4-åring som er livredd dyr

[Gjest MammaMiaTilTo]

Vi har en 4 år gammel jente. Hun er livredd dyr. Dette skriver seg fra en episode der hun ble overfalt av en stor labrador som 1, 5-åring. Hun ble slått i bakken med hunden over seg, men ble ikke bitt eller fysisk skadet. Siden dette har hun vært livredd hunder. Vi hadde på dette tidspunktet en katt. Hun ble gradvis reddere katten. Dette merket nok katten, som startet å mislike henne. Han trakk seg unna, og til slutt var isfronten uoverkommelig, og vi ble redd for at katten skulle bite henne, så vi avlivet katten. I dag er dette snart 1 år siden. Hun var drøyt tre år da katten ble avlivet. Både jeg og mannen min er veldig glad i dyr. Mange venner har dyr, og det er dyr i nabolaget. Vi møter stadig vekk hunder og katter når vi er ute. Hun skjelver og skriker og trekker seg unna. Vi prøver å snakke med henne og forberede henne på møtet med dyr, men har aldri tvunget henne. Jentas onkel har en liten og veldig rolig hund. I helga skulle vi på besøk og hadde forberedt henne grundig. Hun gav uttrykk for at hun gledet seg. Hunden var i et annet rom da vi kom. Hun har på forhånd sett bilder av hunden og jeg følte hun var klar. Det var hun ikke. Vi var inne i en leilighet da de to møttes. Det skjedde på en rolig og kontrollert måte. Men hun var hysterisk redd og det endte med at hunden måtte sendes bort. Hva skal vi gjøre? Skal vi skjerme henne for dyr og vente til hun "vokser det av seg"? Jeg er utrolig rådvill og ønsker ikke at hun skal være så redd. 4-åringen har også en lillesøster, som nå heller ikke får kontakt med dyr, pga søsterens frykt.

[Glimtipper]

Jeg vet ikke hva som er den beste framgangsmåten i forhold til dette. Men jeg var også livredd alt med pels på den alderen. Jeg vokste det av meg, selv om jeg fremdeles er skeptisk til katter. Men det er jo velbegrunnet. Katter er ganske onde.

[Katt-ja]

Jeg vet ikke hva som er den beste framgangsmåten i forhold til dette. Men jeg var også livredd alt med pels på den alderen. Jeg vokste det av meg, selv om jeg fremdeles er skeptisk til katter. Men det er jo velbegrunnet. Katter er ganske onde.

''Katter er ganske onde.''

Nei, vet du hva... Edderkopper, derimot! ;-)

[Gjest GA]

Hva med å bare la hunden være i bakgrunnen uten at de skal hilse på hverandre? Hvis hunden er veldressert nok til å ligge på plass (evt bindes) i et hjørne av stua mens hun er i samme rommet.

Så når det er ok kan de gradvis være nær hverandre.

[frosken]

Jeg har en labrador som har fått flere svært hundeengstlige barn til å bli glad i seg. Hvis vi får besøk av barn som ikke er trygge på hunder, så sørger jeg alltid for at han ligger rolig enten i sengen sin eller et annet sted som barnet ikke trenger å passere. Jeg tar ham ikke ut av rommet, men gjør det slik at barnet selv fullt og helt kan regulere avstand. Det har alltid også vært andre barn til stede som er tryggere, og de har da gjerne kost med hunden og satt seg ved siden av ham, og slik fungert som rollemodeller for barnet som er engstlig.

Etter en stund (enten en dag eller en helg) har dette alltid medført at det engstlige barnet har begynt å oppsøke hunden og blitt tryggere. Gradvis tillater jeg også hunden å gå rundt i rommet, men sørger for at han ikke oppsøker barnet som er engstlig.

Min labrador er svært sensitiv, så han pleier å bli rolig rundt barn som er redde.

Vi har aldri hatt noe fokus på verken hunden eller det barnet som er redd i slike situasjoner, de har begge kun vært en del av naturlig samhandling mellom mennesker og dyr.

Etter å ha gjort dette noen ganger, har jeg stor tro på verdien av denne type eksponering. Riktignok er det ikke gitt at trygghet i forhold til _en_ bestemt hund medfører generell trygghet i forhold til hunder, men det er i det minste en start.

Lykke til:-)