Tilstedeværelse

[Gjest kahloli]

Jeg har alltid vært litt i min egen verden.

Men nå, som jeg begynner å bli voksen, så synes jeg det er problematisk noen ganger å følge med i en samtale.

Ikke på tv, eller ikke i form av en forelesning. Men i mellommennesklig kontakt. Jeg kan ta meg selv i å fokusere mer på hvordan jeg ter meg, hvordan jeg er tilstede.

Noen ganger, visst jeg er sliten. Så orker jeg rett og slett ikke mange mennesker, og synes det er slitsom å henge med.

Jeg er også for usikker noen ganger til å komme med innskydelser i samtaler visst det er flere personer med.

Jeg er redd for at jeg virker dum visst jeg sier noe,eller at jeg ikke kommer igjennom. Jeg har også problemer med å fortelle noe, altså lange historier.

Generelt altså, usikker når det kommer til samtaler.

Og det har jeg jo egentlig ingen grunn til.

Men jeg opplever bare at jeg ikke kan fortelle historier på en fengende måte, jeg blir usikker og korter ned historien eller trekker meg unna.

Jeg redd folk ikke skal finne hva jeg sier interessant.

Nå som jeg begynner å bli voksen syns jeg dette er svært frustrende. Jeg hadde vel håpt at ting skulle bli bedre.

Og de har de vel også blitt, men ikke akkuratt når det gjelder å snakke. Jeg snakker generelt lite.

Jeg er også veldig kontrolert som person, drikker meg aldri eller nesten aldri, så full at jeg slipper meg "helt løs", og bare har det gøy. Jeg gjør ikke så mye impulsivt i sosiale sammenhenger. Noen ganger føler jeg meg bare kjedelig.

Noen tips?

[FGT]

Noe av det du sier minner meg noe innen autistspekteret, eller det kan være at noe innenfor personlighetsforstyrrelse, eller rett og slett at du sjenert og usikkerhet ? altså det det er svært vanskelig å si, men siden du tydeligvis har litt selvinnsikt, og er såpass bevisst på dette, så tror jeg at du med hjelp vil finne ut av det.

[Gjest Kallevala]

Jeg kjenner meg igjen i alt du sier.

Generell småprat har jeg vanskelig for å konsentrere meg om. En-til-en samtaler med innhold kan jeg gjerne være med på i små doser, selv om jeg som deg snakker lite selv.

Det er nemlig slik, at før jeg åpner munnen skal det jeg sier helst være både gjennomtenkt og perfekt formulert ;-) Og da opplever jeg jo ofte at når jeg har tenkt ferdig og vil si noe om saken, er de andre allerede i gang med et helt annet tema...

Jeg kan godt like å være sammen med andre, men orker det bare i begrensede mengder. Etter en sosial sammenkomst (og helst før) vil jeg bare være alene. Lenge.

-Alltid vært slik jeg også, og alltid følt meg litt ...annerledes.

I voksen alder har jeg funnet ut at disse særtrekkene og flere til, hører til det å ha en innadvendt personlighet.

Innadvendt er et belastet ord på Norsk. Man ser kanskje for seg en grinete gammel gubbe som skuler stygt på naboene..

Jeg har alltid vært smilende og blid. Møter gjerne andres blikk og sier hei når jeg møter naboer o.l. på min vei, mens jeg tenker *håper ikke hun stopper og vil snakke om vær og vind*..)

Fra utsiden kan det se ut som jeg lever et kjedelig liv, men på innsiden har jeg et rikt tanke- og følesesliv.

Det har hjulpet meg mye å lære om innadvendthet.

Kanskje tar bommer jeg, men se om du kan kjenne igjen noe av dette:

http://findarticles.com/p/articles/mi_g2602/is_0003/ai_2602000328/

http://en.wikipedia.org/wiki/Extraversion_and_introversion

[Gjest Kallevala]

Noe av det du sier minner meg noe innen autistspekteret, eller det kan være at noe innenfor personlighetsforstyrrelse, eller rett og slett at du sjenert og usikkerhet ? altså det det er svært vanskelig å si, men siden du tydeligvis har litt selvinnsikt, og er såpass bevisst på dette, så tror jeg at du med hjelp vil finne ut av det.

''Noe av det du sier minner meg noe innen autistspekteret''

Når jeg leser om mennesker med asperger, føler jeg meg litt i slekt med dem...

[FGT]

''Noe av det du sier minner meg noe innen autistspekteret''

Når jeg leser om mennesker med asperger, føler jeg meg litt i slekt med dem...

Ja vel, jeg har selv fått diagnosen asperger, men er litt forsiktig å si det, selv om det minner meg om det. grunner er at det med AS er så forskjellige, og noe av det han sa, kjenner jeg meg ikke igjen i.

[Gjest kahloli]

Jeg kjenner meg igjen i alt du sier.

Generell småprat har jeg vanskelig for å konsentrere meg om. En-til-en samtaler med innhold kan jeg gjerne være med på i små doser, selv om jeg som deg snakker lite selv.

Det er nemlig slik, at før jeg åpner munnen skal det jeg sier helst være både gjennomtenkt og perfekt formulert ;-) Og da opplever jeg jo ofte at når jeg har tenkt ferdig og vil si noe om saken, er de andre allerede i gang med et helt annet tema...

Jeg kan godt like å være sammen med andre, men orker det bare i begrensede mengder. Etter en sosial sammenkomst (og helst før) vil jeg bare være alene. Lenge.

-Alltid vært slik jeg også, og alltid følt meg litt ...annerledes.

I voksen alder har jeg funnet ut at disse særtrekkene og flere til, hører til det å ha en innadvendt personlighet.

Innadvendt er et belastet ord på Norsk. Man ser kanskje for seg en grinete gammel gubbe som skuler stygt på naboene..

Jeg har alltid vært smilende og blid. Møter gjerne andres blikk og sier hei når jeg møter naboer o.l. på min vei, mens jeg tenker *håper ikke hun stopper og vil snakke om vær og vind*..)

Fra utsiden kan det se ut som jeg lever et kjedelig liv, men på innsiden har jeg et rikt tanke- og følesesliv.

Det har hjulpet meg mye å lære om innadvendthet.

Kanskje tar bommer jeg, men se om du kan kjenne igjen noe av dette:

http://findarticles.com/p/articles/mi_g2602/is_0003/ai_2602000328/

http://en.wikipedia.org/wiki/Extraversion_and_introversion

Hei dere to! Takk for svar..

Som de skriver i artikkelen er det å være innadvendt ikke akseptert i våres samfunn. Jeg har også slitt med ekstrem sjenanse. Men jeg er kommet over det punktet hvor jeg "ikke tørr å si noe i timen", eller ikke tørr å ta kontakt med andre mennesker av frykt for avvisning. Så det går på et vis..men det med samtaler er fremdeles vanskelig altså.

Jeg hadde en lærer som var så dum i hodet og sa til min mor;

hvorfor skal det lov å være så sjenert hele tiden?

Lov? Hun tenkte da på muntlige karakterer o.s.v.

Jeg spyr når jeg hører sånne kommentarer, siden jeg vet selv hvor belastende det kan være å rekke opp handen i timen og få sagt noe fornuftig dersom man er usikker.

Heldigvis er det mer fokusering på det nå, at veldig sjenerte barn faktisk har sosial angst o.s.v.

Hele mitt liv har min innadvendthet og sjenanse blitt sett på som noe negativt. Noen lærere har prøvd å ta tak i det, men da med å presse meg til å si noe. Barna har sett på meg som "usynlig".

Foreldrene min har trodd jeg var sur ute blandt andre.

Derfor har jeg altså fått et kompleks for min personlighet.

Av og til virker det som om verden bare er full av utadvendte mennesker, og man kommer på siden hele tiden. Men fakta er jo at dette ikke er sant.

Er dessuten flink med visse menneskegrupper: barn, eldre og vanskeligstilte. Jeg vet hvordan jeg skal snakke med dem, og hvordan engasjere dem. rart...

FGT: jeg har aldri tenkt på de sykdommer du nevner som mulige diagnoser....men har tenkt litt på shizoid pf. fordi jeg også er veldig følsom og en empat.

[FGT]

Hei dere to! Takk for svar..

Som de skriver i artikkelen er det å være innadvendt ikke akseptert i våres samfunn. Jeg har også slitt med ekstrem sjenanse. Men jeg er kommet over det punktet hvor jeg "ikke tørr å si noe i timen", eller ikke tørr å ta kontakt med andre mennesker av frykt for avvisning. Så det går på et vis..men det med samtaler er fremdeles vanskelig altså.

Jeg hadde en lærer som var så dum i hodet og sa til min mor;

hvorfor skal det lov å være så sjenert hele tiden?

Lov? Hun tenkte da på muntlige karakterer o.s.v.

Jeg spyr når jeg hører sånne kommentarer, siden jeg vet selv hvor belastende det kan være å rekke opp handen i timen og få sagt noe fornuftig dersom man er usikker.

Heldigvis er det mer fokusering på det nå, at veldig sjenerte barn faktisk har sosial angst o.s.v.

Hele mitt liv har min innadvendthet og sjenanse blitt sett på som noe negativt. Noen lærere har prøvd å ta tak i det, men da med å presse meg til å si noe. Barna har sett på meg som "usynlig".

Foreldrene min har trodd jeg var sur ute blandt andre.

Derfor har jeg altså fått et kompleks for min personlighet.

Av og til virker det som om verden bare er full av utadvendte mennesker, og man kommer på siden hele tiden. Men fakta er jo at dette ikke er sant.

Er dessuten flink med visse menneskegrupper: barn, eldre og vanskeligstilte. Jeg vet hvordan jeg skal snakke med dem, og hvordan engasjere dem. rart...

FGT: jeg har aldri tenkt på de sykdommer du nevner som mulige diagnoser....men har tenkt litt på shizoid pf. fordi jeg også er veldig følsom og en empat.

Folsomhet og empati kan du ha om du for eksempel ha Asperger syndrom. Det du henter frem, og finner av opplysninger på nettet er stort det vanlige som folk tror og tenker på i forbindelse med autismespekteret. Jeg skåret også litt høyt på shizoid pf. i tillegg til AS.

[signaturløs]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Men tror ikke det er noen alvorlige diagnoser som ligger bak, som f.eks. noe i autismespekteret. (FGT nevnte jo det).

Tror heller det er en type sosial angst, kanskje også litt unnvikende personlighet. Selvsagt kan det være alvorlig, men det kan bli så mye bedre med rett hjelp i form av medisiner og kognitiv terapi. Noe som vel er umulig hvis diagnosen er i autismespekteret, så vær ved godt mot! Dette kan la seg fikse!