Gjest deprimert58 Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Etter 15 års skiftjobbing og aldri nok søvn fikk jeg en knekk i 1997.Jeg hadde vært skilt i 5 år og bodde på hybel i Oslo.Hadde lite kontakt med egne barn og følte at ingen forsto meg og at jeg var fratatt farsrollen. Etter en episode en kveld på Borgen stasjon (Vakt i forbindelse med åpning av Østeråsbanen) fikk jeg noe jeg kaller ett nervesammenbrudd,jeg klarte ikke å stoppe å gråte.Jeg ringte å ba om avløsning og dro hjem.Ble neste dag lagt inn på Gaustad for observasjon og fikk Trilafon og Tolvon.Jeg hadde også en psykotisk opplevelse.Har kun hatt to po siden 97 og går nå på Cipramil 20 mg.Har hatt diagnosen Ustabil personlighets-forstyrrelse,Manisk-Depressiv som nå kalles Bipolar.Er jeg egentlig syk? Jeg hører aldri stemmer eller noe.Etter at far og mor døde i jula 2004 har jeg vært sterkt plaget av depresjon,eller var det bare meget sterk sorg? Føler ikke at jeg har noen av de symptomene som andre "psyke" har. Kjenner mange da jeg ble uføretrygdet i 2002 og har gått ofte på dagsenter.Vært medisinert i 12 år nå. Men er det ikke normalt å føle sorg? Er det ikke normalt å føle sorg ved tap av egne barn? (Fikk kontakt med de i 1999,vi har hatt god kontakt siden men hadde ikke kontakt fra 94-99) Føler meg i god form men sover ca 10 timer i døgnet (8+1+1) Er egentlig ikke ensom men tror det vel er medisinene som tar fra meg mange av følelsene. Er jeg egentlig frisk men har blitt "fanget av psykiatrien"? Vanskelig å slutte med cipramil,da blir jeg deprimert etter ca 2-3 dager. Hva er egentlig "Ustabil Personlighetsforstyrrelse" er jeg ustabil om jeg vil flytte til sverige,men ikke gjør det? Er jeg ustabil om jeg kjøper 3 gamle biler? 0 Siter
Gjest EnTulling Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Standardsvaret her er: Finn noe du er interessert i, og gå en lang tur hver dag. Det er en vindundermedisin for alle psykiske problemer, visst... 0 Siter
Gjest deprimert58 Skrevet 10. september 2009 Skrevet 10. september 2009 Standardsvaret her er: Finn noe du er interessert i, og gå en lang tur hver dag. Det er en vindundermedisin for alle psykiske problemer, visst... Hvis du mener at man skal fokusere tankene utover i stedenfor innover er jeg enig,ellers viser ny forskning at latskap er bra for helsa.Stress er jo skadelig. Men mange regninger,mye regn og kaldt vær er jo deprimerende for oss alle.Går ofte en tur hver uke eller to.Men bare en 30 minutter siden jeg er tung og har vondt kne.Frisk luft er jo bra for oss alle. 0 Siter
Gjest shunyata Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 Hmmm...dette minner meg om sånn jeg hadde det for noen år siden... Jeg mener: Nei...du er ikke psyk... Du har gjennomgått mye...du møtte veggen...men du trenger ikke ha et evig stempel som "psyk"... Da jeg møtte veggen så ble jeg temmelig psyk over flere år. Med intens jobbing med meg selv, så hadde jeg kommet igjennom veggen...reist meg så opp og blitt frisk... Tror det er det samme med deg =) Jeg tror du er frisk...men henger ennå etter med at du har vært på bånn... Erklær deg selv for frisk...og fortsett å ha lov til å føle sorg uten at du føler deg "psyk"... Det er menneskelig å kjenne sorg...det er en av mange sinnstilstander vi har i sinnet.... 0 Siter
signaturløs Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 ''Har hatt diagnosen Ustabil personlighets-forstyrrelse,Manisk-Depressiv som nå kalles Bipolar.Er jeg egentlig syk?'' Svaret gies vel av seg selv her. Ja, du er syk. 0 Siter
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 Ja, du er nok syk etter vanlig definisjon: Du lider klart under det, og du har nedsatt funksjon bla ved å ikke være i lønnet jobb. 0 Siter
Gjest deprimert58 Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 Hmmm...dette minner meg om sånn jeg hadde det for noen år siden... Jeg mener: Nei...du er ikke psyk... Du har gjennomgått mye...du møtte veggen...men du trenger ikke ha et evig stempel som "psyk"... Da jeg møtte veggen så ble jeg temmelig psyk over flere år. Med intens jobbing med meg selv, så hadde jeg kommet igjennom veggen...reist meg så opp og blitt frisk... Tror det er det samme med deg =) Jeg tror du er frisk...men henger ennå etter med at du har vært på bånn... Erklær deg selv for frisk...og fortsett å ha lov til å føle sorg uten at du føler deg "psyk"... Det er menneskelig å kjenne sorg...det er en av mange sinnstilstander vi har i sinnet.... Nå har jeg ett problem shunyata,jeg stoler mer på deg enn på Dahl. Men er ikke det galskap,å ikke stole på en fagperson? Jeg har vel en vrangforestilling,og kan bare sitte å vente på at politiet hiver meg inn på Gaustad igjen,eller.......? 0 Siter
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 Nå har jeg ett problem shunyata,jeg stoler mer på deg enn på Dahl. Men er ikke det galskap,å ikke stole på en fagperson? Jeg har vel en vrangforestilling,og kan bare sitte å vente på at politiet hiver meg inn på Gaustad igjen,eller.......? Hvis du er frisk, synes jeg du skal melde deg arbeidsledig og si fra deg uføretrygden. Uføretrygd er for de som dessverre er syke. 0 Siter
Gjest deprimert58 Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 Hvis du er frisk, synes jeg du skal melde deg arbeidsledig og si fra deg uføretrygden. Uføretrygd er for de som dessverre er syke. Har søkt flere jobber,men jeg får ingen da de mener jeg er syk.Har ingen god forklaring for at jeg ikke har jobbet siden 1999.Oppdager de at jeg er "psyk" vil de ikke ansette meg. Kan nesten se ut som om jeg er i slutten av et sykdomsløp og at jeg nok trenger rehabilitering og nedtrapping av medisiner. 12 år bør vel være nok til å komme over sorg,tap av jobb,tap av ekteskap,eller hva? 0 Siter
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 Har søkt flere jobber,men jeg får ingen da de mener jeg er syk.Har ingen god forklaring for at jeg ikke har jobbet siden 1999.Oppdager de at jeg er "psyk" vil de ikke ansette meg. Kan nesten se ut som om jeg er i slutten av et sykdomsløp og at jeg nok trenger rehabilitering og nedtrapping av medisiner. 12 år bør vel være nok til å komme over sorg,tap av jobb,tap av ekteskap,eller hva? "12 år bør vel være nok til å komme over sorg,tap av jobb,tap av ekteskap,eller hva?" S: Det er vel en av forskjellene på syk og frisk. Trenger en 12 år, er en syk. 0 Siter
Glimtipper Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 Noen ganger slår det meg, når jeg leser på psykiatri-forumet, at denne grublingen på om man er psykisk syk eller frisk i seg selv er et tegn på psykisk sykdom. Jeg grubler ikke på om jeg er psykisk frisk. Jeg vet jeg er det. Hadde jeg hatt uføretrygd på grunn av psykisk sykdom og vært så frisk som nå, så hadde jeg bare sagt i fra og skaffet meg en jobb/utdannelse om jeg kunne. Det hadde ikke vært noe å gruble over. 0 Siter
Gjest deprimert58 Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 "12 år bør vel være nok til å komme over sorg,tap av jobb,tap av ekteskap,eller hva?" S: Det er vel en av forskjellene på syk og frisk. Trenger en 12 år, er en syk. Fordelen med å miste sine foreldre og være enebarn er at man arver alt.Jeg arvet 1 mill og sitter alene i ett hus på landet til 2mill.Fant ut at jeg skulle låne litt for å få ned skatten.Har nå 11% skatt på en uføretrygd på 275 000,ikke så galt av en "galning" på 50 år eller hva? Er fremdeles single,men har gitt opp damer,ingen vil ha en "psyk" mann selv med god inntekt. Men som enebarn er jeg vant til å være alene,har vært alene i 30 år nå,så det blir fort en vane. 10 år som barn.10 år som "nøkkelbarn" da begge foreldre jobbet. 10 år gift.de 10 årene fra 11-20 gikk bra jeg så dem jo i 17 tida hver dag. Vanskelig å starte opp ett forhold når man kanskje egentlig ikke vil dra noen inn i min verden.Har katt og bil,har ett ok liv. Takk til alle gode innspill. Jeg overlever nok 20 år til. Deppa fra 1958. Hans. 0 Siter
Gjest mien Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 Noen ganger slår det meg, når jeg leser på psykiatri-forumet, at denne grublingen på om man er psykisk syk eller frisk i seg selv er et tegn på psykisk sykdom. Jeg grubler ikke på om jeg er psykisk frisk. Jeg vet jeg er det. Hadde jeg hatt uføretrygd på grunn av psykisk sykdom og vært så frisk som nå, så hadde jeg bare sagt i fra og skaffet meg en jobb/utdannelse om jeg kunne. Det hadde ikke vært noe å gruble over. Grubling er et symptom på depresjon. Så det er ikke så rart at det blir mye grubling på psyk forum. Men hva vet vel du... 0 Siter
Glimtipper Skrevet 11. september 2009 Skrevet 11. september 2009 Grubling er et symptom på depresjon. Så det er ikke så rart at det blir mye grubling på psyk forum. Men hva vet vel du... ''Men hva vet vel du...'' ? Jeg vet da ganske mye om psykisk sykdom. 0 Siter
Gjest EnTulling Skrevet 12. september 2009 Skrevet 12. september 2009 Fordelen med å miste sine foreldre og være enebarn er at man arver alt.Jeg arvet 1 mill og sitter alene i ett hus på landet til 2mill.Fant ut at jeg skulle låne litt for å få ned skatten.Har nå 11% skatt på en uføretrygd på 275 000,ikke så galt av en "galning" på 50 år eller hva? Er fremdeles single,men har gitt opp damer,ingen vil ha en "psyk" mann selv med god inntekt. Men som enebarn er jeg vant til å være alene,har vært alene i 30 år nå,så det blir fort en vane. 10 år som barn.10 år som "nøkkelbarn" da begge foreldre jobbet. 10 år gift.de 10 årene fra 11-20 gikk bra jeg så dem jo i 17 tida hver dag. Vanskelig å starte opp ett forhold når man kanskje egentlig ikke vil dra noen inn i min verden.Har katt og bil,har ett ok liv. Takk til alle gode innspill. Jeg overlever nok 20 år til. Deppa fra 1958. Hans. Gå inn på restplass.no og kjøp en flybilett til Thailand nå! Frem til avreise undersøker du på nettet hvordan andre fant seg ei dame der nede. Å bo sammen med ei du elsker fremfor å være alene er god medisin. Kanskje du finner drømmedama. 0 Siter
Orio Skrevet 12. september 2009 Skrevet 12. september 2009 Hmmm...dette minner meg om sånn jeg hadde det for noen år siden... Jeg mener: Nei...du er ikke psyk... Du har gjennomgått mye...du møtte veggen...men du trenger ikke ha et evig stempel som "psyk"... Da jeg møtte veggen så ble jeg temmelig psyk over flere år. Med intens jobbing med meg selv, så hadde jeg kommet igjennom veggen...reist meg så opp og blitt frisk... Tror det er det samme med deg =) Jeg tror du er frisk...men henger ennå etter med at du har vært på bånn... Erklær deg selv for frisk...og fortsett å ha lov til å føle sorg uten at du føler deg "psyk"... Det er menneskelig å kjenne sorg...det er en av mange sinnstilstander vi har i sinnet.... ''men du trenger ikke ha et evig stempel som "psyk"'' For å være fysisk syk er det ikke noe krav om at det skal vare evig. Jeg sier jeg er syk hvis jeg er forkjøla med feber, har omgangssyke eller lignende, men det er jo langt fra vanlig. Hvorfor skal da psykisk sykdom være begrenset til det som varer evig eller veldig lenge? 0 Siter
Orio Skrevet 12. september 2009 Skrevet 12. september 2009 ''Men hva vet vel du...'' ? Jeg vet da ganske mye om psykisk sykdom. Likte svaret ditt. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.