"Bedre enn sitt rykte" (artikkel om benzoer)

[Gjest minusvarianten]

- Det kan ofte virke som om Valium er verre enn morfin, og mange leger behandler heller angst med antidepressiva, antiepileptika eller endog tunge nevroleptika. Vår kliniske erfaring er at disse preparatene ikke gir på langt nær den ønskede effekt på angsttilstander som benzodiasepinene, skriver Bjørn Rafter og Dag Coucheron.

http://www.dagensmedisin.no/debatt/2009/09/08/bedre-enn-sitt-rykte/index.xml

[hidi, the scorpion]

Har du sjekket linken?

[Gjest minusvarianten]

Har du sjekket linken?

Linkene på Dagens Medisin er til tider ustabile (virker som det er en gjeng med amatører som jobber i dataavdelingen der...)

[Gjest klar melding]

Feilkode 404 - siden eksisterer ikke

''Vi har byttet redaksjonelt system. De fleste eldre direktelinker vil dermed ikke lenger fungere som tidligere.

Vennligst oppdater dine bokmerker.''

Om du leser hva feilmeldingen sier de jo klart at du ikke kan bruke direktelinker pga endring i systemet.

[Gjest golo]

Feilkode 404 - siden eksisterer ikke

''Vi har byttet redaksjonelt system. De fleste eldre direktelinker vil dermed ikke lenger fungere som tidligere.

Vennligst oppdater dine bokmerker.''

Om du leser hva feilmeldingen sier de jo klart at du ikke kan bruke direktelinker pga endring i systemet.

Linken fungerer så det suser her.

Bedre enn sitt rykte

08-09-2009

- Det kan ofte virke som om Valium er verre enn morfin, og mange leger behandler heller angst med antidepressiva, antiepileptika eller endog tunge nevroleptika. Vår kliniske erfaring er at disse preparatene ikke gir på langt nær den ønskede effekt på angsttilstander som benzodiasepinene, skriver Bjørn Rafter og Dag Coucheron.

Bjørn Rafter, psykiater og tidligere overlege

Dag Coucheron, psykiater og tidligere overlege

MED FARE FOR å bli kjeppjaget fra det gode selskap i norsk psykiatri, vil vi bestemt hevde at benzodiasepiner definitivt ikke fortjener det negative omdømmet de har fått.

Mange leger har en moraliserende holdning til bruken av denne gruppen medikamenter. Dette skaper skyldfølelse og forverrer angst og depresjon hos pasienten. I mediene, og blant leger, kan det ofte virke som om Valium er verre enn morfin. Holdningen har blant annet resultert i at mange leger heller behandler angst med antidepressiva, antiepileptika eller endog tunge nevroleptika.

«Kjemisk lobotomi»

Vår kliniske erfaring er imidlertid at disse preparatene ikke gir på langt nær den ønskede effekt på angsttilstander som benzodiasepinene. Antidepressiva hjelper utvilsomt en del pasienter med angst, men for de fleste er effekten ikke større enn placebo. Den rent antidepressive effekten er også etter vår erfaring overvurdert. Disse medikamentene ser ut til å dempe de fleste følelser, angst, depresjon, glede og potens inkludert.

De såkalte stemningsstabiliserende medikamentene kan være nyttige ved bipolare affektive lidelser, som oftest sammen med litium, men mot angst er virkningen begrenset. Antipsykotika brukes i dag ikke bare mot psykoser av typen schizofreni og schiofreniforme lidelser, men også i noen grad mot angst. Disse medikamentenes sløvende virkning er vel kjent og erfart av tusenvis av pasienter. Brukes de mot angst, vil den rent angstdempende virkning være beskjeden, den allment sløvende og sederende virkningen derimot fremtredende. Pasientene beskriver ofte seg selv som vandrende zombier. Disse medisinene bør etter vår oppfatning overhodet ikke brukes mot angst. Det er ikke uten grunn at bruk av antipsykotika ofte blir kalt «kjemisk lobotomi».

Demper angst

Benzodiasepinene gir flere fordeler. De er gode angstdempere, gir i liten grad sløvhet, er lette å styre og gir - riktig dosert og brukt - relativt liten misbruksfare. Fare på ferde oppstår når eksempelvis diazepamdosen økes ut over 20-30 mg. pr. døgn, og når pasienten og legen ikke samtidig har et nært, tillitsfullt og gjensidig godt samarbeidsforhold, når den gode arbeidsallianse ikke er til stede. Fem minutters kjapp «konsultasjon» og en resept på Valium er her, som ellers, mala praksis. Tre kvarters samtale minst en gang i måneden der pasientens hele livssituasjon fokuseres bør være et «must».

For å belyse disse spørsmålene noe mer inngående, kan det være nyttig med et eksempel: En nå 54 år gammel kvinne utviklet på bakgrunn av en sterkt disharmonisk barndom, med blant annet gjentatte seksuelle traumer, en livsangst som plaget henne fra hun var 11-12 år og videre i livet. Hun var særs godt utrustet intellektuelt og fikk en god akademisk utdannelse. Tidlig var hun blitt introdusert for alkohol, som på henne hadde en svært god angstdempende effekt og hun utviklet i samband med en skilsmisse en florid alkoholisme, som hun imidlertid greide å holde ganske godt skjult for sine omgivelser.

Svingdørspasient

Kvinnens angst og depressive besvær, sammen med hennes alkoholmisbruk, forårsaket tallrike, kortvarige innleggelser i psykiatriske institusjoner, der hun stort sett ble behandlet med Zyprexa, et medikament som fikk henne til å føle seg utenfor seg selv, sløv og både tanke- og følelsestom. Etter åtte-ti år som svingdørspasient fikk hun omsider kontakt med en privatpraktiserende psykiater, som etter ti-femten samtaler og på tross av hennes misbruksanamnese, satte henne på Valium, 5 mgx3-5 etter behov. I tillegg inngikk pasient og lege en avtale om ukentlige samtaler av 60 minutters varighet som strakte seg over flere år.

At det var den samme legen som skulle stå for helsevesenets side av kontrakten, ble ansett for essensielt. Terapien var hovedsakelig innrettet som en psykoanalytisk orientert psykoterapi med klare innslag av psykososiale og kognitive elementer.

Etter et halvt år på dette regimet inntrådte en gradvis forbedring: Pasienten kom seg i arbeid og har nå vært yrkesaktiv i åtte år, fremdeles med ukentlige samtaler, men med avbrudd i sommerferier og ellers når legen har vært bortreist.

Dette har pasienten taklet godt. I det siste har samtalen kunnet begrenses til en gang hver tredje uke.

Meningsløse innleggelser

Det er ikke tvil om at bruken av benzodiasepiner i dette tilfellet har hatt en stor og positiv betydning. Å måle dette i prosenter, er selvsagt umulig, men både pasient og lege har et bestemt inntrykk av at bruken av Valium har vært en helt nødvendig bestanddel av regimet. Situasjonen vedrørende hennes arbeidsevne og livstrivsel har stabilisert seg og hun opplever livet for det meste rikt og meningsfylt. Alkohol bruker hun ikke lenger og har vært tørrlagt i syv år. Hun vet av bitter erfaring at en halv pils kan føre henne ut i uføret igjen.

Både pasient og lege har tro på at hennes nåværende stabilitet og livssituasjon vil vare ved. Innleggelse i institusjon har ikke vært nødvendig etter at samarbeidet med psykiateren ble konsolidert. Innleggelsene har for øvrig vært så kortvarige og kontaktene med personellet så skiftende at hun selv anser dem som meningsløse. Legen bedømmer dem som antiterapeutiske, idet Zyprexa sløvet henne ned og de hyppige byttene av hjelpere i institusjon fikk henne til å føle seg som en pakke, til byrde for alle hun kom i kontakt med. Selvforakten økte og håpet, som er en nødvendig komponent i all psykoterapi, var i ferd med å forsvinne. Selvtilliten var nærmest ikke-eksisterende.

Et nedslående bilde

Eksemplet, som er et av mange, viser hvordan vedtatte sannheter - som «ikke gi benzodiasepiner over tid og slett ikke til misbrukere» - ikke alltid er sannheter. Andre «sannheter» som etter vår oppfatning bør revurderes, er at de fleste psykiatriske plager kan behandles poliklinisk.

Vår erfaring er at ikke alle psykiatriske lidelser kan helbredes - derimot kan de aller fleste pasienter få hjelp til et bedre liv. Den katastrofale nedbyggingen av sengeplasser i institusjonene, DPS-enes manglende kapasitet og vilje til å behandle stoffmisbrukere - og et regelverk som prioriterer minutiøse rapporter om meningsløse detaljer samt trettende og ofte innholdsløse konferanser - er eksempler på regimer i psykiatrien som bør endres.

Legger man så til den noe ensidige satsingen på medikamenter som det viktigste virkemidlet innen psykiatrien, blir bildet av norsk psykiatri ganske nedslående.

Den riktige kunnskapen?

Svært mange av hjelperne i denne nødvendige og store delen av vårt helsevesen opplever at disse faktorene hindrer dem i deres viktigste oppgave: Å ta seg av sine pasienter på en meningsfull og menneskeverdig måte, der kontakt, varme og håp om et annet liv er det viktigste.

Nylig forkastet Stortinget med de rødgrønnes stemmer et forslag om å gi alle spesialister i psykiatri og psykologi rett til refusjon fra folketrygden. Dette hadde vært et svært positivt tiltak for titusener av pasienter som ikke har råd til å gå til psykiater eller psykolog som arbeider utenfor institusjon og uten rett til refusjon fra trygden. Men nei, eller «njet», sa sosialistene.

Et råd til politikere og beslutningsfattere i helsesystemet vil kanskje være: «Lytt mer til dem som har lengst fartstid i systemet, både blant pasienter, leger, og psykologer - og mindre til økonomer, byråkrater, systemanalytikere og politikere. De vet nemlig ofte ikke hva de snakker om».

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/09

[Gjest minusvarianten]

Feilkode 404 - siden eksisterer ikke

''Vi har byttet redaksjonelt system. De fleste eldre direktelinker vil dermed ikke lenger fungere som tidligere.

Vennligst oppdater dine bokmerker.''

Om du leser hva feilmeldingen sier de jo klart at du ikke kan bruke direktelinker pga endring i systemet.

Jeg er klar over den feilmeldingen, men du må bare prøve på nytt noen ganger så virker linken til slutt (i hvert fall her).

[Gjest himmelvide doser]

Linken fungerer så det suser her.

Bedre enn sitt rykte

08-09-2009

- Det kan ofte virke som om Valium er verre enn morfin, og mange leger behandler heller angst med antidepressiva, antiepileptika eller endog tunge nevroleptika. Vår kliniske erfaring er at disse preparatene ikke gir på langt nær den ønskede effekt på angsttilstander som benzodiasepinene, skriver Bjørn Rafter og Dag Coucheron.

Bjørn Rafter, psykiater og tidligere overlege

Dag Coucheron, psykiater og tidligere overlege

MED FARE FOR å bli kjeppjaget fra det gode selskap i norsk psykiatri, vil vi bestemt hevde at benzodiasepiner definitivt ikke fortjener det negative omdømmet de har fått.

Mange leger har en moraliserende holdning til bruken av denne gruppen medikamenter. Dette skaper skyldfølelse og forverrer angst og depresjon hos pasienten. I mediene, og blant leger, kan det ofte virke som om Valium er verre enn morfin. Holdningen har blant annet resultert i at mange leger heller behandler angst med antidepressiva, antiepileptika eller endog tunge nevroleptika.

«Kjemisk lobotomi»

Vår kliniske erfaring er imidlertid at disse preparatene ikke gir på langt nær den ønskede effekt på angsttilstander som benzodiasepinene. Antidepressiva hjelper utvilsomt en del pasienter med angst, men for de fleste er effekten ikke større enn placebo. Den rent antidepressive effekten er også etter vår erfaring overvurdert. Disse medikamentene ser ut til å dempe de fleste følelser, angst, depresjon, glede og potens inkludert.

De såkalte stemningsstabiliserende medikamentene kan være nyttige ved bipolare affektive lidelser, som oftest sammen med litium, men mot angst er virkningen begrenset. Antipsykotika brukes i dag ikke bare mot psykoser av typen schizofreni og schiofreniforme lidelser, men også i noen grad mot angst. Disse medikamentenes sløvende virkning er vel kjent og erfart av tusenvis av pasienter. Brukes de mot angst, vil den rent angstdempende virkning være beskjeden, den allment sløvende og sederende virkningen derimot fremtredende. Pasientene beskriver ofte seg selv som vandrende zombier. Disse medisinene bør etter vår oppfatning overhodet ikke brukes mot angst. Det er ikke uten grunn at bruk av antipsykotika ofte blir kalt «kjemisk lobotomi».

Demper angst

Benzodiasepinene gir flere fordeler. De er gode angstdempere, gir i liten grad sløvhet, er lette å styre og gir - riktig dosert og brukt - relativt liten misbruksfare. Fare på ferde oppstår når eksempelvis diazepamdosen økes ut over 20-30 mg. pr. døgn, og når pasienten og legen ikke samtidig har et nært, tillitsfullt og gjensidig godt samarbeidsforhold, når den gode arbeidsallianse ikke er til stede. Fem minutters kjapp «konsultasjon» og en resept på Valium er her, som ellers, mala praksis. Tre kvarters samtale minst en gang i måneden der pasientens hele livssituasjon fokuseres bør være et «must».

For å belyse disse spørsmålene noe mer inngående, kan det være nyttig med et eksempel: En nå 54 år gammel kvinne utviklet på bakgrunn av en sterkt disharmonisk barndom, med blant annet gjentatte seksuelle traumer, en livsangst som plaget henne fra hun var 11-12 år og videre i livet. Hun var særs godt utrustet intellektuelt og fikk en god akademisk utdannelse. Tidlig var hun blitt introdusert for alkohol, som på henne hadde en svært god angstdempende effekt og hun utviklet i samband med en skilsmisse en florid alkoholisme, som hun imidlertid greide å holde ganske godt skjult for sine omgivelser.

Svingdørspasient

Kvinnens angst og depressive besvær, sammen med hennes alkoholmisbruk, forårsaket tallrike, kortvarige innleggelser i psykiatriske institusjoner, der hun stort sett ble behandlet med Zyprexa, et medikament som fikk henne til å føle seg utenfor seg selv, sløv og både tanke- og følelsestom. Etter åtte-ti år som svingdørspasient fikk hun omsider kontakt med en privatpraktiserende psykiater, som etter ti-femten samtaler og på tross av hennes misbruksanamnese, satte henne på Valium, 5 mgx3-5 etter behov. I tillegg inngikk pasient og lege en avtale om ukentlige samtaler av 60 minutters varighet som strakte seg over flere år.

At det var den samme legen som skulle stå for helsevesenets side av kontrakten, ble ansett for essensielt. Terapien var hovedsakelig innrettet som en psykoanalytisk orientert psykoterapi med klare innslag av psykososiale og kognitive elementer.

Etter et halvt år på dette regimet inntrådte en gradvis forbedring: Pasienten kom seg i arbeid og har nå vært yrkesaktiv i åtte år, fremdeles med ukentlige samtaler, men med avbrudd i sommerferier og ellers når legen har vært bortreist.

Dette har pasienten taklet godt. I det siste har samtalen kunnet begrenses til en gang hver tredje uke.

Meningsløse innleggelser

Det er ikke tvil om at bruken av benzodiasepiner i dette tilfellet har hatt en stor og positiv betydning. Å måle dette i prosenter, er selvsagt umulig, men både pasient og lege har et bestemt inntrykk av at bruken av Valium har vært en helt nødvendig bestanddel av regimet. Situasjonen vedrørende hennes arbeidsevne og livstrivsel har stabilisert seg og hun opplever livet for det meste rikt og meningsfylt. Alkohol bruker hun ikke lenger og har vært tørrlagt i syv år. Hun vet av bitter erfaring at en halv pils kan føre henne ut i uføret igjen.

Både pasient og lege har tro på at hennes nåværende stabilitet og livssituasjon vil vare ved. Innleggelse i institusjon har ikke vært nødvendig etter at samarbeidet med psykiateren ble konsolidert. Innleggelsene har for øvrig vært så kortvarige og kontaktene med personellet så skiftende at hun selv anser dem som meningsløse. Legen bedømmer dem som antiterapeutiske, idet Zyprexa sløvet henne ned og de hyppige byttene av hjelpere i institusjon fikk henne til å føle seg som en pakke, til byrde for alle hun kom i kontakt med. Selvforakten økte og håpet, som er en nødvendig komponent i all psykoterapi, var i ferd med å forsvinne. Selvtilliten var nærmest ikke-eksisterende.

Et nedslående bilde

Eksemplet, som er et av mange, viser hvordan vedtatte sannheter - som «ikke gi benzodiasepiner over tid og slett ikke til misbrukere» - ikke alltid er sannheter. Andre «sannheter» som etter vår oppfatning bør revurderes, er at de fleste psykiatriske plager kan behandles poliklinisk.

Vår erfaring er at ikke alle psykiatriske lidelser kan helbredes - derimot kan de aller fleste pasienter få hjelp til et bedre liv. Den katastrofale nedbyggingen av sengeplasser i institusjonene, DPS-enes manglende kapasitet og vilje til å behandle stoffmisbrukere - og et regelverk som prioriterer minutiøse rapporter om meningsløse detaljer samt trettende og ofte innholdsløse konferanser - er eksempler på regimer i psykiatrien som bør endres.

Legger man så til den noe ensidige satsingen på medikamenter som det viktigste virkemidlet innen psykiatrien, blir bildet av norsk psykiatri ganske nedslående.

Den riktige kunnskapen?

Svært mange av hjelperne i denne nødvendige og store delen av vårt helsevesen opplever at disse faktorene hindrer dem i deres viktigste oppgave: Å ta seg av sine pasienter på en meningsfull og menneskeverdig måte, der kontakt, varme og håp om et annet liv er det viktigste.

Nylig forkastet Stortinget med de rødgrønnes stemmer et forslag om å gi alle spesialister i psykiatri og psykologi rett til refusjon fra folketrygden. Dette hadde vært et svært positivt tiltak for titusener av pasienter som ikke har råd til å gå til psykiater eller psykolog som arbeider utenfor institusjon og uten rett til refusjon fra trygden. Men nei, eller «njet», sa sosialistene.

Et råd til politikere og beslutningsfattere i helsesystemet vil kanskje være: «Lytt mer til dem som har lengst fartstid i systemet, både blant pasienter, leger, og psykologer - og mindre til økonomer, byråkrater, systemanalytikere og politikere. De vet nemlig ofte ikke hva de snakker om».

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/09

''Fare på ferde oppstår når eksempelvis diazepamdosen økes ut over 20-30 mg. pr. døgn, ''

Spør du meg er det fare på ferde leeenge før dette. Lett å synse om dette før en har prøvd å seponere fra disse dosene, eller vært avhengig og kjent hvordan systemet i kroppen faktisk fungerer da.

[hidi, the scorpion]

''Fare på ferde oppstår når eksempelvis diazepamdosen økes ut over 20-30 mg. pr. døgn, ''

Spør du meg er det fare på ferde leeenge før dette. Lett å synse om dette før en har prøvd å seponere fra disse dosene, eller vært avhengig og kjent hvordan systemet i kroppen faktisk fungerer da.

Jeg har brukt slike medisiner av og på, men har aldri opplevd abstinenser....

Jeg kan slutte brått med alle medisiner, bortsett fra antidepressiva, de må seponeres!

[Gjest himmelvide doser]

Jeg har brukt slike medisiner av og på, men har aldri opplevd abstinenser....

Jeg kan slutte brått med alle medisiner, bortsett fra antidepressiva, de må seponeres!

Det skal du være glad for. Vi snakker her om vival i høye doser. Hvis 5 mg vival er det samme som 12, 5 mg sobril, da kan du begynne å forestille deg hvorfor jeg reagerer på utsagnet og merket det. Hadde det nå enda vært sobril de snakket om, men det er det ikke.

Å slutte på langt lavere doser er også veldig tøft, hvis en er avhengig. Heldigvis er det mange som ikke blir det.

[hidi, the scorpion]

Det skal du være glad for. Vi snakker her om vival i høye doser. Hvis 5 mg vival er det samme som 12, 5 mg sobril, da kan du begynne å forestille deg hvorfor jeg reagerer på utsagnet og merket det. Hadde det nå enda vært sobril de snakket om, men det er det ikke.

Å slutte på langt lavere doser er også veldig tøft, hvis en er avhengig. Heldigvis er det mange som ikke blir det.

Har selv aldri brukt noen av dem, men de fleste tabletter med firkant på, er ikke for langvarig bruk, unntatt i visse tilfeller.

Ante ikke at det var forskjeller på Sobril og Vival, så det kan jeg ikke si noe om, har ikke brukt noen av dem selv.....

Flott innlegg av deg;))

[Gjest trist jente]

Jeg har brukt slike medisiner av og på, men har aldri opplevd abstinenser....

Jeg kan slutte brått med alle medisiner, bortsett fra antidepressiva, de må seponeres!

Brukt relativt høye dose benzo i perioder jeg også - aldri hatt problemer med seponering. Ikke trengt å trappe gradvis ned heller. Vært bevisst og brukt ved behov. Men på SSRI har jeg fått abstinenser og virkelig måttet seponere gradvis. Da har jeg heller ikke kunnet ta ved behov men måttet stå på det fast.

[signaturløs]

Næmmen... Har ikke du gått og hengt deg enda?

[Gjest trist jente]

Næmmen... Har ikke du gått og hengt deg enda?

jeg?

[hidi, the scorpion]

Brukt relativt høye dose benzo i perioder jeg også - aldri hatt problemer med seponering. Ikke trengt å trappe gradvis ned heller. Vært bevisst og brukt ved behov. Men på SSRI har jeg fått abstinenser og virkelig måttet seponere gradvis. Da har jeg heller ikke kunnet ta ved behov men måttet stå på det fast.

Den erfaringen har jeg også! Fremdeles mener jeg ikke at, SSRI er et dårlig valg, tror det har hjulpet mange;)

[hidi, the scorpion]

Næmmen... Har ikke du gått og hengt deg enda?

Om du ikke kutter ut nå, så kommer jeg til å si i fra til webmaster.

[Gjest trist jente]

Den erfaringen har jeg også! Fremdeles mener jeg ikke at, SSRI er et dårlig valg, tror det har hjulpet mange;)

Tror nok SSRI har hjulpet mange ja. Men synes det hadde vært bra med et litt mer nyansert syn på benzo.

[signaturløs]

Om du ikke kutter ut nå, så kommer jeg til å si i fra til webmaster.

Jeg bare hevner meg, jeg. Han har jo bedt meg om å gå å drepe meg selv ved et par anledninger! Blir veldig sint på sånne mennesker, og jeg får da en veldig trang til å hevne meg. Til tross for at jeg da blir like dum som ham!

[signaturløs]

jeg?

Nei, ikke du. Og ingen andre her inne. Jeg bare tar igjen med en (minusvarianten) som har bedt meg om å gå å drepe meg selv. Tenkte at han fikk smake sine egne ord!

[Gjest hva var det nå igjen?]

Nei, ikke du. Og ingen andre her inne. Jeg bare tar igjen med en (minusvarianten) som har bedt meg om å gå å drepe meg selv. Tenkte at han fikk smake sine egne ord!

Det er ingen god oppførsel å synke ned på hans nivå. Jeg håper du er fornuftig nok til å slutte med det.

[Gjest hva var det igjen?]

Jeg bare hevner meg, jeg. Han har jo bedt meg om å gå å drepe meg selv ved et par anledninger! Blir veldig sint på sånne mennesker, og jeg får da en veldig trang til å hevne meg. Til tross for at jeg da blir like dum som ham!

Vl, å b folk om å gå å drepe seg er en oppførsel som ikke tolereres her uansett hvem den kommer fra og hvorfor den kommer, så slutt nå!