

Men jeg kjenner at dette blir helt anderledes. Og jeg ønsker ikke dette! Men nå er det på en måte jeg som er proffesjonell. Og jeg vet ikke i hvor stor grad det er ok å si nei til dem på det grunnlaget?

Da mener jeg ikke at de får tilbud hos mine kollegaer slik det er nå, pga alder. Det får jeg leve med. Men om jeg kan be de søke til noen andre enn meg, og dermed et annet fag. Men fortsatt et godt kulturtilbud.

Det er kanskje ekstra vanskelig fordi jeg følte meg overkjørt på den tiden. Behandlingen fungerte ikke og jeg sluttet på eget initiativ etter en (for) lang stund. I ettertid kan jeg se at jeg var for syk til å gjøre meg forstått og vedkommende var ung og ny i jobben, men det er fortsatt sårt og som sagt mye skam.

[skal]

Det dreier seg om fritidstilbud, ikke i vanlig skole.

[skal]

Som profesjonell må du takle dette. =/

=/

[FGT]

Jeg forstår dette fra tidligere. Men hvis du kunne samenligne dette med en lege som behandlet deg for en alvorlig sykdom, og du ble frisk i ettertid. Så treffer du denne legen og ser at du ser mye bedre ut. Ville du skamme deg over det ? Tror du ikke han ville være glad for å se deg frisk ? Hva er det som plager deg ? Tror du at denne behandleren går der å tenker på hvordan du er nå i forhold til den gang, og at han være litt skeptisk til overlate ungene til deg / dere i forbindelse med dette arrangementet ? Er du ikke mye bedre nå ? Tror du denne behandleren husker deg, og i tilfelle i forbindelse for hva ?

Føler du at du problemer med å ta hånd om andre barn der ? Hvis du ikke har de, så har du et følelsemessig problem å jobbe med. Må du nødvendigvis ha direkte kontakt med alle forelder ?

[Gjest xbellax]

Dersom du absolutt ikke har noen kolleger som driver med det samme som deg (på samme sted) så kan du ikke si nei. Det du kan gjøre er å forsøke fokusere på at det er barnet det gjelder nå, ikke din tidligere behandler, du trenger kanskje ikke involvere deg voldsomt i noe mer enn akkurat hva angår barnet.

[skal]

Jeg forstår dette fra tidligere. Men hvis du kunne samenligne dette med en lege som behandlet deg for en alvorlig sykdom, og du ble frisk i ettertid. Så treffer du denne legen og ser at du ser mye bedre ut. Ville du skamme deg over det ? Tror du ikke han ville være glad for å se deg frisk ? Hva er det som plager deg ? Tror du at denne behandleren går der å tenker på hvordan du er nå i forhold til den gang, og at han være litt skeptisk til overlate ungene til deg / dere i forbindelse med dette arrangementet ? Er du ikke mye bedre nå ? Tror du denne behandleren husker deg, og i tilfelle i forbindelse for hva ?

Føler du at du problemer med å ta hånd om andre barn der ? Hvis du ikke har de, så har du et følelsemessig problem å jobbe med. Må du nødvendigvis ha direkte kontakt med alle forelder ?

''Jeg forstår dette fra tidligere. Men hvis du kunne samenligne dette med en lege som behandlet deg for en alvorlig sykdom, og du ble frisk i ettertid. Så treffer du denne legen og ser at du ser mye bedre ut. Ville du skamme deg over det ? Tror du ikke han ville være glad for å se deg frisk ?''

Jo. Jeg ville nok ikke hatt problemer med å jobbe med diabetes-spesialisten min på denne måten heller.

''Hva er det som plager deg ? Tror du at denne behandleren går der å tenker på hvordan du er nå i forhold til den gang, og at han være litt skeptisk til overlate ungene til deg / dere i forbindelse med dette arrangementet ?''

Tydeligvis gjør jo ikke vedkommende det.

''Er du ikke mye bedre nå?''

Jo, mye bedre. Tilbake i full jobb. Men er ikke frisk enda og går fortsatt i behandling.

''Tror du denne behandleren husker deg, og i tilfelle i forbindelse for hva?''

Jeg vet at denne husker meg, men hvor mye vet jeg ikke. Gikk til behandler i over et år. Jeg liker ikke av vedkommende kjenner min bakgrunn. Jeg vet at det ikke er noe å skamme seg over, iallfall deler av tiden. Men er vel ikke akkurat i mål med behandlingen der.

''Føler du at du problemer med å ta hånd om andre barn der? Hvis du ikke har de, så har du et følelsemessig problem å jobbe med.''

Det hender, men er sjelden nå. Dette er noe jeg har jobbet mye med i terapi. Har kjent meg skitten og skadelig for barn tidligere. Vet at det ikke er sånn og er som sagt sjelden det kjennes sånn nå. Men jobber fortsatt med de tankene, og med skam generellt. Kanskje det blir lettere etterhvert.

''Må du nødvendigvis ha direkte kontakt med alle forelder?''

Ja, det er en del av jobben og jobbe tett med foreldrene.

[skal]

Dersom du absolutt ikke har noen kolleger som driver med det samme som deg (på samme sted) så kan du ikke si nei. Det du kan gjøre er å forsøke fokusere på at det er barnet det gjelder nå, ikke din tidligere behandler, du trenger kanskje ikke involvere deg voldsomt i noe mer enn akkurat hva angår barnet.

Det blir definitivt strategien om det blir sånn! Antar at det beste er å jobbe seg gjennom dette nå, så blir det lettere å takle da.

[Gjest sånn er det]

=/

Det er kanskje vanskelig, men SMIR har helt rett

[Gjest xbellax]

Det blir definitivt strategien om det blir sånn! Antar at det beste er å jobbe seg gjennom dette nå, så blir det lettere å takle da.

Har du luftet dette for damen? Forstår jo utmerket at dette er en sår situasjon for deg, det du må ha i bakhodet (vet det ikke hjelper å høre dette men likevel) du har ingenting å skamme deg over, løft hodet ditt og stå rakt. Du fremstår som sterk, sunn og frisk i dag for denne tidligere behandleren ha det i minne når du møter vedkommende igjen.

[skal]

Har du luftet dette for damen? Forstår jo utmerket at dette er en sår situasjon for deg, det du må ha i bakhodet (vet det ikke hjelper å høre dette men likevel) du har ingenting å skamme deg over, løft hodet ditt og stå rakt. Du fremstår som sterk, sunn og frisk i dag for denne tidligere behandleren ha det i minne når du møter vedkommende igjen.

Nei.. Jeg har ikke det. Vi kommuniserte særdeles dårlig. Jeg merker nå når jeg snakker om det at jeg nok fortsatt er rimelig sint på vedkommende. *notere på psykotimelisten*

[skal]

Det er kanskje vanskelig, men SMIR har helt rett

Ja.. Den rolige sindige proffe meg er helt enig, men treåringen i magen tramper i gulvet.. Glad jeg har litt tid på meg!

[frosken]

Jeg ville sørget for å gjøre vedkommende oppmerksom på at dersom barnet velger ditt område, så er det du som kommer til å bli ansvarlig for undervisningen. Hadde jeg vært moren til barnet, så ville jeg nok forsøkt å unngå en slik situasjon, da det fort blir litt sært for dere begge.

[skal]

Jeg ville sørget for å gjøre vedkommende oppmerksom på at dersom barnet velger ditt område, så er det du som kommer til å bli ansvarlig for undervisningen. Hadde jeg vært moren til barnet, så ville jeg nok forsøkt å unngå en slik situasjon, da det fort blir litt sært for dere begge.

''Hadde jeg vært moren til barnet, så ville jeg nok forsøkt å unngå en slik situasjon, da det fort blir litt sært for dere begge.''

Sånn hadde jeg og tenkt, og forventet egentlig det fra vedkommende. Ble derfor ganske overrasket når de uttrykte at de ønsket seg til meg.

Det er jo en slags tillitserklæring, men jeg synes det er vanskelig. Jeg tror ikke vedkommende aner noe om hvor vanskelig det var da jeg gikk til behandling. Kanskje det er derfor denne ikke ser det som noe problem?

[Gjest GA]

Vi må nesten takle dette for elevene våres skyld.

Jeg har hatt dattera til gynekologen min som klarinettelev, det var også litt snodig på foreldresamtaler etc, men så lenge han taklet det profesjonelt bestemte jeg meg for at jeg skulle takle det også.

Sånn må det nesten bli i en passe stor by, man treffer folk i flere sammenhenger.

Tror du det hjelper å fokusere alt du kan på eleven, og ikke bry deg om forelderen? kanskje forholde deg til den andre forelderen enn h*n som var din behandler?

[frosken]

''Hadde jeg vært moren til barnet, så ville jeg nok forsøkt å unngå en slik situasjon, da det fort blir litt sært for dere begge.''

Sånn hadde jeg og tenkt, og forventet egentlig det fra vedkommende. Ble derfor ganske overrasket når de uttrykte at de ønsket seg til meg.

Det er jo en slags tillitserklæring, men jeg synes det er vanskelig. Jeg tror ikke vedkommende aner noe om hvor vanskelig det var da jeg gikk til behandling. Kanskje det er derfor denne ikke ser det som noe problem?

I såfall er det en tillitserklæring,(kanskje kombinert med en noe manglende innsikt i hvordan dette må være for deg).

Tipper at de "krøllete" følelsene raskt går over, særlig fordi i denne relasjonen er det du som har autoritet. Bare lat som ingenting, og forhold deg til ungen som en hvilken som helst annen unge.

[skal]

I såfall er det en tillitserklæring,(kanskje kombinert med en noe manglende innsikt i hvordan dette må være for deg).

Tipper at de "krøllete" følelsene raskt går over, særlig fordi i denne relasjonen er det du som har autoritet. Bare lat som ingenting, og forhold deg til ungen som en hvilken som helst annen unge.

Ja, får satse på det. Får jobbe meg ut av aggresjonen jeg kjenner mot dette mennesket nå på forhånd, så blir det kanskje ok når (og om) det blir aktuelt.

Og jobbe med min skrekk for autoriteter, for er vel den som krøller det til her og. Å ikke la vedkommende være en autoritet i den sammenhengen selvom deler av meg føler seg som et lite barn i møtet.

[skal]

Vi må nesten takle dette for elevene våres skyld.

Jeg har hatt dattera til gynekologen min som klarinettelev, det var også litt snodig på foreldresamtaler etc, men så lenge han taklet det profesjonelt bestemte jeg meg for at jeg skulle takle det også.

Sånn må det nesten bli i en passe stor by, man treffer folk i flere sammenhenger.

Tror du det hjelper å fokusere alt du kan på eleven, og ikke bry deg om forelderen? kanskje forholde deg til den andre forelderen enn h*n som var din behandler?

Vil tro det var sært ja.. Er litt spesiellt opplegg fordi vi jobber mye med foreldrene i startfasen, men kan jo håpe at vedkommende sender sin bedre halvdel i bresjen.

[FGT]

''Jeg forstår dette fra tidligere. Men hvis du kunne samenligne dette med en lege som behandlet deg for en alvorlig sykdom, og du ble frisk i ettertid. Så treffer du denne legen og ser at du ser mye bedre ut. Ville du skamme deg over det ? Tror du ikke han ville være glad for å se deg frisk ?''

Jo. Jeg ville nok ikke hatt problemer med å jobbe med diabetes-spesialisten min på denne måten heller.

''Hva er det som plager deg ? Tror du at denne behandleren går der å tenker på hvordan du er nå i forhold til den gang, og at han være litt skeptisk til overlate ungene til deg / dere i forbindelse med dette arrangementet ?''

Tydeligvis gjør jo ikke vedkommende det.

''Er du ikke mye bedre nå?''

Jo, mye bedre. Tilbake i full jobb. Men er ikke frisk enda og går fortsatt i behandling.

''Tror du denne behandleren husker deg, og i tilfelle i forbindelse for hva?''

Jeg vet at denne husker meg, men hvor mye vet jeg ikke. Gikk til behandler i over et år. Jeg liker ikke av vedkommende kjenner min bakgrunn. Jeg vet at det ikke er noe å skamme seg over, iallfall deler av tiden. Men er vel ikke akkurat i mål med behandlingen der.

''Føler du at du problemer med å ta hånd om andre barn der? Hvis du ikke har de, så har du et følelsemessig problem å jobbe med.''

Det hender, men er sjelden nå. Dette er noe jeg har jobbet mye med i terapi. Har kjent meg skitten og skadelig for barn tidligere. Vet at det ikke er sånn og er som sagt sjelden det kjennes sånn nå. Men jobber fortsatt med de tankene, og med skam generellt. Kanskje det blir lettere etterhvert.

''Må du nødvendigvis ha direkte kontakt med alle forelder?''

Ja, det er en del av jobben og jobbe tett med foreldrene.

Kanskje det er best å bare late som ingen ting, så går det seg til etter hvert. Det er ikke lurt å gjøre noe i den ene eller den andre retningen, så lenge du er usikker på hvordan du skal forholde deg til dette.

[skal]

Kanskje det er best å bare late som ingen ting, så går det seg til etter hvert. Det er ikke lurt å gjøre noe i den ene eller den andre retningen, så lenge du er usikker på hvordan du skal forholde deg til dette.

Nei, du har rett. Foreløpig gjør jeg ingenting. Eventuellt tar de jo til vettet før den tid eller jeg blir så frisk at det ikke er noe problem. Drømme er lov..

[frosken]

Ja, får satse på det. Får jobbe meg ut av aggresjonen jeg kjenner mot dette mennesket nå på forhånd, så blir det kanskje ok når (og om) det blir aktuelt.

Og jobbe med min skrekk for autoriteter, for er vel den som krøller det til her og. Å ikke la vedkommende være en autoritet i den sammenhengen selvom deler av meg føler seg som et lite barn i møtet.

Jeg tror du fort kommer over de krøllete følelsene når dere evt. først er i gang. Da kommer du til å bli opptatt av barnet, og din tidligere relasjon til moren kommer til å bli mindre fremtredende i din bevissthet.

tror