Irritert på mannen dagen lang!

[løvinne71]

Hva skal man gjøre da?

Jeg har snakket pent med ham, grint, skreket, truet med å flytteosv. Ingenting hjelper!

Han sier bare jeg er så flink til å ta meg av barna...

Jeg spør noen ganger om han kan se etter barna for meg så jeg kan dra i butikken alene. Har han ikke andre planer gjør han det.

Nei, han var ikke flinkere før og ser ikke ut til at han vil bli flinkere.

Hva skal jeg gjøre?

"Hva skal man gjøre da? Jeg har snakket pent med ham, grint, skreket, truet med å flytteosv. Ingenting hjelper!"

Du bør slutte å snakke, og heller GJØRE noe.

Dvs. du skal faktisk gjøre MINDRE, og dermed "tvinge" ham til å ta sin del av ansvaret.

Det hjelper nok lite å beklage seg på generellt grunnlag, og insistere på at han skal ta "mere" ansvar.

Det blir for diffust, og han kommer neppe til å anstrenge seg for å finne ut hva som skal gjøres.

"Han sier bare jeg er så flink til å ta meg av barna..."

Nei, det er ikke det han sier. Det han egentlig mener er:

"Jeg vil helst slippe å ta meg av barna, men det kan jeg jo ikke si rett ut. Derfor spiller jeg istedet på din morsfølelse ved å indirekte si at jeg ikke kommer til å klare oppgaven like bra som du gjør."

"Jeg spør noen ganger om han kan se etter barna for meg så jeg kan dra i butikken alene. Har han ikke andre planer gjør han det."

Du SPØR om han kan se etter barna FOR DEG??!!

Dette er jo det samme som å vedkjenne seg at barna er DIN jobb, og DITT hovedansvar. Og at hans farsrolle er begrenset til å være "stand in" for deg av og til - hvis det passer ham!

Dette understreker jo hans oppfatning av at han ikke må ta noe ansvar for barn og barnepass. Du gir ham jo faktisk et VALG og dermed muligheten til å prioritere andre ting istedet.

"Nei, han var ikke flinkere før og ser ikke ut til at han vil bli flinkere" ?

Da kan han ihvertfall ikke bruke sykdommen som en unskyldning, og du trenger heller ikke føle et ansvar for å rettferdiggjøre at han ikke deltar.

Det høres ut som "skjevfordelingen" oppstod allerede da dere fikk barn første gang.

Jeg tror ansvarsfordelingen man har i de første månedene som foreldre, langt på vei danner grunnlaget for hviklet mønster man vil følge senere.

Pga ammingen, og det at mor har fødselspermisjon, blir det jo naturlig at mor tar mest ansvar i stell og daglige rutiner.

Hun har jo i realiteten ikke noe valg. For barnet er jo plutselig der og krever sitt. Derfor erfarer hun raskt at det å ha barn innebærer et ansvar man ikke kommer unna, og en svært begrenset frihet til å ta hensyn til seg selv.

Fedrene derimot, blir ikke eksponert for dette nye ansvaret på samme måte. De er ofte hjemme SAMTIDIG med mor, og siden de fortsetter i jobb som vanlig, merker de heller ikke så godt at hverdagen endrer seg så mye.

Derfor tror jeg mange fedre må "sparkes litt igang", eller for den slags skyld: må få slippe til, når det gjelder å ta stell og ansvar for babyen.

Hvis mor fortsetter å ta hovedansvaret også mens far er tilstede, blir dette lett et etablert mønster som kan bli vanskelig å snu senere.

"Hva skal jeg gjøre?"

Istedet for å be om eller kreve "hjelp", må du nok heller bruke litt "kvinnelist" ved å sette igang konkrete tiltak om pålegger ham ansvar.

Du må rett og slett begynne å opptre som om det er den største selvfølge at dere er to om foreldrerollen, og at hverdagens praktiske rutiner tilpasses dette.

En nærliggende sak, kan være at du slutter å ta med deg babyen mens du leverer i barnehagen.

Det er jo latterlig at du skal måtte ordne et ekstra barn tidlig om morgenen bare for en kort tur, mens mannen din faktisk er hjemme.

Neste gang tar du rett og slett barnet med ned på soverommet og sier: "xxxx har fått mat og ren bleie, jeg lar h*n blir igjen her mens jeg følger yyyy i barnehagen. Er tilbake om en halvtime"

Hvis han blir holdt våken denne tiden, kan han jo alltids legge seg litt igjen når du kommer tilbake.

Begynn i det små, ved å f.eks ta med deg bare et eller to av barna når du har ærend, eller følger dem til aktiviteter.

Du bør også begynne å planlegge litt aktiviteter uten barn.

Spør ham f.eks om han skal noe spesiellt et gitt tidspunkt. Hvis han ikke har noen planer, så sier du. "Flott" da kan jeg bestille time hos frisør, besøke noen, ta en joggetur etc... "

Legg av og til planer på forhånd, men gi ham varsel i "god tid" (et par dager i forveien) om at kommer til å være borte da og da.

Poenget er at når han ikke endrer adferd, så må du rett og slett gjøre det selv!

Eneste måten han kan sluntre unna, er jo faktisk at du LAR ham gjøre det!

[Gjest Tak'em or leav'em]

Hvis du ønsker å fortsette samlivet med denne mannen, så bør du ta til deg løvinne71-tipsene.

Hvis du ikke orker å gjøre en jobb med samlivet, vel... Da får du bare ta din hatt og gå.

[også en mor]

"Hva skal man gjøre da? Jeg har snakket pent med ham, grint, skreket, truet med å flytteosv. Ingenting hjelper!"

Du bør slutte å snakke, og heller GJØRE noe.

Dvs. du skal faktisk gjøre MINDRE, og dermed "tvinge" ham til å ta sin del av ansvaret.

Det hjelper nok lite å beklage seg på generellt grunnlag, og insistere på at han skal ta "mere" ansvar.

Det blir for diffust, og han kommer neppe til å anstrenge seg for å finne ut hva som skal gjøres.

"Han sier bare jeg er så flink til å ta meg av barna..."

Nei, det er ikke det han sier. Det han egentlig mener er:

"Jeg vil helst slippe å ta meg av barna, men det kan jeg jo ikke si rett ut. Derfor spiller jeg istedet på din morsfølelse ved å indirekte si at jeg ikke kommer til å klare oppgaven like bra som du gjør."

"Jeg spør noen ganger om han kan se etter barna for meg så jeg kan dra i butikken alene. Har han ikke andre planer gjør han det."

Du SPØR om han kan se etter barna FOR DEG??!!

Dette er jo det samme som å vedkjenne seg at barna er DIN jobb, og DITT hovedansvar. Og at hans farsrolle er begrenset til å være "stand in" for deg av og til - hvis det passer ham!

Dette understreker jo hans oppfatning av at han ikke må ta noe ansvar for barn og barnepass. Du gir ham jo faktisk et VALG og dermed muligheten til å prioritere andre ting istedet.

"Nei, han var ikke flinkere før og ser ikke ut til at han vil bli flinkere" ?

Da kan han ihvertfall ikke bruke sykdommen som en unskyldning, og du trenger heller ikke føle et ansvar for å rettferdiggjøre at han ikke deltar.

Det høres ut som "skjevfordelingen" oppstod allerede da dere fikk barn første gang.

Jeg tror ansvarsfordelingen man har i de første månedene som foreldre, langt på vei danner grunnlaget for hviklet mønster man vil følge senere.

Pga ammingen, og det at mor har fødselspermisjon, blir det jo naturlig at mor tar mest ansvar i stell og daglige rutiner.

Hun har jo i realiteten ikke noe valg. For barnet er jo plutselig der og krever sitt. Derfor erfarer hun raskt at det å ha barn innebærer et ansvar man ikke kommer unna, og en svært begrenset frihet til å ta hensyn til seg selv.

Fedrene derimot, blir ikke eksponert for dette nye ansvaret på samme måte. De er ofte hjemme SAMTIDIG med mor, og siden de fortsetter i jobb som vanlig, merker de heller ikke så godt at hverdagen endrer seg så mye.

Derfor tror jeg mange fedre må "sparkes litt igang", eller for den slags skyld: må få slippe til, når det gjelder å ta stell og ansvar for babyen.

Hvis mor fortsetter å ta hovedansvaret også mens far er tilstede, blir dette lett et etablert mønster som kan bli vanskelig å snu senere.

"Hva skal jeg gjøre?"

Istedet for å be om eller kreve "hjelp", må du nok heller bruke litt "kvinnelist" ved å sette igang konkrete tiltak om pålegger ham ansvar.

Du må rett og slett begynne å opptre som om det er den største selvfølge at dere er to om foreldrerollen, og at hverdagens praktiske rutiner tilpasses dette.

En nærliggende sak, kan være at du slutter å ta med deg babyen mens du leverer i barnehagen.

Det er jo latterlig at du skal måtte ordne et ekstra barn tidlig om morgenen bare for en kort tur, mens mannen din faktisk er hjemme.

Neste gang tar du rett og slett barnet med ned på soverommet og sier: "xxxx har fått mat og ren bleie, jeg lar h*n blir igjen her mens jeg følger yyyy i barnehagen. Er tilbake om en halvtime"

Hvis han blir holdt våken denne tiden, kan han jo alltids legge seg litt igjen når du kommer tilbake.

Begynn i det små, ved å f.eks ta med deg bare et eller to av barna når du har ærend, eller følger dem til aktiviteter.

Du bør også begynne å planlegge litt aktiviteter uten barn.

Spør ham f.eks om han skal noe spesiellt et gitt tidspunkt. Hvis han ikke har noen planer, så sier du. "Flott" da kan jeg bestille time hos frisør, besøke noen, ta en joggetur etc... "

Legg av og til planer på forhånd, men gi ham varsel i "god tid" (et par dager i forveien) om at kommer til å være borte da og da.

Poenget er at når han ikke endrer adferd, så må du rett og slett gjøre det selv!

Eneste måten han kan sluntre unna, er jo faktisk at du LAR ham gjøre det!

Du har et fantastisk bra innlegg! Klokt og rett på sak.

Et lite ps: ( I tilfelle du ikke vet om det)

ps. Hvis jeg kan komme med ett tips, så det blir enda lettere å skille mellom sitat og ditt innlegg: Bruk ' knappen to ganger istedet for å trykke den som er ", så markeres sitatet i gult og dine innspill blir mer synlige.

[PieLill]

Ikke gjør deg uunværlig.

Skap situasjoner der han blir nødt til å trå til. Kjøp en brytspumpe om du ikke vil bruke pulvermelk. (Om du ikke alt har en.) På apoteket får du flotte praktiske fryseposer.

Når du drar med mellomste i barnehagen gir du babyen til pappa. Selvsagt. Ingen lange formaninger. Ikke en haug med opplysninger om hvor ditt og datt befinner seg. Kun korte opplysninger som "Har spist, trenger nye bleie. Må noen ærender etter barnehagen." Så blir du borte noe timer. Ta gjerne en tur på kafe eller noe annet du vil gjøre for deg. Bare sørg for å være vekke lenge nok til at pappa må oppføre seg som pappa.

Om du er i permisjon, kan du kanskje få til en tidskontoordning. Da blir pappa nødt til å trå til. Hvis ikke kan du få deg en deltidsjobb, starte på et deltidsstudie eller et eller noe annet som gjør at du må forlate åstedet regelmessig.

Gjør pappa til en nødvendighet.

Sørg også for å være vekke noen kvelder. Ikke spør om han kan, fortell ham at torsdag kl 18.30 skal du... Akkurat som han har fortalt deg så mange ganger. Stikk også avgårde på impuls iblant; "Nå drar jeg til..." Om nødvendig, glem mobilen hjemme. Har han innsigelser i forhold til at du ikke har avklart med han på forhånd, har dere grunnlag for en samtale om en del ting.

En del menn ser ut til å mene at de blir minde menn av å "måtte spørre kona om lov" og innser ikke at det handler om samordning og samarbeid mellom to likeverdige parter. At deres frihet, blir hennes fengsel og at de aldri hadde funnet seg i å bli behandlet slik selv.

Om han skal bygge både ansvarsfølelse, oversikt over hva som til og selvtillit, er det best du holder deg et stykke unna mens han gjør det.

Det er godt mulig han forstår hva du mener når du ønsker en omfordeling av arbeidsoppgaver og søvn. Men så lenge det ser ut til å funke slike det er nå, kommer han neppe til å gjøre noe med det. Han ser kanskje heller ikke helt sammenhengen mellom din irritasjon og skjevfordelingen.

Du blir nødt til å skape de situasjonene som tvinger ham på banen. Alternativt må du komme med ultimatum in parterapi eller at han gjør xxx, yyy og zzz daglig.

Dere har nok ennå tid til å få dette på rett kjøl igjen. Ta heller en solid fight nå, enn å bære dette til du blir virkelig forbitret.

mvh

[margerita1365380476]

Ikke gjør deg uunværlig.

Skap situasjoner der han blir nødt til å trå til. Kjøp en brytspumpe om du ikke vil bruke pulvermelk. (Om du ikke alt har en.) På apoteket får du flotte praktiske fryseposer.

Når du drar med mellomste i barnehagen gir du babyen til pappa. Selvsagt. Ingen lange formaninger. Ikke en haug med opplysninger om hvor ditt og datt befinner seg. Kun korte opplysninger som "Har spist, trenger nye bleie. Må noen ærender etter barnehagen." Så blir du borte noe timer. Ta gjerne en tur på kafe eller noe annet du vil gjøre for deg. Bare sørg for å være vekke lenge nok til at pappa må oppføre seg som pappa.

Om du er i permisjon, kan du kanskje få til en tidskontoordning. Da blir pappa nødt til å trå til. Hvis ikke kan du få deg en deltidsjobb, starte på et deltidsstudie eller et eller noe annet som gjør at du må forlate åstedet regelmessig.

Gjør pappa til en nødvendighet.

Sørg også for å være vekke noen kvelder. Ikke spør om han kan, fortell ham at torsdag kl 18.30 skal du... Akkurat som han har fortalt deg så mange ganger. Stikk også avgårde på impuls iblant; "Nå drar jeg til..." Om nødvendig, glem mobilen hjemme. Har han innsigelser i forhold til at du ikke har avklart med han på forhånd, har dere grunnlag for en samtale om en del ting.

En del menn ser ut til å mene at de blir minde menn av å "måtte spørre kona om lov" og innser ikke at det handler om samordning og samarbeid mellom to likeverdige parter. At deres frihet, blir hennes fengsel og at de aldri hadde funnet seg i å bli behandlet slik selv.

Om han skal bygge både ansvarsfølelse, oversikt over hva som til og selvtillit, er det best du holder deg et stykke unna mens han gjør det.

Det er godt mulig han forstår hva du mener når du ønsker en omfordeling av arbeidsoppgaver og søvn. Men så lenge det ser ut til å funke slike det er nå, kommer han neppe til å gjøre noe med det. Han ser kanskje heller ikke helt sammenhengen mellom din irritasjon og skjevfordelingen.

Du blir nødt til å skape de situasjonene som tvinger ham på banen. Alternativt må du komme med ultimatum in parterapi eller at han gjør xxx, yyy og zzz daglig.

Dere har nok ennå tid til å få dette på rett kjøl igjen. Ta heller en solid fight nå, enn å bære dette til du blir virkelig forbitret.

mvh

Takk for langt innlegg.

Problemet mitt er vel kanskje at jeg ikke er sterk nok til å dra fra ungene.

Senest i dag skulle jeg tillegen med et barn. Minsten sov da jeg skulle dra og istedenfor å vekke ham, lot jeg han bli hjemme med pappaen.

Da jeg kom hjem etter 2 timer hadde minsten vært våken 1 time. Han hadde bæsjet på seg, men pappen hadde ikke skiftet.

Han har aldri skiftet bæsjebleie!

Ikke hadde han gitt ham noe å drikke heller. Han var blid og fornøyd da jeg kom hjem, så han har vel ikke lidt noen nød.

Jeg var superstresset hos legen, visste at hvis jeg ble lenge borte ville minstemann bli sulten og ikke få mat.

Pappaen er ikke flink til å tenke på at de små blir sultne eller tørste. Jeg har prøvd å lære ham at han kan bare gå å ta seg drikke når han vil, det klarer ikke de.

Derfor klarer jeg bare ikke å si, herb er ungen din, nå drar jeg bort noen timer.

I går tenkte jeg det hadde vært fint om jeg havnet i en ulykke og lå i koma et par uker, da kunne han fått prøve seg.

Jeg måprøve å slutte å bruke så mye energi på å irritere meg over ham tror jeg. Jeg klarer ikke forandre ham hvis ikke han vil selv.

Kan true med å flytte, men jeg vil ikke det for ungenes skyld.

Min skjebne i livet er vel å leve med en mann som ikke er en flink pappa.....

[PieLill]

Takk for langt innlegg.

Problemet mitt er vel kanskje at jeg ikke er sterk nok til å dra fra ungene.

Senest i dag skulle jeg tillegen med et barn. Minsten sov da jeg skulle dra og istedenfor å vekke ham, lot jeg han bli hjemme med pappaen.

Da jeg kom hjem etter 2 timer hadde minsten vært våken 1 time. Han hadde bæsjet på seg, men pappen hadde ikke skiftet.

Han har aldri skiftet bæsjebleie!

Ikke hadde han gitt ham noe å drikke heller. Han var blid og fornøyd da jeg kom hjem, så han har vel ikke lidt noen nød.

Jeg var superstresset hos legen, visste at hvis jeg ble lenge borte ville minstemann bli sulten og ikke få mat.

Pappaen er ikke flink til å tenke på at de små blir sultne eller tørste. Jeg har prøvd å lære ham at han kan bare gå å ta seg drikke når han vil, det klarer ikke de.

Derfor klarer jeg bare ikke å si, herb er ungen din, nå drar jeg bort noen timer.

I går tenkte jeg det hadde vært fint om jeg havnet i en ulykke og lå i koma et par uker, da kunne han fått prøve seg.

Jeg måprøve å slutte å bruke så mye energi på å irritere meg over ham tror jeg. Jeg klarer ikke forandre ham hvis ikke han vil selv.

Kan true med å flytte, men jeg vil ikke det for ungenes skyld.

Min skjebne i livet er vel å leve med en mann som ikke er en flink pappa.....

''Kan true med å flytte, men jeg vil ikke det for ungenes skyld. Min skjebne i livet er vel å leve med en mann som ikke er en flink pappa.....''

Det er ikke en skjebne. Det er et valg.

Klart han ikke gidder å skifte bleien når han vet du kommer i tide til å redde situasjonen.

Du er nødt til å være borte lenge nok til at han blir tvunget til å gjøre sin pappajobb. Og la han vite på forhånd at du blir borte i minst 4 timer.

Om du så kommer hjem, må du ikke gå inn å gjøre alt han burde gjort. Du må forlange at pappaen skifter bleien. Ikke be ham om det. Si at du stikker ut og kommer tilbake når han har gjort det.

Det nytter ikke med de generelle konfrontasjonene. Du må være konkret fra gang til gang.

Du bør også informere han om at det kan bety slutten på samlivet om han ikke begynner å oppføre seg som en pappa. Det er ikke en trussel. Det er et faktum. Mange samliv ender pga slike ting.

mvh

[margerita1365380476]

''Kan true med å flytte, men jeg vil ikke det for ungenes skyld. Min skjebne i livet er vel å leve med en mann som ikke er en flink pappa.....''

Det er ikke en skjebne. Det er et valg.

Klart han ikke gidder å skifte bleien når han vet du kommer i tide til å redde situasjonen.

Du er nødt til å være borte lenge nok til at han blir tvunget til å gjøre sin pappajobb. Og la han vite på forhånd at du blir borte i minst 4 timer.

Om du så kommer hjem, må du ikke gå inn å gjøre alt han burde gjort. Du må forlange at pappaen skifter bleien. Ikke be ham om det. Si at du stikker ut og kommer tilbake når han har gjort det.

Det nytter ikke med de generelle konfrontasjonene. Du må være konkret fra gang til gang.

Du bør også informere han om at det kan bety slutten på samlivet om han ikke begynner å oppføre seg som en pappa. Det er ikke en trussel. Det er et faktum. Mange samliv ender pga slike ting.

mvh

Hmm, jeg må nok prøve på det.

Det fungerer jo egentlig ikke slik det er nå.

Jeg går med et konstant hat mot ham. Alt han gjør er idiotisk. Er glad hver gang jeg er hjemme alene.

Tar jeg opp temaet med ham og sier at jeg krever forandring sier han bare: ikke stress med meg nå, jeg har det ikke så lett om dagen(etter konkursen)

Var ikke noe lettere før når han jobbet.

Jeg skal prøve å kreve litt av gangen. Jeg fortalte ham i går at jeg ønsket forandring og han må gjøre noe om han vil at forholdet vårt skal bli bedre. Jeg ymtet til og med om at jeg kan klare meg med ungene alene.

Da sa han at han skal gjøre det han kan, men han trenger er konkret plan.

Synes det er så slitsomt når alt skal skrives ned om hva vi skal gjøre.

Han har sagt mange ganger at han skal forbedre seg, han elsker oss og vil vi skal være sammen for alltid.

Skal prøve åvære flink jeg også og overlate litt ansvar til ham.

Jeg er såvant til å legge 3 barn alene, at jeg ikke trenger hans hjelp lenger.

Det jeg ønsker er at han skal ville selv å bade eller legge et barn. Lese for de og kose med de før de sovner. Er det unaturlig av meg?

Jeg har sagt mange ganger at veien til mitt hjerte går gjennom barna.

Er han snill og flink med barna vil jeg elske ham for det. Klarer ikke si i dag at jeg elsker ham. Jeg ser ikke på ham som er godt menneske.

Er det ikke trist å si det om mannen sin? Det er sant.

[....AV]

Hmm, jeg må nok prøve på det.

Det fungerer jo egentlig ikke slik det er nå.

Jeg går med et konstant hat mot ham. Alt han gjør er idiotisk. Er glad hver gang jeg er hjemme alene.

Tar jeg opp temaet med ham og sier at jeg krever forandring sier han bare: ikke stress med meg nå, jeg har det ikke så lett om dagen(etter konkursen)

Var ikke noe lettere før når han jobbet.

Jeg skal prøve å kreve litt av gangen. Jeg fortalte ham i går at jeg ønsket forandring og han må gjøre noe om han vil at forholdet vårt skal bli bedre. Jeg ymtet til og med om at jeg kan klare meg med ungene alene.

Da sa han at han skal gjøre det han kan, men han trenger er konkret plan.

Synes det er så slitsomt når alt skal skrives ned om hva vi skal gjøre.

Han har sagt mange ganger at han skal forbedre seg, han elsker oss og vil vi skal være sammen for alltid.

Skal prøve åvære flink jeg også og overlate litt ansvar til ham.

Jeg er såvant til å legge 3 barn alene, at jeg ikke trenger hans hjelp lenger.

Det jeg ønsker er at han skal ville selv å bade eller legge et barn. Lese for de og kose med de før de sovner. Er det unaturlig av meg?

Jeg har sagt mange ganger at veien til mitt hjerte går gjennom barna.

Er han snill og flink med barna vil jeg elske ham for det. Klarer ikke si i dag at jeg elsker ham. Jeg ser ikke på ham som er godt menneske.

Er det ikke trist å si det om mannen sin? Det er sant.

''Det jeg ønsker er at han skal ville selv å bade eller legge et barn. Lese for de og kose med de før de sovner. Er det unaturlig av meg?''

Det er i og for seg ikke unaturlig, men du kan nok ikke regne med at han kommer dit av seg selv. Nå er han ikke vant til slike ting, så han vet ikke at det er noe han savner.

Du må nok gjøre som PieLill sier og overlate ansvaret til han. Hvis du blir borte lenge nok til at ungen blir sulten eller tørst, vil vel barnet etterhvert si fra på en slik måte at det blir vanskelig å ignorere.

[PieLill]

Hmm, jeg må nok prøve på det.

Det fungerer jo egentlig ikke slik det er nå.

Jeg går med et konstant hat mot ham. Alt han gjør er idiotisk. Er glad hver gang jeg er hjemme alene.

Tar jeg opp temaet med ham og sier at jeg krever forandring sier han bare: ikke stress med meg nå, jeg har det ikke så lett om dagen(etter konkursen)

Var ikke noe lettere før når han jobbet.

Jeg skal prøve å kreve litt av gangen. Jeg fortalte ham i går at jeg ønsket forandring og han må gjøre noe om han vil at forholdet vårt skal bli bedre. Jeg ymtet til og med om at jeg kan klare meg med ungene alene.

Da sa han at han skal gjøre det han kan, men han trenger er konkret plan.

Synes det er så slitsomt når alt skal skrives ned om hva vi skal gjøre.

Han har sagt mange ganger at han skal forbedre seg, han elsker oss og vil vi skal være sammen for alltid.

Skal prøve åvære flink jeg også og overlate litt ansvar til ham.

Jeg er såvant til å legge 3 barn alene, at jeg ikke trenger hans hjelp lenger.

Det jeg ønsker er at han skal ville selv å bade eller legge et barn. Lese for de og kose med de før de sovner. Er det unaturlig av meg?

Jeg har sagt mange ganger at veien til mitt hjerte går gjennom barna.

Er han snill og flink med barna vil jeg elske ham for det. Klarer ikke si i dag at jeg elsker ham. Jeg ser ikke på ham som er godt menneske.

Er det ikke trist å si det om mannen sin? Det er sant.

Dette har tydeligvis gått seg surt alt for lenge.

Jeg tror ikke det er realistisk at han kommer til å ta ansvar, eller at du klarer å slippe ham til med mindre du forlater åstedet. Det hadde nok vært en stor fordel om du kom deg i minimum deltidsjobb. (Sikkert ikke dumt for økonomien heller.) Det vil bytte om på rollene dere imellom og dessuten gi deg null mulighet til å styrte hjem og redde situasjonen. (Skal du på jobb og han er hjemme er ungene hans ansvar om morgenen.)

Du har fått prøve og feile, lage dine rutiner uten at noen har hengt over skuldrene dine hele tiden. Skap rom for at han kan gjøre det samme. Hvis dette skal bli _hans_ og ikke bare arbeid han gjør for deg, må han få rom/bil tvunget til å finne ut av tingene selv. Gjøre det til sitt eget.

Gi ham gjerne en kortfattet skriftlig oversikt over viktigste gjøremål. Men _ingen_ detaljer. Ikke skriv: "Bleier ligger til høyre i nest øverste skuff i kommoden. Salve i boksen i øverste skuff. Undertøy i nederste skuff." Da blir det dine tanker og din kontroll. Begrens deg til toppen: "Stellesaker og klær er i kommoden og skapet."

Setter han bleiene feil på så de lekker, skal du ikke rette på ham. Pass bare på at han tar neste bleieskift også. Blås i om klærne er bak-fram eller på vranga. Lukk også øynene for de mest skrekkelige kombinasjoner.

Så må du iverksette en intens grad av froskekyssing. Vis ham tillit, selv om du ikke synes det er grunnlag for det. Kom hjem med en positiv forventning og et smil. "Hei, har du hatt det så fint sammen med pappa? Pappa er toppen, ikke sant." Spør de eldste barna hva de har gjort sammen med pappa. Gi positiv respons. "Det hørtes veldig trivelig ut. Så grei pappa er!" Skap en bevissthet i familien om at pappa virkelig er en å regne med og stole på.

Skap yrkesstolthet hos pappa. Skryt av mannen din til andre.

Ikke, absolutt ikke, bus inn døren som en snørrtørkende, bleieskiftende, ryddende og korrigerende tornado. Kommenter kun det positive. Skap positive forventninger til at mamma kommer hjem. Mammas hjemkomst skal ikke være dommedag light. Og lukter det bæsj av bleia lar du den være der til han sjeneres så mye av lukten at han gjør noe med det.

Mannen din er sikkert en knakende grei fyr. Men for øyeblikket er han bortskjemt, lat og full av dårlige unnskyldninger. Det går an å snu, men det vil selvsagt kreve en hel del av dere begge.

mvh

[srp1365380487]

Dette har tydeligvis gått seg surt alt for lenge.

Jeg tror ikke det er realistisk at han kommer til å ta ansvar, eller at du klarer å slippe ham til med mindre du forlater åstedet. Det hadde nok vært en stor fordel om du kom deg i minimum deltidsjobb. (Sikkert ikke dumt for økonomien heller.) Det vil bytte om på rollene dere imellom og dessuten gi deg null mulighet til å styrte hjem og redde situasjonen. (Skal du på jobb og han er hjemme er ungene hans ansvar om morgenen.)

Du har fått prøve og feile, lage dine rutiner uten at noen har hengt over skuldrene dine hele tiden. Skap rom for at han kan gjøre det samme. Hvis dette skal bli _hans_ og ikke bare arbeid han gjør for deg, må han få rom/bil tvunget til å finne ut av tingene selv. Gjøre det til sitt eget.

Gi ham gjerne en kortfattet skriftlig oversikt over viktigste gjøremål. Men _ingen_ detaljer. Ikke skriv: "Bleier ligger til høyre i nest øverste skuff i kommoden. Salve i boksen i øverste skuff. Undertøy i nederste skuff." Da blir det dine tanker og din kontroll. Begrens deg til toppen: "Stellesaker og klær er i kommoden og skapet."

Setter han bleiene feil på så de lekker, skal du ikke rette på ham. Pass bare på at han tar neste bleieskift også. Blås i om klærne er bak-fram eller på vranga. Lukk også øynene for de mest skrekkelige kombinasjoner.

Så må du iverksette en intens grad av froskekyssing. Vis ham tillit, selv om du ikke synes det er grunnlag for det. Kom hjem med en positiv forventning og et smil. "Hei, har du hatt det så fint sammen med pappa? Pappa er toppen, ikke sant." Spør de eldste barna hva de har gjort sammen med pappa. Gi positiv respons. "Det hørtes veldig trivelig ut. Så grei pappa er!" Skap en bevissthet i familien om at pappa virkelig er en å regne med og stole på.

Skap yrkesstolthet hos pappa. Skryt av mannen din til andre.

Ikke, absolutt ikke, bus inn døren som en snørrtørkende, bleieskiftende, ryddende og korrigerende tornado. Kommenter kun det positive. Skap positive forventninger til at mamma kommer hjem. Mammas hjemkomst skal ikke være dommedag light. Og lukter det bæsj av bleia lar du den være der til han sjeneres så mye av lukten at han gjør noe med det.

Mannen din er sikkert en knakende grei fyr. Men for øyeblikket er han bortskjemt, lat og full av dårlige unnskyldninger. Det går an å snu, men det vil selvsagt kreve en hel del av dere begge.

mvh

Hør, hør. Er enig med deg i det meste - men mannen er ikke bare bortskjemt, lat og uerfaren - han er nok også knekt. En knekt , skuffa og sjuk mann.

Vitsen er jo at han skjønner at jobben og firmaet, det har han mista - men familien og kona har han ennå. Så vidt det er.(Han er i ferd med å kjøre det totalt på ræva, men ennå er de der.)

2009 kan bli året da han tapte alt, eller året da han gjorde en snupoerasjon og fikk et nytt liv...!

[UndrendePåDetMeste]

Hvis denne mannen har en depressiv reaksjon etter en konkurs, er det av største viktighet for bedring at han a) kommer seg i aktivitet, har en normal døgnrytme.

Den livsstil han nå har sementerer fast depresjonen og energiløsneten.

Første bud er å komme seg opp om morgenen.

Jeg må si at til å være et betalt svar, så inneholdt dette svært lite.

Dette er noe du kunne sagt til mannen om han spurte om hjelp til å takle depresjonen sin.

Hva skal kvinnen gjøre? Det er da ikke hennes jobb å både få 3 barn opp av sengen og ut av huset, og så også måtte ta ansvar for at mannen står opp?

Hva kan hun gjøre konkret med seg selv i denne situasjonen, hva skal hun selv gjøre?

[Colette]

Jeg må si at til å være et betalt svar, så inneholdt dette svært lite.

Dette er noe du kunne sagt til mannen om han spurte om hjelp til å takle depresjonen sin.

Hva skal kvinnen gjøre? Det er da ikke hennes jobb å både få 3 barn opp av sengen og ut av huset, og så også måtte ta ansvar for at mannen står opp?

Hva kan hun gjøre konkret med seg selv i denne situasjonen, hva skal hun selv gjøre?

NHD tar da ikke betalt for svar. At han svarer på "samliv" i det hele tatt, hører med til sjeldenhetene.

[fyrlykt]

Beklager at jeg sier det. Men jeg synes faktisk det høres ut som du selv har mye av skylden for at dere har kommet inn i disse rutinene!?

Hvis du stilletiende tar alt dette ansvaret uten å kreve noe av ham, så tror han kanskje at du er fornøyd med arbeidsfordelingen?

Og siden han står på og jobber med huset o.l. når han er våken, føler han kanskje at han bidrar med sitt på den måten.

Nå vet jeg jo ikke hvordan det var FØR han ble syk. Deltok han da mere med stell og pass av barna? Eller har det alltid vært du som har tatt hovedansvaret?

Bruker han sykdommen sin som unnskyldning for å bidra så dårlig? Eller har han andre argumenter for å slippe denne oppgaven?

Selv uten å være hverken syk eller mann ville jeg gladelig sovet til både 10 og 11 da barna var små - hvis andre tok seg av alt det nødvendige. Hvis andre skiftet bleie, kjørte til barnehage, og gjort alt som kreves kunne jeg godt latt være å lære meg det som trengs.

Sånn tror jeg mennesket er, det andre skynder seg å gjøre gidder ikke vi å bestrebe oss på å få til. Det er behagelig selv om man sikkert etter hvert føler seg ganske overflødig og unyttig og gjerne trekker dyna litt ekstra godt over hodet av den grunn.

Folk må få føle at det er bruk for dem, at man er nyttig.

[Ysah]

Selv uten å være hverken syk eller mann ville jeg gladelig sovet til både 10 og 11 da barna var små - hvis andre tok seg av alt det nødvendige. Hvis andre skiftet bleie, kjørte til barnehage, og gjort alt som kreves kunne jeg godt latt være å lære meg det som trengs.

Sånn tror jeg mennesket er, det andre skynder seg å gjøre gidder ikke vi å bestrebe oss på å få til. Det er behagelig selv om man sikkert etter hvert føler seg ganske overflødig og unyttig og gjerne trekker dyna litt ekstra godt over hodet av den grunn.

Folk må få føle at det er bruk for dem, at man er nyttig.

Enig!

[fyrlykt]

Takk for langt innlegg.

Problemet mitt er vel kanskje at jeg ikke er sterk nok til å dra fra ungene.

Senest i dag skulle jeg tillegen med et barn. Minsten sov da jeg skulle dra og istedenfor å vekke ham, lot jeg han bli hjemme med pappaen.

Da jeg kom hjem etter 2 timer hadde minsten vært våken 1 time. Han hadde bæsjet på seg, men pappen hadde ikke skiftet.

Han har aldri skiftet bæsjebleie!

Ikke hadde han gitt ham noe å drikke heller. Han var blid og fornøyd da jeg kom hjem, så han har vel ikke lidt noen nød.

Jeg var superstresset hos legen, visste at hvis jeg ble lenge borte ville minstemann bli sulten og ikke få mat.

Pappaen er ikke flink til å tenke på at de små blir sultne eller tørste. Jeg har prøvd å lære ham at han kan bare gå å ta seg drikke når han vil, det klarer ikke de.

Derfor klarer jeg bare ikke å si, herb er ungen din, nå drar jeg bort noen timer.

I går tenkte jeg det hadde vært fint om jeg havnet i en ulykke og lå i koma et par uker, da kunne han fått prøve seg.

Jeg måprøve å slutte å bruke så mye energi på å irritere meg over ham tror jeg. Jeg klarer ikke forandre ham hvis ikke han vil selv.

Kan true med å flytte, men jeg vil ikke det for ungenes skyld.

Min skjebne i livet er vel å leve med en mann som ikke er en flink pappa.....

''Kan true med å flytte, men jeg vil ikke det for ungenes skyld. Min skjebne i livet er vel å leve med en mann som ikke er en flink pappa.....''

Du er voksen og oppegåene og i stand til å endre din såkalte skjebne, gi deg selv mulighet til å leve et godt liv. Det som er trist er at du pålegger dine barn en skjebne til å leve i et hjem hvor mor forakter far og er sint og irritabel av den grunn. Barna vokser opp med en far som er en elendig rollemodell. Jeg tror barn som vokser opp i et hjem med en fraværende far, en bitter mor og manglende kjærlighet mellom foreldrene har det vondt.

Du bør ta tak i dette, enten stille krav til far - (man spør ikke en far om han vil passe egne barn, man tar det som en selvfølge at foreldre tar seg av sine barn ,legge opp til at han må ta et tak ved å ganske enkelt være fraværende i perioder, eller flytte fra han og gi deg selv anledning til å bli et gladere menneske.

Det beste som skjedde da jeg flyttet fra mine barns far er at han tok seg mer av sine barn enn noensinne, annenhver helg, en ettermiddag i uka. Mine skrekktanker om såre rumper, sultne og skitne barn, skittent hus og uhygieniske tilstander slo aldri til. Han viste seg som en som faktisk klarte å ta seg av sine barn på en utmerket måte, og han kunne faktisk se forskjell på skittent og rent. Han har det mer strøkent i sitt hjem enn jeg har i mitt!

[Gjest lag timeplan]

Hmm, jeg må nok prøve på det.

Det fungerer jo egentlig ikke slik det er nå.

Jeg går med et konstant hat mot ham. Alt han gjør er idiotisk. Er glad hver gang jeg er hjemme alene.

Tar jeg opp temaet med ham og sier at jeg krever forandring sier han bare: ikke stress med meg nå, jeg har det ikke så lett om dagen(etter konkursen)

Var ikke noe lettere før når han jobbet.

Jeg skal prøve å kreve litt av gangen. Jeg fortalte ham i går at jeg ønsket forandring og han må gjøre noe om han vil at forholdet vårt skal bli bedre. Jeg ymtet til og med om at jeg kan klare meg med ungene alene.

Da sa han at han skal gjøre det han kan, men han trenger er konkret plan.

Synes det er så slitsomt når alt skal skrives ned om hva vi skal gjøre.

Han har sagt mange ganger at han skal forbedre seg, han elsker oss og vil vi skal være sammen for alltid.

Skal prøve åvære flink jeg også og overlate litt ansvar til ham.

Jeg er såvant til å legge 3 barn alene, at jeg ikke trenger hans hjelp lenger.

Det jeg ønsker er at han skal ville selv å bade eller legge et barn. Lese for de og kose med de før de sovner. Er det unaturlig av meg?

Jeg har sagt mange ganger at veien til mitt hjerte går gjennom barna.

Er han snill og flink med barna vil jeg elske ham for det. Klarer ikke si i dag at jeg elsker ham. Jeg ser ikke på ham som er godt menneske.

Er det ikke trist å si det om mannen sin? Det er sant.

Lag dagsplan, der han er involvert i barnas lek eller middagslaging etc. Skriv en diger plakat på veggen som dere følger. Han kan være med/alle kan være med å lage den.

F.eks frukost.

Kjøring til barnehage/skole AV MAMMA ELLER PAPPA (kan ikke han kjøre sine egne unger en sjelden gang? Minsten er hjemme hos den andre som ordner /rydder etter frukost.

Lek med barna HELE FAMILIEN...

Lekser MAMMA ELLER PAPPA, den andre lager middag...

Kveldsmat/legging. MAMMA ELLER PAPPA blir med på badet, den andre rydder opp etter kveldsmaten.

Hvis han liker timeplan, gi ham en!!

[Gjest hjelp hammed en plan]

Hmm, jeg må nok prøve på det.

Det fungerer jo egentlig ikke slik det er nå.

Jeg går med et konstant hat mot ham. Alt han gjør er idiotisk. Er glad hver gang jeg er hjemme alene.

Tar jeg opp temaet med ham og sier at jeg krever forandring sier han bare: ikke stress med meg nå, jeg har det ikke så lett om dagen(etter konkursen)

Var ikke noe lettere før når han jobbet.

Jeg skal prøve å kreve litt av gangen. Jeg fortalte ham i går at jeg ønsket forandring og han må gjøre noe om han vil at forholdet vårt skal bli bedre. Jeg ymtet til og med om at jeg kan klare meg med ungene alene.

Da sa han at han skal gjøre det han kan, men han trenger er konkret plan.

Synes det er så slitsomt når alt skal skrives ned om hva vi skal gjøre.

Han har sagt mange ganger at han skal forbedre seg, han elsker oss og vil vi skal være sammen for alltid.

Skal prøve åvære flink jeg også og overlate litt ansvar til ham.

Jeg er såvant til å legge 3 barn alene, at jeg ikke trenger hans hjelp lenger.

Det jeg ønsker er at han skal ville selv å bade eller legge et barn. Lese for de og kose med de før de sovner. Er det unaturlig av meg?

Jeg har sagt mange ganger at veien til mitt hjerte går gjennom barna.

Er han snill og flink med barna vil jeg elske ham for det. Klarer ikke si i dag at jeg elsker ham. Jeg ser ikke på ham som er godt menneske.

Er det ikke trist å si det om mannen sin? Det er sant.

Han høres ut som om han kan ha en depresjon. Og da synes jeg du skal hjelpe ham mer med å komme over tiltaksløsheten enn du ville gjort hvis du hadde med en frisk person å gjøre.

Dere må lage et system som fungerer nå som dere begge er hjemme, og som forbereder dere på at dere begge skal tilbake i jobb om relativt kort tid (han kan jo ikke være sykemeldt mer enn 12 mnd, så han må evt over på et annet opplegg hvis han fortsatt er syk). Og du skal vel tilbake i jobb når minsten begynner i barnehage?

Han ber jo ganske tydelig om hjelp når han er åpen for en timeplan. Selv om det ikke er like hyggelig med oppgaver man tar på seg fordi det står på en plan som om man selv tar initiativ til det, trenger han hjelp fordi han er syk.

Så da lager dere en plan. Skriftlig. Begge står opp når minsten våkner om morgenen, han går i dusjen, du ammer. Så setter dere opp alle dagens faste gjøremål,, også de hyggelige.

Hjelpe barn Y med påkledning, Hjelpe barn X med påkledning, Hjelpe barn Z med påkledning og stell, lage frokost til alle, lage matpakker, følge til skole, følge til barnehage, rydde etter frokost, re senger, samle alt skittentøy og legge det i vaskerommet, sette på en vaskemaskin, leke med baby,

Lage ukeplaner med middagsplaner, handle stort en dag i uken, så kan den som har tid sette igang med middagen.

Sett opp god til til trening på dere begge, med søvnmangel på deg og depresjon på ham er fysisk aktivitet veldig viktig. Mandag og onsdag går du i treningsstuio mens han triller lang tur og steller og mater minsten, tirsdag og fredag gjør dere omvendt. Pass på at dere skriver opp de tingene du gjør "automatisk", står det når han skal gi mat og skifte bleie, må det stå når du skal gjøre det også.

Han bær få en hovedvekt av mating og skifting på babyen den første tiden, slik at han gjør det mye når du er hjemme også, og blir trygg og god på den rollen. Da er det lettere for deg å trekke deg unna etterhvert.

Husk at han er syk og trenger hjelp til å sette opp dagen sin.

Legg deg samtidig med barna, og la ham ta første nattmåltid, edtterhvert må dere avvenne med mat om natten, men kanskje dere ikke er klare for det ennå slik situasjonen er. En baby på åtte måneder kan godt få flaske med ertatning sent om kvelden (føste oppvåkning), legg baby i seng i stuen der pappaen er om kvelden, så legger han baby på soverommet etter mating når han selv legger seg.

[Elis31]

Jeg må si at til å være et betalt svar, så inneholdt dette svært lite.

Dette er noe du kunne sagt til mannen om han spurte om hjelp til å takle depresjonen sin.

Hva skal kvinnen gjøre? Det er da ikke hennes jobb å både få 3 barn opp av sengen og ut av huset, og så også måtte ta ansvar for at mannen står opp?

Hva kan hun gjøre konkret med seg selv i denne situasjonen, hva skal hun selv gjøre?

Det hjelper jo kvinnen på den måten, at hun med god samvittighet kan kreve at han er med å hjelper til om morgenen. Det vil til og med hjelpe han!

[Elis31]

Å sette opp en plan på en tavle over dagens eller ukas gjøremål koster deg ingenting. Der fører du på når barn skal hentes og leveres i barnehage. Når den og den skal ha lunsj, mellommåltid etc. Kanskje påfører du bleieskift etter mat.

Da blir det kanskje litt bedre for mannen din, og ingen unnskyldning for at ting ikke blir gjort. Jeg synes det er tåpelig at du ikke tør å være borte mer enn en time eller to fra hjemmet. La oss si at du er borte fem timer. Ingen unger vil sulte ihjel på den tiden. De vil sannynligvis gråte og dermed få mat og drikke.

Du suser rundt som en verdensmester i hjem og familie, også blir du sint på mannen din fordi han ikke gjør som du TENKER. Men han er ikke tankeleser. Du må lære opp mannen din. Og alle liker best å få ros fremfor ris. Derfor var det et godt tips det du fikk om å se etter det positive.

Bitterhet i parforholdet er farlig. Jeg kan anbefale boken, den store kjærligheten. Den handler litt om å ta vare på det man faktisk har.

Ikke vent med familierådgivning og slikt til minstmann er stor nok. Jo lenger dere venter, jo mer bitterhet har sugd seg inn i forholdet. Prioriter det nå.

Masse lykke til!

[løvinne71]

Du har et fantastisk bra innlegg! Klokt og rett på sak.

Et lite ps: ( I tilfelle du ikke vet om det)

ps. Hvis jeg kan komme med ett tips, så det blir enda lettere å skille mellom sitat og ditt innlegg: Bruk ' knappen to ganger istedet for å trykke den som er ", så markeres sitatet i gult og dine innspill blir mer synlige.

Åå Takk for tips!!

Jeg har faktisk alltid lurt på hvordan man klipper og limer så flott her inne på dol!

Nå fikk jeg endelig svar!