diabetes 1 og depresjon

[Gjest bekymret mamma123]

har en sønn 30 år med diabetes 1 som nå i over 12 uker har vært veldig dårlig med oppkast og lite matlyst og blitt veldig deprimert. han har vært innlagt på sykehus flere ganger i denne perioden fordi han ikke klarer å spise og bare kaster opp. har fått væske og næring intravenøst i den verste perioden. dette gjør at han ikke klarer å regulere insulinet godt nok. han er nå overført til psyk.avd. for hjelp for sin depresjon. han bare gråter og orker ingen ting. det er tatt mange prøver av han, nå sist i forhold til det hormonelle. noe som kan være hos diabetikere. vi i familien er nå veldig bekymret for han. han ble pappa den 24.06 og vi har også tenkt fødselsdepresjon. han orker ikke å stelle barnet sitt, orker ikke å snakke med oss foreldre utover noen få ord, nesten ikke å være sammen med samboer, orker ikke besøk på sykehuset. kan du gi noen gode råd til en fortvilet mamma. er det noe som bør undersøkes i slike tilfeller, litt uvanlige prøver eller noe i den dur.

[Gjest MedicNerd]

Hei!

Leit å lese at sønnen din har det så tøft nå! Diabetes er noe herk, som i seg selv kan gjøre en deprimert - og blir man først deprimert kan det gjøre det enda vanskeligere å ha diabetes... Komplisert forklaring...

Men jeg stilte selv spørsmål ved dette fordi jeg selv opplever en god del problemer med å regulere blodsukkeret mitt under depresjoner. Insulinbehovet øker i regelen en del, og det kan svinge. Dette har med stresshormoner å gjøre. Disse øker insulinbehovet. Og når nivåene gjerne svinger, gjør insulinbehovet det også.

Jeg forstår det som at sønnen din kanskje har hatt en kraftig infeksjon også? Det er bra de tar div prøver. Diabetes kan gi noe økt risiko for lavt stoffskifte og glutenallergi. Derfor er dette absolutt noe å ha øynene oppe for. Jeg vet ikke hvor lenge sønnen din har hatt diabetes og om han eventuelt har utviklet komplikasjoner. Binyrebarkhormoner bør man tenke på, eller rettere sagt utelukke Addison's sykdom. Renger dog med at det er gjort.

Depresjon kan komme av veldig mange ting. Mange diabetikere sliter med det som en direkte følge av livet med sykdommen. For mange er diabetes en svært stor utfordring i hverdagen. Store omveltningner i livssituasjonen er noe man kan reagere på, så det kan jo ha noe med fødselen å gjøre. Det er ikke godt å si. Selv er jeg bipolar... Utover det jeg ser på som bipolare depresjoner så kan jeg bli ganske fortvila og utafor pga min diabetes uten at jeg er i en (p)sykdomsperiode.

Det må være veldig vondt for deg å se sønnen din ha det så ille! Jeg har i grunnen ikke noen veldig gode råd dessverre, kommer ikke på noen. Kanskje han trenger litt tid for seg selv der han er, å få litt ro rundt seg en periode. Kan det være noe å tenke på å slippe litt taket en periode? Om han er innlagt på psykiatrisk er han forhåpentligvis i gode hender som gjør det de kan. Eventuelt går det an at sønnen din og de so behandler han har samtaler med dere begge. Hør eventuelt om du kan få snakke med noen der han er innlagt om hvordan du føler det og om de har noen råd til deg.

Jeg håper sønnen din kommer seg etter hvert. Depresjoner går over, selv om det avgjort ikke føles sånn når man er der.