Nhd. kan 14åring få angstdempende?

[Gjest ukjent dagen lang]

Gutten er nedbrutt av angst og mobbing.

Han unngår situasjoner der mat er et tema.

Han deltar ikke på mat/helse undervisning i skolen.

Får raserianfall og skylder på masse annet for å komme seg unna tilstelninger der mat inngår.

Samtidig sliter han veldig på skolen.

Kan han få angstdempende medisiner når han skal være med i tilstelninger?

Eller er han for ung til å settes på medisin?

Han går også på concerta.

[Gjest ukjent dagen lang]

Legen hans har skrevet ut resept på angstdempende medisin.

[Gjest Stolpålegendin]

Legen hans har skrevet ut resept på angstdempende medisin.

Hva skal du ha svar på da???

[Gjest lauring]

Hva skal du ha svar på da???

Kanskje h*n skrev ut resepten i dag?

[Gjest ukjent dagen lang]

Hva skal du ha svar på da???

Hvis du leser overskriften så er innlegget til Nhd.

Du skal likevel få en forklaring. Snakket med legen etter å ha skrevet her, derfor trenger ikke jeg råd fra Nhd likevel.

Gutten får angstdempende medisin på resept i morgen.

Fornøyd?

[Gjest MedicNerd]

Kanskje h*n skrev ut resepten i dag?

Det er bra du fikk et svar på det opprinnelige spørsmålet ditt!

Jeg bare tenker på om det er noe annet man kan gjøre for å tilrettelegge slik at situasjoner med mat kan gå lettere etter hvert? Angstdempene medisiner demper bare angsten - ikke grunnen til den. Har han en spiseforstyrrelse? Eller problemer med mobbing som går på kropp? I så fall er det veldig viktig at den/de som står for den psykiatriske behandlingen kjenner til dette. Å ta tak i slike problemer tidligst mulig er viktig - så får de ikke slå så dype røtter.

Dette er ikke ment som nedrakking på angstdempende medisiner. Jeg bruker det selv ved spesielt behov, men jeg har for eksempel lært å takle en del situasjoner uten angstdempende ved hjelp av psykoterapi. Meningen min med dette er bare at man kansje bør se litt lengre enn bare angsten på sikt. Du og sønnen din bør ha en god og åpen dialog med behandlingsapparatet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har lest hele tråden, så dette blir lit post festum.

Hvis du med angstdempende medisiner mener medisiner av valiumtypen (benzo), er jeg særdeles skeptisk til dette. Eneste grunnen jeg kan forsvare, er om det er for en svært kort tid i påvente av oppstart av annen behandling.

Derimot kan en tenke seg at medisinering med f.eks. Efexor kan være gunstig mot en blanding av angst og depresjon dersom all annen ikkemedikamentell behanlding har sviktet.

[Gjest Stolpålegendin]

Hvis du leser overskriften så er innlegget til Nhd.

Du skal likevel få en forklaring. Snakket med legen etter å ha skrevet her, derfor trenger ikke jeg råd fra Nhd likevel.

Gutten får angstdempende medisin på resept i morgen.

Fornøyd?

Jøss så hårsåre vi var da?????

[Gjest ukjent dagen lang]

Det er bra du fikk et svar på det opprinnelige spørsmålet ditt!

Jeg bare tenker på om det er noe annet man kan gjøre for å tilrettelegge slik at situasjoner med mat kan gå lettere etter hvert? Angstdempene medisiner demper bare angsten - ikke grunnen til den. Har han en spiseforstyrrelse? Eller problemer med mobbing som går på kropp? I så fall er det veldig viktig at den/de som står for den psykiatriske behandlingen kjenner til dette. Å ta tak i slike problemer tidligst mulig er viktig - så får de ikke slå så dype røtter.

Dette er ikke ment som nedrakking på angstdempende medisiner. Jeg bruker det selv ved spesielt behov, men jeg har for eksempel lært å takle en del situasjoner uten angstdempende ved hjelp av psykoterapi. Meningen min med dette er bare at man kansje bør se litt lengre enn bare angsten på sikt. Du og sønnen din bør ha en god og åpen dialog med behandlingsapparatet.

Det er ingen nylig oppdaget situasjon, den har vart siden gutten gikk sine siste år i barnehagen og har bare blitt værre og nå har den nådd toppen slik at alt låser seg i situasjoner der det skal være mat noe sted.

Som vi vet så er det mat i de fleste tilstelninger, skal man på tur så er det selvfølgelig mat, er det selskap så må det være mat osv..

Gutten ble sånn etter flere trusler om å spise opp maten sin i barnehagen og også få maten dyttet ned i halsen ved protest.

Endelig! sier jeg, så får han medisin og kan kanskje delta i aktiviteter han også.

psykososial terapi er sikkert fint, men det har på alle disse årene bare forværret det hele.

[Gjest ukjent hele dagen]

Jeg har lest hele tråden, så dette blir lit post festum.

Hvis du med angstdempende medisiner mener medisiner av valiumtypen (benzo), er jeg særdeles skeptisk til dette. Eneste grunnen jeg kan forsvare, er om det er for en svært kort tid i påvente av oppstart av annen behandling.

Derimot kan en tenke seg at medisinering med f.eks. Efexor kan være gunstig mot en blanding av angst og depresjon dersom all annen ikkemedikamentell behanlding har sviktet.

Det er nok Benzo preparat han får, har ikke hentet resepten enda så jeg vet ikke helt.

Har fått streng beskjed fra legen om at det skal brukes veldig sjelden og max 1 gang i uka.

Skal ringe psykologen når han blir tilgjengelig igjen sånn at vi kanskje kan starte en annen behandling.

Akkurat nå jubler jeg for endelig å ha fått noe til gutten som sliter noe forferdelig og får derfor ødelagt masse av sin barn/ungdomstid fordi at han ikke har klart å delta på forskjellige ting som turer, selskap osv..

[Gjest min helt klare mening]

Det er ingen nylig oppdaget situasjon, den har vart siden gutten gikk sine siste år i barnehagen og har bare blitt værre og nå har den nådd toppen slik at alt låser seg i situasjoner der det skal være mat noe sted.

Som vi vet så er det mat i de fleste tilstelninger, skal man på tur så er det selvfølgelig mat, er det selskap så må det være mat osv..

Gutten ble sånn etter flere trusler om å spise opp maten sin i barnehagen og også få maten dyttet ned i halsen ved protest.

Endelig! sier jeg, så får han medisin og kan kanskje delta i aktiviteter han også.

psykososial terapi er sikkert fint, men det har på alle disse årene bare forværret det hele.

Jeg kan ikke få sagt hvor vondt det er å være foreldre til en gutt som sliter psykisk og sosialt. Jeg har erfaring med det, og jeg har erfaring fra eget liv og benzobruk.

Dette er ingen løsning dessverre, i beste fall brannslukking for en liten periode. Ungen din bør settes på et SSRI eller SNRI. Jeg ville vært livende redd for å la en unge prøve ut beroligende effekt i den alderen, og jeg har vært i dine sko, så jeg skjønne fortvilelsen din. Du må fortsette å sette deg på systemet til han får en annen hjelp med dem, bup. En gang i uken blir raskt mer, og gutten er snart så stor at han kan skaffe seg ting selv når han ikke får med deg.

[Gjest ukjent dagen lang]

Jeg har lest hele tråden, så dette blir lit post festum.

Hvis du med angstdempende medisiner mener medisiner av valiumtypen (benzo), er jeg særdeles skeptisk til dette. Eneste grunnen jeg kan forsvare, er om det er for en svært kort tid i påvente av oppstart av annen behandling.

Derimot kan en tenke seg at medisinering med f.eks. Efexor kan være gunstig mot en blanding av angst og depresjon dersom all annen ikkemedikamentell behanlding har sviktet.

Stesolid fikk han, 2 mg tabletter. 1-2 stk ved behov og etter avtale med legen.

[Gjest MedicNerd]

Jeg kan ikke få sagt hvor vondt det er å være foreldre til en gutt som sliter psykisk og sosialt. Jeg har erfaring med det, og jeg har erfaring fra eget liv og benzobruk.

Dette er ingen løsning dessverre, i beste fall brannslukking for en liten periode. Ungen din bør settes på et SSRI eller SNRI. Jeg ville vært livende redd for å la en unge prøve ut beroligende effekt i den alderen, og jeg har vært i dine sko, så jeg skjønne fortvilelsen din. Du må fortsette å sette deg på systemet til han får en annen hjelp med dem, bup. En gang i uken blir raskt mer, og gutten er snart så stor at han kan skaffe seg ting selv når han ikke får med deg.

Støtter delvis denne!

Psykoterapi mot traumer er noe alt for mange behandlere bare ikke kan! Det må jo ha vært temmelig traumatisk for en liten gutt å få maten virkelig fysisk dyttet inn sånn! Jeg opplevde selv en gang at noen holdt meg fast og dyttet i meg tørt og muggent brød (mobbe-påfunn) så jeg ble fysisk dårlig. Selv som tolvåring syntes jeg det var helt forferdelig, trodde jeg ble kvalt. Hostet, harket, spydde til slutt. Bare så synd jeg ikke traff de djevlene som plaget meg....

Det var et sidesprang, men jeg tenker bare på hvor ille noe sånt må føles for en som er mindre enn halvparten så gammel! Hvor skremmende det er, hvor ute av kontroll man er, hvordan man på en brutal måte blir fratatt den lille muligheten man som et lite barn har til å ta den tilbake. Tvangsforing på den måten er barnemishandling!!!!!! De som jobbet i den barnehagen skulle ALDRI jobbet der! Jeg blir så sinna og trist når jeg leser om slikt. Vi er forskjellige, mer og mindre sårbare. Men slik jeg leser det du skriver har dette virket temmelig traumatisk på gutten din! Si til behandler at dere vil snakke med en som k-a-n traumebehandling. Man skal unngå å gå direkte tilbake i den vonde fortiden stadig, men fokusere på hvordan man best lærer seg å leve tross spøkelsene. Det er veldig vanlig at en traumatisert person unngår det som traumatiserte hn. Målet er å mestre dette symptomet og den spesielle angsten man får når minner vekkse og spilles i hodet på den som har opplevd det.

Jeg står derfor ved at benzodiazepiner kan være greie til nødsbruk. Det er ikke galt å ta medisiner mot angst, men man må bruke det med respekt. For meg gjelder angstdempende når andre strategier feiler, eller skjeldne settinger som gjør meg veldig redd.

Dessverre tror jeg dere har vært uheldige med behandler eller kanskje ikke fått kommet inn på det stedet skoen virkelig gnager verst?

[Gjest ukjent dagen lang]

Støtter delvis denne!

Psykoterapi mot traumer er noe alt for mange behandlere bare ikke kan! Det må jo ha vært temmelig traumatisk for en liten gutt å få maten virkelig fysisk dyttet inn sånn! Jeg opplevde selv en gang at noen holdt meg fast og dyttet i meg tørt og muggent brød (mobbe-påfunn) så jeg ble fysisk dårlig. Selv som tolvåring syntes jeg det var helt forferdelig, trodde jeg ble kvalt. Hostet, harket, spydde til slutt. Bare så synd jeg ikke traff de djevlene som plaget meg....

Det var et sidesprang, men jeg tenker bare på hvor ille noe sånt må føles for en som er mindre enn halvparten så gammel! Hvor skremmende det er, hvor ute av kontroll man er, hvordan man på en brutal måte blir fratatt den lille muligheten man som et lite barn har til å ta den tilbake. Tvangsforing på den måten er barnemishandling!!!!!! De som jobbet i den barnehagen skulle ALDRI jobbet der! Jeg blir så sinna og trist når jeg leser om slikt. Vi er forskjellige, mer og mindre sårbare. Men slik jeg leser det du skriver har dette virket temmelig traumatisk på gutten din! Si til behandler at dere vil snakke med en som k-a-n traumebehandling. Man skal unngå å gå direkte tilbake i den vonde fortiden stadig, men fokusere på hvordan man best lærer seg å leve tross spøkelsene. Det er veldig vanlig at en traumatisert person unngår det som traumatiserte hn. Målet er å mestre dette symptomet og den spesielle angsten man får når minner vekkse og spilles i hodet på den som har opplevd det.

Jeg står derfor ved at benzodiazepiner kan være greie til nødsbruk. Det er ikke galt å ta medisiner mot angst, men man må bruke det med respekt. For meg gjelder angstdempende når andre strategier feiler, eller skjeldne settinger som gjør meg veldig redd.

Dessverre tror jeg dere har vært uheldige med behandler eller kanskje ikke fått kommet inn på det stedet skoen virkelig gnager verst?

Noen av de som jobbet i barnehagen, jobber der ennå i dag.

De var en gjeng "husmødre" som visste best angående oppdragelse og, å lære barn å spise.

Nå har det kommet masse nye ansatte der som har fått snudd barnehagen positivt.

Føler at gutten ikke har fått den hjelp han trenger og at hjelpeapparatet ikke hjelper oss på riktig måte.

skal jeg som mor gråte og gi opp så de ser det, kanskje vi får hjelp da?

Skal ringe psykologen på tirsdag så får vi se om han er enig i medisinsk behandling.

Håper han kan gi gutten noe fornuftig sånn at han kan leve livet som andre ungdommer.