Slitne mammaer

[Elis31]

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3252315.ece

Inspirert av en tråd eller flere under her. Synes jeg det er svært trist om ikke kvinner skal få prate om en slitsom periode i livet sitt. -Du har valgt det selv, da må du priortiere annerledes, blir motsvarene Jeg synes det blir litt hjerterått jeg. Det er f.eks store prisforskjeller etter hvor i landet en bor. Det er store forskjeller på hvor mye gjeld for har. Noen har f.eks studielån, andre ikke. Jeg mener at kvinner må få lov til å snakke om dette, og at kvinner bør støtte hverandre. Jeg synes det er litt overraskende at ifølge artikkelen er det et nederlag å innrømme at man er sliten. Hvilket samfunn blir vi da? Hvis vi skal gå rundt og late som....?

Jeg vil tro at småbarnsperioden, eller hele barneperioden er slitsom for de fleste. Men som det sies også den perioden man ser tilbake på som gammel og tenker på, som den lykkeligste perioden.

[Glimtipper]

Tja... Kommer det noe godt ut av å klage, da? Når man ikke er villig til å forandre noe i livet sitt for å forbedre situasjonen?

Det er ganske typisk kvinner. Mange kvinner vil helst bare snakke om og rundt problemene, uten å ta i mot løsningsforslag. Det framstår som meningsløst i den store sammenheng. Kanskje tåler en bestevenninne slikt snakk over tid, men de fleste andre vil gå lei.

[Persille1365381127]

Tja... Kommer det noe godt ut av å klage, da? Når man ikke er villig til å forandre noe i livet sitt for å forbedre situasjonen?

Det er ganske typisk kvinner. Mange kvinner vil helst bare snakke om og rundt problemene, uten å ta i mot løsningsforslag. Det framstår som meningsløst i den store sammenheng. Kanskje tåler en bestevenninne slikt snakk over tid, men de fleste andre vil gå lei.

Det er jo ikke nødvendigvis en klage selv om man snakker om ting som er kjipe da

Jeg snakker om ting som er litt dritt hele tiden, men det er ikke klaging. Det er mer en luftemetode. Vi snakker jo om bra ting også, en god blanding

[Gjest trist jente]

Det er jo ikke nødvendigvis en klage selv om man snakker om ting som er kjipe da

Jeg snakker om ting som er litt dritt hele tiden, men det er ikke klaging. Det er mer en luftemetode. Vi snakker jo om bra ting også, en god blanding

Å lufte frustrasjoner i hverdagen er jo absolutt sunt etter min mening. Vesentlig forskjell på klaging/syting og det å lufte frustrasjon.

[Glimtipper]

Det er jo ikke nødvendigvis en klage selv om man snakker om ting som er kjipe da

Jeg snakker om ting som er litt dritt hele tiden, men det er ikke klaging. Det er mer en luftemetode. Vi snakker jo om bra ting også, en god blanding

Joda, å snakke litt om ting som er kjipt er selvfølgelig helt greit. Men det finnes en grense, uten at jeg kan beskrive helt hvor den grensen går

[Gjest snart utslitt mamma...]

Takk

Poenget er jo at man ikke kan snakke om slike ting i real life

Derfor kan jo DOL være en måte å lufte tanker på og få konstruktive svar...

Jeg kjenner feks at kjevene mine er totalt anspent. Sikkert pga stivt smil over for lang tid

[Gjest Høyt utdannet]

Det er vel "flink pike" syndromet som slår inn også her. Kvinner , spesielt de med høy utdannelse og dermed også med jobber som krever mye kan ha problem med å roe ned selv når de får barn. Dette handler ikke bare om vilje eller egenskaper hos hver enkelt men også forventninger man kanskje tror andre /samfunnet har til en.....det er som artikkelen beskriver ikke stor aksept for at man ikke orker like mye etter at man har fått barn.

Synes det er helt greit å snakke om at periode med barn er slitsom selv om man selv har valgt å få barn.....vil ikke si det er klaging i negativ forstand

[Gjest sjøstjerna]

Kan absolutt kjenne meg igjen.

Var en periode hvor alt gikk i ett! Opp tidlig om morgenen, stelle og gjøre klar flere barn, ordne matpakker, frakte til barnehage/skole, være på jobb- m/knapt tid til lunch for å rekke alt før kl 16- før så å hente barn, ordne middag og kjøre noen på fritidsaktivitet, før dugnaden for barnehagen, og foreldremøtet i skolen.

Klart mødre blir slitne. Ikke noe å skamme seg over, eller være redd for å innrømme.

[Helmi]

Det er da opplagt at mammaer kan bli slitne! Og det må også være lov å si: nå er jeg sliten.

[jubalong70]

Jeg ser ikke på det som noe nederlag å innrømme at det å være småbarnsforeldre er slitsomt. Selvsagt har vi valgt dette livet selv. Men det er jo like selvsagt at det er slitsomt

Samtidig er det en periode som går fort, og som de fleste av oss nok vil se tilbake på med glede

[fyrlykt]

Småbarnsperioden er slitsom, ingen tvil om det. Synes småbarnsforeldre skulle hatt rett til 6-timers dag med full lønn. Heller det enn kontantstøtte (og avtalefestet pensjon ved fylte 62.)

Mange sliter seg ut med full jobb og små barn. Å si at man har valgt det sjøl synes jeg blir litt feil. Vi lever i en tid hvor prisnivå og levestandard legger opp til at begge foreldre må jobbe fullt. Selvfølgeilig kan mange velge lavere inntekt en periode, men ikke alle kan det.

[fyrlykt]

Tja... Kommer det noe godt ut av å klage, da? Når man ikke er villig til å forandre noe i livet sitt for å forbedre situasjonen?

Det er ganske typisk kvinner. Mange kvinner vil helst bare snakke om og rundt problemene, uten å ta i mot løsningsforslag. Det framstår som meningsløst i den store sammenheng. Kanskje tåler en bestevenninne slikt snakk over tid, men de fleste andre vil gå lei.

Hvis alle småbarnsmødre reiste seg opp og klagde og sa at NÅ vil vi ha tiltak som gjør at vi kan føde barn uten å slite oss totalt ut ville det nok hjelpe.

Samfunnet tjener på at vi føder barn, det er ønskelig at norske kvinner skal føde flere barn. Noen må vi ha til å ta seg av oss når vi blir gamle. Hvorfor skal vi da neddynges med skyldfølelse og få høre at vi har valgt det sjøl, vi kan prioritere annerledes osv når vi kjenner oss sliten?

Nå må folk slutte å tro at mødre er supermennesker, og alle kvinner må slutte å forsøke å være superdamer. Av hensyn til den oppvoksende slekt må vi tørre å si ifra og håpe at ting bedrer seg. Det er for mye forlangt, synes jeg, at vi skal takle perioder i livet med lite nattesøvn og krav om at vi må jobbe fullt.

[Elis31]

Tja... Kommer det noe godt ut av å klage, da? Når man ikke er villig til å forandre noe i livet sitt for å forbedre situasjonen?

Det er ganske typisk kvinner. Mange kvinner vil helst bare snakke om og rundt problemene, uten å ta i mot løsningsforslag. Det framstår som meningsløst i den store sammenheng. Kanskje tåler en bestevenninne slikt snakk over tid, men de fleste andre vil gå lei.

Det er den ene ytterligheten, de som alltid klager. Den andre ytterligheten er kanskje de som ønsker å gi uttrykk av at de har det superperfekt, at de bakte boller på onsdag, og skal servere syvretters middag til svigers på søndag. Som skaper enda mer press på andre.

Jeg bare blir overrasket at man ikke skal kunne prate om hvordan man har det, da kunne man også hjulpet hverandre litt kanskje? Ved å hente og bringe til trening, at man slår seg sammen. Eller at man ser litt etter ungene tilhverandre.

[Elis31]

Hvis alle småbarnsmødre reiste seg opp og klagde og sa at NÅ vil vi ha tiltak som gjør at vi kan føde barn uten å slite oss totalt ut ville det nok hjelpe.

Samfunnet tjener på at vi føder barn, det er ønskelig at norske kvinner skal føde flere barn. Noen må vi ha til å ta seg av oss når vi blir gamle. Hvorfor skal vi da neddynges med skyldfølelse og få høre at vi har valgt det sjøl, vi kan prioritere annerledes osv når vi kjenner oss sliten?

Nå må folk slutte å tro at mødre er supermennesker, og alle kvinner må slutte å forsøke å være superdamer. Av hensyn til den oppvoksende slekt må vi tørre å si ifra og håpe at ting bedrer seg. Det er for mye forlangt, synes jeg, at vi skal takle perioder i livet med lite nattesøvn og krav om at vi må jobbe fullt.

Amen!

[Gjest sjøstjerna]

Det er den ene ytterligheten, de som alltid klager. Den andre ytterligheten er kanskje de som ønsker å gi uttrykk av at de har det superperfekt, at de bakte boller på onsdag, og skal servere syvretters middag til svigers på søndag. Som skaper enda mer press på andre.

Jeg bare blir overrasket at man ikke skal kunne prate om hvordan man har det, da kunne man også hjulpet hverandre litt kanskje? Ved å hente og bringe til trening, at man slår seg sammen. Eller at man ser litt etter ungene tilhverandre.

''Ved å hente og bringe til trening, at man slår seg sammen. Eller at man ser litt etter ungene tilhverandre.''

Slik gjorde vi det. Vi byttet på å kjøre hverandres barn til ulike treninger. Det hjalp selvsagt.

Men jeg er likevel glad jeg er ferdig med den der vanvittig strevsomme perioden.

[Glimtipper]

Det er den ene ytterligheten, de som alltid klager. Den andre ytterligheten er kanskje de som ønsker å gi uttrykk av at de har det superperfekt, at de bakte boller på onsdag, og skal servere syvretters middag til svigers på søndag. Som skaper enda mer press på andre.

Jeg bare blir overrasket at man ikke skal kunne prate om hvordan man har det, da kunne man også hjulpet hverandre litt kanskje? Ved å hente og bringe til trening, at man slår seg sammen. Eller at man ser litt etter ungene tilhverandre.

Ja, jeg kommenterte nok på ytterligheten. Det er jo lov å snakke om hvordan man har det, uten at det betyr man ønsker noe bort (hverken hund, fritidsaktiviteter, tre barn eller jobben). Men om man dag etter dag og år etter år snakker om hvor utslitt man er, at nå er man nesten ved enden av hva man orker, at livskvaliteten er lav osv, så forventes det selvfølgelig at man forandrer på noe.

Jeg har forøvrig aldri møtt en av de "perfekte" mødrene. Blant de jeg kjenner er det mer status i å være menneskelig - på alle vis.

[Gjest honnicorn]

Jeg synes også at det må være lov å klage og syte litt, noe må en jo ha og snakke om! Men det er rart hvor mye verre enkelte har det enn andre....Det er jo ikke alle som forteller hvor stritt de har det...

Men på den andre side; å få barn må vel være noe at det mest egoistiske et menneske gjør. Det er jo kun fordi vi har lyst på, osv. at vi føder en haug med barn. Før i tiden fikk de kanskje 6-7 unger med den tanken at de skulle være til god hjelp på gården o.l. når de ble større. Nå er jo ungene bare til pynt, det er heller vi som slaver og duller med dem hele tiden. I disse dager, når alle vet hvordan en kan beskytte seg for å slippe å bli gravid, så er det liksom ingen unnskyldning lenger. Får en barn, så er det som regel fordi en har lyst på selv.

Kjenner noen som sliter noe så inn i granskauen. De har to barn. Far er innlagt på psykriatisk, mor sliter også nå. Barna er i avlastningshjem annenhver helg. Går i barnehage hver dag fra 8- 16. Mora klager og syter at de er så ville og adlyder ikke, så hun blir helt utslitt. Men i neste omgang så har de jammen lyst på en unge til.....

Nå får jeg vel en del pepper. Men jeg har faktisk tre barn. Første var et uhell. De neste fikk vi fordi vi ønsket det. Elsker dem alle!

[Glimtipper]

Hvis alle småbarnsmødre reiste seg opp og klagde og sa at NÅ vil vi ha tiltak som gjør at vi kan føde barn uten å slite oss totalt ut ville det nok hjelpe.

Samfunnet tjener på at vi føder barn, det er ønskelig at norske kvinner skal føde flere barn. Noen må vi ha til å ta seg av oss når vi blir gamle. Hvorfor skal vi da neddynges med skyldfølelse og få høre at vi har valgt det sjøl, vi kan prioritere annerledes osv når vi kjenner oss sliten?

Nå må folk slutte å tro at mødre er supermennesker, og alle kvinner må slutte å forsøke å være superdamer. Av hensyn til den oppvoksende slekt må vi tørre å si ifra og håpe at ting bedrer seg. Det er for mye forlangt, synes jeg, at vi skal takle perioder i livet med lite nattesøvn og krav om at vi må jobbe fullt.

Her i England går de fleste arbeidende mødre tilbake til jobb når ungen er tre måneder gammel. -Det- er slitsomt, det

Jeg vet ikke helt om jeg synes Norge trenger ytterligere tilrettelegging, så folk har råd til et hus på to etasjer i stedet for en leilighet eller to biler i stedet for en eller trampoline og basseng til ungene - og samtidig jobbe redusert.

Jeg synes de ordningene man har allerede er gode nok.

[Elis31]

Takk

Poenget er jo at man ikke kan snakke om slike ting i real life

Derfor kan jo DOL være en måte å lufte tanker på og få konstruktive svar...

Jeg kjenner feks at kjevene mine er totalt anspent. Sikkert pga stivt smil over for lang tid

Synes det er leit hvis du ikke føler at du kan snakke om det i Real Life.

[Elis31]

Ja, jeg kommenterte nok på ytterligheten. Det er jo lov å snakke om hvordan man har det, uten at det betyr man ønsker noe bort (hverken hund, fritidsaktiviteter, tre barn eller jobben). Men om man dag etter dag og år etter år snakker om hvor utslitt man er, at nå er man nesten ved enden av hva man orker, at livskvaliteten er lav osv, så forventes det selvfølgelig at man forandrer på noe.

Jeg har forøvrig aldri møtt en av de "perfekte" mødrene. Blant de jeg kjenner er det mer status i å være menneskelig - på alle vis.

Det kan jo også være at noen faktisk er mer sliten enn andre. Likevle betyr det ikke at alle føler at de har råd til å gå ned i stilling.