Behandling EUPF!

[Gjest Samboeren hans!]

Hvor mange timer må sambo rekne med i terapi for sykdommen? Er behandlingen virksom? Mann 39 år.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Han må regne med minst 40-60 timer. Om han er aktiv, motivert og ønsker endring, samt finner en kompetent behandler, er behandlingen virksom.

[Gjest hanhun]

Han må regne med minst 40-60 timer. Om han er aktiv, motivert og ønsker endring, samt finner en kompetent behandler, er behandlingen virksom.

Hun? En mann på 39 år, og det er "samboern hans" som spør. Alle med eupf er vel ikke kvinner, selv om kanskje flertallet er det.

[marlenexxx27]

Han må regne med minst 40-60 timer. Om han er aktiv, motivert og ønsker endring, samt finner en kompetent behandler, er behandlingen virksom.

Sannsynligheten for noen stor bedring er med andre ord ganske liten. Hvis man tar utgangspunkt i en gjennomsnittlig norsk fyr i 30-årene, og et gjennomsnittlig norsk behandlingstilbud.

For det første så har de fleste poliklinikker en regel om at man ikke skal ha flere enn 15 timer. I tillegg er det en ganske liten prosentandel av terapeutene der som er psykologer. Videre er det en ganske liten prosentandel av psykologene som har lyst å jobbe med EUPF. Av de som har lyst til det, er det noen som er kompetente (eureka!), mens resten er uerfarne psykologer som tar disse sakene enten for å lære eller fordi de ikke har lært seg hvordan man lusker seg unna dem. Samme greia med privatpraktiserende, egentlig, bare at de liker å gi flere enn 15 timer (hvis de synes terapien ser ut til å funke).

Og så har vi individet med EUPF. Å finne noen med personlighetsforstyrrelse som er både aktiv, motivert og virkelig ønsker endring (eller i det minste har et større ønske om enn angst for endring), det er jo ikke særlig sannsynlig. Men har man høy sosioøkonomisk status, så ser det hele lysere ut (Men en gjennomsnittsfyr har jo ikke det). Hvem er det dessuten som gidder å gå 40-60 timer i terapi? Hovedsaklig de som blir forelska i terapeuten sin.

At borderline-glade forskere har funnet ut at terapi hjelper i en såkalt kontrollert, randomisert studie er ikke nødvendigvis så interessant for den som vurderer vedkommende som potensiell ektefelle.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sannsynligheten for noen stor bedring er med andre ord ganske liten. Hvis man tar utgangspunkt i en gjennomsnittlig norsk fyr i 30-årene, og et gjennomsnittlig norsk behandlingstilbud.

For det første så har de fleste poliklinikker en regel om at man ikke skal ha flere enn 15 timer. I tillegg er det en ganske liten prosentandel av terapeutene der som er psykologer. Videre er det en ganske liten prosentandel av psykologene som har lyst å jobbe med EUPF. Av de som har lyst til det, er det noen som er kompetente (eureka!), mens resten er uerfarne psykologer som tar disse sakene enten for å lære eller fordi de ikke har lært seg hvordan man lusker seg unna dem. Samme greia med privatpraktiserende, egentlig, bare at de liker å gi flere enn 15 timer (hvis de synes terapien ser ut til å funke).

Og så har vi individet med EUPF. Å finne noen med personlighetsforstyrrelse som er både aktiv, motivert og virkelig ønsker endring (eller i det minste har et større ønske om enn angst for endring), det er jo ikke særlig sannsynlig. Men har man høy sosioøkonomisk status, så ser det hele lysere ut (Men en gjennomsnittsfyr har jo ikke det). Hvem er det dessuten som gidder å gå 40-60 timer i terapi? Hovedsaklig de som blir forelska i terapeuten sin.

At borderline-glade forskere har funnet ut at terapi hjelper i en såkalt kontrollert, randomisert studie er ikke nødvendigvis så interessant for den som vurderer vedkommende som potensiell ektefelle.

Selv om jeg kan fremføre noen lette motforestillinger mot deler av teksten din, er det åpenbart at du har et svært viktig og godt poeng når du kommer til siste avsnitt :-)

[Gjest Samboeren hans!]

Selv om jeg kan fremføre noen lette motforestillinger mot deler av teksten din, er det åpenbart at du har et svært viktig og godt poeng når du kommer til siste avsnitt :-)

Hva er ukorrekt i innlegget hennes da?

[marlenexxx27]

Hva er ukorrekt i innlegget hennes da?

Ingenting av det jeg har skrevet er direkte feil. Jeg tar for mange forbehold til det. Jeg snakker om gjennomsnitt og sannsynlighet, altså hvordan ting synes å være på gruppenivå. Det er mange som spiller lotto selv om sannsynligheta for å vinne er minimal. Det er et personlig valg man tar.

Men noen vil si at jeg er pessimistisk og negativ. De som er optimistiske og positive i forhold til behandling og i forhold til menneskets evne til å endre sin personlighet, vi nok si det.

I tillegg er det jeg skriver litt politisk ukorrekt. Å si at de med høyere sosioøkonomisk status får bedre utbytte synes mange er fascistisk, umoralsk og ondskapsfullt. Men det betyr ikke at det ikke er korrekt.

En av de viktigste faktorene for endring er dessuten håp. Men mitt innlegg er ikke håpefullt.

[Gjest uli]

Sannsynligheten for noen stor bedring er med andre ord ganske liten. Hvis man tar utgangspunkt i en gjennomsnittlig norsk fyr i 30-årene, og et gjennomsnittlig norsk behandlingstilbud.

For det første så har de fleste poliklinikker en regel om at man ikke skal ha flere enn 15 timer. I tillegg er det en ganske liten prosentandel av terapeutene der som er psykologer. Videre er det en ganske liten prosentandel av psykologene som har lyst å jobbe med EUPF. Av de som har lyst til det, er det noen som er kompetente (eureka!), mens resten er uerfarne psykologer som tar disse sakene enten for å lære eller fordi de ikke har lært seg hvordan man lusker seg unna dem. Samme greia med privatpraktiserende, egentlig, bare at de liker å gi flere enn 15 timer (hvis de synes terapien ser ut til å funke).

Og så har vi individet med EUPF. Å finne noen med personlighetsforstyrrelse som er både aktiv, motivert og virkelig ønsker endring (eller i det minste har et større ønske om enn angst for endring), det er jo ikke særlig sannsynlig. Men har man høy sosioøkonomisk status, så ser det hele lysere ut (Men en gjennomsnittsfyr har jo ikke det). Hvem er det dessuten som gidder å gå 40-60 timer i terapi? Hovedsaklig de som blir forelska i terapeuten sin.

At borderline-glade forskere har funnet ut at terapi hjelper i en såkalt kontrollert, randomisert studie er ikke nødvendigvis så interessant for den som vurderer vedkommende som potensiell ektefelle.

''Og så har vi individet med EUPF. Å finne noen med personlighetsforstyrrelse som er både aktiv, motivert og virkelig ønsker endring (eller i det minste har et større ønske om enn angst for endring), det er jo ikke særlig sannsynlig.''

Hvis dette er slik man på gruppenivå ser på de med EUPF, synes jeg det er meget skremmende!

[marlenexxx27]

''Og så har vi individet med EUPF. Å finne noen med personlighetsforstyrrelse som er både aktiv, motivert og virkelig ønsker endring (eller i det minste har et større ønske om enn angst for endring), det er jo ikke særlig sannsynlig.''

Hvis dette er slik man på gruppenivå ser på de med EUPF, synes jeg det er meget skremmende!

"Skremmende"? Er det virkelig ordet?

Men det å VIRKELIG ville endre seg, være motivert for det og jobbe for det, vet du hva det krever? Når man er et menneske som er overveldet av følelser?

Det krever en styrke og et mot som nesten er helt umenneskelig. Det krever at man beveger seg ut fra de rammene man har som gir trygghet og mening her i livet. At man gir slipp på den eneste livbøyen man opplever at man har, begi seg blind og ubeskyttet ut på noe man ikke aner hva er. Det strider mot enhver impuls man har. Det krever at man dør litt (symbolsk/psykologisk) uten garanti om at det man håper er et alternativ, eksisterer.

Det er viktig å forstå og respektere at ikke alle makter å påta seg, for så å lykkes fullstendig med, den oppgaven.

[Gjest jeg vet]

"Skremmende"? Er det virkelig ordet?

Men det å VIRKELIG ville endre seg, være motivert for det og jobbe for det, vet du hva det krever? Når man er et menneske som er overveldet av følelser?

Det krever en styrke og et mot som nesten er helt umenneskelig. Det krever at man beveger seg ut fra de rammene man har som gir trygghet og mening her i livet. At man gir slipp på den eneste livbøyen man opplever at man har, begi seg blind og ubeskyttet ut på noe man ikke aner hva er. Det strider mot enhver impuls man har. Det krever at man dør litt (symbolsk/psykologisk) uten garanti om at det man håper er et alternativ, eksisterer.

Det er viktig å forstå og respektere at ikke alle makter å påta seg, for så å lykkes fullstendig med, den oppgaven.

''Men det å VIRKELIG ville endre seg, være motivert for det og jobbe for det, vet du hva det krever? Når man er et menneske som er overveldet av følelser?''

Ja, jeg vet hva det krever. Og jeg synes det er både trist og feil at du gir at bilde av at ingen med eupf klarer dette. Det stemmer helt sikkert at det er mange som ikke klarer det, men du tar håpet fra alle som kanskje har fått diagnosen, også de som kunne klart det. Jeg mener det er veldig feil av deg å ta håpet fra folk. På den andre siden kan det jo være folk med eupf som liker innlegget ditt også, fordi du er en som forstår hvor vanskelig det kan være. Men likevel. Jeg synes det er viktigere ikke å ha ta håpet fra folk. For det kan faktisk gå veldig bra!

[marlenexxx27]

''Men det å VIRKELIG ville endre seg, være motivert for det og jobbe for det, vet du hva det krever? Når man er et menneske som er overveldet av følelser?''

Ja, jeg vet hva det krever. Og jeg synes det er både trist og feil at du gir at bilde av at ingen med eupf klarer dette. Det stemmer helt sikkert at det er mange som ikke klarer det, men du tar håpet fra alle som kanskje har fått diagnosen, også de som kunne klart det. Jeg mener det er veldig feil av deg å ta håpet fra folk. På den andre siden kan det jo være folk med eupf som liker innlegget ditt også, fordi du er en som forstår hvor vanskelig det kan være. Men likevel. Jeg synes det er viktigere ikke å ha ta håpet fra folk. For det kan faktisk gå veldig bra!

Ingen? Sier jeg at INGEN kan bli bedre? Nei. Mange kan bli bedre, og mange BLIR bedre.

Håp er en personlig ting. Man kan håpe på så mye.