Til NHD. Hjelp, jeg er gal.

[kathrina1365381129]

Jeg har prøvd mange medisiner og det er: efexor, cipralex, fevarin, fontex, abilify, trilafon, fluanxol, zoloft, zyprexa, remeron, og buspar men jeg merker ingenting. Jeg har en veldig sammensatt alvorlig diagnose som tilsammen invalidiserer meg helt. Jeg har diagnosene alvorlig generell angst, sosial angst, panikk angst med katastrofefølelse sa fastlegen min, alvorlig depresjon som er der konstant, og psykose tror jeg siden det stod ICPC kode P98 på resepten min. Fastlegen har ikke sagt dette til meg, men siden det stod på resepten har jeg psykose leste jeg på nettet. Stemmer dette? Også har jeg asperger syndrom. Sliter også med lavt stoffskifte og bruker levaxin mot dette. Jeg har også prøvd sobril og alopam men synes ikke det hjelper heller. En gang var jeg så desperat og tok ti sobril på 15 mg hver fordi jeg ble desperat av angsten. Men jeg merka ingenting på så høy dose. Ble kanskje bitte litt trøtt men ikke mye. Hvorfor virker ingen medisiner på meg?

Leste på nettet at hvis man begynner med medisiner sent så kunne man få skade på hjernen. Jeg har hatt angst og depresjon og psykiske plager så lenge jeg kan huske, helt siden jeg var barn. Men tok min første tablett som 24 åring. Kan det være derfor jeg ikke merker noe på medisiner?

Jeg har prøvd terapi, både hos flere psykiatre, psykologer, psykiatriske sykepleier, bup, ppt på skolen, helsesøstre og sosionomer og leger osv. Jeg har også vært innlagt på psykiatrsisk sykehus uten at jeg har blitt noe bedre. Og nå sier de at de ikke kan hjelpe meg mere så jeg får ikke lov til å gå i terapi eller bli innlagt. Fikk avslag på innleggelse sist fordi de sa at de ikke kunne hjelpe meg mere.

Og asperger diagnosen ødelegger visst alt. Fordi siden jeg har asperger så er det vanskeligere å bli bedre av det psykiske. Men hva skal jeg gjøre? Jeg er helt fortvila og frustrert over livssituasjonen min og jeg takler ikke å leve sånn mere. Sliter også med selvmordstanker og planer. Jeg holder ikke ut å leve sånn, men jeg får ikke mere hjelp. Hvordan skal jeg kunne bli bedre da? Jeg vil bli frisk eller ivertfall bedre fordi livet er helt utholdbart å leve.

Også vil jeg prøve en ny medisin men hvilke medisin anbefaler du? Har prøvd veldig mye. Nå går jeg på sobril, zelo sok mot hjertebank pga. sterk angst, levaxin, imovane, vallergan. Men jeg orker ikke å leve sånn og roper desperat på mere hjelp. Vil prøve ny medisin for klarer ikke å leve sånn. Hjelp. Jeg er gal. Også er angsten og den indre uroen og frykten der konstant og depresjonen og alt og tankekaos og tankemyldring. Blir helt sprø og gal av tankene.

Jeg er sliten, orker bare ikke å kjempe mer. Men jeg må vell det da fordi jeg vil bli bedre.

[Gjest athos]

Hardt fysisk arbeid/fysisk trening kan ihvertfall hjelpe til med å få tankene over på noe annet.

[beorn]

Hei, Kathrina

Dersom du har fått inntrykk av at «aspergerdiagnosen ødelegger visst alt», har du fått noen oppfølging på dette ene punktet?

Er aspergerdiagnosen godt befestet, og framfor alt: føler du deg «hjemme» med denne diagnosen?

Aspergere vil ofte ha synspunkter og behov som kan være vanskelig å forstå for andre. Derfor er det så viktig at utgangspunktet for den behandlingen du mottar er så riktig som mulig.

Har du vært i kontakt med spesialister på asperger for å få hjelp til å tilrettelegge livssituasjonen din på best mulig måte?

Du har prøvd veldig mange medisiner uten virkning, og det kan kanskje være en bekreftelse på at ellers virksomme medikamenter ikke alltid fungerer så godt på aspergere. Tar man utgangspunkt i aspergerpersonligheten, kan det tenkes at man kommer fram til helt andre løsninger enn stadig å jage etter nye preparater å prøve ut.

Vær veldig forsiktig med å begi deg ut i den alternative verden, særlig dersom du ikke kjenner vedkommende «behandler». Nærsagt hvem som helst kan kalle seg healer eller noe annet, og det vil alltid være en risiko til stede for å gjøre vondt verre. En samtale med en god venninne i all fortrolighet når ting butter som verst, er antakelig mye bedre. Du blir neppe kvitt angst og depresjon av en samtale alene, men livet kan kanskje fortone seg litt lysere der og da.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De erfaringer du har gjort med behandling er dessverre helt like de erfaringer jeg har gjort. Når angst, depresjon og andre psykiske symptomer forekommer hos en person med Aspergers syndrom, er standard behandling, både medisiner og psykoterapi, til liten nytte. Jeg synes en har kommet lengst når pasienten sammen med personale fra kommunens tjenester har vendt oppmerksomheten utover mot positive aktiviteter. Jeg tror det er denne veien du også bør gå for å komme videre.

Når en ikke har kommet lenger i behandlingen skyldes det verken liten motivasjon fra pasienten eller inkompetanse fra behandlerne. Det skyldes rett og slett sykdommen (Asperger).

Jeg har ingen tro på at noen av de alternative behandlingene du nevner kan påvirke symptomer forårsaket av Asperger.

[kathrina1365381129]

De erfaringer du har gjort med behandling er dessverre helt like de erfaringer jeg har gjort. Når angst, depresjon og andre psykiske symptomer forekommer hos en person med Aspergers syndrom, er standard behandling, både medisiner og psykoterapi, til liten nytte. Jeg synes en har kommet lengst når pasienten sammen med personale fra kommunens tjenester har vendt oppmerksomheten utover mot positive aktiviteter. Jeg tror det er denne veien du også bør gå for å komme videre.

Når en ikke har kommet lenger i behandlingen skyldes det verken liten motivasjon fra pasienten eller inkompetanse fra behandlerne. Det skyldes rett og slett sykdommen (Asperger).

Jeg har ingen tro på at noen av de alternative behandlingene du nevner kan påvirke symptomer forårsaket av Asperger.

Må jeg bare leve sånn resten av livet da? Når ingen behandling viser å være til nytte? Men jeg orker ikke å ha det sånn. Jeg takler ikke dette livet mer. Jeg holder ikke ut. Orker ikke.

Hvordan får jeg kontakt med kommunen? Jeg har gått til psykiatrisk sykepleier i kommunen? Er det det du mener? Men jeg fikk ikke lov til å gå til henne mere fordi hun sa det ikke hjalp. Og jeg gjør aktiviteter på egenhånd, jeg går turer, er på shopping, strikker, perler, svømmer, ser på tv, går på kino, resturang, cafe og har gjort dette hele livet. Men jeg blir jo ikke noe bedre av å gjøre det? Og de tingene skal jo være positive ting? Men jeg ser ingen positivt i det. Jeg bare gjør de tingene fordi jeg har hørt at det skal være bra og å hjelpe. Men det hjelper ikke meg noenting siden jeg har gjort dette i hele livet og jeg er tretti år.

Hva skal jeg gjøre da for å bli bedre? Jeg holder bare ikke ut å leve sånn som jeg har det nå. Livet er rett og slett helt utholdbart og ulevelig.

[frosken]

Må jeg bare leve sånn resten av livet da? Når ingen behandling viser å være til nytte? Men jeg orker ikke å ha det sånn. Jeg takler ikke dette livet mer. Jeg holder ikke ut. Orker ikke.

Hvordan får jeg kontakt med kommunen? Jeg har gått til psykiatrisk sykepleier i kommunen? Er det det du mener? Men jeg fikk ikke lov til å gå til henne mere fordi hun sa det ikke hjalp. Og jeg gjør aktiviteter på egenhånd, jeg går turer, er på shopping, strikker, perler, svømmer, ser på tv, går på kino, resturang, cafe og har gjort dette hele livet. Men jeg blir jo ikke noe bedre av å gjøre det? Og de tingene skal jo være positive ting? Men jeg ser ingen positivt i det. Jeg bare gjør de tingene fordi jeg har hørt at det skal være bra og å hjelpe. Men det hjelper ikke meg noenting siden jeg har gjort dette i hele livet og jeg er tretti år.

Hva skal jeg gjøre da for å bli bedre? Jeg holder bare ikke ut å leve sånn som jeg har det nå. Livet er rett og slett helt utholdbart og ulevelig.

''Hvordan får jeg kontakt med kommunen?''

De fleste kommuner har enten et søknadskontor eller en enhet for rehabilitering som skal sørge for å videreformidle alle henvendelser til rette vedkommende. Du kan ta kontakt med dem direkte, f.eks. kan du ta kopi av ditt innlegg og nhds svar i denne tråden og legge ved henvendelsen.

Du kan også be fastlegen din om hjelp til komme i kontakt med rette vedkommende.

Mange mennesker går gjennom en ganske vanskelig prosess i forhold til å finne ut av hvordan leve et ok liv til tross for en del vanskeligheter. Selv om det virker uoverkommelig akkurat nå, så vil du kanskje om en stund allikevel oppleve at du har klart å finne en måte å leve ditt liv på som er god for deg.

Lykke til :-)

[FGT]

Kjære katrina. Hvis du har Asperger, så er det grunnlidelsen, selv om du føler at det kan være mye annet. Depresjon følger ofte i kjølevannet av AS, og muligens også angst. fordi en utsetter seg for noe son gir stress, noe som ikke hjernen er innstilt på, slik som den virker. Du må lære deg å tilpasse deg tilstanden eller syndromet. Du aktivisere deg med det som gir deg energi og som du er godt motivert til, og som du har god kontroll over ( Jeg kjenner ikke angsten men depressiv ) Det er lett å gi næring til psykiske problemer, hvis en ikke tar hensyn til seg selv, å prøver å leve et såkalt normalt liv. Jeg har dystymi i tillegg til AS, men tar kun 20 ml. cipramil, aldri mer en det. Jeg prøver ikke å dyrke dystemien, men må holde den i sjakk. Det trens ikke å være så ille å leve med AS, hvis du får være en del for deg selv, og blir respektert av omgivelsene p.g.a. dine begrensinger, spesiell på det følelsemessig. hvis du ikke har så mange plager ved siden av, så kan du ha et relativt bra liv, med forhåpentligvis uten medisiner for de fleste, hvis du er bevisst om hva du må forholde deg til, Personlighet og evner spiller også inn i hvordan en klarer å leve, og gjør det best ute av det med dette merkelige syndromet, selvfølgelig

[FGT]

Må jeg bare leve sånn resten av livet da? Når ingen behandling viser å være til nytte? Men jeg orker ikke å ha det sånn. Jeg takler ikke dette livet mer. Jeg holder ikke ut. Orker ikke.

Hvordan får jeg kontakt med kommunen? Jeg har gått til psykiatrisk sykepleier i kommunen? Er det det du mener? Men jeg fikk ikke lov til å gå til henne mere fordi hun sa det ikke hjalp. Og jeg gjør aktiviteter på egenhånd, jeg går turer, er på shopping, strikker, perler, svømmer, ser på tv, går på kino, resturang, cafe og har gjort dette hele livet. Men jeg blir jo ikke noe bedre av å gjøre det? Og de tingene skal jo være positive ting? Men jeg ser ingen positivt i det. Jeg bare gjør de tingene fordi jeg har hørt at det skal være bra og å hjelpe. Men det hjelper ikke meg noenting siden jeg har gjort dette i hele livet og jeg er tretti år.

Hva skal jeg gjøre da for å bli bedre? Jeg holder bare ikke ut å leve sånn som jeg har det nå. Livet er rett og slett helt utholdbart og ulevelig.

Forstår deg godt. Jeg har holdt på med å forestille meg med alt og alle, så derfor bruker jeg noe av evnene minen til å holde forestillinger for andre.