Mye kontakt med exen

[Gjest leimegjeg]

Jeg har i ett års tid vært sammen med en aller tiders mann på mange måter. Og jeg er veldig forelsket. Saken er den at han og kona ikke har vært fra hverandre så lenge. Vi ble sammen rett etter at de ble separert, så de ble separert for litt over et år siden.

Men det jeg reagerer på er at de fremdeles har veldig mye kontakt. Han sier det gjelder felles barn. Men jeg synes det er rart at de trenger å ha daglig kontakt for dette. Det går ikke en dag uten tlf og sms, ofte tikker det inn meldinger opptill flere ganger mens jeg er der. Etter at jeg tok dette opp med ham har han begynt å slå av lyden på tlf når jeg er der. Men det løser jo ikke problemet.

Det er også slik at hun hele tiden trenger hjelp med ett eller annet i huset, og siden hun bor i deres felles hus og de ikke har løst hverandre ut, p.g.a barna er det jo i hans interesse å gjøre disse tingene.

De har heller ingen fast samværsordning med barna. Og ofte gjelder tlf samtalene hvor barna skal være den dagen. De er ikke så store, bare 8 og 10.

Ofte er det ting som å ordne ved, barna skal jo ikke fryse, sier han og jeg er jo enig i det, men føler det litt rart at han skal stå i flere timer og ordne ved for dem. jeg hadde vel kjøpe meg ved fremfor å få exen min til å hogge den for meg.

Hun skal også hentes både her og der og han kjører. Jeg synes mer og mer de oppfører seg som om de fremdeles er gift, og jeg føler ikke jeg kan si noe. Ofte er jo barna også sammen med dem. Og jeg er redd for å være den slemme som ødelegger for barna. Jeg ønsker jo ikke det.

Men nå er jeg bare lei meg. Og jeg har virkelig forsøkt å fortelle ham at jeg synes de har litt vel mye kontakt og at reagerer på det. Han sier det ikke er noe å bry seg om, og virker ikke til å forstå at jeg reagerer. Det er jo for barnas skyld, sier han.

Noen som har noen innspill til meg? Synes dere jeg overreagerer?

Noen som har vært der og kan si noe om dette har en tendens til å avta etterhvert?

Han vil vi skal flytte sammen, men jeg vil vente og se. Jeg blir skremt av dette. Orker rett og slett ikke at vi skal være tre i

hjemmet mitt.

[Lillemus]

Helt objektivt sett så synes jeg hun gjør seg for avhengig av eksen sin og han trives kanskje litt med å kjenne at det er noen som trenger ham også? Kanskje har han litt dårlig samvittighet for bruddet?

At de ikke har noen fast samværsordning for ungene synes jeg er rart, blir ikke det veldig uforutsigbart for ungene da??? Mine er hakket eldre enn din samboers og de synes det er veldig trygt å vite hvor de skal være de ulike ukedagene i alle fall.

At de samarbeider om ungene er jo kjempefint, men at han skal stå hele dager og hugge ved for henne hadde jeg hatt vondt for å svelge ja! Ikke minst så hadde jeg ikke hatt skamvett til å spørre eksen om det...!

[Gjest trekk deg litt tilbake]

Det virker som om han ønsker å beholde familien sin og ansvar for felles hjem og barn osv, men å ha en kjæreste ved siden av.

Det er opp til deg å godta denne rollen eller ikke.

Jeg tror dere flyttet sammen alt for tidlig, jeg synes dere burde ventet til han var flyttet ut mentalt i tillegg til fysisk, og til han hadde fast opplegg for når barna var hos ham, og han hadde etablert et hjem for seg og ungene med litt fastere rammer.

at samværsavtaler osv skal komme på plass etter at han er etalert i en ny famlie, virker ikke riktig for noe av partene.

Jeg ville tatt tre skritt tilbake, bodd i egen leilighet og sørget for å ha et godt liv selv, med han som kjæreste. Og gitt ham muligheten og tid til å lage et hyggelig hjem for seg og barna, med faste tider for når han hadde hovedansvaret for dem, og avsluttet alle praktiske bindinger til eksen og ekshjemmet.

Om et år ser du om han har investert noe særlig i å lage et utganspunkt for et godt liv med en ny familie, eller om han egentlig bare vil beholde den gamle familien og ha en ny kjæreste ved siden av fortsatt. Og da må du ta ditt valg.

[PieLill]

I utgangspunktet er det veldig bra at foreldrene samarbeider til beste for barna. Flott for barna og oppleve at mor og far forsatt er venner og at de fortsatt kan gjøre ting som en hel familie.

For ditt vedkommende er det nok ikke enkelt å ha kommet inn på et så tidlig tidspunkt. Selv om det er vanskelig å kritisere de valgene han gjør.

Jeg er enig i at dere gjør lurt i å vente med å flytte sammen. Han har jo ikke en gang gjort opp boet med eksen. Han trenger å bli ferdig med det gamle, før han stuper inn i noe nytt. Kanskje har han det vel travelt. I mellomtiden får du smøre deg med tålmodighet.

mvh

[tusseline]

Det virker som om han ønsker å beholde familien sin og ansvar for felles hjem og barn osv, men å ha en kjæreste ved siden av.

Det er opp til deg å godta denne rollen eller ikke.

Jeg tror dere flyttet sammen alt for tidlig, jeg synes dere burde ventet til han var flyttet ut mentalt i tillegg til fysisk, og til han hadde fast opplegg for når barna var hos ham, og han hadde etablert et hjem for seg og ungene med litt fastere rammer.

at samværsavtaler osv skal komme på plass etter at han er etalert i en ny famlie, virker ikke riktig for noe av partene.

Jeg ville tatt tre skritt tilbake, bodd i egen leilighet og sørget for å ha et godt liv selv, med han som kjæreste. Og gitt ham muligheten og tid til å lage et hyggelig hjem for seg og barna, med faste tider for når han hadde hovedansvaret for dem, og avsluttet alle praktiske bindinger til eksen og ekshjemmet.

Om et år ser du om han har investert noe særlig i å lage et utganspunkt for et godt liv med en ny familie, eller om han egentlig bare vil beholde den gamle familien og ha en ny kjæreste ved siden av fortsatt. Og da må du ta ditt valg.

Veldig enig.

[lu30]

Du skriver ingenting om han er skilt eller hva?

Å være separert er ikke det samme som å være skilt,selv om det ser ut til at de aller fleste syns det.

Å være separert er en pause fra forholdet,for å finne ut om det kansje likevel var noe,en tid til å tenke igjennom ting på, etter ett år kan man søke skilsmisse om det viser seg å være det rette..

Syns han går altfor tidlig inn i noe nytt,og er vel av den mening at er man (kun) separert, og ikke skilt bør man vente til ting er i ordnete forhold før man går inn i nye faste forhold.

Her er jo ikke noe avklart i forhold til eksen(eller kona).

Setter ett stort spørsmålstegn ved hele mannen????

Men samtidig er det fantastisk at han setter sine egne barn før deg,det er det jo ikke alle som gjør.

Min menig ihvertfall.......men-men

[Gjest leimegjeg]

Du skriver ingenting om han er skilt eller hva?

Å være separert er ikke det samme som å være skilt,selv om det ser ut til at de aller fleste syns det.

Å være separert er en pause fra forholdet,for å finne ut om det kansje likevel var noe,en tid til å tenke igjennom ting på, etter ett år kan man søke skilsmisse om det viser seg å være det rette..

Syns han går altfor tidlig inn i noe nytt,og er vel av den mening at er man (kun) separert, og ikke skilt bør man vente til ting er i ordnete forhold før man går inn i nye faste forhold.

Her er jo ikke noe avklart i forhold til eksen(eller kona).

Setter ett stort spørsmålstegn ved hele mannen????

Men samtidig er det fantastisk at han setter sine egne barn før deg,det er det jo ikke alle som gjør.

Min menig ihvertfall.......men-men

For meg er det en selvfølge at barna kommer først. Noe annet ville få meg til å lure. Men jeg føler jo at han setter exen foran også, og det er noe helt annet.

De er separerte, snart skilt.

[Gjest leimegjeg]

Det virker som om han ønsker å beholde familien sin og ansvar for felles hjem og barn osv, men å ha en kjæreste ved siden av.

Det er opp til deg å godta denne rollen eller ikke.

Jeg tror dere flyttet sammen alt for tidlig, jeg synes dere burde ventet til han var flyttet ut mentalt i tillegg til fysisk, og til han hadde fast opplegg for når barna var hos ham, og han hadde etablert et hjem for seg og ungene med litt fastere rammer.

at samværsavtaler osv skal komme på plass etter at han er etalert i en ny famlie, virker ikke riktig for noe av partene.

Jeg ville tatt tre skritt tilbake, bodd i egen leilighet og sørget for å ha et godt liv selv, med han som kjæreste. Og gitt ham muligheten og tid til å lage et hyggelig hjem for seg og barna, med faste tider for når han hadde hovedansvaret for dem, og avsluttet alle praktiske bindinger til eksen og ekshjemmet.

Om et år ser du om han har investert noe særlig i å lage et utganspunkt for et godt liv med en ny familie, eller om han egentlig bare vil beholde den gamle familien og ha en ny kjæreste ved siden av fortsatt. Og da må du ta ditt valg.

Vi har ikke flyttet sammen, vi bor hver for oss og slik blir det nok en stund til ja.

[lu30]

For meg er det en selvfølge at barna kommer først. Noe annet ville få meg til å lure. Men jeg føler jo at han setter exen foran også, og det er noe helt annet.

De er separerte, snart skilt.

Enig med deg ang. barna da, men er du nå så sikker på at alt er over mellom de da?

Ett ekteskap er vel heller ikke bare å sette en strek over,og hvis de har vært separert ett år,hvorfor er de ikke skilt da?

[trollemor;o)]

Jeg har ikke greie på skillsmisser og regler, men jeg syns det høres litt dumt ut å innlede et nytt forhold med det samme de tar ut seperasjon.

Jeg skjønner godt at du syns dette er vanskelig, det kan jo virke som om de gjerne vil være sammen. Jeg skjønner også at de må ha kontakt om barna, men at han skal kjøre henne hit og dit? Det skjønner jeg ikke helt.

[Gjest har opplevd det samme]

En klok famileterapeut heter Sissel Gran , og hun har skrevet en kjempeviktig og god bok om "Kjærlighet i hastighetens tid". Et stort poeng i boka er enheten "paret". Paret som enhet er ikke bare han pluss henne, dvs to enkeltpersoner - paret er en tredje enhet eller "person" som også eksisterer i sin egen kraft. Forholdet mellom to personer er altså enkeltindividene Anne og Knut, samt selve paret "Anne-Knut".

Så går de fra hverandre. Men inne i hodene deres eksisterer fortsatt "Anne-Knut"! Helt til de bevisst avvikler den enheten. Noen gjør det aldri, eller for diffust og dårlig. eller bare den ene parten avvikler det, den andre er fortsatt del av dette paret.

Da ser man sånne ting som her: eks-par som etter 5 år ennå feirer jul med fellesbarn (og nypartnere), selv når begge to er gift på nytt. Ekskoner som vil ha med seg eksmannen på en ferie til USA, selv om de er skilt på 8.året, og mannen har etablert seg på nytt!!! I hennes hode eksisterer altså fortsatt "Anne-Knut", mens i praksis er han nå del av det nye paret "Bente-Knut".

Og dessverre, dessverre: mange av mennene skjønner ikke dette. De strekker seg mye lenger enn fellen rekker, for de er i sitt hode litt del av Anne-Knut og litt av Bente-Knut, og deres egen opplevelse er bare at alle krever og krever, og selv er de så snille som de klarer, men likevel blir ingen noen sinne fornøyde! Anne er masete og Bente er sur, hva skal en stakkar gjøre...

Anne vil ha "familieferier" og "familiejuler" (her skyver hun barna foran seg og sier det blir best for dem) og hun vil ha vaktmestertjenester, men også bidragspenger, og helst vil hun sette nykomlingen Bente litt på plass også. Lyder kjent?

Og Bente vil ha kjæresterier, romatikk og etablering, hun vil være sin manns eneste, og hun vil helst slippe å se hans bortskjemte førstefamiliebarn - skal hun like dem, bør de helst være ekstra veloppdragne, søte, og gjerne så små at de er lette å knytte seg til...lyder kjent?

Ungene vil ha pappa hjem igjen og Bente ut av veien, og for hver familiejul tror de de er kommet et stykke videre med prosjektet, men hver nyttårsaften blir de skuffa, for Bente er der fortsatt, og de nytter høvet til å vøre ekstra utagerende og bråkete, for da ser i alle fall pappa mest på dem, og sitter ikke og susser Bente.

Og Knut vil bare ha slutt på maset, og sier ja til alt. Men han bare sliter seg ut, for Bente vil ergre seg hver jul, og Anne vil ergre seg alle hverdager, og ungene vil ergre seg både ørk og helg. Men nøkkelen er hos ham. Så lenge han selv ser seg som en del av parforbindelsen Anne-Knut vil han krenke Bente og utelukke henne fra livet sitt, og han vil tillate Anne å tråkke inn over det nye parets grenser.

Det er Knut som må trekke opp grensene, han må si høyt til Anne, at nei, han vil ikke forvirre ungene ved å dra på ferie med sin ekskone, men de er velkommen på tur med ham og Bente. Og han må si at nei, Anne får ikke låne penger/låne bilen/hjelp til å fikse takrenna, det må hun be noen andre om, og kanskje må han si at nei, elevkveld kommer han bare på når det er hans "uke", og treninga må hun kjøre gullet til selv, for neste gang er det han som må. Han skal heller ikke trøste henne når hun er syk, handle inn til henne osv. Han kan si at hvis du er syk, så henter jeg ungene nå med det samme, men han skal ikke stikke innom apoteket eller kjøpe solbærsaft på veien. Det har man venninner til.

Så må han melde dette til Bente - så hun også blir trygg på hvilke grenser som omgir dem som par. Hun skal slippe å sitte hjemme mens Anne og Knut er på slalåmhelg, og hun skal ikke gå aleine i 17.maitoget med Knuts yngste barn i sportsvogna fordi Knut går i et annet tog med Anne og barna.

Lån eller kjøp den boka, og les den. Vis så mannen i ditt liv de kapitlene som handler om dette. Jeg har vært i to slike forhold, og i begge to har ekskona klart å få mannen "tilbake" - i alle fall for en kort stund. (Helt til han husket hva det var han hadde skilt seg fra....så i begge tilfelelr sto JEG igjen skuffet, og mennene sto igjen single og forbløffet! )

Jeg ønsker dere alt det beste....

[Gjest TanteEx]

En klok famileterapeut heter Sissel Gran , og hun har skrevet en kjempeviktig og god bok om "Kjærlighet i hastighetens tid". Et stort poeng i boka er enheten "paret". Paret som enhet er ikke bare han pluss henne, dvs to enkeltpersoner - paret er en tredje enhet eller "person" som også eksisterer i sin egen kraft. Forholdet mellom to personer er altså enkeltindividene Anne og Knut, samt selve paret "Anne-Knut".

Så går de fra hverandre. Men inne i hodene deres eksisterer fortsatt "Anne-Knut"! Helt til de bevisst avvikler den enheten. Noen gjør det aldri, eller for diffust og dårlig. eller bare den ene parten avvikler det, den andre er fortsatt del av dette paret.

Da ser man sånne ting som her: eks-par som etter 5 år ennå feirer jul med fellesbarn (og nypartnere), selv når begge to er gift på nytt. Ekskoner som vil ha med seg eksmannen på en ferie til USA, selv om de er skilt på 8.året, og mannen har etablert seg på nytt!!! I hennes hode eksisterer altså fortsatt "Anne-Knut", mens i praksis er han nå del av det nye paret "Bente-Knut".

Og dessverre, dessverre: mange av mennene skjønner ikke dette. De strekker seg mye lenger enn fellen rekker, for de er i sitt hode litt del av Anne-Knut og litt av Bente-Knut, og deres egen opplevelse er bare at alle krever og krever, og selv er de så snille som de klarer, men likevel blir ingen noen sinne fornøyde! Anne er masete og Bente er sur, hva skal en stakkar gjøre...

Anne vil ha "familieferier" og "familiejuler" (her skyver hun barna foran seg og sier det blir best for dem) og hun vil ha vaktmestertjenester, men også bidragspenger, og helst vil hun sette nykomlingen Bente litt på plass også. Lyder kjent?

Og Bente vil ha kjæresterier, romatikk og etablering, hun vil være sin manns eneste, og hun vil helst slippe å se hans bortskjemte førstefamiliebarn - skal hun like dem, bør de helst være ekstra veloppdragne, søte, og gjerne så små at de er lette å knytte seg til...lyder kjent?

Ungene vil ha pappa hjem igjen og Bente ut av veien, og for hver familiejul tror de de er kommet et stykke videre med prosjektet, men hver nyttårsaften blir de skuffa, for Bente er der fortsatt, og de nytter høvet til å vøre ekstra utagerende og bråkete, for da ser i alle fall pappa mest på dem, og sitter ikke og susser Bente.

Og Knut vil bare ha slutt på maset, og sier ja til alt. Men han bare sliter seg ut, for Bente vil ergre seg hver jul, og Anne vil ergre seg alle hverdager, og ungene vil ergre seg både ørk og helg. Men nøkkelen er hos ham. Så lenge han selv ser seg som en del av parforbindelsen Anne-Knut vil han krenke Bente og utelukke henne fra livet sitt, og han vil tillate Anne å tråkke inn over det nye parets grenser.

Det er Knut som må trekke opp grensene, han må si høyt til Anne, at nei, han vil ikke forvirre ungene ved å dra på ferie med sin ekskone, men de er velkommen på tur med ham og Bente. Og han må si at nei, Anne får ikke låne penger/låne bilen/hjelp til å fikse takrenna, det må hun be noen andre om, og kanskje må han si at nei, elevkveld kommer han bare på når det er hans "uke", og treninga må hun kjøre gullet til selv, for neste gang er det han som må. Han skal heller ikke trøste henne når hun er syk, handle inn til henne osv. Han kan si at hvis du er syk, så henter jeg ungene nå med det samme, men han skal ikke stikke innom apoteket eller kjøpe solbærsaft på veien. Det har man venninner til.

Så må han melde dette til Bente - så hun også blir trygg på hvilke grenser som omgir dem som par. Hun skal slippe å sitte hjemme mens Anne og Knut er på slalåmhelg, og hun skal ikke gå aleine i 17.maitoget med Knuts yngste barn i sportsvogna fordi Knut går i et annet tog med Anne og barna.

Lån eller kjøp den boka, og les den. Vis så mannen i ditt liv de kapitlene som handler om dette. Jeg har vært i to slike forhold, og i begge to har ekskona klart å få mannen "tilbake" - i alle fall for en kort stund. (Helt til han husket hva det var han hadde skilt seg fra....så i begge tilfelelr sto JEG igjen skuffet, og mennene sto igjen single og forbløffet! )

Jeg ønsker dere alt det beste....

Fabelaktig skrevet.

[Gjest Elextra]

En klok famileterapeut heter Sissel Gran , og hun har skrevet en kjempeviktig og god bok om "Kjærlighet i hastighetens tid". Et stort poeng i boka er enheten "paret". Paret som enhet er ikke bare han pluss henne, dvs to enkeltpersoner - paret er en tredje enhet eller "person" som også eksisterer i sin egen kraft. Forholdet mellom to personer er altså enkeltindividene Anne og Knut, samt selve paret "Anne-Knut".

Så går de fra hverandre. Men inne i hodene deres eksisterer fortsatt "Anne-Knut"! Helt til de bevisst avvikler den enheten. Noen gjør det aldri, eller for diffust og dårlig. eller bare den ene parten avvikler det, den andre er fortsatt del av dette paret.

Da ser man sånne ting som her: eks-par som etter 5 år ennå feirer jul med fellesbarn (og nypartnere), selv når begge to er gift på nytt. Ekskoner som vil ha med seg eksmannen på en ferie til USA, selv om de er skilt på 8.året, og mannen har etablert seg på nytt!!! I hennes hode eksisterer altså fortsatt "Anne-Knut", mens i praksis er han nå del av det nye paret "Bente-Knut".

Og dessverre, dessverre: mange av mennene skjønner ikke dette. De strekker seg mye lenger enn fellen rekker, for de er i sitt hode litt del av Anne-Knut og litt av Bente-Knut, og deres egen opplevelse er bare at alle krever og krever, og selv er de så snille som de klarer, men likevel blir ingen noen sinne fornøyde! Anne er masete og Bente er sur, hva skal en stakkar gjøre...

Anne vil ha "familieferier" og "familiejuler" (her skyver hun barna foran seg og sier det blir best for dem) og hun vil ha vaktmestertjenester, men også bidragspenger, og helst vil hun sette nykomlingen Bente litt på plass også. Lyder kjent?

Og Bente vil ha kjæresterier, romatikk og etablering, hun vil være sin manns eneste, og hun vil helst slippe å se hans bortskjemte førstefamiliebarn - skal hun like dem, bør de helst være ekstra veloppdragne, søte, og gjerne så små at de er lette å knytte seg til...lyder kjent?

Ungene vil ha pappa hjem igjen og Bente ut av veien, og for hver familiejul tror de de er kommet et stykke videre med prosjektet, men hver nyttårsaften blir de skuffa, for Bente er der fortsatt, og de nytter høvet til å vøre ekstra utagerende og bråkete, for da ser i alle fall pappa mest på dem, og sitter ikke og susser Bente.

Og Knut vil bare ha slutt på maset, og sier ja til alt. Men han bare sliter seg ut, for Bente vil ergre seg hver jul, og Anne vil ergre seg alle hverdager, og ungene vil ergre seg både ørk og helg. Men nøkkelen er hos ham. Så lenge han selv ser seg som en del av parforbindelsen Anne-Knut vil han krenke Bente og utelukke henne fra livet sitt, og han vil tillate Anne å tråkke inn over det nye parets grenser.

Det er Knut som må trekke opp grensene, han må si høyt til Anne, at nei, han vil ikke forvirre ungene ved å dra på ferie med sin ekskone, men de er velkommen på tur med ham og Bente. Og han må si at nei, Anne får ikke låne penger/låne bilen/hjelp til å fikse takrenna, det må hun be noen andre om, og kanskje må han si at nei, elevkveld kommer han bare på når det er hans "uke", og treninga må hun kjøre gullet til selv, for neste gang er det han som må. Han skal heller ikke trøste henne når hun er syk, handle inn til henne osv. Han kan si at hvis du er syk, så henter jeg ungene nå med det samme, men han skal ikke stikke innom apoteket eller kjøpe solbærsaft på veien. Det har man venninner til.

Så må han melde dette til Bente - så hun også blir trygg på hvilke grenser som omgir dem som par. Hun skal slippe å sitte hjemme mens Anne og Knut er på slalåmhelg, og hun skal ikke gå aleine i 17.maitoget med Knuts yngste barn i sportsvogna fordi Knut går i et annet tog med Anne og barna.

Lån eller kjøp den boka, og les den. Vis så mannen i ditt liv de kapitlene som handler om dette. Jeg har vært i to slike forhold, og i begge to har ekskona klart å få mannen "tilbake" - i alle fall for en kort stund. (Helt til han husket hva det var han hadde skilt seg fra....så i begge tilfelelr sto JEG igjen skuffet, og mennene sto igjen single og forbløffet! )

Jeg ønsker dere alt det beste....

Høres ut til nøyaktig å beskrive "leimegjegs" sistuasjon :-).

Forøvrig kjenner jeg til par som har feiret julaften m.m. og reist på ferie sammen _kun_ for barnas skyld (i hvertfall fra morens side) etter at det ble slutt. Men dette har gjerne gitt seg etter et par år eller når en av dem finner en ny. Tror motivet gjerne har sprunget ut fra dårlig samvittighet overfor barna.

[Gjest har opplevd det samme]

Fabelaktig skrevet.

...takk, men det er mest Sissel Grans ord, fritt etter hukommelsen - og med små tilføyelser fra eget liv! (samt noen tilføyelser fra bekjentes liv - de som skulle til USA, der mannens nye kone ikke skulle få være med, kjenner jeg bare såvidt, det skjedde ikke med meg sjøl altså!)

[Gjest TanteEx]

...takk, men det er mest Sissel Grans ord, fritt etter hukommelsen - og med små tilføyelser fra eget liv! (samt noen tilføyelser fra bekjentes liv - de som skulle til USA, der mannens nye kone ikke skulle få være med, kjenner jeg bare såvidt, det skjedde ikke med meg sjøl altså!)

Ja men det var deilig lesning likevel :-)

[Gjest leimegjeg]

En klok famileterapeut heter Sissel Gran , og hun har skrevet en kjempeviktig og god bok om "Kjærlighet i hastighetens tid". Et stort poeng i boka er enheten "paret". Paret som enhet er ikke bare han pluss henne, dvs to enkeltpersoner - paret er en tredje enhet eller "person" som også eksisterer i sin egen kraft. Forholdet mellom to personer er altså enkeltindividene Anne og Knut, samt selve paret "Anne-Knut".

Så går de fra hverandre. Men inne i hodene deres eksisterer fortsatt "Anne-Knut"! Helt til de bevisst avvikler den enheten. Noen gjør det aldri, eller for diffust og dårlig. eller bare den ene parten avvikler det, den andre er fortsatt del av dette paret.

Da ser man sånne ting som her: eks-par som etter 5 år ennå feirer jul med fellesbarn (og nypartnere), selv når begge to er gift på nytt. Ekskoner som vil ha med seg eksmannen på en ferie til USA, selv om de er skilt på 8.året, og mannen har etablert seg på nytt!!! I hennes hode eksisterer altså fortsatt "Anne-Knut", mens i praksis er han nå del av det nye paret "Bente-Knut".

Og dessverre, dessverre: mange av mennene skjønner ikke dette. De strekker seg mye lenger enn fellen rekker, for de er i sitt hode litt del av Anne-Knut og litt av Bente-Knut, og deres egen opplevelse er bare at alle krever og krever, og selv er de så snille som de klarer, men likevel blir ingen noen sinne fornøyde! Anne er masete og Bente er sur, hva skal en stakkar gjøre...

Anne vil ha "familieferier" og "familiejuler" (her skyver hun barna foran seg og sier det blir best for dem) og hun vil ha vaktmestertjenester, men også bidragspenger, og helst vil hun sette nykomlingen Bente litt på plass også. Lyder kjent?

Og Bente vil ha kjæresterier, romatikk og etablering, hun vil være sin manns eneste, og hun vil helst slippe å se hans bortskjemte førstefamiliebarn - skal hun like dem, bør de helst være ekstra veloppdragne, søte, og gjerne så små at de er lette å knytte seg til...lyder kjent?

Ungene vil ha pappa hjem igjen og Bente ut av veien, og for hver familiejul tror de de er kommet et stykke videre med prosjektet, men hver nyttårsaften blir de skuffa, for Bente er der fortsatt, og de nytter høvet til å vøre ekstra utagerende og bråkete, for da ser i alle fall pappa mest på dem, og sitter ikke og susser Bente.

Og Knut vil bare ha slutt på maset, og sier ja til alt. Men han bare sliter seg ut, for Bente vil ergre seg hver jul, og Anne vil ergre seg alle hverdager, og ungene vil ergre seg både ørk og helg. Men nøkkelen er hos ham. Så lenge han selv ser seg som en del av parforbindelsen Anne-Knut vil han krenke Bente og utelukke henne fra livet sitt, og han vil tillate Anne å tråkke inn over det nye parets grenser.

Det er Knut som må trekke opp grensene, han må si høyt til Anne, at nei, han vil ikke forvirre ungene ved å dra på ferie med sin ekskone, men de er velkommen på tur med ham og Bente. Og han må si at nei, Anne får ikke låne penger/låne bilen/hjelp til å fikse takrenna, det må hun be noen andre om, og kanskje må han si at nei, elevkveld kommer han bare på når det er hans "uke", og treninga må hun kjøre gullet til selv, for neste gang er det han som må. Han skal heller ikke trøste henne når hun er syk, handle inn til henne osv. Han kan si at hvis du er syk, så henter jeg ungene nå med det samme, men han skal ikke stikke innom apoteket eller kjøpe solbærsaft på veien. Det har man venninner til.

Så må han melde dette til Bente - så hun også blir trygg på hvilke grenser som omgir dem som par. Hun skal slippe å sitte hjemme mens Anne og Knut er på slalåmhelg, og hun skal ikke gå aleine i 17.maitoget med Knuts yngste barn i sportsvogna fordi Knut går i et annet tog med Anne og barna.

Lån eller kjøp den boka, og les den. Vis så mannen i ditt liv de kapitlene som handler om dette. Jeg har vært i to slike forhold, og i begge to har ekskona klart å få mannen "tilbake" - i alle fall for en kort stund. (Helt til han husket hva det var han hadde skilt seg fra....så i begge tilfelelr sto JEG igjen skuffet, og mennene sto igjen single og forbløffet! )

Jeg ønsker dere alt det beste....

Tusen takk for et kjempefint svar. Jeg har lest det flere ganger og det beskriver veldig godt situasjonen. Boka skal jeg så fort som mulig se om jeg får kjøpt eller lånt på biblioteket.

Dette satt jeg virkelig pris på.

Og takk til alle dere andre som har engasjert dere også, det er alltid godt å få noen utenfra til å gi litt lys på tingene.

[Gjest aldri mer separerte menn]

For meg er det en selvfølge at barna kommer først. Noe annet ville få meg til å lure. Men jeg føler jo at han setter exen foran også, og det er noe helt annet.

De er separerte, snart skilt.

''De er separerte, snart skilt.''

He he, det trodde jeg også helt til han fortalte at kona hadde flyttet inn igjen og de skulle prøve på nytt - for barnas skyld...