Jeg elsker min familie, men....

[Gjest jente24år]

Er det galt eller rart av meg å velge å bo i et annet land?

Min familie er dysfunksjonell. En del psykisk misshandling vil jeg si, min mor er en tyrann, men ikke en psykopat. Det har jeg funnet ut av. Ting kunne altså vært værre.

Og tinken er, jeg elsker dem, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg snakker "stygt" om dem i terapi. Og jeg vet de elsker meg. Selv om de ikke sier det. For de stiller alltid opp.

Noen ganger skulle jeg ønske det var værre.

Slik at det var mer tydelige problemer, tydelig både for meg og for andre. Da ville alt være annerledes, og jeg ville ikke ha dårlig samvittighet for å tilbringe noen år i utlandet.

Har jevnlig kontakt, og er hjemme i ferier. Men mer orker jeg ikke. Alle de kompliserte relasjonene og problemene i en stor familie tar så innpå meg. Og det ser ut til at det bare blir værre og værre. Jeg vil hjelpe mine søsken, men jeg når ikke fram.

De sitter fast.

Jeg bør vel bare akseptere at mine foreldre er som de er, min mor kan aldri bli en nær venn, jeg kommer aldri til å være stolt av far som jeg var da jeg var liten og intetanede om at han også spiller en brikke i det "psykiske spillet".

Er det noen som har noen råd til hvordan å akseptere dette?

Har mistanke om psykisk sykdom både hos en av foreldrene og hos en søsken, men jeg er egentlig maktesløs. Og nå står jeg på sidelinjen og hører om hvordan han roter det til...

[FGT]

Du må nok bare akseptere at det er slik, jo før jo bedre. Men det gjør du vel til dels ,siden du ønsker å hjelpe dem, noe mange normale barn prøver å gjøre. Føler du noe skyld i dette, at de har det slik ?

[Gjest jente24år]

Du må nok bare akseptere at det er slik, jo før jo bedre. Men det gjør du vel til dels ,siden du ønsker å hjelpe dem, noe mange normale barn prøver å gjøre. Føler du noe skyld i dette, at de har det slik ?

Jeg vet ikke om jeg føler skyld. Men mangel på nærhet fra min mor, at hun ikke ville "se meg" og at hun fremdeles ikke "ser meg", for den jeg er, men bare som en brikke i hennes spill, sårer meg. Og jeg har vel følt en den bitterhet i forhold til det.

Kanskje en skyld jeg har fortrengt, som i "er det min skyld at mor er sånn?"

Men jeg føler et ansvar.Kanskje jeg burde grepet inn på en eller annen måte. Men konsenkvensen av det, frykter jeg er større enn at jeg lar være. Dessuten, mine søsken begynner også å bli store, frykten er bare at selvfølelsen deres er fullstendig ødelagt.

Noe jeg tror den er. De er fremdels under mine foreldres grep, håper bare at de kan få det bedre med seg selv etterhvert.

[Gjest solfryd]

Du kan jo forsøke å flytte på deg hvis du ønsker det. Enten det er langt unna et sted her i Norge eller til et annet land. Kanskje blir det for en kortere periode, kanskje lengre, eller kanskje for alltid. Time will show....

Avstand kan gjøre godt, det. I mellomtida har du fått dine foreldre litt på avstand, blitt sterkere, fått større perspektiv på tilværelsen, osv. Når/hvis du kommer hjem igjen, er det kanskje lettere å omgåes dem. Tror jeg også vil anbefale terapi mens du har "ferie" fra dem.

Jeg brukte maaaange år på å bli fri fra min mors dominerende, tyranniske adferd og de sår hun gav meg....

Lykke til!

[FGT]

Jeg vet ikke om jeg føler skyld. Men mangel på nærhet fra min mor, at hun ikke ville "se meg" og at hun fremdeles ikke "ser meg", for den jeg er, men bare som en brikke i hennes spill, sårer meg. Og jeg har vel følt en den bitterhet i forhold til det.

Kanskje en skyld jeg har fortrengt, som i "er det min skyld at mor er sånn?"

Men jeg føler et ansvar.Kanskje jeg burde grepet inn på en eller annen måte. Men konsenkvensen av det, frykter jeg er større enn at jeg lar være. Dessuten, mine søsken begynner også å bli store, frykten er bare at selvfølelsen deres er fullstendig ødelagt.

Noe jeg tror den er. De er fremdels under mine foreldres grep, håper bare at de kan få det bedre med seg selv etterhvert.

Det er tydeligvis lite åpenhet der i familien. Det kan ikke være lett for deg. Din mor har nok muligens et følelsemessig eller psykisk problem å slite med. Kanskje noe arvelig siden noen av søsknene også plages, var det ikke slik ? Din far kan ha blitt påvirket over lang tid, og mistet noe av sin rolle, både som mann og far. Det er godt at du allikevel ser at de bryr seg om deg: De har jo tross alt gitt deg omsorg fra du var liten, ellers så hadde sikkert ikke du vært så opptatt av dem heller ? Det er et godt tegn på frisket at du ikke blir i dette miljøet når vokste til. Skal du vaske grisen, så må verken du eller grisen være søleputten heter det. Men det er jo ikke ditt ansvar, men kunne du hjelpe dem til akseptere, eller innse at noe er galt som de muligens kunne få hjelp til, så har du gjort svært mye.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De er voksne mennesker med ansvar for seg selv. Du må ta vare på din egen psykiske helse. Det er derfor fronuftig at du bor i et annet land.

Langt flere burde velge å bo langt borte fra dysfunksjonelle familier. Du har tatt et tøfft og fornuftig valg.

[Gjest jente24år]

Det er tydeligvis lite åpenhet der i familien. Det kan ikke være lett for deg. Din mor har nok muligens et følelsemessig eller psykisk problem å slite med. Kanskje noe arvelig siden noen av søsknene også plages, var det ikke slik ? Din far kan ha blitt påvirket over lang tid, og mistet noe av sin rolle, både som mann og far. Det er godt at du allikevel ser at de bryr seg om deg: De har jo tross alt gitt deg omsorg fra du var liten, ellers så hadde sikkert ikke du vært så opptatt av dem heller ? Det er et godt tegn på frisket at du ikke blir i dette miljøet når vokste til. Skal du vaske grisen, så må verken du eller grisen være søleputten heter det. Men det er jo ikke ditt ansvar, men kunne du hjelpe dem til akseptere, eller innse at noe er galt som de muligens kunne få hjelp til, så har du gjort svært mye.

Takk for svar alle sammen.

Jeg rusler vider på den samme vei......og håper at ting blir bedre og ikke værre.

[PieLill]

Hva ville vært annerledes om du var nærmere dem for å hjelpe til og gripe inne? Sannsynligvis bare at du hadde stått fast i den samme hengemyra som de gjør. Du sannsynligvis ikke hjulpet dem, men skadet deg selv.

Du kan om det passer slik oppmuntre dine søsken til å skaffe seg avstand og egne liv. Men du kan ikke gjøre det for dem.

Det aller beste du kan gjøre både for din familie og deg selv er å leve slik at du blir en sterk og hel person. Du redder ingen ved å drukne sammen med dem.

mvh

[jasåsånnerdet]

''Noen ganger skulle jeg ønske det var værre. Slik at det var mer tydelige problemer, tydelig både for meg og for andre.''

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du beskriver. Det at en familie lever på en fasade (som mange ofte gjør), og er perfekt utad, gjør det ekstra vondt. På en måte vil man ikke at problemene skal synes, men på en annen side hadde det på et vis gjort ting enklere.

''Har jevnlig kontakt, og er hjemme i ferier. Men mer orker jeg ikke. Alle de kompliserte relasjonene og problemene i en stor familie tar så innpå meg. Og det ser ut til at det bare blir værre og værre. Jeg vil hjelpe mine søsken, men jeg når ikke fram. De sitter fast.''

Same her. Orker ikke særlig mye kontakt. Det gjør for vondt. Hater at det er sånn, og skulle av og til ønske alle hadde det bra sammen.

''Jeg bør vel bare akseptere at mine foreldre er som de er, min mor kan aldri bli en nær venn, jeg kommer aldri til å være stolt av far som jeg var da jeg var liten og intetanede om at han også spiller en brikke i det "psykiske spillet".''

Jeg har aldri vært, og kommer heller aldri til å bli en nær venninne av henne. Er det ikke rart at man som voksen føler at idyllen slår sprekker? Men begynner å innse en ting eller to, som er heller smertefulle å innse. Og man skulle av og til ønske man ikke klarte å innse det.

''Har mistanke om psykisk sykdom både hos en av foreldrene og hos en søsken, men jeg er egentlig maktesløs. Og nå står jeg på sidelinjen og hører om hvordan han roter det til...''

Kjenner meg skremmende mye igjen i det du skriver - og selv om ingen har snakket eller snakker om det, så har jeg innsett at visse folk i slekta er psyke. Synes det er så vondt at folk ikke kan akseptere det som der er, og istedet for å dysse det ned eller aldri prate om det, heller bare prøve å leve på en løgn.

Jeg har ingen gode råd for hvordan man kan akseptere det. Bare prøv å tenk at du har gjort din del; du kan ikke gjøre eller gi mer enn du har gjort. Du har _prøvd_ - og det må man nesten bare slå seg til ro med. Man kan ikke gjøre mer enn det. Hvis ikke det er bra nok eller ikke fungerer, så er det deres tap, ikke ditt.

[Gjest send innlegg]

Jeg vet ikke om jeg føler skyld. Men mangel på nærhet fra min mor, at hun ikke ville "se meg" og at hun fremdeles ikke "ser meg", for den jeg er, men bare som en brikke i hennes spill, sårer meg. Og jeg har vel følt en den bitterhet i forhold til det.

Kanskje en skyld jeg har fortrengt, som i "er det min skyld at mor er sånn?"

Men jeg føler et ansvar.Kanskje jeg burde grepet inn på en eller annen måte. Men konsenkvensen av det, frykter jeg er større enn at jeg lar være. Dessuten, mine søsken begynner også å bli store, frykten er bare at selvfølelsen deres er fullstendig ødelagt.

Noe jeg tror den er. De er fremdels under mine foreldres grep, håper bare at de kan få det bedre med seg selv etterhvert.

Jeg kunne aldri kalle noen av mine foreldre for tyranner. Ingen av dem er perfekte, men dog.

Hva legger du i ordet tyrann? Kan du komme med eksempler?